Aktuelt

Tidlig kristen filosofi – forsømt, undervurdert og misforstått

admin      |      28/01/2012

Det hersker et inntrykk blant mange av at kristen filosofi er annenrangs, og i hovedsak baserer seg på tyveri fra hedenske filosofer i antikken. Det mener filosofiprofessor Torstein Theodor Tollefsen er helt feil. 


Av Hans Olav Arnesen

Torstein Theodor Tollefsen – Kilde: UiO

Filosofiprofessor ved Universitetet i Oslo, Torstein Theodor Tollefsen, er aktuell med en ny bok: “Activity and Participation in Late Antique and Early Christian Thought”. I går deltok han på Kulturutvalgets arrangement på Chateau Neuf, “Akademisk vorspiel”, hvor han presenterte en del av sine tanker omkring kristen filosofi like før og etter religionsskiftet i Romerriket, særlig i Øst-Romerriket.  Kanskje var det et naturlig valg av fokus for Tollefsen ettersom han alt for 24 år siden konverterte til ortodoks kristendom, og betegner seg selv som bysantolog så vel som filosof.

Østromersk filosofi har gått i glemmeboken

Ifølge Tollefsen er det hovedsakelig teologer som i Norge har arbeidet med kristen filosofi i denne perioden, mens det blant filosofer har vært et forsømt felt. Tollefsen påpekte at det lutherske Norge befinner seg i periferien av den kristne filosofiske tradisjon og eksempelvis har blitt avskåret fra Den katolske kirkes uavbrutte filosofitradisjon fra antikken til vår tid. Interessant nok er vi likevel ikke alene om å ha forsømt den østromerske filosofiske arven. Mens land som Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia og USA har solide fagmiljøer på dette feltet, ligger ortodokse land overraskende nok etter. I Russland kan dette forklares med den kommunistiske revolusjonen, men også i Hellas er det visstnok magert med kvalitetspublikasjoner om tidlig kristen filosofi i det greskdominerte Øst-Romerriket.

Tollefsen ønsket å benytte anledningen til å ta et oppgjør med visse misoppfatninger om tidlig kristen tenkning. En av disse er forestillingen om at kristen filosofi kun overtok den rike filosofiske arven fra hedensk tid, ikke minst den nyplatoniske, og at deres fremste bidrag til filosofihistorien var å tillempe og bevare disse tankene innenfor den nye religionens rammer. Tollefsen mener at likhetene mellom tidlig kristen filosofi og den hedenske filosofien i antikken kan forklares på hovedsakelig to måter. For det første blir det feil å hevde at kristendommen sprang ut av en upåvirket jødedom og først siden ble hellenisert. Tvert imot var de jødiske områdene i Det østlige middelhavet hellenisert alt i et par århundrer før Kristi fødsel, og kristendommen ble unnfanget, født og ”oppvokst” i et hellenisert Palestina. At de tidlige kristne filosofene brukte de samme begrepene som sine hedenske kolleger er derfor også naturlig. Man tok i bruk det nomenklaturet og den filosofiske terminologien man var kjent med, og benyttet det til sine egne formål. Kanskje vil en fruktbar sammenligning være måten moderne religionshistorikere bruker begreper fra teologien, men tømmer dem for deres opprinnelige kristne innhold? Dette gjør også at det, ifølge Tollefsen, blir meningsløst å snakke om en ren kristendom upåvirket av gresk filosofisk tenkning, noe teologen Adolf von Harnack hevdet man burde søke etter.

Jeg tror kristendommen er litt for sofistikert for folk flest

Kristen filosofi var mer enn apologetikk

Tollefsen mener heller ikke at de intellektuelle bestrebelsene til de tidlige kristne filosofene primært var motivert av behovet for å forsvare den nye religionen mot dens hedenske kritikere, slik som nyplatonikerne. I stedet var det indre behov i kristendommen som utgjorde drivkraften for de kristne tenkerne. Dels at kristendommen måtte forholde seg til og finne sin plass i verden, dels som følge av de mange kontroverser innenfor kirken, spesielt på 300-tallet. Voldsomme læremessige konflikter, ikke uten politiske konsekvenser, tvang antagonistene til å begrunne sine standpunkter særdeles grundig. Kanskje var det altså indre stridigheter som fremfor alt drev den kristne tenkningen fremover? I hvert fall i kristendommens tidlige århundrer.

En annen misoppfatning Tollefsen ønsket å ta tak i var forestillingen om at den kristne filosofi på noe vis var enklere eller mindre dypsindig enn den hedenske. Tellefsen hevdet at nyplatonikerne og de kristne nok respekterte hverandre intellektuelt, og at det var de læremessige ulikhetene ved de to skolene som var årsaken til konflikten dem imellom. Riktignok delte de både begreper og en del forestillinger, slik som en transcendent virkelighet og guddom utenfor vår verden og forestillingen om en skapelse ut av intet. De skiller seg likevel også ifra hverandre på vesentlige punkter. Blant annet ble den kristne forestillingen om at verden er forgjengelig og vil gå til grunne ansett som blasfemisk av nyplatonikere som betraktet selve verden som en guddom. Riktignok kunne de individuelle delene gå til grunne, men at summen av delene skulle gå fortapt var utenkelig. Men de kristne klarte seg godt i den polemiske duellen med nyplatonikerne, og Tollefsen mener at mange av de kristne, filosofiske verkene  fra senantikken hører til den mest avanserte filosofiske litteraturen som ble skrevet i denne perioden. Tollefsen viste til en kollega fra Baltikum som spøkefullt skal ha uttalt at: ”Jeg tror kristendommen er litt for sofistikert for folk flest.”

Origenes – stor tenker, men dårlig avlshingst. Den kristne filosofen skal ha kastrert seg selv i tråd med Evangeliet etter Matteus 19:12 – Wikimedia Commons

Da jeg konverterte opplevde jeg at det var helt annerledes å være innenfor enn utenfor

Kjærligheten går i alle retninger

En annen forestilling Tollefsen ville til livs er knyttet til Anders Nygrens dikotomisering av kjærligheten i Eros og Agape. Tollefsen fortalte hvordan Nygrens store prosjekt var å vise at Guds kjærlighet, agape, er givende inntil selvutslettelse. Den går derfor vertikalt, ovenfra og ned. Nygren er skeptisk til enhver kjærlighetsbevegelse nedenfra og opp, fordi denne smaker av menneskelig selvstrev, av menneskets forsøk på å nå Gud ved sin egen kraft.

Tollefsen trekker derimot frem at et senantikt, kristent kjærlighetsbegrep (fra Dionysios Areopagiten, ca. 500) forteller om kjærligheten som en kosmisk bevegelse fra Gud, gjennom kosmos og tilbake til Gud gjennom vår bevegelse mot ham. Tollefsen påpeker at dette på en måte et syklisk begrep, og virker både vertikalt, ned og opp, og horisontalt, fra den ene til den andre skapningen.

Avslutningsvis kom bysantologen i Tollefsen frem. Denne gangen ønsket han å rette opp en vanlig historisk misoppfatning. En vanlig forestilling blant mange er nemlig at Romerriket gikk under på 400-tallet, mens bysantologer derimot daterer Romerrikets fall til 1453. Altså året da Konstantinopel ble erobret av ottomanerne.

Forhåpentligvis fikk Tollefsen rettet opp en del av misforståelsene han ergrer seg over, men vi undret oss fremdeles over noe. Naturligvis kom vi ikke på dette spørsmålet like etter foredraget og måtte derfor ty til telefonen for å spørre ham: hvorfor konverterte du til ortodoks kristendom?

– Det begynte som en søken etter Kristi sanne kirke, men det er jo problematisk ettersom alle kirker påberoper seg en slik legitimitet. Det som imponerte med den ortodokse kirke var at jeg kunne gjenkjenne de oldkirkelige trekkene fra tekstmaterialet jeg leste.  En ubrutt tradisjon, uten de omveltninger vi har hatt i Vest. Da jeg konverterte opplevde jeg at det var helt annerledes å være innenfor enn utenfor, og jeg kom inn i en voldsomt rikholdig verden.

Tollefsens rykende ferske bok kan bestilles her.

 

 

 , , , , ,