Aktuelt

Religion og lykke

admin      |      03/05/2012

Flere studier har vist at religiøse mennesker med jevnlig ritualdeltakelse er lykkeligere enn sine ikke-troende motstykker. Men er det det først og fremst troen som gjør dem lykkelig, eller spiller det sosiale miljøet hvor religionsutøvelsen finner sted en like stor rolle? 

Av Inger Bult

Disse katolske prestene ser unektelig lykkelige ut idet de synger en fødselsdagssang for paven i 2008 – Wikimedia Commons

Det er en kjensgjerning at religiøse mennesker ofte skårer høyere på lykkebarometere enn ikke-religiøse. Troendes subjektive opplevelse av lykke har ofte blitt forklart med henvisning til religionens meningsgivende kvaliteter. Tro og religion gir mennesker en mening med livet som demper vår grunnleggende melankoli og eksistensielle angst. Nå har et nytt studium, publisert i tidsskriftet American Sociological Review med tittelen «Religion, Social Networks, and Life Satisfaction», kastet et nytt lys over hva det er med religion som har denne positive effekten på folk. Lederen av studiet, Chaeyoon Lim, assisterende professor ved Universitetet i Wisconsin-Madison, hevder at det ikke primært er religionens meningsinnhold som skaper lykke, men derimot dens sosiale kvaliteter. Hemmeligheten ligger i de vennskapene som oppstår i de religiøse forsamlingene.

Studien har basert seg på analyse av et datamateriale fra 2006 og 2007 som prøver å kartlegge sosial kapital blant religiøse amerikanere. Her har forskningsgruppen kommet frem til at mennesker som fulgte menighetenes aktiviteter hver uke, og hadde 3 til 5 nære venner, var «ekstremt tilfredse» med sine liv. Likeledes viste studien at blant de som fulgte gudstjenestene like aktivt, men som ikke hadde tilsvarende nære venner i forsamlingen, på langt nær var så tilfredse og lykkelige som de førstnevnte. På den andre siden viste det seg at de som sjelden var aktive, men samtidig hadde nære venner faktisk også rapporterte stor grad av lykke. Til sist var de som både var lite aktive og ikke hadde mange nære venner, atskillig mindre tilfredse enn de aktive. Lim forklarer her at:

«For meg, viser materialet at det ikke er kirkegang, deltakelse på gudstjenester eller bønn som gjør folk lykkelige, men det å ha kirkebaserte venner og det å bygge intime sosiale nettverk».

Den sentrale faktoren for lykke er altså det å ha en sosial tilhørighet og å ha nære venner som deler samme identitet. Det er rett og slett det å ha nære venner som gjør folk lykkelige. Når man i tillegg deler felles interesser og hobbyer, styrkes lykkefølelsen ytterligere. Slik sett er det studien har kommet frem til gammelt nytt – nemlig at ensomhet er den primære trusselen mot livsglede.

Studien har dog funnet et korrelativ mellom sosial tilhørighet og religion som sådan, noe som da igjen setter fokus på disse gamle antakelsene om at religion har en spesiell meningsbærende funksjon. Lim antar at de religiøse menighetene forvalter en særegen uttalt felles identitet og tilhørighet som muligens ikke kan gjenskapes på samme måte i andre type kollektiv. Han sier: «En av religionens viktige funksjoner er å gi mennesker en følelse av å tilhøre et moralsk fellesskap basert på tro». Så til sist har likevel tro en sentral betydning for lykke, men da først som noe man deler med andre og ikke troens meningsinnhold som sådan. Uten nære venner antar studien at også det religiøse fellesskapet risikerer å fremstå som så abstrakt og fjern at det ikke makter å gjøre de troende mer tilfredse med livet, nesten uansett hvor sterkt de tror. Den hemmelige ingrediensen er altså både tro og tilhørighet, eller mer konkret «trosfellesskapet».

Til sist legger Lim til en liten bemerkning: studien er som sagt gjort i det ofte omtalte religiøst «vitale» USA og med tanke på den særegne betydningen kristne menigheter faktisk har her, kan han ikke slutte at dette også vil gjelde for eksempelvis andre religioner,  eller andre deler av verden. Her etterlyser han ny, sammenlignende forskning. Hvis studien likevel holder vann kan man kanskje konkludere med at det i stor grad individualistiske og sekulære Norge (Europa) huser et svært ulykkelig folk?

Lenker: 

 

 , ,