Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 40. Alternativbehandling

Hans Olav Arnesen      |      01/10/2012

Hans Olav Arnesen. lite bilde.JPGForholdet mellom vitenskap og religion er ikke alltid problemfritt.  Fjensynsprogrammet Folkeopplysningen har hatt som formål å undersøke hvorvidt ulike alternative behandlingsformer faktisk virker. Nå er det naturligvis mange som vil protestere mot at eksempelvis homeopati er forankret i religiøse forestillinger. I stedet vil dens tilhengere si at det er en behandlingsform som beviselig fungerer, men at vi foreløpig har problemer med å forklare hvordan den virker. Det kan godt tenkes, men de forklaringene som faktisk har vært lansert spriker stort, og har ingen støtte i vitenskapen. Én teori er at de homeopatiske medisinene får sin virkningskraft fra en vital livskraft, eksempelvis animalsk magnetisme, ved at man rister og banker på medisinene. Resultatet er et «mirakel» – medisinen blir stadig mer potent jo mer man tynner ut dens virkestoff.

Idéen om en vital livskraft som grunnlaget for liv er en utbredt religiøs forestilling i mange kulturer, og gjennom ulike historiske epoker. Også den galenske medisinen, den moderne legevitenskapens forgjenger, bygget på en variant av dette vitalistiske temaet. Erkjennelsen av at mange former for alternativ behandling, inkludert fotsoneterapi, akupunktur, osteopati, kiropraktikk og homeopati, bygger på religiøse forestillinger åpner for et interessant spørsmål: Blir kritikk av akupunktører og homeopater i virkeligheten en form for religionskritikk?

Religionskritikk er et vanskelig felt. Både fordi det kan vekke sterke følelser, men også fordi man beveger seg utenfor den vitenskapelige komfortsonen, og ut i det man kan kalle det overempiriske. Guds eksistens eller ikke-eksistens lar seg ikke påvise gjennom vitenskap. En vital livskraft burde derimot la seg påvise, og i det minste burde det være mulig å dokumentere effekten av å manipulere den i terapeutisk øyemed. Det har likevel vist seg å være vanskelig å finne noen effekt utover det som kan forklares med placeboresponsen. Likevel må det vel være en grunn til at så mange nordmenn velger alternativ behandling? Mange opplever åpenbart en effekt. Det er nok grunn til å tro at mye av den terapeutiske atmosfæren mellom klient og alternativbehandler forsvinner når man gjennomfører kontrollerte forsøk. Burde man så la alternativbehandlerne være i fred? Gi dem et slags åndelig frikort fra vitenskapelig fundert kritikk?

Når religiøse sannhetskrav beveger seg inn på områder hvor de kan etterprøves av vitenskapen er det nok verken mulig eller ønskelig å skjerme dem fra kritisk granskning. Vårt samfunn bygger på vitenskap såvel som religion, og ikke minst har vi mye å takke den moderne legevitenskapen for. Mange av oss ville ikke vært i live i dag uten de medisinske fremskrittene som er gjort de siste halvannet hundre år, og mange av våre kjære ville blitt tatt ifra oss altfor tidlig. Våre medisinere er med rette stolte av legevitenskapens mange triumfer. At mange av dem er skeptiske til konkurrerende, og egentlig mer tradisjonelle behandlingsformer, er derfor ikke så rart. Dersom alternative behandlere skal ha håp om å oppnå noe form for vern mot vitenskapelig kritikk må de i så fall gjøre det langt mer tydelig at de fungerer som en slags religiøse eksperter, og ikke som medisinere. Videre må det bli helt tydelig at de ikke ønsker å gå skolemedisinen i næringen, men i stedet tilby en slags kompletterende behandling med begrenset potensial. Det er lite trolig at det vil skje, og vi vil nokså sikkert bli vitne til flere oppgjør mellom alternativbehandlere og deres kritikere også i fremtiden.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 ,