Fra redaksjonen, Ukategorisert

Uke 44. Ufullkommenheter

religioner      |      29/10/2012

 Hans Olav Arnesen. lite bilde.JPGVi mennesker er ikke perfekte. Om det hersker det nokså allmenn enighet. Det gjør det derimot ikke i spørsmålet om hvordan vi best kan hanskes med vår ufullkomne tilstand. Mennesket er mangelfulle på en lang rekke felt. Bots- og bededagen denne søndagen var en anledning for kristne til å reflektere over sine mangler. Kanskje fremfor alt i måten man behandler hverandre på. De fleste av oss kjenner nok på følelser av skyld og skam med jevne mellomrom. En gretten morgenkommentar, en utilsiktet avvisning eller noen harde ord har en tendens til å komme tilbake for å hjemsøke oss i form av skyldfølelse. Det er ulike måter å hanskes med slikt på. Man kan hevde at skyld og skam er negative følelser man bør arbeide med å fri seg fra for å oppnå åndelig vekst. En annen tilnærming er å se på slike vonde følelser som nyttige verktøy for selvransakelse. En påminnelse om at vi ikke bør anse oss selv som bedre enn andre, og at man hele tiden bør forbedre seg. Ikke for å bli mer produktive, effektive og vellykkede, men mer hensynsfulle, omsorgsfulle og nestekjærlige.

Minst like plagsomt for mange er nok likevel våre biologiske ”mangler”. Mange er misfornøyd med hva naturen har utstyrt dem med, og enda flere er lite fornøyd med hvordan årene behandler det de har fått. Riktignok har man en viss mulighet til selv å påvirke aldringstegn og livsstilsslitasje, men uansett hvor mye man trener, eller hvor asketisk man lever, slår forfallet nådeløst inn til slutt.

Her har religionene sitt kanskje aller største fortrinn. Riktignok kan også religion og åndelighet brukes instrumentelt, som verktøy for å håndtere utfordringer i dette liv. Det amerikanske forsvarets bruk av mindfullness meditasjon er ett nevneverdig eksempel. Langt viktigere er likevel religionenes evne til å gjøre både moralske og biologiske svakheter forståelige og levelige. Aller tydeligst kommer dette frem i religionenes evne til å skape håp i møtet med menneskets aller største svakhet – vår dødelighet.

Selv om spådommene om religionens død har vært mildt sagt overdrevne, er det ikke mulig å unnslå at religionene har mistet mange av sine tidligere privilegier. Kanskje mister nå religionen også sitt monopol på håpet om evig liv? Det arbeides målbevisst med å forlenge menneskets liv, nærmest i det ”uendelige”, noe vi vil se nærmere på denne uken. Drømmen om å finne kilden til evig liv er kanskje jag etter vind, som Forkynneren ville sagt, men det reiser en rekke religionsfilosofiske spørsmål. Vil mennesket lenger ha behov for Gud dersom døden mister sin brodd?

Fosterdiagnostikk er ett område hvor teknologien allerede har satt mennesket i stand til å treffe avgjørelser som mange mener er forbeholdt Gud å gjøre. Kanskje er det menneskets søken etter perfeksjon som gjør at stadig flere velger bort fostre med kromosomfeil, eller som får påvist arvelige sykdommer? At mange reagerer på et slikt sorteringssamfunn er forståelig, men det er likevel et paradoks at aborter utført av bekvemmelighetshensyn er såpass ukontroversielle, mens aborter som kan, enten man liker det eller ikke, begrunnes ut i fra samfunnsøkonomiske hensyn, vekker så intense motforestillinger.

Kanskje er det erkjennelsen om at vi alle er ufullkomne som igjen kommer til overflaten? At vi, med alle våre synlige og usynlige mangler, bør være forsiktig med å rangere oss selv høyere enn mennesker med eksempelvis Downs syndrom? Eller som det står i evangeliet etter Lukas: ”For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt (Luk 18:14)”.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

 , ,