Uke 2. Kulturbegrepet
Det vanskelige kulturbegrepet.
Den siste tiden har det rast en forvirret debatt om hva som kjennetegner norsk kultur. Christian Tybring-Gjedde satte det hele i gang ved å utfordre blant annet kulturminister Hadia Tajik til å gjøre rede for hva norsk kultur er. Det gjorde hun, med visse reservasjoner, men svaret hennes passet ikke overens med opposisjonspolitikerens egen forståelse av fenomenet. Både han og journalisten Jon Hustad var nok ute etter mer subtile trekk ved den norske kulturen, ikke minst våre verdier, som skal være truet av innvandringen. Tajik forsøkte på sin side, ihvertfall en stund, å holde seg innenfor sitt departements mandat. Om man skal være litt diplomatisk kan man si at begge parter på sett og vis hadde rett i hva de trakk frem som typisk norsk. For debattens del ville det likevel vært fruktbart om fremskrittspartipolitikeren hadde fulgt Ciceros formaning om at: “Enhver systematisk undersøkelse bør begynne med en definisjon, så at man er klar over hva det er man skal diskutere”.
Kultur er nemlig så mangt. Selv noe så omfattende som religion er bare en del av hva kulturbegrepet kan romme. Skal man favne om alt må man ty til en definisjon av den virkelig vide varianten. Kulturhistorikeren John Storey har en slik definisjon; “(…) kulturen er måten vi lever naturen”. Svakheten med en definisjon av denne typen er åpenbar – den utelater så lite at den i praksis er uanvendelig. Faktisk kan den til og med omfatte andre dyrearter, og primatologer snakker da også om sjimpansekultur.
Skal man i dag finne kultur som er uforståelig for massene, må man formodentlig gå til Museet for samtidskunst.
Det var enklere før. Da var kultur noe eliten drev med. De lavere klassene var ute av stand til å produsere noe av verdi, ble det hevdet, og evnet heller ikke å forstå de høyere klassenes kulturproduksjon. I dag er det ikke lenger så lett å skjelne mellom eliten og resten. Ihvertfall materielt sett er det ikke så store forskjeller mellom en akademiker og en elektriker, selv om det nok er noen merkbare “kulturforskjeller” dem imellom. Skal man i dag finne kultur som er uforståelig for massene, må man formodentlig gå til Museet for samtidskunst. Der har kunsten blitt så utilgjengelig at Bordieus kulturdefinisjon ennå kommer til sin rett; “kulturens funksjon er å styrke følelsen av tilhørighet hos noen og følelsen av å være ekskludert hos andre”. Men selv ikke den litt diffuse norske eliten renner ned dørene til Museet for samtidskunst. Tvert i mot har de kastet seg over populærkulturen. I dag kan tekster av Joachim (Jokke) Nielsen bli analysert like grundig som Ibsens verker, og Bob Dylan har blitt et 10-poengs emne på Universitetet i Oslo. Er det kun det analytiske begrepsapparatet de har til rådighet som skiller eliten fra massene dersom alle samfunnslag hører på den samme musikken, ser på de samme filmene, følger med på Premier League, eller leser den samme husmorpornoen?
Tja. Muligens er det ennå et visst skille mellom en utvidet elite og den gemene hop, og i så fall er kanskje nettopp FrP en sentral identitetsmarkør. Du kan være fotballgal, eller like romantiske komedier og likevel fremstå som dannet. Du kan lese kriminalromaner, eller til og med Donald Duck eller Fifty Shades of Grey, og fremdeles være en intellektuell. Men du kan aldri være en FrPer og kalle deg det samme. Hvorfor er det slik tro?
Fremskrittspartiet utløser likevel de elitiske refleksene, selv hos en utdannet befolkning som elsker å kalle seg selv folkelig
I det gamle klassedelte Europa var eliten redd for folket, men denne frykten var ikke kun knyttet til tapet av privilegier. Man var oppriktig redd for at massene, dersom deres middelmådighet og elendige smak fikk råde, ville drukne høykulturen. Spesielt de urbane massene manglet evnen til å forstå virkelig kunst, og var kun opptatt av “sin øl, sin gin og sin moro”, slik den viktorianske litteraturkritikeren Matthew Arnold uttrykte det. Om Justin Bieber er vår tids Mozart kan man være tilbøyelig til å betrakte disse pessimistene som sannspådde. Det klassedelte samfunnet er i stor grad en saga blott, men Fremskrittspartiet utløser likevel de gamle elitiske refleksene, selv hos en utdannet befolkning som elsker å kalle seg selv folkelig og være litt småvulgære ved å svinge motorsagen i nettoen, eller bade nakne på fine fester. FrP blir gjerne forbundet med alt som er dårlig ved de lavere samfunnslag. Det kan være alt fra grilldresser, svenskehandel og dansemusikk, til en overdrevet venerasjon av forbrenningsmotoren. Minst like utålelig er det kanskje at de ikke higer etter elitens anerkjennelse, men skamløst trives med sin simple (u)kultur.
Det kulturelle snobberiet er langt ifra like ille som på Arnolds tid, da mange så på massene som medfødt underlegne. I stedet er kanskje massenes moralske underlegenhet blitt det mest provoserende og skremmende. Det nevnte partiet representerer grumset, det skremmende folkedypet, våre primale instinkter. Så lenge denne jotunhorden sløves ned med en årlig sydentur, tobakk og smuglersprit går det kanskje bra, men det skal lite til før kaoskreftene slipper løs og truer den rådende orden. Det er ikke vanskelig å finne lignende bekymringer i mytenes verden. Problemet er bare at denne skepsisen går begge veier, og sett nedenfra er det den virkelighetsfjerne eliten som utgjør den største trusselen mot det bestående.
(…) knapt en håndsbreddes forskjell mellom en engelsk plogmann og en neger fra Sentral-Afrika
Noen vil sikkert hevde at forakten for Norges tredje største parti skyldes at de selv ønsker å utdefinere andre grupper fra det gode selskap. I så måte er det interessant at Tybring-Gjedde valgte en nokså antropologisk tilnærming til kulturbegrepet. Det var nemlig gjennom antropologien at kulturbegrepet ble utvidet til å omfatte de lavere klasser, og endog de mest primitive samfunn. En av antropologiens grunnleggere, Edward B. Tylor, mente at det vesentligste kulturskillet gikk mellom den utdannede eliten og de ulærde, og ikke mellom ulike folkegrupper. Tylor mente å kunne bevise at det var; “(…) knapt en håndsbreddes forskjell mellom en engelsk plogmann og en neger fra Sentral-Afrika”. Kanskje kan man tolke det dithen at Tybring-Gjedde, paradoksalt nok, plasserer sine ofte lavere utdannede velgere i samme posisjon som Tylors utdannede elite, mens hans velutdannede motstandere inkluderer alle, unntatt FrPere, i sitt romslige kulturfellesskap. Hvem som er mest eller minst tolerante kan sikkert diskuteres.
Kulturbegrepet er altså vanskelig å definere, men det er også religionsbegrepet. Tylor har gitt sitt bidrag også der ved å definere religion som: “Troen på åndelige vesener”. Denne definisjonen er nesten like unyttig som Storeys kulturdefinisjon, ettersom åndelige vesener ikke spiller en like vesentlig rolle i alle religioner, men særlig fordi mange religioner vektlegger praksis fremfor tro. Alle forsøk på å gi en noenlunde kortfattet, men likevel beskrivende definisjon av religion støter på lignende problemer.
Oxford professoren Gavin Flood har vist at heller ikke det indiske begrepet dharma er noe lettere å definere. Dharma kan oversettes med en lang rekke ord på europeiske språk, hvorav religion kun er ett. Floods løsning er å lage en klyngedefinisjon, litt som en akademisk måte å skyte på blink med hagle. Det er formodentlig den eneste hensiktsmessige måten å definere så vidtfavnende begreper som kultur og religion på også. Flood er forøvrig ikke bare kjent som ekspert på sørasiatiske religioner, men har gitt noen av de mest spennende bidragene til religionsvitenskapelig teori i nyere tid. Denne uken er han i Norge i regi av PluRel, og skal presentere sitt syn på religion som handling. Religioner.no kommer naturligvis til å være tilstede. Hvem vet, kanskje har hans innlegg overføringsverdi til kulturdebatten?
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no