Film, TV og teater

Teateranmeldelse: Puslete mannstyrann og standhaftig heltinne

religioner      |      26/02/2018

Det norske teatrets moderne oppføring av «Antigone» er åpen for flere samtidsaktuelle tolkninger.

Av Hans Olav Arnesen

Det er liten tvil om hvilket norsk teater som har mest å tilby religionsinteresserte teaterelskere. Det norske teatret setter jevnlig opp spennende, utfordrende og ikke sjelden provoserende stykker hvor religion enten er det sentrale temaet, eller en viktig bestanddel.

Denne våren kan du blant annet velge mellom Abrahams barn, Etterlyst: Jesus, Mormons bok, Utafor og Herostratos.

Sara Khorami som Antigone og Jon Bleiklie Devik som kong Kreon. Foto: Erika Hebbert / Det Norske Teatret

Denne lørdagen (24.2.2018) var det premiere på Antigone, en tragedie av den athenske dramatikeren Sofokles. Stykket ble skrevet rundt 440-tallet f.Kr. og at det fremdeles oppleves som aktuelt i vår tid bør ikke være egnet til å overraske. I motsetning til eksempelvis Aristofanes, hvis verker ble oppfattet som for tids- og stedsspesifikke, var Sofokles også populær i den kosmopolitiske hellenistiske perioden (fra 323 f.Kr.), hvor en mer universell greskspråklig kultur vokste frem, preget av en vektlegging av individet fremfor kollektivet, noe som jo i høyeste grad er et sentralt kjennetegn ved vår egen tid.

Handlingen (plottblottingsvarsel!)

Individualisme var ikke noe kjennetegn ved Sofokles´ Athen, men Antigone er like fullt et eksempel på den ensomme heltinnen som trosser makten for å gjøre det hun mener er rett. Stykket begynner like etter at Antigones hjemby Theben har beseiret en hær fra Argos. Hennes to brødre har falt i slaget. Eteokles døde i forsvaret av Theben, mens Polyneikes ledet fiendehæren. Den nye kongen Kreon har befalt at Eteokles skal få en begravelse verdig en helt, mens forræderen Polyneikes lik skal ligge igjen på slagmarken som mat for åtseletere.

I gresk religion har det å bli frarøvet gravritene konsekvenser i det hinsidige. Dersom Polyneikes blir nektet disse ritualene, og ingen sørger over ham, vil han bli dømt til å vandre hvileløst langs elven Styx i evighet. Det kan ikke Antigone godta og hun velger å trosse Kreons befaling.

Kreon dømmer henne til døden, ved å mure henne inne i en hule. Vismannen Teiresias klarer til sist å overbevise ham om å benåde henne, men da er det for sent. Antigone har hengt seg. Kreons sønn, Haimon, som var trolovet med Antigone, kaster seg på sverdet sitt. Dette får hans mor, Kreons hustru, Eurydike, til å begå selvmord.

Til sist er Kreon alene, en knust mann, slik som Ødipus før ham.

Moderne relevans

Når man setter opp et stykke som nærmer seg to og et halvt tusen år gammelt, står man overfor utfordringen med å gjøre det relevant for vår tid.

Man kunne vektlagt kvinnekampperspektivet. Antigone er en av få sterke kvinneskikkelser som skildres nokså udelt positivt i klassisk gresk drama. Hun utfører sin plikt, en av de viktigste pliktene kvinner hadde i det klassiske Hellas, uavhengig av hvilke konsekvenser det får for henne.

Man kunne også gjort et poeng ut av konflikten mellom gudgitte versus menneskeskapte lover. Gravskikkene er guddommelig forordnet, og selv om Kreon handler i tråd med sin kongelige autoritet bryter han altså med de høyere lovene som Antigone ofrer sitt liv for å opprettholde. I dagens Vesten vil forestillingen om universelle menneskerettigheter og deres forsvarere være en naturlig analogi, noe man kunne valgt å gjøre et poeng ut av.

Det kan virke som om regissør Johannes Holmen Dahl har valgt å tolke stykket i en annen retning: Som konflikten mellom en veik leder som har nådd sitt inkompetansenivå, og en prinsippfast undersått som truer hans autoritet.

Svakt lederskap med tragisk følger

Det norske teatret briljerer ofte med bruken av kulisser og andre sceneeffekter, men i oppføringen av Antigone har de gått for minimalisme. Scenen er helt bar, innhyllet i røyk, med et slagverk som brukes flittig gjennom hele forestillingen, så vidt synlig bakerst på scenen. Sceneantrekkene består av moderne antrekk som ser ut som de er valgt i blinde fra en Fretex-butikk. Kreon skiller seg ut ved å være marginalt penere antrukket, som en litt sliten, middelaldrende kulturredaktør. Den eneste rekvisitten er spaden som Antigone bruker til å strø jord over sin avdøde bror med.

Hadde poenget vært å trekke frem Kreons kvinneforakt og Antigones heroisme ville man trolig valgt å fremstille begge disse nøkkelkarakterene med kraft og autoritet. Antigone fremstår ikke som noen sterk skikkelse i denne oppføringen. Trassig ja, men ikke kraftfull. I det hele tatt fremstår alle karakterene som veike og puslete, med ett unntak: vismannen Teiresias.

Kreon, spilt av Jon Bleiklie Devik, er den mest ynkelige av dem alle. Når hans Kreon slenger ut ordrer, eller fornærmelser, er det helt uten patos og overbevisning. Deviks Kreon høres ut som han vil ha store vanskeligheter med å beordre et tre år gammelt barn til å pusse tennene sine, for ikke å snakke om å regjere en bystat. Han fremstår som fullstendig blottet for autoritet, og er på sitt aller minst troverdige når han skal fremstå som rasende. Det får de andre karakterene, som til tider kryper for denne enevoldsherskeren i byråkratham, til å fremstå som ryggradsløse de også.

Man sitter igjen med inntrykket av at regissør Holmen Dahl muligens forsøker å formidle hvor farlige svake ledere kan være. Når man er blottet for naturlig autoritet blir det desto viktigere å slå ned på alt som smaker av trusler mot lederrollen. Samt at en veik leder er mindre mottagelig for gode råd og ute av stand til å endre mening, ettersom det å gå tilbake på en befaling kan tolkes som en innrømmelse av svakhet. Når Kreon omsider ombestemmer seg er også det ut av frykt, men da er det for sent og tragedien et faktum.

I den grad Holmen Dahl har trukket inspirasjon fra vår egen samtid er det nærliggende å tro at det er fra byråkrater eller politikere på defensiven i media, som uten å overbevise forsøker å forsvare seg mot kritikk rettet enten mot institusjonen de leder, eller deres lederskap av den. Muligens ligger det en dypere samfunnskritikk fra Holmen Dahl bak denne tolkningen, og en implisitt påstand om at en svakhet ved vår ellers så vellykkede norske modell er en manglende evne til å dyrke frem ledertyper.

Kanskje er det likevel også et aktuelt kjønnsperspektiv i denne tolkningen av Antigone, men hvor maskulin svakhet blir vektlagt fremfor kvinnelig styrke? Vi lever i en tid med mange sterke kvinnelige ledere og opinionsdannere, men hvor det ofte hevdes at mannsrollen er i krise. Kong Kreon, slik Devik spiller ham, fremstår som en mann som tviler på hvert eneste ord som usikkert smyger seg over leppene hans, og kongens beslutninger synes først og fremst å være drevet av et stakkarslig ønske om å fremstå som sterkere enn han er. Kanskje er han ment å være et symbol på den moderne, emaskulerte mannen som har mistet troen på seg selv?

Gitt at Kreon er ment å fremstilles som en patetisk konge som fullstendig mangler kraft og utstråling, gjør Jon Bleiklie Devik en særdeles imponerende jobb med sin tolkning. For øvrig er det Gjertrud Jynge, som spiller Teiresias (og koret) og Kyrre Hellum i rollen som vakten, som gjør seg mest bemerket med sine skuespillerprestasjoner.

Med så mye godt å velge mellom er Antigone kanskje ikke det mest minneverdige stykket du kan se på Det norske teatret dette vårhalvåret, men det er verdt halvannen time av ditt liv. At det ikke er umiddelbart innlysende hvor regissøren vil med stykket er på sett og vis forfriskende. Det gir mye rom for tolkning, eller endog overfortolkning.

Det er fint det.

Om stykket: Antigone: Kongens fall

Av: Sofokles. Omarbeidet av: Halldis Moren Vesaas. Det Norske Teatret, hovedscenen. Regi: Johannes Holmen Dahl. Scenografi og kostymedesign: Nia Damerell. Lysdesigner: Norunn Standal. Komponist: Alf Lund Godbolt. Med: Sara Khorami, Jon Bleiklie Devik, Renate Reinsve, Gjertrud Jynge, Kyrre Hellum, Nina Woxholtt, Christian Ruud Kallum og Elisabeth Nesset (slagverk).

Religioner.no-lenker:

 , , , , , , , , ,

Leave a Response