Aktuelt

De andre fortellingene fra 22. juli markeringene.

siljebknarud      |      18/03/2013

Den norske kirke ble raskt symbolet for minnemarkeringer i Norge etter 22. juli-tragedien, men hva slags markeringer hadde de andre trossamfunnene? Og hvordan opplevde de Den norske kirkes rolle?  Dette var Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn interessert i å finne ut av, og i samarbeid med religionshistorikere ved Universitetet i Oslo, engasjerte de studenter til å intervjue forskjellige trossamfunn.

 Av Silje B. Knarud

blomster utenfor domkirken

Blomster utenfor Domkirken i Oslo etter 22. juli.

I dag (18.3.2013) var det duket for lanseringen av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunns rapport om hva slags minnemarkeringer forskjellige trossamfunn gjorde etter 22. juli-tragedien. Rapporten ble skrevet av bachelorgradsstudenter i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, våren 2012, under ledelse av religionshistorikerne Nora Stene og Cecilie Endresen.

Religionshistoriker ved UIO Nora Stene gjorde rede for oppdraget Universitet i Oslo hadde fått. 37 bachelorstudenter fikk i oppgave å oppsøke trossamfunn i grupper. De leverte så  hver sin oppgave, som ble redigert av STL-ansatte Marianne L.L. Melgård og Lise Tørnby. Det var fire spørsmål som gjennomgående ble tatt opp i rapporten: 1. Hvilke ulike markeringer ble gjennomført? 2. Vil det fortsatt være aktuelt med videre markeringer? 3. Hvordan ble Den norske kirkes rolle oppfattet? Og 4. Om det var ønske om felles markering med alle trossamfunn representert?

Slik seniorforsker ved Holocaustsenteret, Cora Alexa Døving, uttrykte det  var  det ikke  bare Anders Behrin Breiviks handlinger som var et svik mot samfunnet. Budskapet hans, som  mange deler, ble nå radikalisert og omsatt i handlinger.  Samfunnet svarte imidlertid på dette. Mange gav sine bidrag for å rense samfunnsluften for den forurensingen Breivik hadde skapt. Han hadde angrepet Arbeiderpartiets slagord: “Ja, til et flerkulturelt samfunn”. Samfunnet svarte med mer åpenhet og demokrati. Men fikk vi en dekning av de forskjellige arrangementene? Nei. I media kom Den norske kirke og enkelte moskéer til, men ellers var det stille.

I STL-rapporten kommer mye av dette mangfoldet likevel frem. Aktivitetsnivået var nemlig høyt i de forskjellige trossamfunnene. Alle åpnet dørene raskt, og mange av lederne kom straks hjem fra ferie for å kunne holde bønnemøter og messer i den tunge tiden.

En rekke av lederne var også aktive innenfor andre arrangementer, slik som Den norske kirkes minnemarkering. De var også opptatt av å ha en åpen kommunikasjon utad i samfunnet fordi de ønsket å vise solidaritet og tilhørighet til det norske samfunnet.

En interessant detalj var det store fokuset på gi blod-kampanjer i trossamfunnene. Flere var også med og besøkte åstedet. Dette sterke engasjementet fra de forskjellige, mindre trossamfunnene viser betydningen av en minoritetsbevissthet. Nesten alle mente de at Den norske kirke hadde blitt det nasjonale sentrum for sorghåndteringen. Noen syntes det var problematisk at den første nasjonale minnemarkeringen ble holdt av Den norske kirke. Det ville vært bedre, mente de, om Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn hadde avholdt en felles minnemarkering der alle trossamfunn var representert. Noe i likhet med det den de avholdt på Rådhuset i 2004, til minne om tsunamiofrene.

I tillegg til å være et viktig bidrag til forståelsen av 22. juli var denne rapporten interessant også av andre grunner. Den var nemlig et innovativt eksempel på gjensidig samarbeid mellom det religionsvitenskapelige miljøet ved Norges største universitet, og sentrale aktører i det norske organisasjonslivet, som STL og Holocaustsenteret. Rapporten, som vil brukes i videre forskning på minoritetsgrupper i Norge, var kostnadsfri for STL, mens studentene på sin side fikk verdifull prosjekt- og arbeidserfaring. Dette er utvilsomt god ressursutnyttelse, og kanskje en smak av fremtiden?