Sekterisk vold kan bre seg til Tyrkia
Det demonstreres over hele Tyrkia. Det begynte med protester mot utbygging av et kjøpesenter i en park i Istanbul og utviklet seg til å handle om religion i offentligheten, ytringsfrihet og statsminister Erdogan autoritære styresett. Protestene kom også hit til Antakya i sør, men her handler protestene mer om Syria enn om Tyrkia.
Tekst og foto av Bjørn Heger.
På onsdag våknet jeg av lukten av gammel melk ispedd litt sitron. En bivirkning av demonstrantenes mest effektive våpen mot tåregass. Jeg hadde oppsøkt demonstrasjonene her i Antakya for å se hvem som deltok og hva de protesterte mot. Byen har lenge virket splittet og jeg lurte på om denne innenrikspolitiske krisen hadde hatt en samlende effekt på byens beboere. Svaret var nei.
Demonstrantene her i Antakya støtter alle kravene demonstrantene i Istanbul stiller, men i demonstrasjonen i Antakya er det ikke en bred og mangespektret gruppe av befolkningen som demonstrerer, og her fokuserer man nærmest utelukkende på én sak:
– Alle du ser her er alawi, og vi demonstrerer mot sunnimuslimen Erdogan. Han inviterer al-Qaida og syriske terrorister til Tyrkia fordi han ønsker en krig mot oss (demonstrant 4. juni i Antaky).
Flyktningbølge
Tyrkia og spesielt regionen Hatay, der Antakya ligger, opplevde sin første bølge av flyktninger fra Syria sommeren 2011. Etter det har strømmen av mennesker bare økt og antallet syrere i Tyrkia er nå estimert til ca. 400.000.
Det sier seg selv at det er vanskelig for en region å motta nesten en halv million flyktninger, og alle i Antakya okker seg over innrykket av syrere. Man er som i resten av Tyrkia redd for en spredning av konflikten og er bekymret for den økonomiske børen dette legger på landet og da særlig på regionen. Dette har resultert i en negativitet i befolkningen som er rettet mot syrere. Dette er ikke er uvanlig i områder som i perioder har mottatt mange flyktninger. Man så for eksempel det samme i Syria under Irak-krigen da befolkningen klaget over at irakerne drev boligprisene opp, førte til overfylte byområder og lignende.
Det finnes imidlertid elementer i regionen som ikke lenger syns det er nok å si til utleiemegleren at man ikke vil leie ut til syrere, eller at man klager høylytt i butikken om man hører personer som snakker arabisk med syrisk dialekt. Det er elementer som ser på syrernes tilstedeværelse i regionen som en eksistensiell trussel mot dem og deres, og det var personer med slike synspunkter som var i kamp med politiet her natt til onsdag.
Hatsk stemning og tilløp til vold
Steinkastingen og truslene var denne gangen rettet mot politiet, men har dessverre i løpet av den siste måneden hatt en tendens til å være rettet mot syrere og deres eiendeler. Det eskalerte lørdag den 11. mai da to bilbomber eksploderte i grensebyen Reyhanli og femtito mennesker omkom. I timene som fulgte ble det observert gjenger av unge menn i gatene, og det ble rapportert om at biler med syriske skilter ble ramponert og at syrere ble banket opp på åpen gate. Jeg var selv ikke i Reyhanli på det tidspunktet så jeg kan ikke bekrefte dette, men også her i Antakya var det tilløp til aggresjon. En bekjent som driver aktivitetssenter for flyktninger opplevde at husene han disponerte ble steinet, og andre rapporterte om at de var blitt bedt om å flytte ut av dem de leide hos.
Det oppstod også store demonstrasjoner i sentrum, men disse var fredelige og rettet mot regjeringens politikk ovenfor Syria og ikke direkte mot flyktningene som var her. De var også mer samlende med kristne alawitter og sunnimuslimer stående skulder ved skulder. I demonstrasjonen onsdag natt var det annerledes. Denne gruppen så på de syriske flyktningene som terrorister og aktører i en krig mot alawi-sekten. Flyktningene var et ledd i en plan Erdogan, al-Qaida og USA hadde for å fjerne alawittene og deres innflytelse. Hadde jeg ikke sett at hva terroristene hadde gjort i Reyhanli? Det var åpenbart al-Qaida og syriske opprørere som hadde utført aksjonen, og det var derfor ingen syrere døde i eksplosjonene.
All informasjon som har blitt sluppet om etterforskningen har bevist at det fantes syrere blant de døde, og de arresterte er tyrkere knyttet til den syriske etterretningstjenesten istedet for opprørsgruppene. Men blant demonstrantene natt til onsdag stoler man ikke på den offentlige etterforskningen. Istedet repeterer man slike rykter jeg refererte til tidligere for å piske opp stemningen i en allerede opphetet situasjon.
Sekterisk krig
I løpet av den siste måneden så har de fleste syrere jeg har møtt her snakket om å flytte andre steder i Tyrkia, eller krysse grensen tilbake til Syria og prøve å leve i flyktningleire i områder kontrollert av opprørerne. Den daglige hetsen på gaten og i butikker, samt rykter om voldsepisoder rettet mot syrere har gjort folk engstelige, og det er flere som nå velger å svare telefonen på engelsk hvis de er ute blant folk slik at ingen hører at de er fra Syria. Det er synd å se dette fiendskapet bygge seg opp fordi denne regionen i århundre har hatt et tett og nært forhold til byene i det nordlige Syria. Det har vært utstrakt handel og de aller fleste tyrkere her snakker arabisk, og mange slik som de som er alawi, er arabere.
Utviklingen av krigen i Syria har dessverre beveget seg mer og mer i retning av en sekterisk borgerkrig, som nå kan se ut til å bli en sekterisk konflikt i hele regionen rundt Syria. Elementer fra Libanon og Irak har allerede bragt situasjonen fra Syria hjem til eget land, og vi vet at tyrkiske elementer er engasjert på begge sider av konflikten inne i Syria. Det er ikke umulig at de bringer den sekteriske kampen hjem hit til Tyrkia også. Blant demonstrantene onsdag natt virket det i hvert fall som om de var klare for det:
– Vi er folket fra kysten (refererer til kystlinjen fra nord i Libanon til sør i Tyrkia). Erdogan er en diktator som med hjelp av al-Qaida og USA prøver å kaste Bashar al-Asad. Asad er vår president! En krig mot ham er en krig mot oss, og er det krig han vil ha, så er det krig han skal få! (Demonstrant 4. juni i Antakya).