Fra redaksjonen

Antiterrorvennlighet

Hans Olav Arnesen      |      03/03/2015

Kopi av P1040730Terroren har preget 2015 så langt. Målet for angrepene har vært ytringsfriheten og europeiske jøder.

Hvordan kan man beskytte seg mot slike angrep? Eller eventuelt slå tilbake mot terroristene? Vår sittende regjering har valgt å innføre en midlertidig bevæpning av norsk politi. En karikaturutstilling i Drammen ble voktet av tallrike politimenn med våpen, og endog skarpskyttere.

I Frankrike, som har opplevd en lang rekke angrep i år, har man blitt nødt til å benytte seg av soldater for å vokte synagoger. Mer enn ti tusen, og flere av dem har blitt angrepet og såret. Franskmennene har imidlertid ikke nøyd seg med defensive tiltak. De  har også sendt et hangarskip til Persiagulfen for å bombe IS.

Politibeskyttelse og våpenmakt kan likevel kun bøte på symptomene ved den islamistiske trusselen, men aldri kurere sykdommen. Man kan ikke skyte idéer. Ei heller bombe dem i stykker.

Men kanskje kan man kvele disse destruktive idéene med vennlighet, solidaritet og kjærlighet?

For halvannen uke siden slo norske muslimer ring rundt hovedstadens eneste synagoge. En solidaritetsaksjon som vekket internasjonal oppsikt. Arrangørene pekte på rosetoget i Oslo etter det høyreekstreme terrorangrepet i 2011 som en inspirasjonskilde.

Ikke alle var begeistret for rosetoget, eller rosetogene, da de fant sted, men det viste seg å være balsam for en sjokkrammet norsk befolkning. Terapeutisk rett og slett, og attpåtil ble debattklimaet friere i årene som fulgte.

En oppskrift til etterfølgelse med andre ord. Og synagogeaksjonen er ikke første gang norske muslimer har valgt å besvare hat og fiendtlighet med vennlig imøtekommenhet i tiden etter 22.7.

I 2013 inviterte Minhaj-moskeen på Galgeberg representanter fra SIAN på dialogmøte i moskéen. Det høres kanskje ikke så oppsiktsvekkende ut, men alle som har tatt turen innom SIANS hjemmeside vet at det var en ytterst fiendtlig innstilt gruppe mennesker som ble tatt imot i moskéen. Og selv om det var ramadanfaste disket vertene opp med kaker og andre godsaker.

Kunne det vært en idé å invitere representanter for Profetens Ummah til kirken eller Humanismens hus?

Et annet oppsiktsvekkende eksempel på vennlighet ovenfor såkalte islamkritikere var en gruppe muslimers tilbud om å vaske veggene til Pediga-leder Max Hermansens butikk. Dette til tross for at det mest sannsynligvis var venstreradikale som stod bak vandalismen. Hermansen takket nei til tilbudet, men slike aksjoner gjør det vanskelig for Hermansen å selge budskapet om at alle muslimer egentlig er like ekstreme, bare man graver litt under overflaten.

Ingen mistenker norske muslimer for å ha noen mørke baktanker ved å omgås sine argeste kritikere. Men å forsøke å holde kontakten med og moderere muslimske ekstremister skaper mistanke. Islamsk Råd Norge har fått kritikk for ikke å ta tilstrekkelig tydelig avstand fra ekstremister i egne rekker. Leder for IRN, Methab Afsar, hevder likevel at det er viktig å forsøke å snakke med de unge mennene som befinner seg i den radikale faresonen.

Afsar har nok et poeng. Mohammad Ali Chisti er et bevis på det. I 2009 holdt han innlegget: «Derfor hater jeg jøder og homofile» på Litteraturhuset i Oslo. I 2015 var han en av dem som holdt hender utenfor synagogen i solidaritet med norske jøder.

Kan hende er det ikke mulig å stanse forherdede islamister, eller høyreekstremister, med verken rosetog, moskékaker eller grafittidugnager. Menn som mener saken deres rettferdiggjør drapet på uskyldige mennesker er kanskje utenfor rekkevidde, rett og slett. Slike tiltak gjør det likevel vanskeligere å opprettholde fiendebilder, og kan forhåpentligvis gjøre mye for å hindre rekrutteringen til de ekstreme miljøene.

Norske muslimer har vist at det finnes grep alminnelige borgere kan ta for å bekjempe ekstremisme. Dessverre har vi også eksempler på antageligvis velmente tiltak som gjør vondt verre.

Ett slikt eksempel stod landets største avis, Aftenposten, for. De premierte den unge norske muslimen Kamilla Sedon med tredjeplassen i en skrivekonkurranse for ungdommer, hvor ytringsfriheten var temaet. Tittelen på Sedons premierte bidrag var: “Ytringsfrihet – deres fredelige måte å drepe på”. I kronikken forklarer hun at terrorangrepet mot Charlie Hebdo ikke var overraskende, og at vestlige medier også dreper: med ord. Innlegget kan ikke sies å være godt skrevet, så det må nødvendigvis være innholdet Aftenposten ønsket å premiere. Det er svært betenkelig, på grensen til uansvarlig.

Videre har vi aksjonen i forrige uke, hvor en gruppe nordmenn tok initiativ til å slå ring rundt en moské. I utgangspunktet var dette en god idé, men med tanke på at den var inspirert av synagogeaksjonen var det betenkelig at man valgte en moské hvis ledere har ytret seg antisemittisk, og således er en del av problemet snarere enn løsningen. Det har også kommet frem at en av initiativtagerne til aksjonen har spredd artikler som rommer antisemittiske konspirasjonsteorier, hvor det blant annet antydes at Israel kan ha stått bak Charlie Hebdo-angrepet.

Om ikke det skulle vært nok er trolig bildene av Trond Ali Linstad som en del av moskéringen nok til å diskreditere hele foretaket. Linstad er en såkalt antisionist, en betegnelse mange antisemitter smykker seg med i likhet med betegnelsen islamkritiker for antimuslimer.

Linstad nektet forøvrig å slå ring rundt synagogen.

Måten Norge håndterte terroren i 2011 på har vært til inspirasjon både i innland og utland. Og det er ikke minst norske muslimer som har båret fakkelen videre den siste tiden.

Det er oppløftende, og noe vi forhåpentligvis ser mer av fremover. Vi bør likevel være oppmerksom på at utstrakte hender i blant også kan gjøre skade, noe Aftenpostens uvettige skrivekonkurransepremiering er et eksempel på.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Religioner.no-lenker: 

 , , , ,