Fra redaksjonen

Uke 54. Idealismevandalisme

Hans Olav Arnesen      |      29/12/2014

photos-greenpeace-unveils-climate-banner-next-to-nazca-lines-in-peru-1418228173

Foto: Vice.com

“Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.”

Sitatet tilskrives grunnleggeren av Cistercienserordenen, Bernhard av Clairvaux, som levde i ellevehundretallets Frankrike. Det ser ikke ut til å gå av moten med det første. Kanskje fordi det stadig kommer nye eksempler på sannheten i det som har blitt et flittig brukt ordspråk.

Mange vil nok mene det er verst når menneskeliv går tapt som følge av gode intensjoner. Men ille er det også når vår materielle kulturarv blir skadelidende. Noen kynikere vil kanskje si at det på enkelte måter er verre, ettersom det ofte er lettere å erstatte mennesker enn kulturminner.

Ett nylig eksempel på velment vandalisme rammet de forbløffende landskapsfigurene, eller geoglyfene, som smykker Nascaørkenen i det sørlige Peru. Figurene, som er laget av den førkolumbianske nascakulturen, er enorme avbildninger av fugler, dyr og menneskelignende skikkelser

Figurene er spesielle av flere grunner. Fremfor alt fordi de kun kan ses fra oven, noe som kan tyde på at de var ment for gudene og ikke for mennesker. De er også svært fragile, ettersom de består av sand og steiner som er flyttet på for å lage de ønskede mønstrene, og selv de dypeste strekker seg ikke mer enn tretti centimeter ned i bakken.

Det er derfor ikke tillat å bevege seg blant figurene, og selv forskerne som studerer dem må iføre seg spesialfottøy for ikke å gjøre skade på dem. Det hindret likevel ikke en liten armé av Greenpeace-aktivister fra å valse inn i Nascaørkenen og brette ut enorme bokstaver som til sammen dannet et budskap om at fornybarhet var fremtiden. Alt med de beste miljøhensyn for øyet.

Peruvianske arkeologer og kulturministeriet var ikke like fornøyde, og mener at det har blitt gjort uopprettelig skade på figurene og området rundt dem. At Greenpeace-ledelsen har gitt sine mest ydmyke beklagelser og tilbud om å hjelpe til for å bøte på skaden endrer ikke på dette.

En liten trøst er det kanskje likevel at de ikke er de første, neppe heller de siste, idealistene som har gjort skade på arkeologiske funnsteder.

Et av de mest dristige prosjektene i Kevin Costners karriere var produksjonen av filmen Rapa Nui. Costner ønsket å rette søkelyset mot den unike kulturen på Påskeøya før europeerne kom. Filmen rommet også et miljøbudskap. En advarsel om hvor galt det kan gå når en kultur driver rovdrift på naturressursene, slik tilfellet kan ha vært da øyas beboere hogde ned alle trærne for å reise de imponerende steinskulpturene som ennå står og ligger der.

Utvilsomt en nobel intensjon. Litt mindre hyggelig var det at filminnspillingen gjorde betydelige skader på arkeologiske funnsteder, og etterlot regelrette berg av søppel. Mens dette opprørte arkeologene var antropologer bekymret over at mange av de lokale utviklet alkoholproblemer i løpet av den perioden filmen ble innspilt.

Selv her i Norge har den hollywoodske dampveivalsen satt sine spor. I 1965 ble filmen med den flatterende tittelen “The Heroes of Telemark” spilt inn i Rjukan. Filmen hadde den edle hensikt for øyet å gjøre et engelsktalende publikum oppmerksom på heltemotet til de norske sabotørene under tungtvannsaksjonen i 1943. Dette var en tid da Norge ikke var like bortskjemt med internasjonal oppmerksomhet som i dag, og at selveste Kirk Douglas spilte rollen som fysikkprofessoren Rolf Pedersen, var nok stas for mange nordmenn på den tiden.

Litt mindre trivelig var det at Rjukan kirke brant ned under innspillingen. Sannsynligvis på grunn av en veltet filmlampe.

Ett av de mest tragiske eksemplene på mer eller mindre velment vandalisme fant sted vinteren etter aksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork. Riktignok mente nok ikke amerikanerne tyskerne noe godt da de bombet Monte Cassino, som de antok var en viktig observasjonspost for fienden. Men hensikten var å spare amerikanske, og allierte, soldaters liv i et italiensk felttog som hadde vist seg å bli langt mer blodig og langdrygt enn man hadde forventet.

Bombefly jevnet den vestlige kristenhetens eldste kloster med jorden. På stedet hvor St. Benedikt la grunnsteinen til det monastiske systemet i Vest var det kun ruiner igjen. Noe som passet tyskerne godt. De hadde ikke oppholdt seg i klosteret før det ble bombet, i motsetning til et par hundre sivile italienere, men i etterkant viste ruinene seg å utgjøre ypperlige forsvarsstillinger.

Skaden den amerikanske bombingen voldet er umulig å måle. Paradoksalt nok var det tyskernes fortjeneste at den ikke ble større. De fjernet om lag halvannet tusen uvurderlige manuskripter før slaget begynte.

Ecce_Homo_(Elías_García_Martínez)

Originalen av Ecce Homo til venstre, og den “restaurerte” versjonen til høyre, dersom noen skulle lure. Kilde: Wikimedia Commons.

En sjelden gang kan idealistisk vandalisme ha heldige konsekvenser som er like uventede som hærverket var utilsiktet. Det skjedde da en eldre spansk kvinne så seg lei av å vente på at maleriene i kirken hennes skulle bli restaurert. Hun tok istedet penselen i egne hender og frisket opp fresken Ecce Homo av  Elías García Martínez.

Resultatet ble utvilsomt mer interessant enn originalen. Den opprinnelige fresken fra det nittende århundret går det tolv på dusinet av, men den underlige gibbonapeaktige versjonen til Cecilia Giménez er helt unik.

Det var det mange som innså. Reaksjonene i kvinnens lokalmiljø endret seg da også fra fordømmelse til begeistring da byen, Borja, fikk internasjonal oppmerksomhet og turistene begynte å strømme til.

I hvert fall i dette ene tilfellet kan det synes som om veien til himmelen var brolagt med velment vandalisme.

Ha et riktig godt nytt år. Hilsen Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

 

 , , , , , , , ,