Aktuelt

Bibelen som teater – en skrikende tankevekker

religioner      |      31/01/2013

Stein Winges ambisiøse, seks timer lange teateroppsetning gjør at man umiddelbart får lyst til å kaste seg over bibeltekstene.

Av Knut Dæhli

Lucifer og Gud

Jan Grønli som Lucifer og Bjørn Sundquist som Gud. Pressefoto fra Det norske teatret. Fotograf: Per Maning.

Fallhøyden er stor når historiens trolig mest leste bok, Bibelen, settes opp på Det Norske Teatret. De fleste har tross alt en eller annen formening om boken, og dens innhold er mildt sagt omfattende og komplisert.

Nødvendigvis, og heldigvis, forsøkes det ikke å oppsummere alle Bibelens historier, men prosjektet er likevel enormt. I løpet av én kveld vises en enhetlig fremstilling av Bibelen på «bare» seks timer, med 80 scener, 25 skuespillere, 250 kostymer og en 45 minutters spisepause mellom Det Nye og Det Gamle Testamentet, henholdsvis del I og II av forestillingen.

Oppsett

Del I kalles for Ørkenvandringar og skildrer fortellingene til diverse søndagsskolekjenninger, deriblant Adam og Eva, Moses, Noah, Abraham, Isak, Jakob, Saul og David. Språket som anvendes er nynorsk «med eigen klangbotn», og høres fort naturlig ut.    

(…) la oss si det slik at herr Winge ikke kan anklages for å mangle mot.

Del II kalles Jesus frå Nasareth og begrenser seg til Jesusfortellingene kjent fra evangeliene. Med andre ord finner vi ingen Paulus eller senere skikkelser fra Det Nye Testamentet. Undertegnede ble riktignok en smule skuffet over at ingen scener fra Johannes Åpenbaringer ble dramatisert, men det er svært forståelig hvorfor denne særegne siste boken i Bibelen ikke ble med.

De fortellingene regissør Winge velger å fokusere på rommer nok av tolkningsmuligheter til å gjøre forestillingen interessant, tankevekkende og kontroversiell. Eksempler på sistnevnte inkluderer: antydninger om sentrale religiøse skikkelsers homofile legning, kong Saul på motorsykkel i en tvilsom bar, voldtekt av en av kristendommens reneste helgener, og et veldig Ari Behnsk bryllup i Kanaan (Behn skrev faktisk denne scenen!). Vi kan med andre ord forvente bråk. Jeg vil ikke røpe altfor mye av innholdet utover det du allerede kan lese på teatrets nettsider, men la oss si det slik at herr Winge ikke kan anklages for å mangle mot.

_K4P9938

Ingunn Beate Øyen som Eva når hun eter av Kunnskapens tre. Pressefoto fra Det norske teatret. Fotograf: Per Maning.

Tempo

Den første naturlige innvending man kan stille til et slikt prosjekt er kanskje: er det i det hele tatt realistisk å kunne fange publikums oppmerksomhet i hele seks timer i dagens twitter- og instagramalder, når mange folk raskt får betydelige konsentrasjonsvansker etter én times stillesittende underholdning? Svaret er at dette selvfølgelig er mulig, men at det utgjør en nesten umenneskelig utfordring for dramaturgen og skuespillerne. Tempoet er nemlig blant forestillingens største styrke, og svakhet.

I del I fortelles historier fra Det Gamle Testamentet om hverandre, med hopp fram og tilbake i kronologi, mellom bibelsk tid og nåtid. Enkelte scener dras riktignok litt for langt ut, men de er behagelig få. Til tross for de mange historiene som faktisk dekkes i løpet av første akt, får man overhodet ingen følelse av at tempoet blir for heseblesende. Samtidig fører blandingen av stadige skift i scener og kronologi, og noen få langvarige introverte scener, til en intensitet som gjør at Del I – Ørkenvandringar engasjerer og holder på publikums interesse på en naturlig måte. Tempoet er perfekt.

Etter 5 timer begynner det å bli lite troverdig.

I del II – Jesus frå Nasareth er tempoet derimot et problem. Her følger man fortellingen om Jesus kronologisk, og valget med kun å fokusere på Jesus-fortellingen gjør at del II i større grad enn forrige del I kan gå i dybden på karakterene, da særlig Jesus. Dette fungerer dessverre bare delvis. Med et slikt valg, i en historie som rommer så mange spenninger og intens dynamikk mellom karakterene, burde karakterutvikling være mer framtredende. Riktignok er den synlig hos de sentrale skikkelsene (Gud, Satan, Jomfru Maria og særlig Jesus), men andre sentrale karakterer faller litt igjennom.

Kanskje er det lengden på stykket som har skylden, men i del II sitter man igjen med inntrykket av at skriking og roping  er de viktigste virkemidlene for å vise frem karakterenes følelsesregister. Etter 5 timer begynner det å bli lite troverdig.

Scenografien er for øvrig upåklagelig, med smarte løsninger, en stor bakgrunnskjerm og gulveffekter som brukes beskjedent, og som forsterker fokuset på skuespillerne snarere enn å dra oppmerksomheten bort fra dem.

Kanskje er det slikt at publikums overbærenhet med teatermediets særegenheter (overdrivelser, skriking og roping) synker proporsjonalt med forestillingens lengde. Derfor er det et risikoprosjekt å spare noen av de lengste scenene til sist, der alt står eller faller på skuespillerne. Ikke alle klarer å overbevise, og dermed blir de lengre scenene mot slutten frarøvet noe av intensiteten som trengs til å formidle den eksplosive handlingen i materialet.

_K4P0725

Ingunn Beate Øyen er Maria som mottar gaver fra de tre vise menn. Pressefoto fra Det norske teateret. Fotograf: Per Maning.

Gud og Lucifer, Jesus og Maria

Forestillingen befestes av sterke skuespillerprestasjoner. Gud spilles av Bjørn Sundquist, Lucifer av Jan Grønli, jomfru Maria av Ingunn Beate Øyen, og Jesus av Frank Kjosås. Disse fire leverer oppsetningens sterkeste prestasjoner.

Grønli tolker Lucifer som en smålig, oppmerksomhetskrevende lurifaks med djevelsk sjarm

Som en konfesjonelt nøytral anmelder kan jeg meddele at det er umulig ikke å like Sundquists prestasjon som Gud. Han formidler både folkelighet, sorg og menneskelighet parallelt med skråsikkerheten og de argumenterbart psykopatiske sidene ved den bibelske, og spesielt gammeltestamentlige gudeskikkelsen. I del II viser også Sundquist sitt talent for komedie, da han portretterer en uforglemmelig syklende Rabbi. Grønli tolker Lucifer som en smålig, oppmerksomhetskrevende lurifaks med djevelsk sjarm. Øyen overbeviser som en svært menneskelig Maria. Kjolsås formidler en velspilt tvilende og menneskelig Jesus, som etter sin egen 40-dagers ørkenfaste fremstår mer som den bibelske Jesus vi finner i Matteus -og Johannesevangeliene.

Verdt å merke er også Nina Woxholtt som Batseba, og Bjørn Skagestad som henholdsvis Job og en Gaddafi-aktig Herodes.

_K4P1178

Sigve Bøe som Døperen Johannes, Frank Kjosås som Jesus. Pressefoto fra Det norske teatret. Fotograf: Per Maning.

 

Apokryfe inspirasjoner

Et svært interessant grep Winge har brukt i arbeidet med manuset, er å inkorporere trekk fra apokryfe skrifter (dvs. religiøse tekster som av religiøse autoriteter ikke regnes for å være guddommelig inspirerte, eller som på annet vis kan trekkes i tvil). Da særlig nytestamentlige apokryfer. Han trekker inn Thomas’ barneevangelium, som omhandler Jesu barndom og mirakler han da skal ha utført, samt Judasevangeliet og muligens Maria Magdalenaevangeliet. Dette fører til særlig to interessante sekvenser. En der Maria Magdalena og Simon Peter er uenige om Jesu budskap vedrørende synden, og en annen der Judas’ rolle som forræder blir forklart som et nødvendig og ekstremt vanskelig offer fra Judas side, i henhold med den guddommelige plan, og noe som ble beordret av Jesus selv.

Særlig forholdet mellom Judas og Jesus, som her fremstilles som et langt dypere og mer langvarig forhold, er et av stykkets sterkere momenter. Judas fremstilles som en kompleks fyr og gammel venn av Jesus, som har fått i oppgave av selotene (jødisk terrororganisasjon og opposisjonsgruppe mot romersk og hellenistisk innflytelse) å få Jesus over på deres side. Karakterutviklingen til Judas, hans innerste motiver og lengsler, og ikke minst forandringen av hans syn på Jesus, overlates i stor grad til publikum å tolke.

_K4P0199

Det går hardt ut over stakkars Job når Gud lar Satan få plage ham så godt han kan. Bjørn Skagestad spiller Job Pressefoto fra Det norske teatret. Fotograf: Per Maning.

Samfunnskritikk og nytolkninger

Ifølge Winge er ønsket med stykket å tale til oss om hva det vil si å være menneske. Han vil at vi skal se nye sider ved det vi tror vi allerede kjenner. Man må ikke ha lest Bibelen for å henge med i forestillingen, men det er nok lettere å plukke opp en del smådetaljer og sammenhenger dersom man er kjent med boken på forhånd.

Temaene som direkte eller indirekte opptas i denne massive produksjonen er for mange til å oppsummere her. Her er likevel et utvalg: Guds virke i historien, eksistensen, døden, det ondes problem, ondskapens nødvendighet, fri vilje, personlig identitet, urettferdighet, troens betydning, nåde og straff, konsekvensene av å bli oversett eller ignorert, kjønnsroller i det gamle Israel, offeret, den menneskelige opprøreren Jesus, og religion og vold.

I tillegg fungerer stykket som en kommentar til ulike tema som preger vår egen tid. Eksempelvis generalisering av «den andre» og fremmedfrykt (et ikke særlig subtilt ekko av norsk innvandringsdebatt), Israel-Palestina, og ugjerningene som begås av ulike okkupasjonsmakter. Svært voldelige episoder fra Det Gamle Testamentet blir eksempelvis fremhevet, og akkurat når vi tenker at forestillingen nettopp har tatt en veldig brå sving inn i politikk og samfunnskritikk, kommer en av karakterene med den herlige replikken: «Jeg haaater politisk teater..»

Et tema som stadig kommer tilbake i løpet av de seks timene, er galskap og uvitenhet. Er Gud en psykopat, som tester og tillater all denne ondskapen? Eller er han bare for evig misforstått av menneskene, som han nesten forgjeves forsøker å veilede etter sitt eget ønske? Sundquist gjør en utmerket jobb med å vise en til tider nesten usikker og tilnærmet rådvill Gud, som like etterpå er sikker i sin overbevisning og allvitenhet. Presentasjonen av denne dobbeltheten ved Guds vesen er noe av det mest fascinerende med hele stykket.

Og hva mer kan en kreve av god kunst, enn at den drar oss mot manusets kjerne og fungerer som en genuin tankevekker?

Videre virker det som scenograf og kostymedesigner Tine Schwab har hatt tydelige retningslinjer å gå etter i arbeidet med kostymer. Johnny Cash og Gud flettes sammen i en drøm, fariseerne er kledd som dagens ultaortodokse jøder, og Herodes likner som nevnt en eks-diktator fra Libya. Englene er konsekvent kledd i hvite frakker som gir assosiasjoner til ansatte ved en lukket psykiatrisk avdeling, og bærer høye hvite rock-me-Amadeus parykker. Er verden egentlig et galehus, og Guds hjelpere og budbringere dets ansatte hjelpepleiere? Stykkets siste scene skjer tross alt nettopp i et galehus.

En tankevekker

På sitt verste er Bibelen en samling av altfor lange scener med roping som hovedmedium for å kommunisere 10 ulike følelser. På sitt beste er Bibelen en intens forestilling som engasjerer og stimulerer til både eksistensiell og politisk tankekost. Winge får ihvertfall meg til å ville plukke opp boka igjen. Og hva mer kan en kreve av god kunst, enn at den drar oss mot manusets kjerne og fungerer som en genuin tankevekker?

Det er umulig å forstå Gud i Winges forestilling. Personlig forstår jeg heller ikke mange av Winges valg i dette teaterstykket. Men kanskje det er nettopp dét som er poenget?

Eller som Gud sier til Kain tidlig i del I:

Guds hjerte er som en uendelig dyp brønn, så dyp at en ikke engang kan se sitt eget speilbilde.

Bibelen har premiere i morgen 1. februar på Det norske teatret. 

 

Religioner.no lenker: 

 , , , , , ,