Fagartikler

Buddhismen – en oversikt

religioner      |      18/04/2017

Oversiktsartikkel om buddhismen.

Historie
Ulike retninger innen buddhismen 
Lære
Ritualer og kult
De hellige tekstene
De religiøse fortellingene
Sosial organisering
Etikk
Demografi og utbredelse

 DSC_3209

Buddhismen oppstod i det nordlige India en gang mellom år 600 og 300 før vår tidsregning og baserer seg på læren til Siddartha Gautama, mer kjent som Buddha, den oppvåknede. Han forkynte en lære som viste veien ut av en evig eksistenssyklus, samsara, preget av lidelse, dukha. Buddhismens vei gjennom religionshistorien er preget av store triumfer så vel som nederlag. I dag er buddhismen verdens fjerde største religion med godt over 300 millioner tilhengere spredt over hele verden.

Historie

Som andre tidlige indiske religioner, er buddhismens tidlige historie preget av tidvis stor usikkerhet rundt årstall. Det er vanlig å datere buddhismens opprinnelse til 500-tallet fvt.,men flere moderne forskere argumenterer for at religionen oppstod omkring 200 år senere. Det er langt større enighet om omstendighetene rundt buddhismens tilblivelse.

Århundrene rundt midten av det første årtusen fvt. var en periode med store forandringer på Det indiske subkontinentet. Særlig innebar fremveksten av store bysentre omfattende sosiale og økonomiske omveltninger.

Det var i denne konteksten shramanabevegelsen oppstod. «Shramana» stammer fra sanskritverbroten «shram», «å anstrenge seg (særlig i religiøs sammenheng). En «shramana» er dermed en asket som vier seg til et omflakkende liv med religiøs disiplin og med åndelig utforskning som mål. Slike omreisende asketer var opptatt av frigjøring fra syklusen av gjenfødsler. Nye begreper, som «samsara» ble innført i indisk religion, og andre, som «karma» ble gitt nytt meningsinnhold. Upanishadene, de siste vediske tekstene, ble til i denne perioden, og både jainismen og buddhismen springer ut av shramanabevegelsen. Mangfoldet av tradisjoner og filosofiske retninger som sporer sitt utspring til shramanabevegelsen, vitner om dens sammensatte og eksperimentelle natur.

Ifølge buddhistisk tradisjon var religionens stifter, Siddharta Gautama, en fyrstesønn som ble beskyttet mot omverdenens ubehageligheter. Etter å ha blitt oppmerksom på eksistensen av sykdom, alderdom og død ble han klar over at hans liv bygget på illusjoner. Han søkte sannheten, først gjennom yoga, deretter gjennom streng askese. En dag da han mediterte under et bodhitre fant han veien fra lidelse i form av sykdom, alderdom og død. Han ble en oppvåknet, en buddha. På grunn av sitt opphav i Sakya i Nepal blir han også kalt Sâkyamuni, sakyaenes vismann.

Sâkyamuni tiltrakk seg raskt disipler. De fem første tilhengerne hans var asketer han hadde pint seg sammen med før oppvåkningen. Disiplene ble organisert i klostersamfunn, og buddhismen har derfor helt fra begynnelsen av vært en monastisk religion. Dette klostervesenet, sanghaen, fikk sitt underhold fra lekbuddhister som gav gaver til munkene.

Like etter Buddhas død ble det avholdt et konsil hvor den buddhistiske kanon ble samlet. Kanonen av tekster kalles tripitaka, eller de tre kurver. Om lag et århundre senere ble et nytt konsil avholdt og det oppstod 18 ulike skoler innenfor buddhismen. Av disse tidlige skolene er det kun theravada som ennå eksisterer.

Sitt første gjennombrudd som statsbærende religion fikk buddhismen under kong Ashoka (275-235 fvt.). Han hersket over størsteparten av India, og brakte buddhismen til Sri Lanka.

Rundt begynnelsen av vår tidsregning kom det en reaksjon på den tidlige buddhismens begrensninger. Dette var starten på det som ble kjent som mahayanabuddhismen. Ikke minst reagerte mahayanabuddhistene på de begrensede frelsesmulighetene i de tidlige skolene, hvor kun munker hadde et realistisk mål om å oppnå oppvåkning. Mahayanabuddhistene mente at også nonner og endog lekbuddhister hadde anledning til å oppnå oppvåkning i dette livet. Mahayanabuddhistene gav de tidlige skolene den nedsettende betegnelsen hinayana, den vesle farkost. Nyere forskning åpner for at fremveksten av Mahayanabuddhismen kan dateres tidligere enn først antatt. Sett i sammenheng med de nye dateringene av Buddhas levetid, kan denne forskningen åpne for et nytt syn på den tidlige buddhismens historie. Dette illustrerer også noe av den grunnleggende usikkerheten rundt vår forståelse av antikk, sørasiatisk historie generelt.

Buddhismen nådde Kina i midten av det første århundret evt. under Han-dynastiet. Buddhistmunkene fulgte handelskaravanene østover. I Kina etablerte buddhismen seg ved siden av taoisme og konfutsianisme. Forholdet mellom taoismen og buddhismen var tidvis fiendtlig, og også konfutsianismen så med mistro på munkevesenets avskjæring av familiebånd. I tillegg virket sanghaen som en stat i staten, og ble sett på som en trussel mot rikets stabilitet. Likevel var det mye som tiltrakk kineserne til buddhismen, og buddhismen gav svar på spørsmål som taoismen og konfutsianismen ikke hadde like tilfredsstillende forklaringer på, slik som hva som fulgte etter døden. En sameksistens utviklet seg mellom de tre tradisjonene i Kina, og det er ikke lenger like lett å skjelne dem fra hverandre. Den kinesiske buddhismens historie er preget av perioder med stor innflytelse fulgt av perioder med undertrykkelse, senest under det kommunistiske regimet.

Buddhismen kom til Japan via Korea på 500 tallet evt., men var tungt inspirert av Kina.  Japansk buddhisme har i motsetning til indisk buddhisme en sterk forankring i familien og andre sosiale bånd. Det vokste frem en motstand mot klostervesenet og munker ble oppfordret til å gifte seg og ta del i det sosiale liv. Zenbuddhismen fikk et særlig gjennomslag i Japan. Det japanske begrepet «zen» stammer fra det kinesiske «chan», som igjen kommer fra det indiske, sanskritbegrepet «dhyana», «meditasjon, tanke, refleksjon». Begrepet er dermed en god illustrasjon på buddhismens internasjonale karakter.

Buddhismen kom ikke til Tibet før på 700-tallet e.Kr.. Tantrismen er den mest praktiserte formen for buddhisme i landet. Buddhismen slik den praktiseres i Tibet er ispedd store mengder av den førbuddhistiske bønreligionens sjamanisme og animisme.

Dagens Sentral-Asia og det nordvestlige Sør-Asia var viktige arenaer for buddhismens internasjonale ekspansjon. Imidlertid fikk buddhismen i det vestlige Asia et nådestøt med den islamske ekspansjonen østover. Det finnes likevel én gjenværende buddhistrepublikk i Den russiske føderasjonen, nærmere bestemt Kalmykia i Kaukasus.

Selv i India ble buddhismen fortrengt av det vi i dag kaller hinduisme, samt islam. I dag har buddhismen fått en viss renessanse i sitt opprinnelige kjerneområde, blant annet blant dalitene, de såkalte uberørbare. Særlig betydningsfull var dalitlederen B. R. Ambedkars konvertering til buddhismen i 1956. Ettersom man har lagt vekt på kong Ashokas betydning for den moderne indiske nasjonalstaten har flere buddhistiske symboler også fått en sentral plass i den nasjonale ikonografien. India huser også flere viktige helligsteder knyttet til ulike episoder i Buddhas liv. Disse besøkes i dag av buddhister fra hele verden.

Buddhismen led under sterk undertrykkelse fra kommunistregimene i Sovjetunionen, Mongolia, Nord-Korea, Vietnam og Kina. Kristen misjon i nyere tid har likevel fått de gjenværende kommunistregimene til å revurdere sitt forhold til buddhismen som blir sett på som en mer hjemlig religion enn kristendommen. Også i Vesten har buddhismen fått et visst gjennomslag. Mange buddhistiske forestillinger har også fått gjennomslag i nyåndeligheten.

Ulike retninger innen buddhismen

Man regner ofte med tre hovedretninger innenfor buddhismen, theravadabuddhismen, mahayanabuddhismen og vajrayanabuddhismen.

Av de 18 opprinnelige skolene i buddhismen er theravada (av pali: theravādada: de eldstes lære) den eneste som ennå eksisterer. Theravadabuddhismen hevder å videreføre Buddhas lære slik han selv formidlet den, og frelsesmålet er å oppnå statusen arhat (sanskrit = den verdige). Theravadabuddhismen er i dag majoritetsreligion i Burma, Kambodsja, Laos, Sri Lanka og Thailand.

Mahayana (av sanskrit: den store farkost) vokste frem i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse som en reaksjon mot de begrensede frelsesmulighetene i de tidlige skolene. Man så for seg at også kvinner og lekfolk hadde realistiske muligheter for å oppnå oppvåkning. I tråd med dette oppstod et nytt ideal, bodhisattvaen, som utsatte sin egen frelse for å hjelpe andre levende skapninger til å oppnå oppvåkning. Mayahanabuddhismen er en særdeles mangfoldig retning med flere underskoler, som eksempelvis zenbuddhisme og Rene land-skolen. Den dominerer i land som Japan, Kina, Korea, Mongolia, Vietnam og Tibet.

Ofte regnes den tantriske buddhismen, vajrayana (diamantfarkosten eller tordenkilefarkosten), som en tredje retning innenfor buddhismen. Her ligger fokuset på å oppnå oppvåkning hurtigst mulig slik at man kan bli en bodhisattva og hjelpe andre levende skapninger på veien mot opplysning. Vajrayana kalles ofte den esoteriske buddhismen og kunnskap overbringes fra en lærer til en student. Vajrayana er spesielt utbredt i Tibet.

Lære

Buddhismen deler en rekke sentrale begreper med andre sørindiske religioner, men de har ofte en annen betydning.  Blant disse er forestillingen om en endeløs syklus av gjenfødsler, samsara. Det er karma, en form for moralsk kausallov hvor alle handlinger har sine konsekvenser i samsara, som avgjør hva slags gjenfødsel man får.

Buddhistisk kosmologi regner med ulike eksistenslag, både materielle og immaterielle, hvor ulike skapninger, eller eksistensformer, holder til. Alle levende skapninger, inkludert gudene, vil gjenoppstå i en av disse eksistensformene når tidspunktet er inne: 1. Helvetesvesener. 2. Dyr 3. Spøkelsesvesener 4. Mennesker og 5. Guder.

I buddhismen er heller ikke gudene unntatt karma-samsara lovene, og hva angår frelsesutsikter er de faktisk dårligere stilt enn mennesker ettersom gudene lever for lenge og har det for godt til å innse at tilværelsen er flyktig og lidelsesfull. Ikke desto mindre har mange lekbuddhister ofte sett på gjenfødsel som en guddom som et mer realistisk mål enn oppvåkning.

En viktig forskjell fra den religiøse tradisjonen som i dag kalles hinduismen er læren om ikke-sjel, anatman. Forestillingen om en evig og uforanderlig sjel finnes ikke i buddhismen, i stedet forestiller man seg en skiftende sammensetning av ulike komponenter, eller skandhaer:

  1. Den fysiske kroppen (rupa).
  2. Følelser (vedana) som kommer av sansekontakt.
  3. Persepsjoner (samina) som forbinder kvalitative kategorier som god, ond, eller nøytral til sanseinntrykkene.
  4. Viljesimpulser (samskara) som knytter karmaproduserende vilje til mental handling.
  5. Bevissthet (vijnana) som oppstår når sinnet og kroppen kommer i kontakt med omverdenen.

Tilværelsen i samsara er lidelsesfull. Frelsesmålet i buddhismen er derfor å bryte ut av samsara og oppnå en ende på gjenfødslene, nirvana. For å oppnå en slik frigjøring må man først erkjenne de fire edle sannheter.

  1. Sannheten om lidelsen
  2. Sannheten om lidelsens opprinnelse. Årsaken til at vi opplever lidelse er vårt  begjær etter sanselige gleder, eksistens og begjæret etter ikke-eksistens.
  3. Sannheten om lidelsens opphør
  4. Sannheten om veien til lidelsens opphør som er den åttefoldige vei

Den åttefoldige vei består av følgende hovedpunkter:

                                                  Den åttefoldige vei
Visdom (prajna) 1. Rett forståelse 2. Rett besluttsomhet:
Moral (sila) 3. Rett tale 4. Rett handling 5. Rett levevis
Konsentrasjon (samadhi) 6. Rett innsats 7. Rett fokus 8. Rett meditasjon

Frelsesmålet

Frelsesmålet i buddhismen er nirvana som man oppnår gjennom oppvåkning, eller opplysning. I theravadaskolen kalles en oppvåknet for en arhat (den verdige). En arhat har ikke lenger kontakt med denne verden når han dør. Med fremveksten av mahayanaskolen utviklet det seg en tanke om at arhat-tilstanden var både begrenset og egoistisk. Det nye idealet ble bodhisattvaen, en oppvåknet som utsetter sin egen endelige frelse inntil alle levende skapninger har oppnådd oppvåkning.

Trosbekjennelse

Buddhismen har noe som minner om en trosbekjennelse, kalt tilfluktsformelen. Den lyder som så:

Jeg tar min tilflukt i Buddha. Jeg tar min tilflukt i dharma. Jeg tar min tilflukt i sanghaen.

På sanskrit:

Buddham sharanam gacchami. Dharmam sharanam gacchami. Sangham sharanam gacchami.

Religiøs praksis

Meditasjon

Meditasjon er svært viktig i buddhismen, og regnes av mange for å være en forutsetning for å oppnå oppvåkning. Måten meditasjon praktiseres på varierer derimot mye. I zenbuddhismen mener man at man gjennom absolutt dedikasjon til dagligdagse gjøremål kan lykkes i å oppnå oppvåkning. I mahayanabuddhismen spiller også visualiseringer en viktig rolle, og man forestiller seg at man ved å holde fast på bilder av en himmelsk buddha, eller et paradis, vil være i stand til å oppnå oppvåkning.

En klassisk meditasjonsform går ut på å meditere over urenheter og i løpet av prosessen omvandle disse til dyder. Det kan foregå ved at en lærer deler sine meditasjonsstudenter inn i tre klasser basert på tre urenheter; begjær, hat og vrangsyn og ”forskriver” tre måter å bøte på disse lastene:

1.  Begjær: læreren kan foreskrive en meditasjon om stygghet (meditere ved et råtnende lik). Når han lærer å se på menneskekroppen som en masse av råtnende organisk materiale kan han kureres fra begjæret.

2.   Hat: kan kureres ved å foreskrive de umålbare kontemplasjoner: hvor den mediterende konsentrerer seg som kjærlighet, medfølelse, sympatisk glede og harmoni, og sprer disse følelsene i alle fire retninger og mot alle tenkende vesener. Kjærlighet er bra, men kan lett føre til begjær og må derfor ledsages av medfølelse, en erkjennelse av den begredelige tilstanden som disse skapningene befinner seg i på grunn av sin uvitenhet. Dette kan igjen fort lede til spirituelt hovmod og derfor må medfølelsen ledsages av sympatisk glede, slik at den mediterende kan glede seg over de merittene andre har oppnådd.

3.      Vrangsyn: for en som lider av vrangsyn, eller den problematiske dyden entusiasme, er det mulig å forskrive en meditasjon som kalles ”åndedrettsbevissthet”. Den mediterende lærer seg å være klar over pusten som forlater kroppen hans, og på den måten roer han seg ned.

Pilegrimsferder

Pilegrimsferder er svært viktige i buddhismen. De viktigste pilegrimsmålene i buddhismen er knyttet til sentrale begivenheter i Buddhas liv, og flere inneholder relikvier. Det viktigste buddhistiske pilegrimsmålet er Bodh Gaya, hvor Buddha Sakyamuni oppnådde oppvåkning under et bodhitre. Bodh Gaya ligger i Bihar, en av Indias nordøstlige delstater. Et annet viktig pilegrimsmål er Sarnath, like utenfor den hellige hindubyen Varanasi i Uttar Pradesh. Hjorteparken i Sarnath var åstedet for Buddhas første tale etter at han hadde oppnådd opplysning. Denne hendelsen er kjent som «dharmacakrapravartana», «igangsettelsen av dharmaens hjul», og er dermed relatert til et av buddhismens sentrale ikoner, dharmahjulet. Både i Sarnath og Bodh Gaya har buddhistiske organisasjoner fra mange land reist templer og klostere.

Ritualer

Mangfoldet av rituelle praksiser i buddhismen gjenspeiler dens historiske og geografiske utbredelse. Det er også forskjeller mellom de formelle ritualene som utføres av munkene i sanghaen, og de mer folkelige skikkene og feiringene som også anses som en del av buddhismens rituelle fellesskap. Der de sanghastyrte ritualene gjerne kjennetegnes av resitasjoner av sentrale tekster, og i det hele tatt søker å understreke den aktuelle retningens lære, kan de mer folkelige ritualene gjerne være mer tradisjonelt tilbedende, rettet mot en guddom eller bodhisattva. Samtidig er dette skillet noe kunstig – lekfolk kan gjerne resitere deler av formelle tekster i hverdagsritualer, og det finnes flere institusjonelle templer hvor bodhisattvaer vies mye plass.

De hellige tekstene

Den første kanon av buddhistiske tekster ble vedtatt på det første konsilet etter Buddhas død, men ble neppe skrevet ned før flere hundre år senere. Denne samlingen ble kalt Tripitaka (de tre kurver). Tekstsamlingen omfatter tre typer tekster, kalt kurver. 1. Vinaya Pitaka, som inneholder regler for det monastiske fellesskapet, sanghaen. 2. Sutra Pitaka, ulike tekster skrevet av Buddha selv. 3. Abhidharma Pitaka, som er den systematiske utlegningen av læren, og som kom noe senere. De forskjellige skolene hadde noe ulike versjoner av Tripitaka, men bare theravadaskolens pali-versjon er bevart i sin helhet. Andre versjoner på prakrit og sanskrit finnes delvis bevart i kinesisk og tibetansk oversettelse.

Vinaya (disiplinen). Pitaka. 

Vinaya utgjør den første av de tre avdelinger i buddhismens samling av hellige skrifter. Alle buddhistiske skoler har Vinaya til felles, noe som tyder på at den i hovedtrekk trolig går tilbake til Buddha selv. Munkereglene skal legge forholdet til rette for meditasjon, ved blant annet å unngå askese, så vel som luksus.

Sutra (tråd, tekst) Pitaka. 

En preken tilskrevet skolen. I de gamle skolene, som theravada, er sutra den andre av de tre kurver som utgjør de kanoniske tekster, tripitaka. I mahayana finnes det i tillegg fra 1-2 århundret e.Kr. et stort antall til dels svært omfattende sutraer (opprinnelig skrevet på sanskrit), for eksempel Lotussutraen.

Abhidharma (høyeste lære) Pitaka

Er den tredje delen av buddhismens samling av kanoniske tekster. Den er bevart i to versjoner: 1. Theravadaskolens versjon på pali, som tilhører Pali-kanonen. 2. Sarvativadaskolens: som finnes bare i tibetansk og kinesisk oversettelse. Abhidharma systematiserer Buddhas lære (dharma) og særlig i theravadaskolen blir abhidharmastudier sett på som munkenes ypperste virksomhet, selv om slike studier tradisjonelt står i en viss motsetning til det kontemplative liv. Stilen i Abhidharma er upersonlig og analytisk, med sikte på å oppnå en størst mulig grad av presisjon. Mahayanaskolen har sin egen abhidharmalitteratur, forfattet av filosofer som Vashubandhu (Abhidharmakosha-shastra) og Asanga (Abhidharma-samuccaya)

Mahayanakanonen

Sammenlignet med theravadakanonen finnes det langt flere kanoniske tekster innenfor mahayanabuddhismen. Mange mayahanabuddhister aksepterer skriftene i theravadakanonen i tillegg til senere mahayanatekster. Radikale mahayanafilosofer som Nagarjuna avviste derimot de tidlige tekstene.

Mahayanasutraene rettferdiggjorde disse senere tekstene ved å hevde at Buddha ikke formidlet hele sin lære til sine tidlige følgesvenner fordi de ikke var modne nok til å forstå dem. Mahayanasutraene er ofte mer kompliserte og hevdes å ha blitt viderebrakt av buddhaer og bodhisattvaer eller oppbevart i andre verdener inntil de kunne forstås av mennesker.

Det finnes flere hundre mahayanasutraer. De fleste anses å ha et indisk opphav, men noen stammer også fra Kina. Theravadaskolen anerkjenner ikke disse sutraene som autentiske.

Tantralitteratur

Den tantriske litteraturen skiller seg ut på flere måter. Den tilbyr en alternativ vei til opplysning, retter seg mot lekfolk fremfor munker, og den anerkjenner også verdslige mål og ønsker. Den inneholder også ofte praksis som er mer magisk enn åndelig. Videre tilbyr den tantriske litteraturen spesielle former for meditasjon som har som mål å forvandle individet til en legemliggjørelse av det guddommelige alt i dette livet. Disse meditasjonsteknikkene tar i bruk ulike former for mandalaer (sirkulære diagrammer), mudraer (håndbevegelser), mantraer (magiske ord) og dharanier (formler) som konkrete uttrykk for virkelighetens natur. Visualisering av de ulike guddommene under meditasjon er et viktig skritt mot erkjennelse.

Fortellingslitteratur

I tillegg til den mer formelle litteraturen, rommer buddhismen også en stor og folkelig fortellingslitteratur. Et godt eksempel er den meget populære Jataka-litteraturen, som forteller historiene om Buddhas mange liv før han ble inkarnert som Gautama. Denne litteraturen låner ofte tema og motiv fra lignende litterære tradisjoner, men ikler dem en buddhistisk ham. Historiene brukes gjerne til å illustrere sentrale poeng ved buddhismens lære, og fungerer dermed både som underholdning og pedagogiske verktøy. En annen sentral fortellingstekst er sanskriteposet «Buddhacarita» («Buddhas handlinger»), skrevet av Ashvaghosha i det første århundret evt. Her fortelles historien om Buddhas liv og levnet på dikterisk vis, men samtidig med et pedagogisk mål for øyet.

Filosofisk og vitenskapelig litteratur

Gjennom flere årtusen med institusjonalisert filosofisk virksomhet har de ulike buddhistiske retningene også gitt opphav til en stor kanon av hva man i dag vil kalle vitenskapelig litteratur. Dette er tekster som søker å forklare og forstå ulike aspekter av virkeligheten, slik den forstås innenfor et buddhistisk verdensbilde. Et eksempel er Shantidevas Bodhicaryavatara («En innføring i Bodhisattvaens vei»), som ble skrevet i India på 700-tallet. Ved å gi en detaljert gjennomgang av veien til opplysning, gir Shantideva også en konkret formulering av virkelighetssynet i madhyamaka, en av mahayana-buddhismens viktigste filosofiske retninger.

De religiøse fortellingene

Fødsel

Noen av de mest sentrale fortellingene i buddhistisk tradisjon omhandler Buddha.

Fortellinger om den historiske Buddha, Siddharta Gautama, ble likevel ikke populære før etter noen tid. I stedet fokuserte man på Buddhas tidligere inkarnasjoner. Blant annet som prinsen Vishvantara, som etter sin død ble gjenfødt som en guddom i Tushita-himmelen. Det finnes også en rekke fortellinger om Buddhas fødsel i sin endelige inkarnasjon som Siddartha Gautama. En rekke underfulle særtrekk preget Buddhas unnfangelse og fødsel. Hans mor, Mahamaya, drømte at en hvit elefant trengte inn i hennes livmor fra hennes venstre side, noe som er et tegn på at barnet enten vil bli en stor hersker eller en buddha. Også fødselen er spesiell. Den fant sted i en lund nær Lumbini. Hun stod oppreist når hun fødte Buddha og barnet ble tatt i mot av guddommelige jordmødre. Fødselen var uten smerte og barnet var helt fritt for blod og andre urenheter. Mahayama døde en uke etter fødselen. Det nyfødte barnet var øyeblikkelig bevisst sine omgivelser, og gikk syv skritt mot øst og uttalte: ”Jeg er verdens herre.”

Veien mot oppvåkningen

En annen viktig fortelling om Buddhas liv er hans vei mot oppvåkning. Hans fyrstelige far er klar over at sønnen vil påta seg å befri mennesket fra lidelse, men forsøker å unngå dette ved å beskytte ham ved å skjerme ham fra alle erfaringer med verdens elendighet. En dag han er ute og kjører i sin vogn ser han likevel et uvant syn, nemlig en gammel mann. Han spør kusken sin om den gamle mannen er unik, men får beskjed om at alle vil ende opp i denne tilstanden, noe som preger den unge Buddha sterkt. Det neste rystende synet han opplever er av en syk mann, dekket av pussfylte sår. Igjen må kusken forklare at alle levende skapninger er utsatt for sykdom og smerte. På sin tredje tur i vognen ser han et lik. Også døden er noe alle mennesker må erfare, ifølge kusken. Men det tredje synet han ser er av en asket med et rolig og fattet ansikt. Buddha bestemmer seg for å følge hans eksempel og forlate palasset.

Buddha forlater sin familie

Nå Siddartha Gautama er 29 år bestemte han seg for å forlate sin familie, kone og sønn. Han henga seg til ulike asketiske prøvelser, så harde at han nesten sultet seg selv i hjel. Like før han led sultedøden innså han at en ny gjenfødsel nå, før han oppnådde oppvåkning, ikke ville være av det gode. Han tok derfor til seg næring, men det innebar at de fem asketene som hadde fulgt ham tok avstand fra ham. Han satt seg ned under et bodhitre og mediterte. Den kosmiske fristeren, Mara, innså at Siddartha Gautama var i ferd med å oppnå oppvåkning og sendte sine vakre døtre for å lede ham bort fra denne veien.  Buddha tok jordgudinnen som vitne på sine etiske meritter gjennom talløse inkarnasjoner og som gav ham retten til opplysningens trone. Mara måtte flykte og guddommene hyllet Buddha. Deretter mediterte han gjennom natten og gjenopplevde alle sine tidligere liv. Så oppnådde han det guddommelige øyet som gav ham evnen til å se andre levende skapningers tidligere liv. Til sist fikk han innsikt i virkelighetens kausale natur og ved daggry hadde han oppnådd full allvitenhet. Et stort skjelv gikk igjennom alle virkelighetens ulike verdenssystemer og Buddha hadde seiret over samsara og oppnådd en ende på gjenfødsler.

Andre skikkelsers myter

I tillegg til de mange mytene rundt Buddha, finnes det også mange myter knyttet til andre viktige skikkelser i buddhismen. Et godt eksempel på dette i Mahayana-buddhismen er de mange fortellingene om ulike bodhisattvaer, vesener som har oppnådd oppvåkning, og som av medlidenhet ønsker å hjelpe andre til å nå samme våknede tilstand. Avalokiteshvara («herren som ser ned på jorden (i medynk)») er muligens den mest kjente av disse, og omtales i mytologiske fortellinger over store deler av Asia. I tillegg til de mer åpenbart mytologiske historiene, kan også mye av litteraturen knyttet til grunnleggerne av ulike retninger i buddhismen også anses som delvis mytologisk. Et eksempel er noen av historiene knyttet til Padmasambhava, den indiske guruen som skal ha brakt buddhismen til Tibet. Tradisjonelle biografier hevder at en åtte år gammel Padmasambhava lot seg inkarnere ut av en lotusblomst, slik navnet hans antyder («Lotusfødt»).

Sosial organisering

Et sentralt skille går mellom lekbuddhister og det monastiske fellesskapet, sanghaen.

Sanghaen består av nonner og munker som lever i asketiske fellesskap styrt av stramme levnedsregler. I de fleste tilfeller er man ikke bundet til sanghaen livet ut, og det er fullt ut akseptabelt å vende tilbake til det normale liv, inklusive arbeids- og familielivet, etter en periode som munk eller nonne. Historisk sett har det vært store organisatoriske forskjeller mellom munker og nonner i sanghaen, for eksempel på grunn av kjønnsbestemte regelverk.

Sanghaen kunne ikke eksistert uten å bli underholdt gjennom gaver av lekbuddhistene.

Kjønn

Studier av kristendommens syn på kjønnene tar gjerne utgangspunkt i den kristne antropogonien: Skapelsen av Adam og Eva. Gitt buddhismens sykliske verdensbilde er det vanskelig å finne tilsvarende antropogoniske fortellinger. Flere forskere har allikevel utpekt theravada-buddhismens Agganna Sutta som et eksempel på dette. Her fortelles det om hvordan et nytt verdenssystem blir befolket ved inngangen til en serie av gjenfødsler. Her får man høre at verden kun er vann i totalt mørke. Over vannet svever de første vesenene, som er gjenfødsler av den forrige verdenens siste guder. I denne urtilstanden er de fortsatt delvis guddommelige og selvlysende. I vår sammenheng er det spesielt viktig å gjøre oppmerksom på at de også er kjønnsløse. Etter hvert vokser den første jordskorpen opp av vannet. En av de halv-guddommelige lysvesenene begynner å begjære jorden og spiser derfor av den. Det er den første handlingen som utføres på grunnlag av begjær og de andre lysvesenene begynner å kopiere den. De spiser av jorden, som fyller og konkretiserer dem. I takt med at de utvikler stolthet over sine fremvoksende utseender mister de også sine selvlysende kvaliteter. Til slutt fører dette til at de deles i to kjønn. Med det har seksualiteten kommet inn i verden. De kjønnede vesenene begynner dermed å bli mennesker. Også jorden utvikler seg og gir mer mat. Menneskene begjærer maten og begynner å sanke. Dette er kimen til det private eierskap og følgesvennene tyveri og vold. Slik går startskuddet for utviklingen av det menneskelige samfunn med lover og herskere. Til forskjell fra den kristne antropogonien, hvor de ulike kjønnene tas for gitt, er det å være kjønnet for Agganna Sutta en konsekvens av begjær og grådighet.

Mytologiske forestillinger trenger imidlertid ikke å ha stor innvirkning på faktisk religiøs praksis. Allikevel kan man se Agganna Sutta som en interessant oppsummering av en av de grunnleggende vanskelighetene i buddhismens forhold til kjønn: Det er ikke nødvendigvis kjønnene i seg selv som er problematiske, men driftene som følger med dem. Følgelig har både buddhister og forskere argumentert for at Buddhas nølen med å innlemme kvinner i sanghaen først og fremst er et uttrykk for hans problematisering av menneskelig seksualitet i seg selv, og ikke for et kvinneundertrykkende standpunkt. Denne argumentasjonen har igjen blitt angrepet fra flere hold for ikke å anerkjenne den grunnleggende androsentriske (mannsfokuserte) tankegangen i denne problemstillingen: Hvorfor er utfordringene ved den menneskelige seksualiteten noe som skal begrense kvinners muligheter til å nå oppvåkning, mens menn får denne muligheten uansett?

Spørsmålet om kvinners status i buddhismen er i dag en kompleks og sammensatt problemstilling som også uttrykker de store kulturelle forskjellene imellom landene hvor buddhismen praktiseres.

Etikk

Medfølelse er en sentral buddhistisk dyd. Ikke bare ovenfor mennesker, men med alle levende vesener.  All lidelse man ser hos andre har man selv en gang undergått, derfor må man være omtenksom ovenfor andre. Dessuten har antagelig de fleste mennesker man møter en gang vært en nær slektning eller venn i et tidligere liv.

Denne læren oppfordrer til vennlighet og ikke-vold mot alle typer liv. Likevel er det desto verre å skade en skapning jo mer avansert og komplisert den er. Det er derfor verre å drepe et menneske enn et dyr.

Mennesket er middelveien mellom lidelse og nytelse, og når man dreper et menneske tar man bort personens mulighet for å oppnå nirvana, som det kan ta lang tid å få tilbake. En menneskelig gjenfødsel er nemlig sjelden. Det kan man bare se rundt seg for å bekrefte. Det er fremdeles mange flere dyr og insekter og planter enn mennesker. Derfor må man ta vare på muligheten menneskelig gjenfødsel gir. Videre er også et menneske et relativt forgjengelig vesen, sammenlignet med gudene. Flere buddhistiske tradisjoner anerkjenner eksistensen av guder, men mener at disse er såpass forblindet av sin makt og livslengde at de ikke streber mot nirvana. Mennesket innehar dermed den perfekte posisjonen mellom gudene og dyre- og plantelivet; avansert nok til å tenke og handle på et høyt nivå, men sårbart nok til innse verdens grunnleggende forgjengelighet.

Buddhismens vektleggelse av ikke-vold innebærer ikke at buddhistiske aktører historisk sett har avstått fra vold. Moderne, buddhistiske nasjonalstater bruker for eksempel feltmunker som er med på å oppfordre soldater til krigshandlinger. Slike eksempler kan minne om at buddhismen, i likhet med andre religioner, også er tvunget til å avpasse sine etiske målsetninger et stort antall ulike politiske og sosiale krav.

Demografi og utbredelse

Det er vanskelig å tallfeste antallet buddhister med sikkerhet ettersom flere av landene hvor buddhismen tradisjonelt har stått sterkt lenge har vært styrt av kommunistiske regimer som er fiendtlig innstilt til religion i sin alminnelighet. Dette gjelder i dag Kina, Nord-Korea og Vietnam. I tillegg er ikke buddhismen utpreget eksklusivistisk selv om den har et universelt frelsesbudskap. Derfor kan buddhistisk lære og praksis leve godt sammen med andre tradisjoner som eksempelvis taoisme og shintoisme.

Ifølge PEW Research Centers tall fra 2010 er det 488 millioner buddhister i verden. Det utgjør om lag en syvendedel av verdens totale befolkning. Langt de fleste buddhister befinner seg i Sør- og Øst-Asia, men til sammen finnes det mer enn fem millioner buddhister i Europa og Nord-Amerika.

Buddhismen er majoritetsreligion i syv av verdens land: Bhutan, Burma (Myanmar), Kambodsja, Laos, Mongolia, Sri Lanka og Thailand. Halvparten av verdens buddhister lever likevel i Kina. I sitt opprinnelsesland, India, er kun 0.8 prosent av befolkningen buddhister i dag. Det utgjør likevel 9 250 000 mennesker.

Mahayanabuddhismen er den klart største retningen og dominerer i store land som Kina, Japan, Sør-Korea og Vietnam. Theravadabuddhismen blir noen ganger dominerer i land som Burma, Kambodsja, Laos, Sri Lanka og Thailand. Vajrayanabuddhismen er utbredt i Bhutan, Nepal, Mongolia og ikke minst Tibet.

Aktuelle lenker:

Kilder:

 , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Leave a Response