Meninger

Contra Halvorsen

religioner      |      14/01/2016

Sylvi Listhaug er på trygg moralsk grunn når hun takker Gud for at hennes bror overlevde en arbeidsulykke, selv om en av hans kolleger ikke var like heldig og døde. Hans-Petter Halvorsen er på mer usikker grunn i sitt forsøk på å bruke slike ulykker, og annen lidelse, som et bevis på Guds ikke-eksistens, mener Kai Erik Westergaard.

12575848_10156940380250131_342837610_n_picmonkeyedAv Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no

Innlegget er et tilsvar på Hans-Petter Halvorsens innlegg i VG, med tittelen: «Guds store problem» (05.01.2016). 

Som ateist erkjenner jeg at jeg ikke tror på Gud.

Jeg erkjenner òg at Halvorsens forsøk på å tilbakevise Guds eksistens ikke overbeviser. Jeg er på ingen måte Listhaugs største beundrer, men nå er egentlig kritikken av henne bare et skalkeskjul for å gjenta myten om hvor irrasjonelle og dumme alle teister er.

Vi kan begynne med versjonen av det ondes problem som Halvorsen fremfører, siden det ser ut til å være premisset resten av innlegget hviler på.

Religionsfilosofien har kommet et lite stykke siden 1700-tallets Hume. Hans formulering av det ondes problem regnes gjerne som tilbakevist. De to siste linjene i sitatet Halvorsen bruker stammer ikke engang fra Hume, men er en senere tilføyelse. Det hjelper likevel lite:

Er gud villig til å bekjempe ondskap, men ikke i stand til det?
Da er han ikke allmektig.
Er han i stand til det, men ikke villig?
Da er han ond.
Er han både i stand til det og villig?
Hvor kommer da ondskapen fra?
Er han verken i stand til det eller villig?
Hvorfor da kalle ham gud?

Kortversjonen er å si at (1) eksistensen av en allgod, allmektig og allvitende skapergud og (2) eksistensen av ondskap, er direkte motsigende. Ondskap vil de fleste kanskje si, eksisterer beviselig, da er konklusjonen klar? Gud eksister ikke gitt ondskap, argumentet virker ved første blikk vanntett.

Argumentet til Halvorsen antar at (1) og (2) er eksplisitt i konflikt, tilfellet er at dette er implisitt. Dette medfører at det er ekstra premisser som ikke vises i argumentet. Som for eksempel (a) en allmektig Gud kan skape en hvilken som helst verden og (b) at en allgod Gud ville foretrekke en verden uten ondskap.

Ved første blikk virker tilleggspremissene uproblematiske. Hvorfor skulle ikke en allmektig Gud kunne skape en hvilken som helst verden, eller hvorfor vil han heller ha en verden med ondskap enn uten?

Det er ikke på noen som helst måte gitt at en verden med frie vesener er logisk mulig uten ondskap, kanskje er ondskap også en direkte konsekvens av veseners frihet? Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg fri vesener som kun utfører gode handlinger, uten at tvang kommer inn i bildet. Kanskje er en verden med frie vesener bedre enn én uten?

Selv om det ved første blikk virker rimelig at en allgod Gud vil foretrekke en verden uten ondskap, fremfor en med, trenger ikke dette å være sant for en teist. Kanskje har ondskap, uansett hvor ille det høres ut, en funksjon? Eller kanskje ikke noe kan være godt i verden, uten en motvekt av ondskap?

Tilleggene (a) eller (b) kan dermed like godt være falske, konklusjonen garanteres ikke av premissene, argumentet mister sin styrke.

«Vent litt!» kan en tenke «De to siste linjene sier vel noe om det?». Det som ikke er fra Hume, beskytter ikke det mot det overnevnte?

Er han verken i stand til det eller villig?
Hvorfor da kalle ham gud?

Allikevel som vi så kan kanskje ikke Gud, også i klassisk teistisk tradisjon, nødvendigvis skape en absolutt god verden, gitt dogmet om menneskets frie vilje. Eller som vist ovenfor, en allgod Gud ønsker ikke nødvendigvis en verden uten ondskap. Teister som tror på Gud kan derfor allikevel trygt kalle ham Gud, uten å fornekte de klassiske egenskapene.

Noen vil kanskje si at dette er flisespikkeri, og spørre seg «hva er eventuelt dette gode formålet ondskapen skal ha?» og lignende. Jeg vil si at slike spørsmål i stor grad blir irrelevante. Da har man misforstått formålet med argumentet. I dette tilfellet skal argumentet vise at ondskap og Gud ikke kan eksistere samtidig. Nå har vi allikevel sett at det ikke nødvendigvis er motsigende. Det er irrelevant at det er i strid med det Halvorsen, og en del andre ateister med ham, tror at teister tror om Gud. Halvorsens fremstilling av hva teister vanligvis tror og mener om Gud er en klassisk stråmann. En karikatur av motpartens posisjon.

Vi kan derfor si at Listhaug ikke er irrasjonell når hun takker Gud for at hennes bror lever, og samtidig ytrer sympati for avdøde.

Derfor kan vi si at Listhaug og andre teister ikke stiller høyere krav til sine medmennesker enn Gud.

Derfor kan vi si at selv om Holocaust skjedde, trenger ikke det å motsi Guds eksistens eller eventuelle godhet. Uansett om Halvorsen eller Primo Levi måtte mene det.

Om vi skal slippe Gud til i politikken vet jeg ikke, og nå er det vel egentlig ikke det Halvorsen skriver om heller. Uansett, fra en ateist til en annen, her trengs det en opprydding. Kritiser teisters tolkning av Gud, og ikke din egen. Stråmannsargumentasjon tjener hverken debatten eller leserne.

 

 ,

  • «Det er ikke på noen som helst måte gitt at en verden med frie vesener er logisk mulig uten ondskap, kanskje er ondskap også en direkte konsekvens av veseners frihet? Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg fri vesener som kun utfører gode handlinger, uten at tvang kommer inn i bildet. Kanskje er en verden med frie vesener bedre enn én uten?»

    Så… en verden med fri vilje er en verden man ikke kan garantere er fri for ondskap, for det å bevilge vesener med fri vilje til å bare gjøre godt er det samme som å innskrenke deres frie vilje.

    1. Er det fri vilje i himmelen? Er himmelen en verden garantert fri for ondskap?

    2. Hadde Jesus fri vilje? Var Jesus garantert fri for ondskap?

    3. Har Gud fri vilje? Er Gud garantert fri for ondskap?

    Dersom du kan svare «ja og ja» på noen av disse tre parene med spørsmål så har du motbevist hypotesen om at fri vilje og en verden uten ondskap ikke kan kombineres.

  • Forøvrig er det like fullt problematisk med de som tror at akkurat deres nære og kjære ble reddet at Gud på en slik måte at Gud fortjener å takkes. For det må bety at Gud KAN gå inn og manipulere hendelser i den fysiske verden. Det betyr at Gud har makt til å bestemme seg for å spare utvalgte mennesker.

    Er Guds allmakt da begrenset i antall mennesker han kan redde? Eller hadde Gud en plan om å berge ett menneske og en plan om å ikke berge et annet? I så fall er Guds tukling i eget skaperverk like fullt etisk problematisk. For da betyr det at Gud faktisk rår over liv og død og direkte styrer ulykke, flaks og uflaks og bruker tilsynelatende tilfeldigheter som sitt verktøy for å detaljstyre det som skjer.

    Da har i så fall Gud også et etisk ansvar for sine avgjørelser og handlinger.

    Og – mest av alt vitner det om en selvopptatthet hos den som hevder noe slikt. Shit happens, og så velger noen å tro at akkurat DE har fått tildelt en spesiell allmektig gunst fra universets skaper og herre, samtidig som andre tydeligvis ikke har fått samme guddommelige hjelp. Det er arrogant på grensen til det latterlige, og utrolig stygt gjort mot de etterlatte etter noen som Gud har valgt å la pines eller dø.

  • Kai Erik Westergaard

    Hei Rune!

    Angående det første du skriver så skriver jeg «I dette tilfellet skal argumentet vise at ondskap og Gud ikke kan eksistere samtidig. Nå har vi allikevel sett at det ikke nødvendigvis er motsigende». Det virker ikke urimelig at en verden med fri vilje ikke nødvendigvis er en som garanter er uten ondskap, nødvendigvis er viktig i denne sammenhengen. Om det kanskje er slik eller slik er mindre viktig, Humes argument forsøker å demonstrere at (1) og (2) er nødvendige motsetninger, om de er mulige motsetninger er irrelevant hvis man skal vise til argumentet til Hume, siden det er et deduktivt argument.

    «det å bevilge vesener med fri vilje til å bare gjøre godt er det samme som å innskrenke deres frie vilje» Det å tvinge vesener til å bare gjøre noen ting i stedet for også andre ting er vel en form for tvang? Et spennende spørsmål er om man kan ha fri vilje, i en reel betydning av ordet, og samtidig ikke ha potensialet til å velge onde handlinger?

    Et annet spørsmål jeg synes er spennende, i en mulig verden med bare gode handlinger. Hvis handling 1* er den beste, og handling 10* er den dårligste av de gode handlingene, vil 10* være en god handling? Eller nøytral, eller faktisk ondskap? Det finnes jo bedre ting en kunne gjort, vil det være godt å frembringe det som medfører det minst beste resultatet? Kanskje vil teister si at det gode er godt i seg selv, selv er jeg usikker.

    Når det gjelder din «1», må man svare på «3» og «2» først. Når det gjelder Gud tror jeg de fleste teister vil si han har fri vilje. Det er allikevel uproblematisk, fordi Gud i klassisk teistisk tradisjon, gjør ikke bare godt, men er selv det aktualiserte gode. Dette forsvarer for så vidt mot Eutyfrons dilemma. Det virker rart at det som er selve det gode skal gjør onde handlinger?

    De samme kan man si med Jesus, de fleste kristne regner han som en og samme Gud. Mange kristne mener at Jesus selv var Gud. Så at han ikke handlet ondt er heller ikke så rart, fordi han igjen er selve det gode.

    Mange kristne mener at veien til frelse er å handle som Jesus, fordi Jesus fullfører og aktualiserer guddommeligheten i mennesket. Mange kristne mener derfor, at det å komme til himmelen er å aktualisere det guddommelige i mennesket, hvis man har gjort dette virker det lite rimelig at man kan begynne å bedrive naturlig ondskap i himmelen. Fordi en selv tar del i hva det vil si å være det gode. Mange mener og, at frelse eller himmelen ikke er et fysisk sted hvor du har det sykt kult, men det er å gjenforenes med Gud. Mange kristne,særlig i østkirken, har hevdet at frelsen er å bli Gud. Som i at du kommer tilbake og blir igjen en del av ens opphav.

  • Kai Erik Westergaard

    Når det gjelder Listhaug, så tviler jeg på at hun når hun sier at hun «takker Gud», så mener hun og tenker at Gud går direkte inn og redder den personen. Det har nok med hvordan språk og tradisjon fungere. Akkurat som at jeg som ateist, sier av og til «herregud». Mennesker som kjenner meg kommer ikke bort til meg og sier at jeg var inkonsistent av den grunn bare fordi jeg benytter en språklig konvensjon.

    Et annet eksempel er at vi på norsk ofte bruker ordtaket «I mørket er alle katter grå». Mens i mørket er alle katter svarte, og det er faktisk slik at det opprinnelige ordtaket på norrønt også lyder slik. Det blir litt rart å arrestere folk på bruken av normale språklige konvensjoner, og hevdet at de mener mer, enn det de tilsynelatende gjør av den grunn. Det er nå min mening i hvert fall 🙂

    God kveld!