Aktuelt

Den svenske «åsiktskorridoren» – finnes den?

religioner      |      11/09/2017

Mange nordmenn mener mangt og mye om den svenske offentligheten. Finnes det en «åsiktskorridor» som begrenser den reelle ytringsfriheten i vårt naboland, eller er det et påfunn fra sinte, hvite menn som ikke tåler å få sine meninger kritisert?

Av  John Færseth

Illustrasjon: Svensk flagg av Jon Harald Søby og sensurtekst av Piotr Vagla Waglowsk – Wikimedia Commons.

I mange år var det slik at om noen sa «Sverige» tenkte vi på biler, fengende popmusikk og et velsmurt og om mulig litt for velorganisert velferdssamfunn.

I dag ser en god del nordmenn ut til å forbinde nabolandet med et slags halvautoritært, politisk korrekt helvete i ferd med å kollapse under en ukontrollert masseinnvandring samtidig som elitene er mest opptatt av å debattere kjønnsroller, symbolisert av nyordet «hen».

Også internt i Sverige pågår det for tiden en kulturdebatt der nøkkelordet er «åsiktskorridoren»: En debattkultur preget av strenge regler for hva som kan og ikke kan sies, og der man risikerer å bli møtt med sanksjoner dersom man beveger seg utenfor.

Men hvor reell er denne korridoren? Det har vært et vanskelig spørsmål å få klarhet i. Flere svenske samfunnsdebattanter har sagt nei til å la seg intervjue. Andre har ønsket å være anonyme. I en e-post skriver en person ansatt ved et større svensk universitet:

«Selv blant gamle venner er jeg redd for å si at jeg er redd for å havne i et økonomisk uføre, slik at jeg blir nødt til å bosette meg i en forstad som Rinkeby eller Huseby. Men om jeg derimot sier at jeg gjerne skulle bodd der, er det ingen som vil beskylde meg for å lyve selv om det er helt åpenbart at jeg gjør det. Bortsett fra i lukkede kretser er det ingen som vil snakke om terror, tiggere, voldtekter eller alderstester av flyktninger og migranter. Alle vet nøyaktig hvilke temaer som vil bli forstått som en indirekte kritikk mot multikulturalismeideologien, og som derfor ikke skal tas opp. Derimot kan du uten vanskeligheter si hvor som helst at nazismen, rasismen og intoleransen er de største problemene i dagens Sverige. Ingen vil motsi deg.»

«Sverige er som Nord-Korea», skriver en annen. «Om noen som befinner seg i riktig posisjon sier at gulrøtter er godt, så marsjerer alle i takt og roper at gulrøtter er godt. Og om noen våger å rope at epler er godt i stedet, blir de utstøtt».

Andre mener problemstillingen er oppskrytt: «Alt snakket om åsiktskorridor er rett og slett Orwellsk «newspeak». Det er bare en ny måte å snakke om politisk korrekthet.»

En smal åpning

Å gå til kildene – ad fontes –  er et råd fra de gamle renessansehumanistene som ofte kan være hjelpsomt når man forsøker å få klarhet i et vanskelig tema.  Og selve ordet åsiktskorridor ser først ut til å ha blitt brukt av Henrik Ekengren Oscarsson, professor i statsvitenskap ved universitetet i Göteborg, i en artikkel fra 2013. Her brukte Oscarsson korridoren om det området av samfunnsdebatten der det var mulig å ytre seg uten å bli møtt med det han kalte en umiddelbar diagnose av sin psykiske helse. Altså en litt uærbødig variant av det som har blitt kalt «Overton-vinduet»  i amerikansk debatt, eller medieforskeren Daniel Hallins beskrivelse av samfunnsdebatten som en serie konsentriske sfærer med varierende toleranse for uenighet.

I følge Oscarsson var denne korridoren svært trang i samtidens Sverige: Å ville begrense abortloven, være imot homofiles rett til å adoptere barn, eller til og med gi uttrykk for tro på Gud, slik minst halvparten av befolkningen fortsatt gjør, var nok til å bli stemplet som ikke helt ved sine fulle fem. Det samme gjaldt det å ville ta imot færre flyktninger, til tross for at fire av ti svensker hadde gitt uttrykk for at de ønsket dette.

Ordet begynte raskt å leve sitt eget liv, og har på mange måter blitt en generell tese om at utspill som på en eller annen måte er egnet til å svekke inntrykket av at det hersker konsensus rundt en liberal innvandringspolitikk, og at denne innvandringen ikke medfører problemer, blir slått hardt ned på og at de som ytrer dem risikerer å bli utstøtt fra det gode selskap.

Sverigedemokratene kommer

Tidlig i år siden skrev statsviteren Stig-Björn Ljunggren i avisen Expressen at personer som gav uttrykk for «de gale» meningene, eller bare uttalte seg i feil forum, risikerte å miste levebrødet sitt. Som eksempel viste han til forfatteren og samfunnsdebattanten Katerina Janouch, som hadde hevdet i et intervju med tsjekkisk TV at den svenske velferdsstaten til tross for et oppriktig ønske om å ta imot så mange flyktninger og innvandrere som mulig, var i ferd med å segne sammen under masseinnvandringen. Janouch fremhevet spesielt konsekvensene for eldre og syke og den økende kriminaliteten, men forsvarte samtidig det multikulturelle prosjektet som hadde gjort Sverige til et mindre kjedelig sted, og påpekte at noe av problemet var at mange av flyktningene og migrantene var blitt lurt til å tro at Sverige hadde uuttømmelige ressurser.

Noen av Janouchs påstander var problematiske eller feilaktige, som at hele 75 % av dem som hevdet å være mindreårige i virkeligheten var over 18, og at over 150 000 svensker hadde valgt å emigrere. Resultatet var imidlertid det Ljunggren beskrev som et stormløp mot Janouch.

«Åsiktskorridorens overvåkere gir ikke fritt leide til noen som forsøker å blande kortene. Det skal være hel-koscher, og det er ingen garanti for å slippe unna den digitale mobben. Det holder med et lite feilskjær for å bli fordømt. Skriv for eksempel ikke ‘pk’ i teksten din, siden dette tyder på at du har hemmelige sympatier for Sverigedemokratene eller lider av konspirasjonsnoia», skrev Ljunggren.

Akkurat Sverigedemokratene ser ut til å være det andre stikkordet her. I den grad representanter for media har  bekreftet eksistensen av en slik korridor, har de ofte forklart den med redselen for å gi næring til høyreradikale krefter. I februar 2015 skrev Ann-Charlotte Martheus, debattredaktør i Expressen, en kronikk med tittelen «Det är jag som är åsiktskorridoren». Her fortalte hun hvordan hun og mange andre tidlig på 2000-tallet ble skremt av det de oppfattet som et langt hardere debattklima i Danmark, og fryktet at dette skulle spre seg til Sverige i takt med fremveksten av Sverigedemokratene.

Akkurat her kan det være på sin plass å stoppe litt opp. For nøyaktig hva var det som var så alvorlig med dette partiet som gjorde at såpass mange ble engstelige av fremgangen deres?

Dagens Sverigedemokrater står for en politikk som ikke skiller seg voldsomt fra vårt eget Fremskrittspartiet. Om man tar en prat med vanlige velgere eller politikere, hører man sjelden rasistiske tirader men får høre at partiet ønsker å hjelpe mennesker der de er. Samtidig er partiets historie en ganske annen enn Fremskrittspartiet, som i sin tid ble grunnlagt av skatte- og byråkratimotstanderen Anders Lange. Røttene til Sverigedemokratene ligger i det i skandinavisk målestokk store svenske hvit makt- og nynazistmiljøet. For eksempel var en av partiets første ledere tidligere dømt for drapstrusler, mens et styremedlem var dømt for å ha hatt med seg en håndgranat på en første mai-markering. De første årene marsjerte partiet gjerne i uniform, og brukte en logo som var lånt fra britiske National Front.

Mye av dette er i dag vann under broen. For det store flertallet av velgere – og en god del tillitsvalgte er Sverigedemokratene i dag et demokratisk innvandringskritisk parti. Barberte skaller har blitt dekket av hår, uniformene er erstattet med dress, og logoen med en troskyldig, rotsvensk blåveis. Samtidig har det også de senere årene vært eksempler på ledende SD-politikere som har kommet med grovt rasistiske uttalelser som har vært egnet til å skape tvil om hvor mye partiet egentlig har forandret seg. På bakgrunn av dette har mange sett på det som maktpåliggende å isolere partiet og hindre at det får makt, selv om det er diskutabelt hvor effektivt dette har vært når partiet i dag har en oppslutning på opp mot 20 prosent.

I kronikken hevdet Martheus at fremgangen til Sverigedemokratene gjorde at mange redaksjoner begynte å slå hardt ned på alt som kunne bidra til å normalisere Sverigedemokratenes måte å se ting på. Debattinnlegg som problematiserte følgene av stor innvandring ble definert som rasistiske, og selv det å stille spørsmål ved om Sverige ville være i stand til å takle en såpass høy innvandring i løpet av kort tid ble erklært som egnet til å nære de mørke kreftene.

Matheus begynte å tvile for alvor da hun så at rene faktapåstander, som at det begynte å bli boligproblemer i kjølvannet av innvandringen, eller spørsmålet om hvordan kommunene skulle klare å ta imot 400 000 nye flyktninger på få år, ble stemplet som næring til mørke krefter.

Ikke én, men flere korridorer?

Andre er skeptiske til om denne analysen helt holder mål. En av de anonyme kildene mine skriver for eksempel:

«Man sier ofte at det har blitt slik fordi man er redd for Sverigedemokratene. Jeg tror det handler mer om at man er redd for sin egen sosiale posisjon og hvordan man fremstår overfor andre. Man vil være opplyst, dannet og progressiv. Spesielt er den delen av middelklassen som bare er en generasjon unna arbeiderklassen svært ivrig etter å markere avstand til denne. På hvert eneste lite sted finnes det et sjikt av mennesker som ønsker å tilhøre eliten og markere distanse til de lavere klassene – ikke minst ved å hele tiden markere at man overhodet ikke mener det samme som Sverigedemokratene, uansett hva Sverigedemokratene nå skulle mene. Det handler om identitet og sosial posisjonering, ikke om politikk eller intellektuelle stillingstagen. For et års tid siden betydde dette at man ville ha mange flyktninger, fordi det var det den utdannede middelklassen ville ha. Få tenkte særlig lenger enn som så. Først og fremst ville man markere at man tilhørte den utdannede middelklassen, og at man ikke var arbeiderklasse. Dette er det viktigste av alt i Sverige.»

Chang Frick – eget foto.

Johannes Chang Frick er redaktør for nettavisen Nyheter i dag, et populært men kontroversielt nettsted som ofte blir omtalt som høyrepopulistisk og innvandringskritisk av tradisjonelle medier. Frick har bakgrunn fra nettstedet Politiskt Inkorrekt, som var kjent for sine mange og ofte sterke angrep på muslimer og for uthenging av enkeltpersoner, noe libertarianeren Frick sier mest av alt skyldtes at dette genererte tasteklikk.

– Jeg ble kritisert av mange for å være for liberal i forhold til muslimer og innvandrere, ler Frick som mener påstanden om at nettstedet hans er fremmedfiendtlig er feil.

– Se for eksempel på skriveriene om det nye klientellet som hadde tatt tilhold i Heliga Trefaldighetskyrkan i Kristianstad og som bæsjet, onanerte og stjal kirkesølv. Vi var de eneste som faktisk sjekket saken og fant ut at det dreiet seg om svensktalende personer, rusmisbrukere, sier Chang.

Frick mener det er et definisjonsspørsmål om det finnes noen slik åsiktskorridor, avhengig av hvem du snakker med:

– Du kan snakke fritt om det meste i Sverige. Derimot kan du ikke innta hvilken som helst posisjon. Du kan for eksempel gjerne snakke om innvandring, så lenge du vil ha høy innvandring. Problemet oppstår først når du befinner deg på feil side, på «avvikersiden». Da risikerer du straks å bli mistenkeliggjort for å ha en skjult agenda sier Frick, som mener man risikerer å få en splittet mediesfære i stedet for en felles, slik at de som velger å få nyhetene sine fra den ene siden overhodet ikke stoler på den andre.

Samtidig gjør han det klart at nettsiden hans står i en særstilling blant «alternative» medier ettersom den redigeres etter samme presseetikk som de store avisene.

Frick er selv bosatt i en drabantby med mange innvandrere.

– For eksempel brenner det ofte biler der jeg bor, forteller han. – Jeg er ofte ute om kveldene og fotograferer brannene, snakker med politiet og med folk som bor her om det. Dette er et område der svært mange har bakgrunn fra andre land, og tilsvarende få av det vi i mangel av et bedre ord får kalle «etniske svensker».

– Når jeg skriver eller snakker om dette blir jeg raskt beskyldt for å ville skape et negativt bilde av innvandrere, og vise at de ikke fungerer i samfunnet. Det hjelper ikke om jeg sier at de som får ødelagt bilene sine selv er folk med innvandrerbakgrunn som skal på jobb neste morgen. Det handler om klassesskiller, ikke om etnisitet, men likevel blir jeg beskyldt for å være motivert av fremmedfiendtlighet av dem som først og fremst er opptatt av å dele mennesker inn i grupper, sier Frick som mener at mens det går en skyttergrav mellom høyre og venstre går det også en like dyp grav gjennom venstresiden, mellom det han kaller «identitetsvenstre» og et «gammelvenstre» som er opptatt av klasse.

– Identitetsvenstre har på mange måter blitt et ideologisk speilbilde av høyreekstreme rasister, sier Frick.

– Fellesnevneren er at begge identifiserer konflikter i samfunnet som basert på hudfarge eller rase. Den klassiske venstresiden ser derimot konfliktlinjen mellom samfunnsklasser, og har derfor mer og mer begynt å støtte det at samfunnet griper inn mot kriminalitet siden denne i stor grad truer arbeiderklassen. Ta for eksempel bilbranner – identitetsvenstresiden vil gjerne forklare dem med urettferdighet og strukturell rasisme og si at samfunnet har ansvaret. Dermed blir diskusjoner om bilbranner lett fremstilt som en måte å svartmale forstedene. Den klassiske venstresiden vil dermiot si at den som får satt fyr på bilen sin er en arbeider – uansett om han er innvandrer eller ikke – og at denne kriminaliteten dermed er en trussel mot arbeiderklassen. Vi har nylig fått med en ny skribent med bakgrunn fra venstresiden, som gir uttrykk for mye av dette forteller Frick.

En ny politisk korrekthet?

Kawa Zolfagary – eget foto.

Samtidig er det dem som mener at mye av snakket om en slik korridor er sterkt overdrevet, eller i det minste ikke noe nytt. Komiker, forfatter og nettaktivist Kawa Zolfagary etablerte i 2012 den populære facebooksiden «Vita kränkta män» (som han stengte i 2013, på grunn av flommen av hatefulle kommentarer). I likhet med boken han har skrevet med samme navn, tok den for seg nettets mørke underverden, der det i likhet med den norske kommentarfeltverdenen er en overvekt av hvite, sinte menn som ser etter syndebukker i form av innvandrere, feminister og sosialister å klandre for alt som har gått galt.

– Hvis jeg sier ordet «åsiktskorridor», hva sier du da?

– Det har jo vært en lang og stor debatt rundt dette, men for meg er ikke dette noe nytt, men et gammelt fenomen med folk som roper at de blir sensurert selv om det som egentlig skjer bare er at de får kritikk for meningene sine. Jo da, det finnes en del ting som mer eller mindre alle slutter opp om, men det er jo nettopp ikke særlig radikale ting. De som bruker ordet åsiktskorridor befinner seg som regel på høyresiden. De vil ha mindre innvandring, færre flyktninger, tradisjonelle kjønnsroller og familiestrukturer, og mener at de eneste som får plass er dem som sier ja til alle flyktninger, ja til feminisme og så videre, og at dette er en åsiktskorridor. Egentlig er det jo påfallende at ikke kommunistene også skriker om en åsiktskorridor når ikke alt er som i Sovjetunionen. Så egentlig er dette bare en ny måte å rope ut om politisk korrekthet og sensur når man får kritikk, mener Zolfagary.

– Er det litt som i Norge der folk skriver lange kronikker om hvorfor de ikke slipper til i media?

– Ja, akkurat slik. Man vil være underdog, anti-etablissement og si at «jeg får ikke lov til å si dette». Da blir det farligere og mer attraktivt. Man vil være revolusjonær selv om man ikke er det. I den grad det eventuelt finnes en faktisk korridor, er den rettet mot posisjoner som overhodet ikke har noen plass i et moderne samfunn, for eksempel pedofili og voldtekt. Og den skal finnes – vi skal ikke bli mer åpne for dette.  Det samme når det gjelder å stå opp for menneskerettigheter, når vi sier at dette vil vi ikke diskutere, for eksempel at to av samme kjønn skal få gifte seg i et moderne samfunn.

– Så det er «lov» å skrive at man er kritisk til innvandring, som i Norge?

– Absolutt. Det var et flott eksempel fra debattsiden Newsmail, der du kunne finne syv artikler som vil begrense innvandring, og en åttende som sa at man ikke får diskutere det. Det har alltid vært slik. Å si at man ikke får diskutere dette betyr egentlig bare at jeg ikke får legge frem meningene mine uten å få kritikk, og det liker jeg ikke.

Henrik Ekengren Oscarsson. Eget foto.

Sprekker korridoren?

Henrik Ekengren Oscarsson, mannen som i sin tid skapte begrepet «åsiktskorridoren», er ikke helt bekvem i dag med den rollen det har fått i svensk politikk.

– Det fikk en spredning som jeg ikke hadde tenkt meg. Jeg brukte det bare i en enkelt kronikk som handlet om tonen i debatten, at når man gav uttrykk for meninger som ikke var helt mainstream ble man angrepet og idioterklært, eller i det minste ikke tatt på alvor. Men det ble raskt til noe annet, å si at noe var innenfor eller utenfor «åsiktskorridoren» ble en ny måte å snakke om «politisk korrekthet» på. På den andre siden har det vært fascinerende å se det spre seg, og bli det mest brukte nyordet i 2014, forklarer Oscarsson.

– Samtidig står jeg fortsatt ved analysen min. Et demokratisk samfunn krever åpenhet og vilje til å lytte til og diskutere med folk man er uenig med, understreker Oscarsson.

Hvordan synes du ting er i dag? Har debatten endret seg siden du skrev dette?

– Elitedebatten har blitt bredere enn den var i 2013. Jeg tror det har med flyktningkrisen å gjøre, det er større åpning for argumenter selv om den fortsatt er ganske låst. Det er flere nyanser nå når det gjelder diskusjon om innvandring, flyktninger og multikulturalisme enn det var tidligere.

– Jeg synes fortsatt at tonen er hatsk og preget av sterk polarisering, særlig på områder som mange er opptatt av, som innvandring og flyktningkrisen, og at det ikke er noe særlig høyt nivå på debatten. Det handler ikke om gleden ved å bryte meninger mot hverandre og på den måten kanskje endre sine egne oppfatninger, man er mest opptatt av å ta heder og ære fra andre og få flere følgere i sosiale medier. Og det er ikke bra i lengden, ettersom en debatt der man ikke er åpne for ny informasjon og nye argumenter ender med at alle maler seg inne i hvert sitt hjørne med sine egne følgere. Det hindrer folk i å danne sine egne oppfatninger og tenke selv, sier Oscarsson.

Denne artikkelen er skrevet med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Religioner.no-lenker:

 

 , , , , , ,