Fra forskningen

Det åndelige og det sanselige møtes i kunsten

religioner      |      05/10/2015

-Det estetiske stiller seg ikke i veien for det transcendente, men skaper derimot transcendens, sier professor Svein Aage Christoffersen. Han og en gruppe forskere tar et oppgjør med den protestantiske tradisjonens nedgradering av kunst og sansbarhet.

Av Mathias H. Eidberg

«Fra forskningen» er en artikkelserie på Religioner.no hvor forskningsinstitusjonene selv får presentere noe av sitt arbeid. 

Mens protestantene etter reformasjonen fjernet kunst fra kirkene , var islam i Det ottomanske imperiet på samme tid meget opptatt av det visuelle, og hvordan forstå Gud ut fra det skapte. Geir Hellemo skriver om planter som religiøst motiv i ottomansk kultur. Bildet viser en detalj fra interiøret i Şehzade Mehmeds mausoleum, Istanbul 1543. Foto: Geir Hellemo

-Vi har en tradisjon særlig i protestantisk teologi hvor man tenker at det sanselige stiller seg i veien for det åndelige eller det transcendente. Det åndelige går ut over grensen for det sanselige, slik at man må legge avstand til det sanselige for å få tilgang til det åndelige og transcendente, forteller Christoffersen. Derfor ble mange kirker etter reformasjonen renset for kunst.

Arbeidet med boken «Transcendence and Sensoriness» viste imidlertid at ikke bare i kirkene, men også i teologien ble det estetiske ryddet vekk etter reformasjonen. Estetikk ble bare et spørsmål om formidlingsform og derfor henlagt til den praktiske teologien. Og fordi det viktigste formidlingsredskapet er ordet, fikk de visuelle formidlingsformene en underordnet betydning.

Forsømt estetikk

-Jeg ble overrasket over hvor konsekvent estetikken var blitt ryddet ut av alt som har med dogmatikk, kirkehistorie og religionsfilosofi og gjøre, og henlagt til den praktiske teologi. Det estetiske handler bare om måten eller uttrykket og ikke innholdet. Derfor er det praktisk teologi, forklarer Christoffersen.

I katolsk teologi derimot kan estetikken også regnes som en del av dogmatikken. Og den generelle religionsfilosofiske refleksjonen rundt estetikk og kunst er omfattende. Protestantiske teologer derimot, overlater det dogmatiske til katolikkene og det religionsfilosofiske til filosofene.

Noe av hovedanliggendet bak boken ble derfor å hente estetikken inn igjen i de sentrale teologiske fagene, inn i dogmatikk, kirkehistorie og religionsfilosofi. Christoffersen forklarer at denne boken ikke først og fremst handler om kunst, men om teologiens forhold til det sansbare, om verden slik den kan sanses.

-Erfaringene våre av det sansbare er alltid også estetiske erfaringer, og kunsten arbeider med det sansbare på en måte som utnytter det sansbares estetiske karakter. Derfor er kunstens arbeid med det sansbare så viktig for oss, sier Christoffersen.

Tegn på transcendens

Han viser til Peter Bergers bok «A Rumor of Angels», der Berger skriver om transcendenssignaler i den sansbare verden. Bergers utgangspunkt er at vi lever i en verden der transcendens er blitt et problem. Gud finnes ikke i en sansbar verden.

Likevel finnes det tegn på transcendens. Berger nevner humor, lek, orden, håp og fordømmelse av overgrep som tegn på at verden er mer enn det empirisk sansbare. Disse fenomenene forteller oss at det også kan finnes noe som overskrider det sansbare. En av hensiktene med denne boka er i følge Christoffersen å vise at også kunsten og det estetiske kan være et transcendenssignal.

Hva er så forholdet mellom det transcendente og det sansbare?

– Transcendens handler ikke om å avstreife det sansbare i verden, men om å trenge dypere inn i det sansbare og det sansbares betydning for oss, sier Christoffersen, og utdyper:

– Ikke minst de visuelle uttrykksformene har en særlig evne til å treffe oss og få oss til å innse hva det som foregår egentlig dreier seg om. De berører oss på en helt spesiell måte.

Bilder treffer oss

– Tenk på hvordan et bilde på et øyeblikk kan snu perspektivet ditt og få deg til å se en sak fra en annen side. Mange kan sikkert huske et bilde fra Vietnam-krigen, en naken pike i desperat flukt fra napalmbomber. Eller tenk på Kevin Carters bilde fra hungersnøden i Sudan, der en gribbe rolig sitter og venter på at en liten pike skal dø.

-Akkurat nå er det vel bildene av Alan Kurdi som får oss til å skjønne hva flyktningestrømmen til Europa dreier seg om.  Når du har sett det, kan du ikke forholde deg til dette bare som et slags politisk tallmateriale, fastslår Christoffersen.

Leonora Onarheim skriver i sin artikkel om hvordan lidelse fremstilles i det kristne Pieta-motivet, og tar særlig for seg Anselm Kiefers “Pieta” fra 2007.

Kunst holder ting sammen

På samme måte kan religiøs kunst formidle et budskap på en helt annen måte enn ord og tekst, fordi det holder flere ting sammen. Et bilde kan holde Bibeltekster, livserfaringer og livssituasjon sammen på en måte som gjør budskapet relevant for oss. De forteller oss hva bibeltekstene handler om på en måte som angår oss.

-Vi kan kjenne oss igjen når Bibelske motiver brukes i kunsten. De fleste har opplevd at livet en eller annen gang går i stykker. Vi svikter eller blir sveket, eller grunnen blir plutselig revet bort under det vi trodde var et trygt liv.  Slike allmenne livserfaringer finnes det mange historier om i Bibelen. Når disse historiene fremstilles i et maleri eller en skulptur kan vi kjenne oss igjen i det, men selve teksten kan derimot utlegges som om den ikke angår oss, hevder Christoffersen.

– Når våre allmenne livserfaringer hentes inn i et religiøst bilde, forstår vi ikke bare det bildet handler om, men vi forstår også oss selv i lys av bildet. Våre egne erfaringer settes inn i en større sammenheng som gjør det mulig å forstå dem på en annen måte.

Christoffersen forklarer at bildet tilbyr oss et fortolkningsperspektiv.

-Det gjelder ikke bare sorger, men også gleder. Farge og form i et bilde eller i et kirkerom kan sette gleden over livets sansbarhet inn i en større sammenheng. I kunsten blir det sansbare til et under som vi kan ta imot i takknemlighet.

-Det estetiske: formen, fargene, linjene, klangen – alt kan bidra til å stemme sinnet på en måte som åpner oss for bildets innhold, fortsetter han.

– Verden og vårt eget liv blir nærværende for oss på en annen måte enn til daglig. Da haster vi bare videre til neste gjøremål. Rødt er bare en farge som forteller oss at vi skal stå, grønt en farge som forteller oss at vi skal gå.  I kunsten får fargene egenverdi.

Pieta – den sørgende kvinne

Det finnes mange eksempler på kunst som gjør nettopp dette, holder vårt liv og de bibelske fortellingene sammen. Et velkjent motiv innen kirkekunsten er Pieta-motivet. Dette er fremstillinger av Maria som sitter med Jesu kropp i fanget etter at han er tatt ned fra korset.

-De aller fleste kjenner vel Michelangelos versjon, som står utstilt i Peterskirken. Men et like sterkt inntrykk i dag gjør nok Käthe Kollwitzs versjon i Neu Wache i Berlin, til minne om ofrene for Andre Verdenskrig, sier Christoffersen.

-Motivet er allmennmenneskelig. Det er en mor som sitter med sin døde sønn i fanget. Han er drept. Det er ikke noe originalt i det. Mange mødre har sittet slik før, gjør det nå og vil komme til å gjøre det igjen. Mange kvinner har sørget over en død ektemann eller kjæreste på denne måten, fedre har sørget over sønner og døtre som er blitt revet bort.

I krigsminnesmerket “Neue Wache” i Berlin står skulpturen “Mutter mit totem Sohn”. Den viser hvordan det religiøse Pieta-motivet relaterer til det allmenne. Foto: Svein Aage Christoffersen.

Christoffersen forteller at i kunsten blir sorgen ofte fremstilt som en kvinne. Men når Sorgen samtidig er Maria, Jesu mor, og Jesus er Vår Frelser, da løftes også vår sorg opp og får plass i en større sammenheng. Skulpturen gir alle sørgende og alle som har falt som ofre for urettferdighet og vold en verdighet som også er utfordrende i vår verden i dag. Vi er ikke alene i sorgen. Gud sørger med oss og tar ofrene for vold og urett opp i sine armer.

Pieta-motivet finnes nesten over alt, ikke bare i museene, men også i kirkene, ikke minst i de katolske landene. Christoffersen tror det kan ha stor betydning, hvis vi ser dette motivet hver gang vi går inn i en kirke.

-Bildet gir deg et perspektiv. Du ser at Gud stiller seg på de sørgendes og på ofrenes side. Dermed skapes det ikke bare en mening, men også en mentalitet som kan gnage oss i samvittigheten, også når det er vi som ofrer andre for selv å komme oss opp og fram. Vi vet at Gud stiller seg på ofrenes side, selv om vi gjør det vi kan for å glemme det.

Rom og sted

I arbeidet med det sansbare har også kirkerommet vært viktig, fordi et rom er et sansbart sted.

-Alle steder er sansbare. Det sanselige stedliggjør oss, på godt og vondt. Kan vi ikke sanse et sted, er det ikke lenger et sted, og hvis vi ikke er på et sansbart sted, er vi ikke noe sted. Derfor rommer vår stedstilknytning også kimen til en eksistensiell krise. Vet vi ikke lenger hvor vi er eller hva slags sted vi er på, da mister vi taket på oss selv, og da kommer panikken, sier Christoffersen

Kunsten, kirkerommet, arkitekturen sørger for at vi vet at vi befinner oss et sted, og denne stedliggjøringen er for Christoffersen avgjørende også for erfaringen av transcendens.

-Hvis vi tror at transcendens er å være stedløs, da overser vi vår egen kroppslige sansbarhet.  Som kroppslige individer må vi også være et sted. Stedsløshet betyr ikke transcendens, men tilintetgjørelse. Den som ikke er noe sted, er heller ikke.

Christoffersen peker på at sterke estetiske opplevelser knyttet til bilder eller musikk på et bestemt sted, gjør ikke at du glemmer eller transcenderer tid og sted, snarere tvert imot. Du blir deg intenst bevisst din egen tilstedeværelse her og nå.

-Når du husker det lenge etterpå, er det fordi opplevelsen sitter i kroppen som det heter, og kroppen knytter deg til stedet. Transcendens handler ikke om stedløshet, men om tilstedeværelse. Og nettopp derfor er det så viktig, hvor ting finner sted.

Når du gjennom bilder, musikk og arkitektur stedliggjøres i et kirkerom, da settes du også inn i en større historisk sammenheng.

Kirkerommet må kjennes igjen

Christoffersen forteller at vi i dag har fått en ny bevissthet om kirkerommet som tradisjonsformidler. Selv av moderne kirker kreves det at de har estetiske og arkitektoniske elementer som gjør at vi kjenner dem igjen som kirker.

-Arkitekturen skal minne oss om at vi ikke er de første som kommer til kirke på dette stedet. Vi er samlet her fordi noen er gått før oss. Det behøver ikke presten fortelle fra prekestolen, det har kirkebygget allerede fortalt. Du går inn i en historisk tradisjon når du går inn kirkedøra. Derfor kan kirken aldri bli et livssynsnøytralt rom.

Christoffersen forklarer videre at stedet også fastholder en form for individuell kontinuitet selv om tiden går. Rommet fastholder tilstedeværelsen på en måte som tiden ikke kan, for tiden går hele tiden. Tiden truer med å undergrave og oppløse vår identitet. Derfor vender vi ofte tilbake til vår barndoms steder. Det handler ikke bare om nostalgi, men også om å holde fast på sammenhengene i vårt eget liv. På samme måte er kirkerommet også et sted som holder fast på min identitet, på bevisstheten om at jeg fremdeles er meg.

Bagsværd kirke i Danmark er et eksempel på hvordan moderne kirkearkitektur både formidler den kristne tradisjonen gjennom bestemte elementer i rommet, og bruker det sanselige for å formidle noe transcendent. Foto: Svein Aage Christoffersen.

Musikk kan ryste

Musikk er den kunstformen som har stått sterkest i protestantisk tradisjon, i følge Christoffersen fordi man har sett på den som mest åndelig og minst materiell.

-Det er jo bare lyd, har man tenkt. Men lyden er akkurat like sansbar og materiell som formen og fargene, som brødet og vinen. Det er bare det at lyden henvender seg til øret, som vi protestanter har ment er et særlig åndelig organ, sier Christoffersen.

-Øynene er ikke så åndelige, og i enda mindre grad luktesansen. Den handler jo bare om det materielle, derfor har vi ikke hatt noe sans for røkelse i protestantisk tradisjon. Smakssansen ligger på samme linje, derfor kan vin like gjerne smake som blåbærsaft og brød som papp. Men øret, det er altså svært åndelig. Det er åpent for Ordet, og det åndeligste av alle ord er Begrepet.

Av denne grunn har teologien ikke vært særlig opptatt av salmer.

-Vi ser litt stort på hva det egentlig står i en salme. Det er ikke så mange teologiske begreper der, og selv om dogmatikken kan se litt slumsete ut, er det bare bilder eller metaforer. Så lenge de formidles musikalsk, er det ikke så farlig.

Men dermed overser vi i følge Christoffersen at salmen holder sammen Bibeltekster, dogmatiske forestillinger og egen livserfaring, og at det nettopp er dette som gjør at vår firkantede begrepsverden kommer til kort i en salme. Hvis salmen fylles med teologiske begreper i stedet for livserfaring, visner den og dør.

Musikken gjør ikke salmen mindre viktig. Tvert imot. Musikken kan ryste oss, mener Christoffersen.

– Det heter et sted hos Bob Marley: “One good thing about music, when it hits you, you feel no pain.” Men det er jo ikke sant, sier Christoffersen.

-Musikken kan treffe deg så det gjør vondt, virkelig vondt. Den kan skape glede, gjøre deg intenst glad, men også sette seg fast som en smerte i mellomgulvet. Derfor er musikken så viktig når det gjelder å sette ord på vår livserfaring. For uten musikken blir det lett bare ord og begreper uten livserfaring. Og uten livserfaring dør troen.

Artikkelen ble først publisert på hjemmesiden til Det teologiske fakultet ved UiO. 

Aktuell publikasjon:


Transcendence and Sensoriness

Aktuelle forskere:

  • Utgis på Brill i serien “Studies in Religion and the Arts”
  • Tar for seg teologi, filosofi, bilder, musikk, arkitektur og litteratur
  • 17 bidragsytere fra en rekke fagområder

 

 , , ,