Kort og godt

Død og begravet

religioner      |      22/11/2016

Hans Tvedt driver bloggen Klisjeer.no der han skriver om faste fraser og uttrykksmåters opprinnelse og historie. I dette innlegget skriver han om uttrykket død og begravet.

Av Hans Tvedt 

unnamedPerson eller idé som er borte og ikke kommer igjen (om person: gjerne, men ikke nødvendigvis, død). Vi dreper og begraver nær alt mulig, og ingen stusser på at Bergens tidende kan ha overskriften «Facebook død og begravet blant de unge» (28. des. 2013), ennskjønt det altså gjelder digitale signaler (som vel hverken kan dø eller gravlegges), og at det er litt snålt at et fenomen kan være dødt og begravet bare hos en viss aldersgruppe. Blant barn og gamle er det altså sprell levende og fri for jord og insekter. Litt nedenfor står det at «Foreldrene får skylden»; den er ganske sikkert rett plassert.

Brukt helt konkret i, og dermed utbredt fra, Luthers katekisme, 2. artikkel (fra 1529, «konkret», litt som man ser på det her med Jesus). Det er også slik i den lille katekismen (den som er tilpasset barn), fint eksemplifisert hos Petter Dass (1714): D. Morten Luthers Lille Catechismus forfattet i beqvemme Sange, under føyelige Melodier, der det under Den Fierde Sang står: «Piint under Pontio Pilato, Korsfæst, død og begraven», før de bekvemme og føyelige sangene for barna lystig følger. Luther brukte uttrykket mer billedlig i en avhandling (fra 1531) om Paulus’ brev til galaterne for å forsterke for den kristne hva man skulle mene om Moses: «Vel tilstede vi […] at man derhos af ham [Moses] kan tage Exempler og Forskrift til gode Love, ærbare Sæder og Dyder: men at han skulde herske og regjere i og over vor Samvittighed, det taale vi ingenlunde, der skal han være ganske død og begravet [da soll er ganz gestorben und begraben seyn], at ikke noget Menneske veed eller maa faae at vide, hvor hans Grav er.» Eller, som kort forklart i den glade margkommentaren: «Christne ere frie fra Moses Regimente» (oversatt 1837, tysk tekst sitert fra 1731-utg.).

Frasen finnes et par steder hos Holberg, bl.a. der Henrich uttrykker frykt i Den vægelsindede (1722): «Jeg var alt død og begraven, og mig syntes ligesom jeg hørte Sang-Klokkerne gik for mig; thi jeg tænkte, at det var den unge Jean de France, som nylig gik vred bort.» Ole Bang bruker det metaforisk i Det hendte i Nordland fra 1928 (side 174): «Bygden lå død og begravet i sne». Et komma etter død ville forandret meningen på interessant vis her. Konkret, billedlig og nådeløst benyttet i B.H. Haffs Skammen fra 1996 (side 411): «Vemund Hov er død og begravet i enhver forstand og kan i deres øyne ikke bli mer forhenværende. Han er og blir en skamplett på familien, som ikke kan slettes ut med andre midler enn glemsel.» Vi finner det også i sistestrofen i det fine diktet til Erling Christie Men nu fra 1954. Diktet er veldig fint i sin helhet, men her er siste strofe:

Nu, da noen har nok med å være
har vi sett barns lek og visst
at fremtiden var for lenge siden
nu død og begravet blant vinterens trær.

For fullstendighetens skyld nevnes også at angst for å bli levende begravet heter taphefobi.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på klisjeer.no, for flere spennende innlegg om faste fraser og uttrykk, også mange med religiøst innhold eller opphav, følg med på bloggen eller på Klisjeers.no’s facebookside

Religioner.no lenker:

 , ,

Leave a Response