Aktuelt

Effekten av Frans

idatjo      |      12/12/2013

Hvor mye kan én mann egentlig utrette, selv om han er overhodet for verdens største trossamfunn? Svært mye er svaret. I hvert fall om man skal dømme ut i fra funn som viser at den såkalte Frans-effekten får frafalne katolikker til å strømme tilbake til kirken. 

Av Ida Therese Johannessen

REUTERS/Time Inc./Handout via Reuters

Årets mann. REUTERS/Time Inc./Handout via Reuters

Den katolske kirke har den siste tiden hatt en bemerkelsesverdig økning i oppslutningen om kirkelige aktiviteter. I Italia kan det være snakk om hundretusener som vender tilbake til en kirke de i mange år har neglisjert. Dette melder den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne, og han gir pave Frans æren for økningen. Pave Frans-effekten, som Introvigne kaller den, er tydelig i Italia, så vel som i Storbritannia og i USA. At én mann skal ha en slik påvirkningskraft på massenes religiøsitet kan synes forbausende, og man kan spørre seg hva det er med Pave Frans som er så appellerende.

Han bryter ned noen fordommer til kirken, og med forventninger til en pave.

Pave Frans har gjennom sine vel ni måneder i embetet rukket å markere sin pavestil på flere områder. Han har vekket oppmerksomhet gjennom sin ungdommelige opptreden og simple livsstil, og er kjent for personlig å besvare brev og telefoner fra vanlige katolikker. På sosiale medier har pavens «selfie» gått verden rundt. Nylig ble han kåret til ”Person of the Year” av Time Magazine .

Andreas Dingstad, informasjonskonsulent i Oslo katolske bispedømme, tror pavens appellerende personlighet kan spille en rolle i den tendensen Introvigne har kartlagt.

– Jeg tror at det folk liker med ham er at han er så genuin i møtet med enkeltpersoner. Som at han for eksempel tar opp telefonen og ringer direkte til en kvinne i Argentina som har blitt voldtatt. Folk blir så overrasket. Han bryter ned noen fordommer til kirken, og med forventninger til en pave. Men det er så enkelt som å ta opp telefonen og knytte vennskap direkte. Det en del av personligheten hans, og folk oppfatter ham som troverdig.

 Det er ett eller annet ved Frans som rett og slett appellerer til folk.

Jane Skjoldli, stipendiat ved Univeritetet i Bergen og paveekspert, peker på at man fikk et varsel om pavens stil allerede da han valgte navnet Frans, og det ble klart at det var Frans av Assisi han refererte til.

– Frans av Assisi assosieres med selvvalgt fattigdom, omsorg for fattige, fred og kjærlighet til naturen, så navnevalget varslet en pavelig profil som vektlegger sosial rettferdighet, reform i kirken og miljøvern. Pave Frans legger også vekt på å realisere Frans-stilen i gjerning. Han vil ikke ha noen luksusbil, eller en ekstremt luksuriøs palassbolig, og i sitt første apostoliske brev: Evangelii Gaudium («Evangeliets glede»), vektla han kritikk av kapitalisme. Han har også vist en høyere grad av toleranse overfor blant annet homofile, i en tid hvor religiøse krefter andre steder, for eksempel i Russland, allierer seg med statsmakter som fordømmer homofili. Videre har han vasket føtter til kvinner og muslimer — et tradisjonelt sterkt symbol på ydmykhet og tjenesteinnstilling som skriver seg tilbake til evangelienes Jesus. Slike sterke, symbolske handlinger utgjør til sammen en pavestil som ikke er helt nyoppfunnet, men hvor vektleggingen er ny.

Dingstad mener Frans har en helt særegen utstråling:

– Det er vanskelig å sette fingeren på. Det er ett eller annet ved Frans som rett og slett appellerer til folk. Energien hans, karismaen hans, du ser at han er fylt av noe.

Videre forteller Dingstad at de på kontorene i Den katolske kirke var overrasket over at det var nettopp Jorge Mario Bergoglio som ble valgt som den 266. paven.

– Vi alle fikk oss jo en på trynet, vi som sitter og spekulerer rundt disse tingene her. Her på huset så hadde vi et sånt uformelt, morsomt veddemål, der vi hang opp de ti vi anså som hovedkandidater på tavla her ute. Bergoglio trodde vi var for gammel, så han var ikke med på lista en gang. Men en 76-åring med én lunge, det er jo ingen alder i vår kirke!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Pavens betydning

Den katolske kirke teller omkring 1,2 milliarder mennesker, spredt over hele verden. Det gjør at katolisismen kommer til uttrykk på til dels svært ulike måter på forskjellige steder.

Som kirkens øverste leder er pavens oppgave å opptre som en samlende figur for alle disse menneskene. Man kan spørre seg om hvor mye betydning paven kan ha, og om han kan utgjøre en forskjell i en kirke som lenge har vært under press som følge av skandaler og overbyråkratisering. Andreas Dingstad påpeker at:

– På den ene siden har han mye å si, ved at han er en veldig viktig symbolfigur. For noen er han en slags klok bestefar, som kan gi råd. Men han har ikke så mye makt som mange tror. Han kan ikke bare gjøre som han vil og forandre på ting uten videre. Han kan tale ex cathedra i lærespørsmål, og da taler han ufeilbarlig på veiene av kirken, men det har bare skjedd to ganger siden den muligheten ble innført i 1870. Så ja, paven har mye å si ved å være et godt eksempel, et åndelig overhode, men vi skal ikke overvurdere makten hans heller, fordi kirken er så mye mer enn bare paven.

Mye av hans fokus på kirkens sosiallære appellerer jo veldig til den sekulære venstresiden.

Pave Frans ble valgt med mandat til å reformere kirken. Han skal få bukt med byråkratiet, og gjøre strukturene enklere, noe som er en stor jobb, ifølge Dingstad.

– Mange føler at det ikke har vært så lett å bli hørt. Paven har derfor opprettet et superråd av kardinaler som skal renske opp og effektivisere kurien. Så den mannen har ganske mye jobb foran seg! Kirkens sentraladministrasjon skal tjene kirken og paven, ikke forvanske formidlingen av evangeliet, det er det som er målet. Man må huske at de fleste som jobber der er gode menn, men selvfølgelig har du karrierister også, som i alle byråkratier.

Skjoldli mener pavens virke så langt tyder på at Frans er en handlingens mann:

– Han har vist handlekraft i møte med korrupsjon, som er tydelig blant annet i hans håndtering av Vatikanbanken, og hans kritikk av uhemmet kapitalisme. Videre har han også vist handlekraft i møte med sexmisbrukskandalen som har preget Den katolske kirke de siste ti årene. For få dager siden ble det kjent at Vatikanet ikke ville utlevere sine data om sexmisbruksaker. Få dager senere besvarte Frans imidlertid dette med å opprette et panel som skal iverksette tiltak mot sexmisbruk, og forebygge at det forekommer i kirken.

Anders Dingstad. Den katolske kirke. 1

Anders Dingstad

Den eksterne Frans-effekten

Som øverste leder er paven katolisismens ansikt utad, og han er et tydelig symbol på katolisismen for ikke-katolikker. Når det gjelder katolisismens omdømme er paven definitivt av stor betydning. Dingstad omtaler dette som den eksterne Frans-effekten.

– Den eksterne effekten handler om hvordan offentligheten ser på kirken, og Frans har skapt en fornyet entusiasme og interesse rundt den katolske kirke. Det kommer av sånne konkrete eksempler, som da han nylig omfavnet en mann med ansiktet fullt av cyster. Så en interessant effekt av Frans-effekten er at folk for eksempel sier på Twitter at: ”Jeg er ateist, men denne paven er veldig bra”. Han fremstår som en troverdig representant for det kristne evangeliet. På den annen side kan det fort skape litt urealistiske forventninger til pave Frans. At han fremstilles som en sånn politisk korrekt drømmepave på en måte. Mye av hans fokus på kirkens sosiallære appellerer jo veldig til den sekulære venstresiden. Og det er veldig interessant, men poenget er at det er ikke noe revolusjonært over dette, det er katolsk. Han presenterer den katolske lære, bare med et litt annet fokus og tone, men det betyr ikke at han er en pave som skal revolusjonere alt.

Om ikke-katolikkers oppfatninger om paven sier Skjoldli:

– Den nye vektleggingen har bidratt til at vestlige media har forsøkt å plassere Frans i henhold til kategoriene «liberal» og «konservativ» med henblikk på de tema Paul VI, Johannes Paul II og Benedikt XVI var konservative på, nemlig tema knyttet til seksualmoral. Dette er imidlertid temaer som er langt mer debattert i Det globale nords katolisisme enn i Det globale sør. Flere, inkludert jeg selv, har stilt spørsmål ved om han forsøker å feie denne problematikken under teppet, eller om han faktisk er så liberal som han fremstår. Men spørsmålet om han er liberal eller konservativ er stilt på gale premisser: Frans er den første paven fra Det globale sør, og kategoriseringen basert på Det globale nords måte å vurdere konservativ-liberal på fungerer ikke overfor ham, men det virker likevel i hans favør.

Man har et bilde av kirken som de store byråkratiske mørkemennene som slenger pisken og er undertrykkende overfor annerledestenkende.

Ifølge Skjoldli er det nemlig allerede et sterkere fokus på sosial rettferdighet og varme i den kirken han kommer fra sammenlignet med det globale nord, men:

Det betyr ikke at han kommer til å endre reglene i seksualmoral, men tvert imot at han ser andre tema som langt viktigere, og at slike regler uansett ikke skal føre til fordømmelse fra kirken sin side.

Her i Norge er også Frans-effekten tydeligst eksternt, ifølge Dingstad.

–  Her hjemme vokser kirken, og det har den gjort i flere år, men dette er mest på grunn av arbeidsinnvandring. Så vi har ikke nødvendigvis sett noen stor Frans-effekt her hjemme. Men jeg merker det på sosiale medier at folk har en mye mer positiv innstilling til kirken nå enn før, og jeg har selv gjort intervjuer i det siste som kun har hatt en positiv vinkling på kirken. Det er noe nytt. Det er ofte mange misforståelser, og det er så lett å mistenkeliggjøre den komplekse virkeligheten som er Den katolske kirke. Man har et bilde av kirken som de store byråkratiske mørkemennene som slenger pisken og er undertrykkende overfor annerledestenkende. Og dette er en historie som ofte er fjern fra vanlige katolikkers virkelighet, de som er glade i kirken sin, og som vier tid og krefter til å bygge den.

Kan Frans-effekten snu frafallet i Latin-Amerika? 

I Latin-Amerika har man vært vitne til en trend der Den katolske kirke har mistet medlemmer til karismatiske former for protestantisk kristendom. Men kan pavens popularitet, samt det faktum at han selv kommer fra Latin-Amerika, snu trenden?

– Jeg tror absolutt paven kan være med på å forandre den trenden vi har sett. Men noe av problemet i Latin-Amerika har vært at man har hatt prestemangel, som gir seg utslag i at prestene ikke rekker å følge opp og betjene de troende. Og så kommer det evangelikanske grupper inn, med pengestøtte fra USA, som kanskje tilbyr en litt enklere tilnærming til kristendommen, der troen alene skal gi deg rikdommer på jorden. Så de tilbyr noe annet. Men jeg tror absolutt at Pave Frans kan være med å snu den trenden i Latin-Amerika. De er i hvert fall ekstremt stolte av paven sin, påpeker Dingstad. .

Jane Skjoldli. Foto: UiB

Jane Skjoldli. Foto: UiB

Skjoldli advarer mot å generalisere på grunnlag av Introvignes studie i Italia og England:

– Italia og England er land hvor Den katolske kirke lenge har slitt med stadig fallende deltakelse på messer, noe som ikke er representativt for Den katolske kirke globalt. Det er en tendens vi finner i Europa og Nord-Amerika, først og fremst. I andre deler av verden, særlig Afrika og Asia, ekspanderer Den katolske kirke voldsomt, mens den i Latin-Amerika konkurrerer først og fremst med pinsebevegelsen — som også eksploderer i vekst globalt, foruten i Europa. Derfor ville det være svært problematisk å generalisere globalt på grunnlag av disse to landene, også fordi det foreløpig er basert på sporadiske innsiderapporter, heller enn systematiske undersøkelser. Det er derfor også vanskelig både å si noe om hvordan «Frans-effekten» kan te seg i land utenfor Europa og Nord-Amerika. Jeg tror imidlertid Den katolske kirke har grunn til å være optimistiske. Om utviklingen kan snus er vanskelig å si, for her er det veldig mange andre faktorer som spiller inn. Ett tenkelig scenario, som hadde vært spennende å se, er om karismatiske former for katolisisme får et oppsving.

Kontinuitet og endring

Det kan være lett å tenke seg pave Frans som en pave i opposisjon til sin forgjenger pave Benedikt. Andreas Dingstad mener imidlertid at det blir feil å anse de to pavene som motsetninger, og peker på at Pave Frans ikke representerer et brudd, men kontinuitet, så vel som endring:

– En mediemyte har blitt skapt om at Frans bryter med forgjengeren Benedikt, ”den mørke tyskeren”, og det synes jeg er urettferdig. For begge disse pavene er med på å vise hele den katolske fylde, lære og tradisjon. Men Frans er en veldig utadvendt person, han kommuniserer mer med omverdenen enn den litt mer reserverte, akademiske Benedikt. Hvis vi ser tilbake til for et år siden under Benedikt, så handlet overskriftene i media mye om Vatileaks og overgrep. Frans har klart å snu trenden og skape en positiv ”buzz” rundt kirken, og det er litt av en prestasjon. Men igjen: Pave Frans bryter ikke med det paven har sagt før, det er en forandring i tonen, ikke i substans. Du kan ikke bombardere folk med moral- og dogmelære før du først presenterer kristendommens grunnleggende etos: Guds nåde og kjærlighet for mennesket. Slik tenker pave Frans. Han ønsker å nå alle – både innenfor og utenfor kirken –og gjør det gjennom et enkelt språk som folk kan forstå.

Skjoldli sammenligner pavene:

– De pavene det er størst likhet til er Johannes Paul II og Johannes XXIII. Begge skal Frans helgenkåre 27. april 2014, en uke etter påske. Frans er lik Johannes XXIII på den måten at han er svært handlekraftig i egen person og setter i gang reformer som samtidig var nødvendige og vanskelige å forestille seg på forhånd. Han er lik Johannes Paul II idet han er opptatt av å møte vanlige mennesker, sosial rettferdighet, interreligiøs dialog, han er elsket av massemediene, gjør seg gjeldende på den globale politiske arenaen og er kritisk til kapitalisme. Dette er en ofte glemt del av Johannes Paul IIs pontifikat, kanskje fordi han ofte får en stor del av æren for kommunismens fall i Europa gjennom sin mobilisering av polske og andre øst-europeiske katolikker, inspirasjon for og støtte til solidaritetsbevegelsen som ledet til sosialistregimets fall.

Fokuset nå skal være på evangeliets kjærlighetsbudskap, ikke på seksualmoralske regler.

Skjoldli mener at Frans til en viss grad kan takke sine nærmeste forgjengere for at han er i stand til å vie seg til kjærlighetsbudskapet i så stor grad som han gjør.

– Videre er ikke Frans først og fremst teolog, slik hans to nærmeste forgjengere var og er — han er først og fremst pastor og evangelist. Han har tatt til seg den såkalte «nye evangeliseringen», som først ble startet av Johannes Paul II. Dette innebærer også en «evangelikalisering» av katolisismen. Fokuset nå skal være på evangeliets kjærlighetsbudskap, ikke på seksualmoralske regler. Effekten man ser rundt pave Frans i dag ligner effekten man hadde rundt Johannes Paul II på slutten av 70-tallet og fremover. Man skal ikke glemme at Frans kan gjøre det han gjør fordi tidligere paver har lagt grunnlaget for at han kan gjøre det.

Pave Frans har altså rukket å markere sin pavestil i løpet av det drøyt halve året han har virket som pave. Dette er en pavestil som appellerer til ikke-katolikker, så vel som katolikker. Undersøkelser fra Pew Research Center viser at han har blitt en populær mann, og Introvignes studie krediterer ham for oppsvinget i katolikkers kirkebesøk. Om populariteten vil vare, gjenstår å se. Om ikke annet må man kunne slå fast at det er en interessant mann som nå er øverste leder for verdens katolikker.

Dingstad tror Frans vil fortsette å fascinere i lang tid fremover.

– Det blir spennende å se om dette varer, og det tror jeg det kommer til å gjøre. Det som er interessant med Frans er at han representerer disse paradoksene: Radikal og konservativ. Tradisjonell, men fornyende. Det tror jeg appellerer til folk.

 

Religioner.no lenker: 

 , , , , , , , ,