Aktuelt

Ekstremist mot moderat – ekstremisten har rett

admin      |      30/01/2012

Hiba Khan påstår at ingen Gud oppfordrer til krig eller ufred, noe ekstremisten Mohyeldeen er uenig i. Både religionshistorien og de ulike tradisjonenes religiøse fortellinger gir ekstremisten rett. 

Av Hans Olav Arnesen

Krig i himmelen. Gustave Doré. 1886.

Selv ikke himmelens engler har vært forskånet fra krigens redsler. «Krig i himmelen» av Gustave Doré i en illustrasjon av Miltons «Paradise Lost», 1886. Wikimedia Commons.

Den 26.1. skrev den muslimske studenten, Hiba Khan, et innlegg i Dagbladet kalt ”En god muslim”. Innlegget var et oppgjør med ekstremismen i Norge, symbolisert ved blant annet tidligere kriminelle Arfan Bhatti og Mohyeldeen Mohammad, som nylig holdt en mye omtalt appell foran Stortinget. Det vil si ikke bare dem. Khan sidestiller Mohyeldeen og Bhatti med islamkritikerne Hege Storhaug og Christian Tybring Gjedde. Noen vil kanskje si at Khan allerede her er ute på litt tynn is, mens enkelte andre sikkert vil være enig i dette.

Verre blir det likevel når hun noe senere kommer med følgende utsagn:

”Krigen i Afghanistan har veldig lite med religion å gjøre. Krig handler generelt bestandig om ressurser.”

Dette er en ytterst materialistisk, marxistisk historiefortolkning. Det store flertallet av historikere vil nok påpeke at et krigsutbrudd oftest skyldes flere faktorer, men selv her vil hun nok kunne finne noen som er enig med henne.

Til slutt kommer hun likevel med en fullstendig uholdbar påstand:

”Ingen Gud og ingen religion har noensinne oppfordret til krig, ufred og forræderi.”

Mohyeldeen, en av ekstremistene Khan nevner i innlegget, og som hun mener har tatt islam som gissel, svarer henne i dagens Dagbladet. Innlegget hans har den lite innsmigrende tittelen: «Vantro qadyani» Han gjør ingen forsøk på å vinne hjerter og går rett på sak. For det første er Khan selv ingen muslim, ifølge Mohyeldeen. Hun tilhører ahmadijja-sekten og er følgelig verre enn andre vantro. Hun er nemlig en vantro som utgir seg for å være muslim:

”Denne forkastelige sekten forsøker å villede mennesker fra Islams sanne lære og rette tro ved å utgi seg for å være muslimer, samtidig som de er blant de verste vantro!”

Ikke det mest sjarmerende man kan si til en kvinne, kanskje, men han fortsetter:

”Hiba Khan skriver: «Ingen Gud og ingen religion har noensinne oppfordret til krig…» Dette er helt feil, og det skal jeg inshaAllah tilbakevise ganske lett. Allah sier i Koranen: «Og krig mot dem helt til det ikke er mer oppvigleri og all religion tilhører Allah…» (nær mening, surat Al-Anfaal, vers 39). Og vår Profet Muhammad (Fred og velsignelser være over Hans sjel) sa: «Jeg har blitt beordret til å krige mot menneskene, helt til de bevitner at det ikke er noen gud utenom Allah, og at Muhammad er Hans Sendebud, og oppretter bønnen og betaler zakaat.»

Det er formodentlig de færreste som sympatiserer med Mohyeldeen fremfor Khan, og hun mener utvilsomt godt med det hun skriver, i motsetning til mannen hun polemiserer mot. Ikke desto mindre er det, fra et religionsfaglig ståsted, ingen tvil – hun tar feil og Mohyeldeen har rett.

Mohyeldeen tyr til sin egen religion, fra hans ståsted den eneste rette religion, når han skal tilbakevise Khans påstand. Og hvordan man skal komme utenom at islam fikk sitt første gjennomslag gjennom krig er vanskelig å se. Profeten utkjempet selv flere slag. Han drev angrepskrig, raidet karavaner, drepte fanger og erobret til slutt Mekka. Hans følgesvenner og umiddelbare etterfølgere, de fire rettledede kalifer, førte også krig. Med stort hell. Ettersom Guds siste sendebud, Muhammed, er det fremste eksempelet til etterfølgelse for muslimer, er det vanskelig å forestille seg at hvordan man kan hevde at Allah aldri ”har oppfordret til krig”.

Men Allah er jo ikke alene om å oppfordre mennesker til krig. Det gjør jo også den jødiske Gud ved flere anledninger. Allerede Abraham går til krig, i Første mosebok, og i kapittel 14. vers 20 står det:

” Velsignet er Gud, Den høyeste, som har gitt dine motstandere i din hånd!”

Nå er ikke dette Jahves egne ord, men ypperstepresten Melkisedeks. Men Gud er langt mer direkte andre steder, og nøyer seg ikke bare med ord, men viser sin støtte til jødenes krigsinnsats gjennom handling også. Da Moses skal lede sitt folk ut av Egypt og til landet Gud har satt av til dem, blir de angrepet av amalikittene. Jødene vinner, med Guds hjelp, ifølge 2 Mosebok 17: 14-16:

Siden sa Herren til Moses: «Skriv dette ned i en bokrull som et minne, og les det opp for Josva. For jeg vil fullstendig utslette minnet om amalekittene under himmelen.» Da bygde Moses et alter og kalte det « Herren er mitt banner». Han sa: «En hånd på Herrens banner! Herren skal kjempe mot amalekittene fra slekt til slekt.»

Jerikos murer faller. Av Gustave Doré. 1886.

Josva får litt hjelp av Gud til å innta Jeriko. «Jerikos murer faller» av Gustave Doré, 1886. Wikimedia Commons.

Slik fortsetter det, men den jødiske guden er slett ikke noe unntak. Snarere en regel. Våre gamle norrøne guder er jo ikke noe bedre. De to fagreste endestasjonene man kunne havne i etter døden var jo henholdsvis Folkvang hos Frøya, eller Valhall hos Odin, men vanegudinnen og æsenes høvding tok kun imot dem som hadde falt i kamp. Er ikke det en oppfordring til krig?. Nå er det jo slik at i polyteistiske religioner, som den norrøne, trenger ikke gudene nøye seg med å oppfordre mennesker til å drive krig. De kan selv krige med noenlunde jevnbyrdige fiender. Frøya kom jo til Åsgard som del av en fredsavtale mellom to krigende grupper av guder, æser og vaner. Sammen med sin far, Njord, og sin bror (og ektemann), Frøy, var de gisler hos æsene, slik Høne og Mime var gisler hos vanene.

Valkyrien av Peter Nicolai Arbo 1869. Wikimedia Commons.

Valkyrjene hentet de norrøne falne og brakte dem til et lykkelig liv i det hinsidige. Verre var det for dem som led sottedød (døde av sykdom). «Valkyrien» av Peter Nicolai Arbo 1869. Wikimedia Commons.

Det samme fenomenet finner vi i gammel gresk religion. Et gjennomgående tema i den greske gudeverden er den yngre generasjons opprør mot den eldre. Uranos, den opprinnelige herskeren, ble kastet av tronen på en måte vi menn ikke liker å tenke på. Overfallsmannen var hans sønn, Kronos. Også Kronos falt og ble erstattet av Zeus, men ikke før det hadde rast en veldig kamp. Det ligger også i kortene at selv Zeus en dag  risikerer å miste makten til en yngre rival.

Uranos blir kastrert av sin far, Kronos. Wikimedia Commons.

Uranos blir kastrert av sin far, Kronos. Wikimedia Commons.

Gudekriger er altså slett ikke uvanlig, og det finnes endog et religionsvitenskapelig begrep for dette, teomaki. Det er selvfølgelig grekerne som har forsynt oss med dette ordet, men fenomenet finner vi i mange myteunivers, eksempelvis det indiske. Det episke verket Mahabarata er eksempelvis en krigsorgie som inkluderer menn, helter og guder og som setter de verste 80-talls actionfilmene i skyggen hva angår voldelighet. Men gudene kjemper ikke bare mot andre guder, helter og mennesker, men fremfor alt mot ulike kaoskrefter som de fomoriske kjemper i keltisk mytologi eller jotnene i den norrøne. Den indiske guden Vishnu, inkarnert som Krishna, dreper demoner i fleng alt som et lite barn.

Krishna dreper demon. Shyam. Reengus_Temple_Art. Wikimedida Commons.

Demoner er ingen utfordring for Krishna, selv som liten. Tempelkunst fra Reengus-tempelet. Wikimedia Commons.

Fredelig er gudene altså ikke. Kanskje er det derfor at man finner minst én krigsgud i de fleste panteoner? Ingen vil vel nekte for at Ares eller Indra er både voldelige og krigerske? Likevel er krig sjelden noe som overlates til guder som spesialiserer seg på feltet, og man påkaller gjerne flere guder for å sikre seg seier.

Kanskje sikter Khan fremfor alt til de store verdensreligionene? Vel, islam, jødedom og hinduismen har vi vært innom og konkludert med at Gud, eller gudene, i disse religionene tidvis oppfordrer mennesket til krig. Da står vi igjen med buddhismen og kristendommen. Buddhismen kan vi også rydde bort. Riktignok finnes det flust av guder i buddhismen, men de er underlagt de samme karmiske kausallovene som oss, og er like bundet til syklusen av gjenfødsler som den usleste menneskelige trell. Hvorvidt disse gudene oppfordrer til krig eller ikke blir derfor mindre interessant.

Kristendommen derimot, var utvilsomt opprinnelig en pasifistisk religion, og i hvert fall i evangeliene er det lite som minner om voldsforherligelse fra den guddommelige Jesus. Kanskje med unntak av Lukas 22:36:

«Men nå», sa han, «må den som har pengepung, ta den med. Det samme må den som har en veske, og den som ikke har noe sverd, får selge kappen sin og kjøpe seg et.»

Dette er utvilsomt et tynt grunnlag å beskylde Jesus for krigshissing på, men det forandrer ikke det faktum at jødenes Gud er de kristnes Gud, og de handlinger som står nedskrevet i de gammeltestamentlige skriftene anses for å være sanne. Videre kan vi i hvert fall konkludere med at påstanden om at ”ingen religion har noensinne oppfordret til krig, ufred og forræderi” er en enkel sak å tilbakevise historisk. Kristendommen som organisert religion har helt klart en historie med periodevis krigshissing, selv om det også er mange eksempler på det motsatte. Ett av de mest kjente tilfellene av kirkelig krigshissing er kanskje pave Urban IIs oppfordring til hellig krig mot muslimene som okkuperte Det hellige land. Som belønning kunne han tilby fullstendig avlat fra pinslene som ventet de fleste etter døden. Er ikke det å oppfordre til krig og ufred?

Gud vil det. Av Alphonse-Marie-Adolphe de Neuville. 1883. Wikimedia Commons.

Urban II, fredelig? «Gud vil det!» av Alphonse-Marie-Adolphe de Neuville. 1883. Wikimedia Commons.

Khans påstander minner litt om Espen Andersens pussige utsagn om at”religionskrigene er stort sett over, med unntak av interne konflikter som mellom sunni- og sjiamuslimer», som han fremmet i en kronikk i Aftenposten tidligere denne måneden. Andersen ønsket som kjent å fjerne religionsfaget fra skolen. Både Khan, Andersen, men i høyeste grad også Mohyaldeens bidrag til offentligheten, viser at religionsfaget aldri har vært viktigere.

 

Ahmadijja er en sekt innenfor islam med synkretistiske trekk som forkynner et tolerant og fredelig budskap. Bevegelsen ble grunnlagt av Majlis Khuddam-ul-Ahmadiyya i det nittende århundret. De anklages for å bryte Profetenes segl og blir forfulgt i flere muslimske land, blant annet i Pakistan. Selv om ahmadijja-muslimer forkynner forsoning mellom alle religioner og også anser Buddha som et av Guds sendebud, betrakter de seg som muslimer. Faktisk som de eneste muslimene som ennå praktiserer det opprinnelige kjærlige budskapet som Gud åpenbarte for Muhammed. Formodentlig er det dette som ligger til grunn for Hiba Khans påstand om at ingen Gud eller religion noen gang har oppfordret til krig. Menneskene har bare misforstått og forvrengt Guds budskap. 

Religioner.no lenker:

Lenker:

 , , , , , , ,