Fra redaksjonen

Elendighetsoverdrivelser

Hans Olav Arnesen      |      17/04/2017

Wikimedia Commons.

“Right now the world is a mess, but I think by the time we finish, I think it’s going to be a lot better place to live. And I can tell you that, speaking for myself, by the time I’m finished it’s going to be a lot better place to live in — because right now it’s nasty.”

Denne analysen av verdens tilstand serverte USAs president, Donald Trump, oss under en pressekonferanse sammen med NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, i forrige uke. Anledningen var syriske myndigheters bruk av giftgass, og det amerikanske rakettangrepet som fulgte.

Mange vil nok være enig med Trump i at verden er fæl. Svært mange. Ifølge spørreundersøkelser er oppfatningen blant folk flest at verden blir et stadig farligere sted å leve.

Problemet er at dette ikke er sant. Som den nylig avdøde statistikeren Hans Rosling på ulike oppfinnsomme vis forsøkte å formidle til et bredest mulig publikum, går verden i riktig retning. Barnedødeligheten minsker, gjennomsnittsalderen stiger, stadig flere får seg en eller annen form for utdannelse. Og verden blir mer fredelig.

Når det gjelder voldsbruk isolert, som Trump nok siktet til, så er det kanskje nettopp her mennesket har gjort størst fremskritt. Aldri har vi mennesker vært mindre voldelige. Historikeren Yuval Noah Harari mener at vi har kommet så langt i å bekjempe våre voldelige tilbøyeligheter (såvel som våre andre historiske hovedplager: hunger og sykdom) at vi nå så smått er i ferd med å rette blikket mot helt nye utfordringer, som å forbedre mennesket på ulike kunstige vis, og til og med bekjempe døden, slik at vi kan leve “evig”. I likhet med Rosling bruker han statistikk for å begrunne sin teori om at mennesket er i ferd med å begi seg inn i en ny fase av sin artsmessige utvikling, homo deus, det guddommelige mennesket.

Oppløftende graf fra Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) som viser nedgangen i antallet drepte i strid fra 1946-2008. Kilde: Prio.org.

Statistikken er nokså entydig. Av 56 millioner dødsfall i 2012 var 120 000 forårsaket av krigshandlinger, fastslår Harari. Selv om man legger til alle dem som døde som følge av voldelig kriminalitet (500 00) var det likevel flere mennesker som døde som følge av selvmord (800 00) enn av vold. Samme år døde forøvrig 1, 5 millioner mennesker av diabetes. Rent statistisk er altså overforbruk av sukker i dag en større fare for menneskeheten enn krig, men de færreste mister nattesøvnen på grunn av mareritt om melkesjokolader og kremboller. Ett enkelt giftgassangrep i Syria ryster oss derimot så sterkt at mange antageligvis kommer til å huske det så lenge de lever.

Hvorfor opplever så mange verden som mer brutal og voldelig i vår moderne tid, selv om verden påviselig blir stadig fredeligere?

Dagens mediedekning gjør at konflikter vi aldri ville hørt om tidligere kommer inn i stuen vår gjennom fjernsyns- eller PC-skjermen nesten umiddelbart, noe som utvilsomt spiller en rolle. En annen grunn kan være det evolusjonspsykologen Steven Pinker, som har skrevet boken “The Better Angels of Our Nature – Why Violence Has Declined”, kaller  kognitive illusjoner. Bilder og fortellinger om utbombede hus i Aleppo brenner seg inn i hukommelsen, mens det vi leser og hører om av farene ved eksempelvis sukker raskt går i glemmeboken. Han peker også på at våre moralske forventninger utvikler seg for raskt til at våre endringer i adferd holder tritt. Med andre ord flytter målstreken seg, slik at vi aldri når frem og kan slå oss til ro med de fremskritt vi så langt har gjort.

Dessuten finnes det naturligvis mange som har en interesse av å bevare eller forsterke folks inntrykk av verden som et farlig og ustabilt sted, enten det er snakk om mediene som lever av å selge sjokk og forferdelse, hjelpeorganisasjoner som er avhengig av donasjoner som vil tørke inn dersom folk tror alt går så mye bedre, feministgrupperinger som har en interesse av å skape et inntrykk av at vold mot kvinner øker, mens det i virkeligheten minsker, eller presidenter som ønsker å fremstå som den sterke mannen som kan berge folket i en vanskelig tid.

Ismannen Ötzi ble drept av en pil. DNA-analyser viser at hans egne våpen var dekket i blod fra to andre menn, som han kan ha tatt livet av før han selv fikk banesår. Illustrasjon: Wikimedia Commons.

En annen forklaring kan være at vi har et skjevt og fortegnet bilde av fortiden, som vi innbiller oss var mer idyllisk og fredelig enn den virkelig var. Arkeologen Lawrence H. Keeley tok i boken “War Before Civilization: The Myth of the Peaceful Savage”, et oppgjør med forestillingen om den edle og hovedsaklig fredelige villmannen, som også var utbredt blant hans egne kolleger, tross alle arkeologiske bevis som pekte i motsatt retning. Ved å kombinere funn fra henholdsvis arkeologien med sosialantropologiske studier av primitive samfunn påviste han at krigføring ikke bare forekom adskillig hyppigere i tidligere tider og i primitive samfunn, men var også mye blodigere. Selv om regulære slag var relativt uvanlig i stammesamfunn, og ofte mer ritualistiske og mindre fatale, endte de foretrukne kampformene, plutselige overfall og nattlige raid, ofte med fullstendig utryddelse av den tapende part. Tapstallene, selv i de verste konfliktene i det tjuende århundret, kan ikke på noen måte måle seg med de prosentvise tapstallene i mange stammekriger, eller konflikter mellom små jeger-samlergrupper. Hadde de gjort det ville om lag to milliarder mennesker mistet livet som følge av krigene i det tjuende århundret, noe som fremstår som helt utenkelig for oss moderne mennesker.

Facbook-meme.

Enten det er den sentimentale forestillingen om den edle villmann som er å klandre, eller antivestlig ideologi, som anser moderniteten som noe vestlig og derfor per definisjon elendig, så lever tanken om primitiv harmoni videre i beste velgående. Om du er en facebookbruker har du helt sikkert sett flere eksempler på det i form av såkalte “memer”, bilder med tilhørende tekst, som lister opp alle fortreffelighetene til eksempelvis prærieindianere sammenlignet med oss brutale og hensynsløse moderne mennesker. I virkeligheten er vi som helgener å regne sammenlignet med prærieindianerne i deres velmaktsdager, i det minste med hensyn til krig og voldsbruk.

Nå bør det nevnes at vi også er adskillig mer fredsommelige enn våre egne forfedre. Ett talende eksempel kan være bruk av korporlig avstraffelse i oppdragelsen av barn. I Norge er nå enhver form for voldsbruk mot barn, selv et lett klaps på fingrene, forbudt ved lov. Noen vil kanskje si at vi ikke bare har kommet langt i vernet av barn, men kanskje til og med har gått litt for langt. Den første loven som gav barn et vern mot oppdragelsesvold var Christian IVs lov av 1687. Den slo fast at man kan refse sine barn med kjepp, men ikke med våpen, og at dersom barna blir alvorlig skadet kan foreldrene bli straffet. Utvilsomt en forbedring fra tidligere lovverk, som ikke nevnte vold i barneoppdragelse overhodet, men det slås også fast at barna er skyldige absolutt lydighet til sine foreldre. Tar vi et virkelig langt sprang tilbake, til Bibelen, oppfordres det ofte til korporlig avstraffelse av barn, og enkelte steder i Det gamle testamentet står det uttrykkelig at ulydige barn bør tas livet av. I Femte mosebok 21:18-21 lyder det som følger:

Det kan hende at en mann har en trassig og opprørsk sønn som ikke vil høre på sin far og mor og ikke adlyder dem, selv om de straffer ham. 19 Da skal faren og moren ta ham og føre ham til de eldste i byen, til byporten, 20 og si til de eldste i byen: «Denne sønnen vår er trassig og opprørsk og vil ikke høre på det vi sier. Han er en fråtser og en dranker!» 21 Da skal alle mennene i byen steine ham i hjel. Du skal utrydde det onde hos deg. Hele Israel skal høre om det og gripes av frykt.

Vi har med andre ord kommet langt langs fredsommelighetens vei. Hva skyldes egentlig det?

Steven Pinker presenterer en rekke mulige forklaringer som alle har til felles at de levner lite rom for religionenes påvirkning. Han mer enn antyder at religionene i all hovedsak simpelthen tilpasser seg skiftende kulturelle strømninger og samfunnsformer, fremfor selv å være noen drivkraft for endring. De gangene han svinger innom religion viser han nesten bestandig til religionens voldelige aspekter, og det smaker ikke så rent lite av ideologisert forskning, noe han er så flink til å påpeke ulempene av hos andre akademikere. Det hjelper ikke på troverdigheten hans at han betegner hekseprosessene som folkemord, eller ramser opp torturinstrumenter som jernjomfruen, som er om lag like historisk veldokumentert som bevingede vikinghjelmer, når han skal illustrere hvor grusomme kristne var i middelalderen.

Ikke alle religioner er like fredsfremmende og voldsdempende. Selv blant de menneskeofrende, men like fullt siviliserte, aztekerne var imidlertid andelen av befolkningen som døde som følge av krig lavere enn blant de primitive stammene i regionen. Illustrasjon: Mythology Wiki.

Det er naturligvis riktig at ikke alle religioner har virket humaniserende og pasifiserende på menneskelige samfunn, men de store religionene som dominerer verden i dag har utvilsomt gjort det, selv om de også har spilt en rolle i voldsbruk og undertrykkelse. Når det gjelder forestillingen om religion som noe som kun tilpasser seg skiftende menneskelige samfunnsformer, fremfor å prege og forme dem, kan den største religionen av dem alle, kristendommen, tjene som et eksempel på det motsatte. Det er hevet over enhver tvil at den ursprunglige kristendommens radikale avvisning av vold slett ikke var i tråd med samtidens standard. Faktum er jo at den i et pinkersk utviklingsskjema, hvor vi beveger oss mot stadig mindre voldelige samfunn, var så langt forut for sin tid at det simpelthen ikke var mulig å etterleve dens idealer og overleve i en brutal og krigersk verden. En stat kan ikke basere seg på å vende det andre kinn til når en fiende invaderer. Det gjaldt for Romerriket, som måtte finne en juridisk-filosofisk vei rundt den nytestamentlige pasifismen da kristendommen ble statsreligion, men det gjelder jo strengt tatt ennå i dag. Selv blant de frommeste kristne i Norge er det langt mellom dem som mener vi bør nedlegge forsvaret og avstå fra å yte motstand dersom eksempelvis russerne invaderer, men de kan takke anstrengelsene til en serie kristne tenkere fra Ambrosius til Hugo Grotius, for at det med noenlunde god samvittighet er mulig for en kristen å delta i krig. Selv en ren forsvarskrig.

Kristne har nok ikke blitt fredelige på tross av religionen sin, slik Pinker hevder. Tvert om kan man hevde at de helt fra antikken av var nødt til å gå på akkord med det nytestamentlige ikke-voldsbudskapet for å kunne overleve i en voldelig verden. Kristendommens humaniserende effekt var derfor langsom og gradvis, men noen triumfer i bekjempelsen av vold vant man imidlertid raskt og kontant. Ett eksempel er forbudet mot spedbarnsdrap, en urgammel og på mange måter fornuftig praksis i samfunn hvor de fleste lever nær et eksistensminimum, men som kristendommen satt en stopper for. I dag har man på sett og vis gjeninnført denne skikken, men takket være medisinske fremskritt kan man i dag drepe barnet alt på fosterstadiet, noe som naturlig nok oppleves som langt mindre brutalt enn å sette et nyfødt barn ut i villmarken for å dø.

Selv vår tids mest fredelige, moderne samfunn har til gode å leve opp til de nytestamentlige ikke-voldsidealene, som forøvrig kanskje er uoppnåelige slik de er formulert i evangeliene. Og gitt at man regner fostre som mennesker, og abort som en form for drap, er vi på enkelte områder faktisk lenger unna disse idealene i dag enn eksempelvis i middelalderen.

Pinker skal likevel ha for ikke å klandre religionen for at krig i det hele tatt finnes, slik en del mennesker i fullt alvor gjør. For menneskelig krigføring predaterer nesten helt sikkert religion. Sjimpanser fører krig, og trolig gjorde vår felles forfader for om lag fem millioner år siden det samme. Det er ingen god grunn til å tro at de andre menneskeartene som eksisterte før vår egen skulle ha vært mindre krigerske enn sjimpansene. En plausibel forklaring på hvorfor det tok et sted mellom hundre- og hundre og femti tusen år før det moderne mennesket klarte å utvandre fra Afrika er at andre menneskearter simpelthen ikke slapp oss forbi, men angrep oss når vi begav oss inn i deres revir. Neandertalere i Levanten, og enten dem eller kanskje en annen menneskeart i Sør-Arabia.

Det var først da vi utviklet mer avanserte våpen og redskaper enn våre konkurrenter at vi ekspanderte utenfor Afrika. Oppgraderingen av vårt arsenal sammenfaller med andre forbedringer av det anatomisk moderne mennesket i det vi tar skrittet frem mot det adferdsmessig moderne mennesket. Talespråket, som enten utviklet seg eller forbedret seg i denne perioden, evnen til abstrakt og symbolsk tenkning, uttrykt i kunst, og ganske sikkert også religion.

Man skulle kanskje tro at møtet med et av landjordas aller farligste rovdyr, neandertaleren, samt mange andre skremmende skapninger, ville gjøre det moderne mennesket mer aggressivt og voldelig når vi begav oss ut av vårt afrikanske hjemland. Måten vi sannsynligvis utryddet så vel de konkurrerende menneskeartene som brorparten av de store landlevende dyrene hvor enn vi kom kunne tyde på det. Likevel er det ting som peker i motsatt retning. For om lag 40 000 år siden begynte den menneskelige benbygningen å bli slankere, og kraniet blir tynnere og mindre. Denne prosessen fant sted overalt hvor mennesket befant seg, men i noe varierende grad.

Nøyaktig hva dette skyldes er ikke helt sikkert, men den samme prosessen kan man se hos tamdyr etterhvert som de fjerner seg fra sine ville slektninger. Den amerikanske vitenskapsjournalisten Nicholas Wade har omtalt dette som domestiseringen av mennesket. Et eller annet skjedde på denne tiden som gjorde at mindre robuste, men muligens mer sosiale og mindre voldelige mennesker øyensynlig fikk en større sjanse til å reprodusere arvematerialet sitt enn sine mer aggressive artsfrender. Kanskje skyldes det seksuelt utvalg, at man for eksempel begynte å foretrekke partnere med noe mer “barnlige” og uskyldige trekk, og ettersom man hadde utviklet ny teknologi var det kanskje ikke lenger like viktig å være så robust? Primatologen Richard Wrangham har en interessant teori, særlig om man interesserer seg for menneskelig voldelighet. Han sammenlikner denne utviklingen med prosessen som gjorde bonoboene så fredsommelige sammenlignet med de andre sjimpanseartene. For bonoboene, som levde i et miljø hvor det ikke fantes like mange farlige rovdyr, viste det seg å være et fortrinn å utvikle sofistikerte sosiale ferdigheter fremfor kraftige tenner, styrke og aggressivitet. På samme måte ble sosiale egenskaper på bekostning av aggressivitet tilsynelatende viktigere også for våre forfedre. Dersom dette stemmer kan man hevde at ulven likevel ikke var det første dyret mennesket temmet. Aller først temmet vi oss selv.

Dette synes å passe dårlig med bildet av en ekstremt brutal menneskelig forhistorie som males av eksempelvis Lawrence H. Keeley. Hvordan kan det forklares? Kanskje ved at økte sosiale ferdigheter og en større grad av tillit, samarbeid og samhold meget godt kan være voldsdempende i fredstid, muliggjøre handel (som vi vet at også forhistoriske samfunn drev med) og hindre interne konflikter, men samtidig gjøre en gruppe desto mer formidabel når en konflikt bryter ut? Økt suksess i krig kan dermed paradoksalt nok følge av å bli mer “fredelig” av natur.

Kan religion ha bidratt til denne prosessen? En eller annen rolle, om enn aldri så ubetydelig, må religionen ha hatt, gitt at vi nokså sikkert alt var religiøse på dette tidspunktet. Hvorvidt den var med på å drive frem eller forsterke denne seleksjonen, eller bare tilpasset seg disse endringene, er uvisst, men når vi så smått begynner å nærme oss historisk tid, i tiden like før og etter jordbruksrevolusjonen, ser vi klare tegn på at religionen begynner å prege menneskers adferd i betydelig grad.

Göbekli Tepe – Var det gjennom konstruksjonen av helligdommer som dette at jeger-samlergrupper tok de første skritt mot sivilisasjonen? Illustrasjon: Wikimedia Commons.

På samme måte som det finnes populære myter rundt voldsbruk (som at de fleste kriger skyldes religion) finnes det også en mengde feilaktige forestillinger om utviklingen av jordbruket og menneskets overgang fra en nomadisk til stedbunden livsførsel. En av disse er at mennesket først ble fastboende etter at jordbruket ble utviklet. Det stemmer ikke. Der hvor det fantes muligheter til det var det faste bosetninger også før man begynte å domestisere planter og i all hovedsak leve av disse. En annen utbredt forestilling er at vår nye tilværelse tvang oss til å bli mer sosiale, ofte ledsaget av tanken om at dette egentlig er i strid med vår natur, at vi ikke egner oss til å leve i større byer bestående av fremmede, og blir stresset og deprimerte som følge av denne “unaturlige” levemåten. Teorien om «temmingen» av mennesket kan på sett og vis snu dette på hodet, ifølge Nicholas Wade. Kanskje var det først når mennesket hadde blitt mindre voldelig at det var mulig å forlate den nomadiske livsstilen vi hadde ført i fem millioner år, og bli bofaste. Jordbruket, det kom først etterpå.

Også med hensyn til religion og jordbruksrevolusjonen er det i dag uløste spørsmål som gjør at det som en gang var vedtatte og oppleste sannheter i økende grad fremstår som høna eller egget-problemstillinger. Tidligere antok man at organisert religion var et resultat av jordbruksrevolusjonen og bofasthet, langt på vei slik Pinker mener at religionen til enhver tid tilpasser seg skiftende omstendigheter, men uten selv å være med på å styre menneskets utvikling. De imponerende monumentene ved Göbekli Tepe i det sørlige Anatolia passer imidlertid ikke inn i en slik kronologi. De ble reist av en jeger-samlerkultur, ikke av stedbundne bønder, for om lag tolv tusen år siden. Det er vanskelig å tenke seg at det ikke resulterte i en viss grad av spesialisering, som man som regel tenker seg først utviklet seg i jordbrukssamfunn, for å kunne bearbeide, flytte og utsmykke disse monumentene på opp til tjue tonn, samt å lede og organisere det hele. At en form for religiøse eksperter ble gitt en større rolle i tilknytning til et slikt massivt kompleks enn man vil forvente i jeger-samlerkulturer virker heller ikke usannsynlig.

Den avdøde arkeologen Klaus Schmidt, som ledet utgravningen, lanserte endog en teori om at man begynte å dyrke planter i området fordi man trengte et matoverskudd som gjorde det mulig å fø på dem som arbeidet med helligdommen. Om dette skulle vise seg å stemme vil det innebære at organisert religion resulterte i jordbruksrevolusjonen i Midtøsten, ikke motsatt. Organisert religion kom altså først, sivilisasjonen etterpå, og ettersom sivilisasjonen har mye av æren for at vi har blitt såpass fredelige fremstår det som desto mer urimelig å gi religionen hele skylden for fenomenet krig, slik enkelte gjør. Det bør likevel nevnes at denne teorien har sine kritikere.

Både teorien(e) om domestiseringen av mennesket, og religionens rolle i sivilisasjonens fremvekst er det knyttet stor usikkerhet til, og hvordan prehistorisk religion artet seg kan vi strengt tatt bare gjøre mer eller mindre kvalifiserte gjetninger om. Det som imidlertid er sikkert er at man i historisk tid får religiøst legitimerte herskere som regulerer, og etterhvert gradvis monopoliserer vold, og i de siste årtusenene før vår egen tid ser man fremveksten av eksempelvis den sørasiatiske ikke-beskadigelseslæren (ahimsa) og kristne formaninger om universell nestekjærlighet. Nå skal altså også de fremmede (idealistisk sett) forskånes for vold. At slike idealer virker voldsdempende fremstår som nokså åpenbart. At munker og prester periodevis har preket krig fremfor fred, og til og med tatt til våpen selv, er naturligvis riktig, men hovedbudskapet har i lang tid vært at plogen er å foretrekke fremfor sverdet.

Slik er det fremdeles, og religiøse forsøk på å legge bånd på trangen til å gjengjelde vold med vold kan være svært gripende. Mange ble rystet over angrepene på koptiske kristne under årets påskefeiring i Egypt. I en video som har gått viralt på nettet har nordmenn latt seg bevege av en koptisk prest som under en påskegudstjeneste erklærer sin kjærlighet til terroristene som dreper hans trosfeller, slik Jesus befalte sine følgesvenner om å elske sin fiende, og oppfordrer menigheten sin om å be for mennene som vil dem til livs. Slik har prester oppfordret flokken sin til å strebe mot fredsommelig nestekjærlighet i snart to tusen år, på samme måte som religiøse eksperter innenfor andre tradisjoner har gjort sitt for å tøyle menneskets voldelige tilbøyeligheter, på ulike måter og i varierende grad. Man kan selvfølgelig innvende at også terroristene som myrdet kopterne handlet ut i fra religiøse motiver, men de er tross alt relativt fåtallige, og gledelig nok har det aldri vært færre som er villig til å drepe for sin overbevisnings skyld enn i våre dager, selv om man lett kan bli forledet til å tro noe annet.

Verden er altså ikke så fæl som man får inntrykk av gjennom mediene, eller som Trump hevder at den er. At vi forventer stadig mer av mennesket, og på den måten sørger for å alltid skuffe oss selv, er på mange måter en god ting. I en tid hvor en god del ønsker seg tilbake til en eller annen forestilt gullalder, og i blant er villig til å ta i bruk lite trivelige metoder for å realisere dette målet, er det likevel på sin plass å minne om at det faktisk aldri noensinne har vært så bra som i dag.

Eller i det minste like fredelig.

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no

Religioner.no-lenker om religion og konflikt:

Kilder:

 

 , , ,