Aktuelt

Er det greit å diskriminere i troens navn?

Hans Olav Arnesen      |      25/11/2016

Burde myndighetene fremme likestilling gjennom å stille strengere krav til livssynssamfunn som mottar statsstøtte? 

Av Hans Olav Arnesen

15192659_10154577760981183_5476053833414908060_n

Fra venstre: Bård Vegard Solhjell, Arshad Jamil, Lena Larsen og søster Hadland.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn avholdt torsdag 24 november et frokostseminar på Eldorado bokhandel med tittelen: «Er det greit at tros- og livssynssamfunn diskriminerer i religionsfrihetens navn?» 

Ingrid Rosendorf Joys ledet panelsamtalen, slik hun leder STL, med stødig hånd. Panelet bestod av SV-politiker Bård Vegard Solhjell som for en tid tilbake vakte stor oppsikt med en kronikk i VG, nonnen Anne Bente Hadland fra Sta. Katarinahjemmet, Arshad Jamil, som er leder for Islamic Culture Center (ICC) og Lena Larsen, som leder Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet. 

Joys begynte med å fortelle at Eldorado var valgt som ramme for Samarbeidsrådets frokostseminarer på grunn av sin ambisiøse satsning på livssynsformidling gjennom Uenighetens fellesskap-prosjektet, som er et samarbeid mellom Oslo-bokhandelen, STL og Religioner.no. Uenighet er man ikke ukjent med i STL, men som Joys sa: 

– I Samarbeidsrådet er vi uenige med innestemme.

En svakhet ved Den katolske kirke

Søster Hadland var den første som fikk anledning til å svare på hvorvidt det var greit å diskriminere i religionsfrihetens navn. Hun pekte på at religionsfrihet først og fremst innebærer samvittighetsfrihet. At man ikke tvinges til å handle i strid med sin egen moralske overbevisning. Visse unntak fra denne regelen finnes naturligvis, som enkebrenning og kjønnslemlestelse, men politikerne har ikke nødvendigvis de rette forutsetningene for å gripe inn ovenfor trossamfunnene, ifølge Hadland. 

Med hensyn til likestilling var søster Hadland til dels svært kritisk til sin egen kirke. Det er imidlertid ikke bare kvinner som diskrimineres, fastslo hun. I Den katolske kirke er det kun ordinerte som har adgang til beslutningskraftige organer. Ettersom det kun er menn som kan ordineres utelukker dette naturligvis kvinner, men også mannlige lekfolk. 

– Det er et problem at beslutningsmakt forutsetter ordinasjon. Det er en svakhet.

Søster Hadland mente at overgrepsskandalene var et eksempel på det. Det ville neppe vært mulig å holde tett om dem dersom også kvinner og lekfolk hadde tilgang til beslutningskraftige organer. 

– Det er en tung patriarkalsk arv, men skal det være statens oppgave å gjøre noe med det? 

Nei, svarte hun på sitt eget spørsmål. Kirken må selv ta grep for å endre dette. Med mer åpenhet, gjennomsiktighet og delaktighet i beslutninger.

På spørsmål om hvor mye som er kultur og hvor mye som er teologi av denne mannsdominansen svarte Hadland at det at kun menn kan ordineres som prester nok er teologisk fundert, mens det at menn har monopol på beslutningsmakt nok er kultur. 

– Man har ansett at menn har en slags tilleggskvalifikasjon i form av sitt kjønn.

Solhjell – en religiøs, men religionskritisk SV-politiker

Bård Vegard Solhjell fikk ros av Joys for å ha brakt livssynsspørsmål ut i det offentlige rom. Ikke desto mindre hadde STL mottatt flere hjertesukk fra medlemmer som lurte på: «Hvorfor kan ikke politikerne la religionene være i fred?»

Selv åpnet han med å kontant fastslå at det ikke var greit å diskriminere i troens navn, men han påpekte også at han ikke trodde diskriminering var noe mer utbredt i livssyns-Norge enn i samfunnet forøvrig. I noen tilfeller møter ulike menneskerettigheter hverandre, slik som religionsfriheten og kvinners rettigheter, og da må det gjøres avveininger. 

Solhjell mente en god metode for å tilnærme seg slike spørsmål var å ta religionen ut av regnestykket. Ingenting bør forbys fordi det er religion, men ingenting bør automatisk tillates fordi det er religion. Ett eksempel er det han kalte finlandshettetesten i forbindelse med nikabspørsmålet. Vil man tillate noen å bruke finlandshette privat? Ja, det ville man, selv om man syntes det var underlig. Ville man tillate en lærer å bruke finlandshette i undervisningssammenheng? Nei, det ville man ikke. 

Solhjell påpekte at han selv er religiøs, men mente likefullt at det i et stadig mer mangfoldig samfunn blir desto mer nødvendig å anerkjenne universelle prinsipper som alle bør kunne stille seg bak. At kroppen er ukrenkelig, at alle kan velge sin egen legning og at både menn og kvinner har fulle rettigheter. 

Kan ikke ofre én menneskerettighet til fordel for en annen

Lena Larsen, muslim og akademiker, slo fast at man ikke kan prioritere bort én menneskerettighet til fordel for en annen. Man skal isteden bestrebe et resultat hvor man får maksimal innfrielse av menneskerettighetene. Hun mente også at andre trossamfunn enn de muslimske kan ende opp med å få problemer med krav om en bestemt kvinneandel i styrene og lignende tiltak. 

Teologien er heller ikke hamret i stein, men i stadig endring, ifølge Larsen. Slik er det også med kvinners rolle i moskéene. Som et eksempel brukte hun sin egen erfaring hvor norske konvertittkvinner var med på å forme id-feiringen til det den har blitt i dag, med fiskedammer som på syttende mai og kakebaking. Kvinner får også stadig mer innflytelse, noe hun selv var et godt eksempel på da hun i sin tid ble valgt som leder for Islamsk Råd Norge. 

– Da jeg ble valgt som leder i Islamsk Råd Norge hadde muslimene plutselig gjort noe politisk korrekt. Det var deilig så lenge det varte.

Nå er kvinner å finne i de fleste posisjoner. 

– Det er bare imamen vi ikke har, og det vil vi ikke ha heller, for det er det ikke noe vits i. 

Muslimene var også representert ved Arshad Jamil, leder for ICC. Han var oppgitt over dem som føler de har lisens til å oppdra andre, og mente de minnet om salafisten Fahad Qureshi i Islam Net. Ifølge ham bar likestillingsdiskursen ofte preg av millimeterrettferdighet, og han mente at likeverd er viktigere. Eksempelvis er ikke det å ha kjønnsdelte bønnerom diskriminerende, ifølge Jamil, men å nekte kvinner bønnerom er å diskriminere. I ICC består førti prosent av ledelsen av kvinner, fortalte Jamil, og dette med kvinner og menn er ikke lenger et tema, slik det var for tidligere generasjoner. 

Jan-Aage Torp, pastor i Oslokirken, var tilstede i salen. Han fortalte Solhjell at kritikk fra nettopp SV gjorde at Oslokirken i sin tid ikke ville registrere seg og motta støtte fra staten. Han mente hele diskusjonen minnet om en grenseløs beundring for pengemakt, men at statstøtten i virkeligheten var så liten at den var av liten reell betydning. Ikke bare for Oslokirken, men også for muslimer og katolikker. Han mente at om den krasse retorikken, og eksempelvis konflikter med barnevernet, fortsatte ville stadig flere trossamfunn flykte inn i sine respektive nettverk, og respekten for de såkalte universelle verdiene forsvinne. 

– Norge er tuftet på kristne verdier, fastslo Torp. 

Han fortalte også at han hadde mottatt tilbud om å flytte hovedkvarteret til Dubai, og at han ikke ville nøle et øyeblikk med å gjøre det.

– Det er ikke alle muslimer som undertrykker kristne. 

Still krav til støtten, selv om det dreper oss

Metodistpresten Anne Grethe Spæren Rørvik var slett ikke enig med Torp i at statsstøtten var uviktig. Faktisk trodde hun at hennes kirke neppe ville klare seg uten den. Ikke desto mindre syntes hun det var underlig at myndighetene gir penger til trossamfunn som diskriminerer. Det syntes hun myndighetene burde slutte å gjøre: «selv om det ville betydd døden for mitt eget livssyn». 

Lena Larsen påpekte da at støtten til livssynssamfunnene ikke er noen gave fra myndighetene, men en refusjon av kirkeskatten som medlemmene betaler, hvorpå pastor Torp brøt inn med et: «Amen». Hun mente at også mange muslimske trossamfunn ville fått problemer dersom denne støtten skulle bortfalle, og at det ville åpnet for påvirkning fra utenlandske sponsorer. Den offentlige støtten gir muslimske trossamfunn i Norge muligheten til å utvikle seg selv, uavhengig av slike krefter. 

Bente Sandvig, kommunikasjonsansvarlig i HEF, beklaget seg over at integrering og innvandring ofte ble blandet inn i slike spørsmål om diskriminering. Det var ikke så lenge siden «alle» syntes det var greit å diskriminere kvinner og homofile. Det viktigste, ifølge Sandvig, er å ikke diskriminere i skoleverket. Man må sørge for at alle får den kompetansen man trenger i samfunnet. 

Dag Nygård, fra Norges Kristne Råd, følte det betimelig å påpeke at myndighetenes adgang til å begrense trosfriheten i realiteten er nokså begrenset, blant annet av nødvendighetsprinsippet. Kvinnekonvensjonen er ikke så absolutt og klar på dette feltet. Religionsfriheten trumfer ikke likestilling, eller vice versa. 

– Man løser ikke ett diskrimineringsproblem ved å innføre et nytt diskrimineringsprinsipp. 

Islamkritikk eller islamofobi?

Debattanten Maryam Trine Skogen kunne fortelle Solhjell at kronikken hans hadde holdt henne søvnløs og gjort henne irritert, og stilte seg tvilende til om politikeren hadde tilstrekkelig kunnskap om det han kritiserte. 

– Kjenner du oss? 

Skogen hevdet at Solhjell bidro til at det ballet på seg med fremmedfrykt. 

– Hva tror du det gjør med oss muslimer som er helt vanlige nordmenn, å høre at vi er så konservative og i en farlig utvikling? 

Solhjell svarte med å anerkjenne at religionskritikk rettet mot islam var vanskelig fordi det så lett kunne blandes med islamofobi, som spiller på frykt. På den annen side er islam mer konservativt enn for eksempel Den norske kirke, mente han. Mange jenter og kvinner får ikke uttrykt sin seksualitet og frihet. Det forekommer forskjellsbehandling mellom menn og kvinner. Det beste ville være om endring skjer gjennom en kombinasjon av interne krefter og ytre press. Den norske kirke har blitt utsatt for sterkt press fra politisk hold gjennom årene for å tvinge frem likestilling, og det har gitt resultater. Det er fullt mulig, mente Solhjell, å stille krav i forbindelse med statsstøtte, uten å bryte med menneskerettighetene. 

Likevel mente han at man ikke burde tilsidesette teologien, og at man må akseptere at noen trossamfunn for eksempel ikke godtar kvinnelige prester. 

Mulig å være del av et patriarkalsk trossamfunn og for et likestilt samfunn

Søster Hadland avsluttet med å konkludere med at det er fullt mulig å være del av et hierarkisk, udemokratisk og diskriminerende trossamfunn og likefullt være tilhenger av et likestilt og demokratisk samfunn. 

– Det er ikke storsamfunnets oppgave å sørge for å oppdra trossamfunnene. La trossamfunnene leve på sine egne premisser. 

Religioner.no-lenker om religion og likestilling: 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 , , , , , ,

Leave a Response