Stemmer fra Sverige

Er det ikke på tide å snakke om muslimers islamofobi?

religioner      |      13/01/2016

Mange muslimske talspersoner er bekymret for økende islamofobi i Vesten. Burde de feie for egen dør først? 

Av Mohamed Eddie Omar

Mohamed Omar.Björn LindströmI debatten om islamofobi er det en type islamofobi som stort sett aldri nevnes: muslimenes islamofobi. Dette til tross for at denne typen islamofobi ligger bak både diskriminering og forfølgelse av muslimer, kun på grunnlag av deres islamske tro. Fredag den sekstende oktober (2015) ble et sjiittisk bønnehus i Saudi-Arabia angrepet av en sunnittisk ekstremist. Han skjøt i hjel fem mennesker.

Sjiittene blir drept på grunn av sin sjiittiske, islamske tro. Ingenting annet. Et islamofobisk angrep altså. Vil man være presis kan man kalle nettopp denne typen islamofobi “sjiafobi”. For vesterlendinger kan det synes merkelig at sjiitter drepes fordi deres tro avviker på visse punkter. Men for de sunnittiske ekstremistene finnes det ingen små punkter. De tar dette ytterst alvorlig.

I både Syria og Irak pågår væpnede opprør som har tatt livet av titusener og drevet millioner på flukt. En stor del av denne konflikten handler om religion, ja, om sunnittiske ekstremister som ikke kan tåle at “kjettere” nyter de samme borgerrettighetene som dem selv. Og det er en konflikt som er mye eldre enn “den arabiske våren”.

I boken “De arabiska revolutionerna” (1975) maler arabisten Ingvar Rydberg et  bakgrunnsbilde til dagens situasjon. Han skriver om misnøyen blant sunnittiske ekstremister over at religiøse minoriteter, “vantro” og “kjettere”, i et Syria styrt av det sekulære Baath-partiet, kunne leve som likemenn med sunnimuslimer, og til og med ta seg opp til toppstillinger i staten.

”Det kan också ha berott på partiets sekularism, som gjorde Baath tilltalande även för icke-ortodoxa muslimer. I varje fall var det just tack vare Baath – framför allt partiets avdelning inom armén – som representanter för dessa minoriteter skulle svinga sig upp till toppositioner i den syriska staten tjugo år senare, något som verkligen var svårt att förutse i 40-talets Syrien.”

Religiøse minoriteter lokkes til Baath-partiets sekulære, nasjonalistiske ideologi, ettersom de tjente på et Syria som bygget på en felles, arabisk og syrisk identitet, istedet for en splittende religiøs identitet. Rydberg mener at sunniekstremistenes motstand mot Baath-partiet blant annet: “”härrörde från förhållandet att partiet kommit att domineras av de heterodoxa minoriteterna, i första hand alawiter, i andra hand druser, i tredje hand ismailiter och kristna.”

I boken Gud med oss. Religion och politik i Mellanöstern (1984) skriver Midtøsten-kjenneren Ingmar Karlsson om tidligere sunniekstremistiske opprør som rammet Syria på midten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Det nåværende opprøret er i mangt og meget en fortsettelse av tidligere opprør.

”För de sunnitiska fundamentalisterna, som stod bakom dessa attentat, var regimen Assad ett trefaldigt kättarstyre dels på grund av Baathpartiets sekulära ideologi, dels därför att Assad var alawit, dels därför att regimen lierat sig med det gudlösa Sovjetunionen.”

Opprørsmennene begrenser ikke sine angrep til mål med tilknytning til regjeringen og hæren, men slår vilt og hensynsløst til mot “kjetterske” moskéer, bønnehus og sivile. Man kunne kalt opprøret i Syria og Irak for “islamofobiske opprør”, eller om man vil være mer presis, “sjiafobiske opprør”.

I Vest spres hatet mot sjiamuslimer, alawitter og andre “kjetterske” minoritetsgrupper via nettet og arabiske satelittfjernsynskanaler, men også fra moskéer. Den britiske Midtøsten-kjenneren, Andrew Hammond, mener at det vi ser nå er en “bølge av antisjiittiske fordommer”. Angrepene mot sjiamuslimer øker i den islamske verden, men også i Vest. Noen eksempler: I mars 2013 ble en sjiittisk moské i Belgia angrepet av en sunnittisk ekstremist. I mai 2013 organiserte sunnittiske ekstremister en sjiafobisk demonstrasjon i London, som utartet til en mindre pogrom mot sjiamuslimer. Tidligere i oktober ble en sjiittisk imam skutt utenfor et bønnehus i Sydney, Australia.

For noen uker siden snakket jeg med en gruppe som har vært på studiebesøk i moskéen på Medborgarplatsen i Stockholm. De fortalte at guiden ikke engang ville kalle sjiitter muslimer. Jeg kjenner igjen denne holdningen fra min egen tid i sunnittiske moskéer. Noe økumenisk arbeid eksisterte ikke, og imamer kunne åpent spre hat mot sjiamuslimer, uten noen som helst konsekvenser. Denne sjiafobien bidrar antageligvis til at unge sunniekstremister reiser til Irak og Syria for å krige mot “kjetterne”.

I Sverige vil representanter for islamske organisasjoner, som Rashid Musa fra Sveriges Unge Muslimer og Omar Mustafa fra Islamiska förbundet, heller snakke om vestlige, ikke-muslimske holdninger til islam enn den betydelig mer alvorlige sjiafobien som gror i sunniekstremistiske miljøer. En sjiafobi som har bidratt til diskriminering, forfølgelse og massakrer. Det er stille fra Rashid Musa og Omar Mustafa når sjiamuslimer i Vest angripes for sin tro. Hvordan kan man da ta deres engasjement mot islamofobi på alvor?

Jeg gjør det ikke.

Mohamed Omar var selv radikal islamist i en periode, men vendte denne ideologien ryggen. I dag er han en frilansskribent og forfatter med mange jern i ilden. Dette innlegget er hentet fra Det goda samhället hvor Omar er en fast bidragsyter. 

Religioner.no-lenker: 

 , , ,