Er du en skapateist?
Andreas Wahl blomkvist hevder at mellomposisjonen agnostisisme egentlig ikke er en reell posisjon. Med mindre du kan svare ja på spørsmålet om Guds eksistens, er du ateist, eller kanskje skapateist.
Av Andreas Wahl Blomkvist
Med god hjelp fra litt krigersk retorikk har nyateismen påført seg en uheldig virkning på eget varemerke. På forståelig grunnlag har jeg møtt flere som ikke er troende, men likevel vegrer seg for å kalle seg ateist. Den mer «respektable», og nøytrale, merkelappen har blitt «agnostiker». Det hele forvirres ytterligere av ateister som kaller seg både agnostiker og ateist.
Med denne bloggposten ønsker jeg foreslå en mer hensiktsmessig bruk av disse termene. Definitorisk finnes det flere versjoner av ateisme, teisme og agnostisisme.
Agnostiker ble først brukt av Thomas Henry Huxley i 1869, og jeg kan ikke helt si jeg er takknemlig for begrepet. Uansett, det greske ordet gnōsis betyr «kunnskap» og med prefiksen a- blir ordets betydning «uten kunnskap». Begrepet er således ikke nødvendigvis relatert til gudepåstander, men brukes hyppig i denne sammenhengen. Mitt poeng – viktig for senere – er at agnostiker/gnostiker betegner en tilstand med eller uten kunnskap.
Hvis du ikke kan si denne setningen med ærlighet overfor deg selv, så er du en ateist
Ateisme, derimot, er avledet fra greske atheos og betyr «uten Gud». Fra Greske theos får vi teisme, som betyr «Gud». Det er ganske bred enighet om at en teist betyr en som tror på en eller flere personlig(e) Gud(er). (Teist kan tydeligvis også bety en kystbunden dykkende sjøfugl fra alkefamilien.) Det hersker mer uenighet om hva en ateist er. Ved samme logikk som for en teist blir en ateist en som «tror på uten Gud». Dette gir ikke særlig mening, og det er anerkjent at flere ateister vil hevde, slik Oxford Dictonary inkluderer i sin definisjon, at de mangler en tro på Gud(er). Dette står i kontrast til en holdning der du påstår at ingen Gud(er) finnes.
Den fremgangsmåten jeg foretrekker er følgende: Ateisme er ment for å stå i kontrast til teisme. Det er det eneste ateisme er. En teist er en som kan si:
«Jeg tror på Gud.»
Hvis du ikke kan si denne setningen med ærlighet overfor deg selv, så er du en ateist (og kanskje en skap-ateist). Sagt på en annen måte. Hvis noen spør deg: «Tror du Gud eksisterer?», og definisjonen av Gud passer med en teistisk definisjon av Gud, så er du kun en teist hvis du kan svare «ja».
Det er ingen middelvei mellom tro og ikke-tro.
Men, hva hvis du ikke er sikker? Da er du likevel en ateist. Hvorfor? Fordi du er ikke en teist. Hvor kommer så usikkerheten inn? Hvor er agnostikeren sin edle posisjon i midten?
Agnostikeren hevder noe om sin kunnskap, ikke sin tro. Det er ingen middelvei mellom tro og ikke-tro. Det er en sann dikotomi: enten så tror du, eller så tror du ikke. Posisjonen «jeg vet ikke hva jeg skal tro» er ikke en sinnstilstand som karakteriserer en som tror. Du er en ateist fordi ateisme står i kontrast til alle som tror på personlig(e) Gud(er) (teisme). Hvor skal vi så plassere nytteverdien av agnostisisme? Agnostisisme er motvekten til gnostisisme. En gnostiker er en som kan si: «Jeg vet».
Hvis du ikke kan si denne setningen i relasjon til den aktuelle påstanden (for eksempel at Gud eksisterer), så er du en agnostiker. Sagt på en annen måte: Hvis noen spør deg: «Vet du at Gud eksisterer?» og definisjonen av Gud i spørsmålet er en definisjon du forstår deg på, så er du kun en gnostiker hvis du kan si entydig «ja».
Vi kan kombinere alt dette i følgende terminologi:
– Gnostisk teist: en som vet at Gud eksisterer og (ikke overraskende) tror Gud eksisterer
– Agnostisk teist: en som ikke vet, men tror Gud eksisterer
– Agnostisk ateist: en som ikke vet, men ikke tror Gud eksisterer
– Gnostisk ateist: en som vet at Gud ikke eksisterer og (ikke overraskende) ikke tror Gud eksisterer
Forvirringen i terminologi kommer når ‘ikke-tro’ er antatt til å bety en ‘tro på at Gud ikke eksisterer’. Denne antagelsen er falsk. Ateisme er alt annet enn troen på en teistisk Gud.
En parallell til rettssystemet kan trekkes. Spørsmålet om skyldighet vurderes ikke som skyldig og uskyldig, men som skyldig og ikke-skyldig. En morder som dømmes ikke-skyldig er ikke det samme som en morders som dømmes uskyldig. Teisten anklager Gud for å være skyldig i å eksistere. Ateisten bedømmer Gud som ikke-skyldig for å eksistere. Det betyr ikke at ateisten mener Gud nødvendigvis er uskyldig.
Merkelappen er ellers fullstendig tom for innhold, noe som er årsaken til at jeg aldri, eller i hvert fall sjeldent introduserer meg som ateist. Litt av samme årsaker introduserer meg heller ikke som a-astrolog eller a-julenisse. Selve begrepet «ateist» har så klart en kulturell bagasje med masse assosiasjoner og antagelser om hva en stereotypisk ateist er. Dette er uheldig. Ikke bare fordi det tåkelegger betydningen av ordet, men også fordi det fostrer fordommer.
Hvis vi legger bort disse et øyeblikk og forholder oss til betydningen, så kanskje du vet om noen skap-ateister i din omkrets?
Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Diskurs, og er gjengitt her med tillatelse.
Religioner.no lenker:
I «Aktuelle meninger» presenteres mangfoldet av meninger i tros- og livssyns Norge og Norden. Ytringene gjenspeiler enkeltpersoner eller organisasjoners meninger, og er derfor ikke konfesjonelt- eller politisk nøytrale.