Meninger

Hvem har rett til å kalle seg religionshistoriker?

religioner      |      27/09/2014

Hvem har egentlig rett til å smykke seg med tittelen religionshistoriker? 

Av Knut Melvær

1396015131298

Knut Melvær er stipendiat ved Universitetet i Bergen.

Heisann.

Jeg heter Knut og jeg er religionsviter. Det vil si, jeg forsøker hver dag å være en religionsviter. Innimellom prøver jeg også å være webutvikler@kmelve, ektemann, hobbytømrer, av og til er jeg også «slave av systemet», «politisk vaklende» eller «lat». Formelt sett er jeg utdannet religionsviter (med mastergrad i religionsvitenskap fra Universitetet i Bergen), og kan gjennom stillingsbeskrivelsen, kurs og Brønnøysundsregisteret kalles bådedoktorgradsstipendiat, sertifisert truckfører eller enkeltpersonsforetak.

«Religionshistoriker» er ikke en beskyttet tittel i Norge, ei heller en vanlig stillingstittel.

Egentlig prøver jeg å la være å diskutere med folk på twitter. For litt siden falt jeg allikevel for fristelsen og svarte Norges mest profilertereligionshistoriker Hanne Nabintu Herland (@hannenabintuher på hennes påstander om Wikipedia og urettferdig tittelsensur fra venstreradikale krefter. Herland veksler mellom å generalisere utover hele Wikipedia og vise til sin sak spesifikt. Er det virkelig slik at Herland nektes sin rettmessige tittel som «religionshistoriker» av venstreradikale ekstreme? Er det et rimelig eksempel på at Wikipedia Norge som et oppslagsverk har en politisk slagside som gjør det upålitelig å bruke? Er det slik at artikler om karbondioksid eller partiet Høyre ikke er pålitelige på grunn av denne slagsiden? Heldigvis fungerer Wikipedia på den måten at man kan gå gjennom alle endringene som har blitt gjort i en artikkel. Hva kan man lære dersom man ser nærmere på revisjonshistorikken for «Hanne Nabintu Herland» på Wikipedia?

Er det rimelig å anta at «Nifstse», brukeren med IP fra Karmøy, og kanskje spesielt brukeren med IP fra Oslo er «venstreradikale»? Ut fra det jeg ser i revisjonshistoriken til disse brukerne kan jeg vanskelig se at vi kan konkludere med det. Ut fra kommentarene i historikken til Herlands wikipediaartikkel ser vi at det stort sett dreier seg uenigheter i hva som skal til for å kunne kalles «religionshistoriker». Diskusjonen reflekterer syn som også har blitt ytret i medieoffentligheten hvor noen mener at med utdannelse i religionshistorie formelt sett kan seg religionshistoriker, mens andre hevder at tittelen må også reflektere hva man er kjent for eller jobber med.

Jeg tok Herlands oppfordring om å ringe UiO for å kurere min «kunnskapsløshet» om hvordan tittel og utdannelse henger sammen. Den service-innstilte sjelen som tok telefonen på HF-studieinfo kunne fortelle meg at man formelt sett får tittelen «Master i religionshistorie» dersom man avleverer mastergraden i religionshistorie ved Universitetet i Oslo. Dette er helt i tråd med en hvordan titler i høyere utdanning fungerer i Norge. Så vidt jeg vet er ikke religionshistoriestudiet i Oslo, ei heller i Bergen, et profesjonsstudie som gir en arbeidstittel sammenlignbart med «psykolog» eller «optiker», som man må ha autorisasjon/lisens for å bruke . Jeg vet heller ikke om noen i Norge som er ansatt som «religionshistoriker». Vanligvis har man stillingstitler som for eksempel «førsteamanuensis i religionsvitenskap», «stipendiat» eller «Seniorforsker».

Nettopp det at diskusjonen bak artikkelutformingen er tilgjengelig, og innholder saklige argumenter vitner om at Wikipedia på noen måter er et bedre referanseverktøy enn andre oppslagsverk.

For ordens skyld: «Religionshistoriker» er ikke en beskyttet tittel i Norge, ei heller en vanlig stillingstittel. Med andre ord, det er ikke noe juridisk i veien for at hvem som helst kan titulere seg som religionshistoriker, selv uten utdannelse i religionshistorie eller religionsvitenskap. Dette i seg selv er grunn nok til at Hanne N. Herland kan profilere seg som religionshistoriker om hun vil det. Det betyr imidlertidig ikke at hun er immun for kritikk for tittelvalget, ei eller at hun uten videre forvente at andre skal omtale henne som religionshistoriker. Jeg vil ikke kalles «religionsviter» fordi jeg har krav på det, jeg vil gjenkjennes som religionsviter fordi jeg har gjort meg fortjent til det.

Herland hevder at titteldisputten på Wikipedia er ett eksempel i større trend hvor «enkelte ekstreme på venstresiden… har uforholdsmessig stor talerett i Wiki systemet». Jeg har ikke satt meg nok inn i brukermassen og redaktørpraksisene til Wikipedia Norge til å våge å uttale meg om hvorvidt hele Wikipedia Norge kan sies å ha en politisk-ideologisk slagside. Jeg vet heller ikke hva Herland legger i begrepene «ekstreme» og «venstreradikale», bortsett fra de angivelig kan brukes uten definisjon, kvalifisering eller konkrete kilder.

Denne innsikten i Wikipedia demonstrerer heller ikke Herland i sitt blogginnlegg. Om en slik venstreradikalisme er tilfelle er det lite i revisjonshistorikken i som reflekterer det: Tvert i mot, det har blitt lagt en del arbeid i å forbedre artikkelen hennes, og gjøre den mer saklig i henhold til encyklopedi-sjangeren, til og med av brukeren som fjernet religionshistorikertituleringen. Nettopp det at diskusjonen bak artikkelutformingen er tilgjengelig, og innholder saklige argumenter vitner om at Wikipedia på noen måter er et bedre referanseverktøy enn andre oppslagsverk. Så fremt man vet hvordan man skal bruke det, noe Herland selv antyder at hun ikke gjør.

religionshistoriker

Knut Melvær gjorde et søk for å finne ut hvilke bilder som dukket opp når man søkte på «religionshistoriker». Mange bilder av Hanne Nabintu Herland dukket opp, men det er også en rekke bilder fra Religioner.no. Bildekollasjen er laget gjennom programmet ImageQuilt.

Hvorvidt Hanne Nabintu Herland bør og kan gjenkjennes som en religionshistoriker i offentligheten gjenstår som et åpent spørsmål hvor det er opp til henne selv og de som omtaler henne i media eller på sosiale medier å vurdere. Dersom man legger vekt på en persons utdannelse virker det rimelig å bruke denne tittelen, fordi –så vidt jeg vet mastergraden i religionshistorie er den eneste/høyeste utdannelsen hun har oppnådd. Dersom man ønsker å legge vekt på det som er Herlands hovedvirke, som en offentlig aktør, har jeg til gode å bli overbevist om at «religionshistoriker» er mest passsende: Hun har ikke publisert faglig innenfor fagfeltet (verken i poenggivende tidsskrift eller populærvitenskapelig), brukes ikke av media i forskning- og kunnskapsformidling om religion i noen utstrakt grad, ei heller innvolverer hun seg i det norske fagmiljøet eller forholder seg – så vidt jeg kan se – til de teoretiske- og metodiske strømningene i faget. Dersom ens virke skal ha noe å si for titulering, begår Herland samme synd mot en annen religionsviter/historiker, dvs. en utdanning i faget som i tillegg har publikasjoner som er mer nærliggende fagdiskursen, når hun for eksempel titulerer Øyvind Strømmen som «freelance journalist i Human-Etisk Forbunds tidskrift».

Med denne tittelen stiller Herland seg i en posisjon der hun kan sammenlignes med og måles opp mot andre religionshistorikere/vitere i landet.

Det som er interessant med denne saken er egentlig ikke hvorvidt Herland kalles religionshistoriker eller ikke. Det som ér interessant er at tittelen «religionshistoriker» tillegges tilsynelatende mye viktighet hos Herland, noe man også ser i hennes selvpromotering. Er det mer attraktivt å være religionshistoriker enn forfatter, samfunnsdebattant eller skribent? Fra min og andre fagfellers erfaring vet «folk flest» lite om religionshistorie/vitenskap som forskningdisiplin (som distinkt seg fra teologi). Kanskje det er naturlig å anta, som også Siv-Ellen Kraft og Cora Alexa Døving hevder i Religion i pressen, at religionshistoriker (spesielt med endelsen «–historiker») bærer meg seg en akademisk aura og låner autoritet til hva enn en religionshistoriker måtte uttale seg om? Er det slik at ved å tituleres som religionshistoriker får påstandene til Herland mer tyngde? Er det virkelig så enkelt?

Strømmen skriver i sin anmeldelse av Alarm på fritanke.no at Herland seiler under falsk flagg som «religionshistoriker» fordi hun i boken tilsynelatende ikke bruker av teoretiske eller metodiske perspektiv fra faget. «Det må være rimelig irriterende for folkene i religionsvitenskapens elfenbenstårn», konkluderer han i avsnittet.

Som en nybegynner i nevnte tårn kan jeg kun snakke for meg selv, men må si «nei, det er ikke spesielt irriterende». Med denne tittelen stiller Herland seg i en posisjon der hun kan sammenlignes med og måles opp mot andre religionshistorikere/vitere i landet. Da skal man ikke se lenge før man finner ut at det finnes en god håndfull av religionshistorikere som har betydelig større akademisk tyngde og er gjør en kvalitativt betraktelig bedre religionshistorisk/vitenskapelig formidlingsjobb, både i kvantitet, undervisning, form og innhold.

Herland er kanskje landets mest profilerte religionshistoriker, men langt i fra den beste.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen knutmelvaer.no i 2012, men er fremdeles aktuell. Knut Melvær er også involvert i The Religious Studies Project og står bak podcasten U-dannet.

 , ,