Meninger

Ett år med Gud!

religioner      |      26/01/2014

Hvorfor gjør ikke de kristne mer ut av seg? Det er ett av spørsmålene Lill May stiller i denne månedens spalte. 

Lill May Vestly er 38 år, trebarnsmor, fostermor, skribent, foredragsholder og meningsleverandør til den offentlige verdipolitiske debatten. Hun ble nylig kristen, og vi skal følge hennes første, famlende steg sammen med Gud, og hennes tanker og opplevelser på vei inn i Bibelen, kristenliv og kristenkulturen. Hun deler i poesiform, kronikkform, personlige betroelser og objektive betraktninger. Helt ærlig fra en nyfødt babykristen!

Av Lill May Vestly

lillmayvestli.Jeg sviver ikke lenger hvileløs rundt i gangen til dumpe lovsangstoner som siver inn fra sprekken i døra til kirkerommet. Jeg står ikke lenger tvilende og kritisk i døråpningen, eller sitter forvirret og storøyd på bakerste benk. På en helt vanlig søndagsgudstjeneste for ett år siden ble jeg bedt for av pastoren i den lokale kirken. Verdens største opplevelse fant sted der på fjerde rad. Jeg åpnet hjertet for Gud, og livet ble i samme sekund forandret. Jeg takket ja til en relasjon til Gud, og gikk hjem med hjertet fullt av lys og gull, og en ny himmel over livet mitt.

En ny, undrende tørst førte til en søken mot mer kunnskap om Gud. Hvordan var denne Gud jeg hadde sluppet inn i livet mitt som Herre? Og hvem var egentlig Jesus? Og hvordan virket Den Hellige Ånd? En daglig overgivelse åpnet for Guds påfyll til en sulten sjel. Bibellesing ga noen svar, men i en sammenheng jeg ikke kjente, og som ikke var helt lett for en nybegynner å oversette til eget liv.

En åpenbarelse av Guds kjærlighet traff meg som en overraskende tsunami.

Intim bønn ble et jevnlig møte i en spennende sfære. Jeg følte på en kontinuerlig dragning mot samvær med denne nye tilstedeværende kraften i mitt liv. Og jeg oppdaget at det finnes tusenvis av kristne bøker med kloke ord om alle faser, temaer og situasjoner i kristenlivet. Spørsmålene sto i kø hos en babykristen. Hvordan var dette kristenkonseptet? Jeg måtte bare begynne på et ettårig bibelkurs, og gå på alle gudstjenestene, og lese og skrive, og spørre mange ulike kristne.  Min nye tro ble mitt favorittema. Jeg måtte bare snakke om det, tenke på det og spre det!

En åpenbarelse av Guds kjærlighet traff meg som en overraskende tsunami. Den blåste vekk lokket jeg hadde lagt over mine dypeste sår. En indre helbredelsesprosess begynte, hvor Gud selv reiste meg varsomt opp, så jeg ble mer og mer lik den unike, fullkomne originalutgaven han hadde av meg på tegnebrettet. Prosessen fortsatte sammen med en sjelesørger som plukket steiner ut av barndommens ryggsekk, forbandt gjemte og glemte indre sår, fjernet bitterhet og viste veien til tilgivelse. Gamle usannheter om livet lært av uopplyste mennesker på ulike tidspunkter og steder, ble oppklart og oppløst, og erstattet med Guds sannheter. Hele forløpet foregikk med Jesus midt inne i prosessen, glimtvis synlig i bilder og hele tiden følbart tilstede. Min identitet ble flyttet fra egne resultater og strev, til nåde og hvile og en mottagerposisjon under Gud. Energi ovenfra sørget for en ny energibalanse; jeg trengte ikke lengre gjøre alt i egen kraft, men kunne lettbent gå i ferdiglagte gjerninger.

(…) det er forskjell på Kristus og kristne.

Tiden som gikk ble farget av et inderlig ønske om å lytte til hans spennende plan for mitt liv. Fordi jeg var villig til å stille mitt liv til disposisjon for hans masterplan, sørget han for fremdrift og retning. Raust tok han meg i bruk med en gang. Praktisk nok kjente han alle mine svakheter og styrker, og hele mitt register og kapasitet – for han hadde jo selv en gang designet meg! Gud ble en overlegen regissør i mitt liv, og demonstrerte sin allmakt med profetiske bilder for mitt virke. Dører sprang opp og slapp engasjementet mitt inn på steder jeg ellers bare kunne fantasert om.

Bibelen forklarer meg kristenkonseptet og Guds fantastiske anderledesland. Også modne, kristne mennesker med åndelig erfaring, ble meget interessante i min søken mot å finne ut så mye som mulig om kristenlivet. Men det er forskjell på Kristus og kristne. De forsøker å være hans etterfølgere i en ond verden– med mer eller mindre suksess, avhengig av utfordringer og fellesskap, og om det er helhjertet eller halvhjertet. Jeg ser kristne som har gitt hele sitt liv til Guds kjærlighet og virke. Av hele sitt hjerte elsker, søker og gir de. Fullstendig overgitt tjener og lyder de Gud; de gir, takker og bønnfaller, og stoler på han og holder fast med hele seg. De har henvendt seg til Gud for å få hjelp til å rense hjertet for egoisme, frykt og synd, slik at det har plass til å ta i mot og viderefordele den store kjærlighetsstrømmen ovenfra.

Voksne kristne møter kritikk og latterliggjøring fra medborgere som mangler respekt og toleranse for andres overbevisning, og således er i mot mangfold.

Stort inntak av Guds Ånd, preger deres væremåte og gir dem kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. De elsker Gud, seg selv og alle andre. De smiler hjertelig til en prostituert, blunker lattermildt til konger, hilser trygt på en sprenglærd, og omfavner en uteligger. De trøster kjærlig et sveket barn, byr på en dans og kjenner glede og fred midt i de mørkeste situasjoner. De går med lette sko og raske fottrinn for de beveger seg med fornybar energi fra kjærlighetsstrømmen ovenfra. Guds fantastiske menneskesyn blir en grunnvoll av fjell; hvor hvert menneske har et unikt og absolutt menneskeverd, fordi vi alle er skapt i Guds bilde.

Menneskeverdet deres hviler trygt i vissheten om den kjærlige nådens mulighet for alltid å begynne på nytt. Guds kloke formaninger blir rettesnor for små og store valg. De søker til Gud i alle livets situasjoner; når de er slitne, redde, ensomme, lei seg, bekymret, syke, kraftløse og tvilende. Himmelsk veiledning mottas når de trenger tilgivelse, er redd for døden, kjeder seg eller trenger visdom. Gjennom sin tro er de tilgitt, rettferdig, frelst av nåde, fri fra fordømmelse og trygg i alle farer. De vet de er Guds elskede barn, og hans tempel, arving og eiendom. Det gir intet mindre enn indre frihet, fred og overskudd!

Jeg legger videre merke til at vårt lille samfunn uttrykker en arrogant tro på at alt som ikke kan leses ut av dagens statistikker og de ferskeste pensumbøker, er ikke-eksisterende fakta (…)

Men jeg ser også kristne som vakler og mister motet og troen, i perioder eller for alltid. Som glemmer å vende ansiktet oppover, og mister kontakt med kilden, lyset og energien. Noen er skuffet over andre kristne, de lar mye annet kan ta oppmerksomheten bort fra Gud, og gir etter for det store presset utenfra. Kristne blir møtt med kritiske kommentarer og nedlatende holdninger i nettverk og nærmiljø. Barn fra kristne familier blir mobbet til taushet av små, usympatiske mobbere som ikke er oppdratt med empati til inkludering og respekt for menneskeverdet. Voksne kristne møter kritikk og latterliggjøring fra medborgere som mangler respekt og toleranse for andres overbevisning, og således er i mot mangfold. Disse har også store problemer med å redegjøre for betydningen av religionsfrihet, og viktigheten av at alle religiøse grupper bruker ytringsfriheten for å opprettholde et velfungerende demokrati.

Jeg legger videre merke til at vårt lille samfunn uttrykker en arrogant tro på at alt som ikke kan leses ut av dagens statistikker og de ferskeste pensumbøker, er ikke-eksisterende fakta, og dermed ren overtro som lettrørte holder seg med. De kristnes sannhet er at Gud går utenpå all vitenskap, og at vitenskapen understreker og bekrefter Guds skaperverk. Med tanke på at det finnes 2,1 milliarder kristne i verden, og at nærmest hele verden erkjenner en åndelig dimensjon og holder seg med en religion, unntatt lille, materialistiske Vesten, så er deres perspektivløshet ganske påfallende.

I forlengelsen stusser jeg over at de 500 000 borgerne i landet som bekjenner seg som kristne, er veldig stille om sin tro. De snakker nesten ikke om det til kolleger, venner eller familie. Og de er nærmest fraværende i den offentlige debatten, også i vanskelige etiske saker hvor deres bidrag ville være særlig verdifulle. De er liksom skjøvet ut på sidelinjen som en irrelevant og gammeldags raritet, omtrent som en snål, borthengt bunad, som man bruker én gang i året for å feire fordums tradisjoner og kultur. Og det har gått opp for meg at den sterke, positive påvirkning som kirkene og de kristne organisasjonene har hatt på samfunnets stabilitet, trygghet og økonomi, ikke finnes i folks allmennkunnskap eller bevissthet. Dette til tross for at våre øvrige lover og kultur i stor grad hviler på det kristne menneskesynet. Det har sørget for beskyttelse for barna, respekt for menneskeverdet og menneskerettighetene, som vi alle nyter godt av daglig.

Min spede erfaring med kristne miljøer er at evangeliet blir mer behandlet som en bedriftshemmelighet.

Det forekommer meg at kristendommen i vårt samfunn er forvist til egne gettoer med status som en sær subkultur. Svært få kjenner til dem fordi de til en viss grad kjennetegnes av et indre kretsløp av mennesker som varmer seg på hverandre. Jeg skjønte ingenting da pastoren på talerstolen fortalte om noe som heter misjonsbefalingen. Der gir Jesus de kristne instruks om at de skal gå ut i all verden med budskapet hans. Min spede erfaring med kristne miljøer er at evangeliet blir mer behandlet som en bedriftshemmelighet. Det er grusomt sørgelig! Skyldes det at de ikke skjønner hvor ukjente de er for flertallet i landet? Da jeg som nyfødt kristennurk kom på ulike kristne møteplasser, snudde jeg meg forskrekket på stolen og skuet utover fullstappet sal, og tenkte; ”så mange kristne!?” Hvorfor har jeg nesten aldri merket deres engasjement der ute i hverdagen? Skyldes det manglende frimodighet og begeistring, eller at gullkalven, overraskende nok, er høyst levende midt i blant dem? Eller det stille, ikke-utfordrende imaget de kanskje tror er veldig kristelig?

I en rapport fra kulissene i bibelbeltet kan jeg eksklusivt også berette at kristne menigheter er en oase av myldrende liv og aktiviteter, med mål om å spre Guds ord til flere. Et eldorado for den som vil bruke sine ulike talenter! Et enormt aktivitetsnivå fyller opp hele uka. Det er alfakurs og alfagrupper, gudstjeneste, adventssamlinger, barnekór, søndagsskole og musikkskole, menighetsmøte og årsmøte, strategiutvalg og konferansekomité, samlivsarbeid og ekteskapsweekend, mannsforum og kvinneforum, familieweekend, ungdomsarbeid, barnearbeid, sjelesorg og bønnekvelder, bibelgrupper, rusomsorg, misjonsseminar og misjonsprosjekter, julemesse, basar, småbarnstreff, innvandrergrupper, speider, vennegrupper og matutdeling – nesten alt drevet av frivillig arbeid og finansiert av tiende og gaver!

Utenfor lokalmenigheten finnes det tverrkirkelige tiltak som fellesmøter, kvinnekonferanser og mannskonferanser, bønnegruppe for byens kristne ledere, bønnens hus og bibelkurs. Nasjonalt er det familieleirer om sommeren, bønnekampanjer, tverrkirkelige råd, bibelskoler, kristne barnehager, grunnskoler, videregående skoler og høyskoler. Og internasjonalt et utrolig antall misjonsprosjekter rundt om i hele verden. Sosiale medier brukes til å spre youtube-klipp med oppbyggelige taler, bibelvers kan bli tilsendt daglig til mobil, det finnes kristent ukeblad, tre kristne aviser og en haug av menighetsblader, én kristen tv-kanal, kristne lokalradiosendinger, og enorme mengder kristen musikk i alle sjangere. Det ble kort sagt mye å holde på med for en begeistret nykristen:

Les mer av Lill May:

  • Pingback: En 2x utfordring | A son Of God()

  • Noe av det beste jeg har lest på lenge, har vandret med Jesus i snart 8år nå og det var og er det største som har hendt meg da Han fyllte mitt hjerte med fred, liv, tro og håp! Endelig kom jeg hjem og alt kom på plass juli2006, og jeg må si at jeg kjente meg igjen i dette! Bless

  • Elisabeth Larsen

    Så bra skrevet! Jeg ble dratt med tilbake til mitt møte med Jesus, og den tiden som fulgte. Livet falt på plass, kjærligheten og atmosfæren i Guds nærhet var legende og oppbyggende. Hva er det da som gjør at man kommer bort fra dette vidunderlige, trygge og oppyggende livet? Det er sant at vi er mange som har blitt tause, opptatt med seg selv og sine nærmeste, glemmer å gå til kilden for selve livet.
    Innlegget ditt her, vekket noe i meg som jeg ikke har kjent på lenge. En liten flamme inne i meg, en glød, lengselen, noe som har vært forsømt og som vil frem igjen. Takk!

  • Pingback: Når Gud snakker |()

  • Pingback: En nyfrelst møter en lunken |()