Meninger

Etter Brussel

religioner      |      27/03/2016

Like etter et blodig terrorangrep er man forståelig nok mer opptatt av fordømmelser enn forklaringer. Men skal vi noen gang få bukt med islamistisk terror må vi først forstå hva problemet bunner i, mener midtøstenviter Eirik Finne. 

Eirik FinneAv Eirik Finne, midtøstenviter.

Terrorangrep i Europa har nå nærmest blitt rutine, frykten er permanent, gjennomgripende overvåkning er på vei til å bli normaltilstand og den påfølgende debatten er like forutsigelig.

Jeg tror det er på tide å stille noen andre spørsmål enn hvilken rolle i «islam» har som årsaksforklaring for barbariet som nå utspiller seg stadig oftere på hjemmebane. Gjerningsmenn såvel som bakmenn legitimerer riktignok striden som islamsk, men det er også åpenbart at terroristenes islam ikke er majoritetens islam. Hvis dette primært skyldtes islams voldelige karakter og essens, skulle man forventet både større oppslutning og deltakelse enn den forsvinnende lille brøkdelen muslimer som faktisk støtter og utfører terrorangrep i religionens navn. Når det altså finnes divergerende tolkninger av islam og dens plass og rolle i verden, må svaret i alle fall delvis ligge et annet sted enn i Koranen.

Jeg foreslår en annen innfallsvinkel: Det eksisterer en politisk-militant tolkning av islam som motiverer det utøvende mindretallet av denne brøkdelen til å gi sitt liv, mens de tar med seg så mange vantro som mulig, for saken, kalifatet og Gud. Hva er det som gjør denne tilsynelatende nihilistiske ideologien så attraktiv for tusenvis av europeiske fremmedkrigere og enda flere sådan bosatt i muslimske land? Hvorfor gir IS’ program et svar og et botemiddel på disse tilhengernes og sympatisørenes klagemål? I hvilken kontekst oppstod (forløperne til) denne ideologien, hvorfor fikk den oppslutning, og hvilke opplevde utfordringer og behov besvarer den i dag? Og hvilke personer er det som tenderer å la seg fascinere av den apokalyptiske visjonen som formidles på sosiale medier?

Forsøk på å besvare disse og lignende spørsmål vil sveipe innom alt fra (sosial-)psykologi, tilhørighet og diskriminering på arbeidsmarkedet via endring i religiøs autoritet og fremveksten av sosiale medier til politisk mulighetsrom i muslimske land og stormaktenes krig-ved-stedfortreder i Syria og andre steder. Det er akkurat så komplekst som det høres ut som (har plenty med lesetips), og bør dermed ikke reduseres til et spørsmål om hvorvidt religion er djevelens verk.

Trolig er det slik at IS’ (som alle andre politiske bevegelser) attraktivitet styres av hvorvidt deres virkelighetsbeskrivelse og program oppfattes som korresponderende og et godt svar på en opplevd virkelighet. Følgelig er det rimelig å anta at oppslutningen vil gå ned jo færre som føler at IS’ fortelling samsvarer med verden slik de opplever den (stikkord: fører Vesten en krig mot islam?).

Videre, hvis det blant terroristene og -sympatisørene for eksempel kan identifiseres et knippe fellestrekk og «legitime» klagemål (merk: man kan være legitimt opprørt over sivile tap i Syria eller opplevd diskriminering, uten at det noen gang rettferdiggjør terrorhandlinger), er det nyttig informasjon og potensielle utgangspunkt i arbeidet med terrorbekjempelse og deradikalisering. Det er nok også hakket mer fruktbart enn diskusjonene om hvorvidt vi skal be for Brussel eller ei.

Til sist er det viktig å huske at å forstå er ikke å forsvare.

 , ,