Fra redaksjonen

Evolusjonsaversjon

Hans Olav Arnesen      |      21/04/2017

Motivet er laget av Jeanine Davidsen på bestilling fra Religioner.no og Fagutvalget for religionshistorie ved UiO.

Mennesket er en bemerkelsesverdig skapning. På svært kort tid, om lag femti tusen år, har vi underlagt oss hele planeten og formet den i en slik grad at en del forskere mener vi nå har forlatt den holocene epoken til fordel for tidsalderen antropocen. Er vårt særpreg et resultat av evolusjonens prøving og feiling, eller finnes det en høyere intelligens som har brakt oss hit, kanskje som del av en større plan?

Fysiologisk skiller vi oss ikke så mye fra andre dyr, og det aller meste av arvematerialet vårt har vi til felles med våre nærmeste slektninger blant primatene. Det er fremfor alt i ånden vi skiller oss fra dyrene. En svært betydelig del av den virkeligheten vi mennesker lever i består av symboler og abstrakte størrelser og er i praksis ikke-eksisterende for våre slektninger i dyreriket. Eksempelvis er nasjoner, penger, partier, aksjeselskaper og guder av enorm betydning for oss mennesker. Mange er til og med villige til å dø eller drepe for dem, men disse fenomenene er ikke å finne i den naturlige verden (med unntak av guder, vil mange hevde, og det skal vi naturligvis ikke ta stilling til her). For eksempel kan vi dele forestillingen om Norge med andre mennesker, men ikke med andre dyrearter. Selv ikke dem som står oss aller nærmest, som sjimpansene, eller forstår oss aller best, slik som hunder.

Vi mennesker er derfor på mange måter et ensomt dyr. Denne opplevelsen av å være i en særstilling i dyreriket har naturlig nok blitt sterkere etterhvert som vi har fjernet oss mer og mer fra den opprinnelige tilværelsen som jegere og samlere som mennesker har ført i millioner av år, inntil vi begynte å bli bofaste, dyrke jorden, bygge byer, stater og imperier. Denne ensomheten har blitt forsterket ved at vi har utryddet mange av våre slektninger, andre har vi trellbundet, og svært mange lever nå kun på vår nåde.

Religionenes utvikling speiler denne gradvise prosessen hvor mennesket isolerer og fremmedgjør seg selv fra sine slektninger i dyreriket, og flere forskere har spekulert i hvorvidt den bibelske fallmyten viser til overgangen fra en nomadisk jeger-samlertilværelse til et bofast jordbrukssamfunn, som jo var en blandet velsignelse som brakte med seg mange nye plager. Mytene både forklarer vår anderledeshet, for eksempel ved å hevde at vi er skapt i Guds bilde, og ikke sjeldent legitimerer de dessuten vårt herredømme over de andre dyrene, som gjennom de abrahamittiske religionenes forpaktermandat.

Da evolusjonslæren blir introdusert av Charles Darwin i det nittende århundret ble vi igjen påminnet om vårt nære slektskap med andre dyr. Kanskje var vi likevel ikke så unike som vi forestilte oss. Det skapte naturlig nok motstand. Den kristne fundamentalistbevegelsen, som oppstod i USA på begynnelsen av det tjuende århundret ble for eksempel til dels tuftet på antidarwinistisk grunnlag, selv om motstanden mot liberal teologi nok var enda viktigere.

Gitt at evolusjonsteorien står på så solid vitenskapelig grunn skulle man kanskje tro at denne motstanden ville minske med tiden. Den såkalte aperettsaken i Tennessee i 1925 fremstod i sin tid som darwinismens endelige seier over kreasjonismen. Det som nominelt var en tiltale mot en biologilærer som hadde undervist i evolusjonslæren, ble i virkeligheten langt på vei en kamp mellom kreasjonister og darwinister i det som var den første nasjonalt kringkastede rettsaken i USAs historie. Antidarwinistene ble latterliggjort, selv om de i etterpåklokskapens lys hadde noen riktig gode argumenter, og fundamentalistbevegelsen ble tilsynelatende borte, nærmest over natten.

Borte ble den imidlertid ikke, selv om tok seg en pause fra det offentlige søkelyset. Den vendte tilbake med full styrke utover 1970-tallet og har nå lenge vært en viktig politisk maktfaktor i landet. Den er dessuten svært tilpasningsdyktig, og da det i 1987 ble nedlagt forbud mot å undervise i kreasjonisme vitenskapeliggjorde man forestillingen om at livet på jorden er skapt, snarere enn et resultat av blind prøving og feiling, og slik fikk man teorien om intelligent design.

Tilsynelatende mot alle odds har teorien om intelligent design i dag betydelig fremgang mange steder. Også i Norge har den sine tilhengere, og i kveld arrangerer Kulturutvalget en debatt mellom evolusjonsbiolog Dag Hessen og urologen Kjell Tveter, som er en av de mest kjente tilhengerne av teorien om intelligent design her til lands. Den blir ledet av Religioner.nos debattredaktør Kai Erik Westergaard.

For en hel del religiøse mennesker er det imidlertid teorien om intelligent design som fremstår som en trussel, ikke evolusjonslæren. Det gjelder ikke minst for flere av landets mest profilerte apologeter, som Daniel Joachim Kleiven og Bjørn Are Davidsen. De er opptatt av å møte kristendomskritikk med rasjonelle og vitenskapelige argumenter. Selv mener de at evolusjonslæren er fullt ut forenelig med kristen tro, i godt selskap med eksempelvis paven, og for dem er det nok en bekymring at motstanden mot evolusjonslæren får kristendommen til å fremstå som irrasjonell og antivitenskapelig.

Denne bekymringen er ikke ubegrunnet. Mange ateistiske aktivister vet å velge sine motstandere med omhu, og plukker ofte ut kreasjonister og intelligent design-tilhengere som eksempler på hvor bakstreverske religioner i sin alminnelighet er, mens de overser de mange religiøse tilhengerne av evolusjonsteorien.

Det kan likevel være verdt å minne om at evolusjonsperspektiver, ikke minst paret med genetikk, også skaper motstand i sekulære miljøer. Mange kjønnsteoretikere misliker tanken om at forskjeller mellom menn og kvinner er genetisk betinget. I blant støter man på teorier fra kjønnsteoretikere som fremstår som vel så outrerte, sett fra et evolusjonsbiologisk perspektiv, som intelligent design, slik som da svenske kjønnsforskere kom frem til at differansen i kroppsstørrelse mellom menn og kvinner skyldes at jenter blir gitt mindre mat enn gutter.

Enda sterkere motstand skaper utsiktene til at forskjellige menneskelige populasjoner kan ha utviklet særlige genetiske tilpasninger etterhvert som de spredte seg til ulike deler av kloden. Da en ny hjertemedisin ble testet ut i USA viste det seg at den hadde liten effekt på brorparten av testgruppen, men god effekt på afroamerikanere. Det man kanskje skulle tro var en gladnyhet ble tatt imot med stor skepsis av mange, som fryktet at om man først åpnet døren på gløtt for at det fantes genetiske forskjeller mellom ulike etniske grupper, så ville man gi større legitimitet til allerede eksisterende fordommer og rasistiske forestillinger.

Mange liker altså ikke tanken om genetiske forskjeller mellom kjønnene, og vi har gode historiske grunner til å engste oss for konsekvensene av å vektlegge de genetiske forskjellene mellom ulike menneskegrupper. Ideen om at biologisk tuftede forskjeller er vanskeligere å gjøre noe med enn ulikheter og skjevheter som bunner i sosiale og kulturelle konstruksjoner forklarer nok mye av denne aversjonen, mens tanken på evolusjonære blindgater for mange religiøse mennesker passer dårlig overens med forestillingen om en allmektig og allvitende guddom. Man kan også, som Edward O. Wilson, gi en rent evolusjonsbiologisk forklaring på motstanden mot evolusjonsbiologi:

“Menneskesinnet utviklet seg for å tro på gudene. Det utviklet seg ikke for å tro på biologi”.

Gitt at Wilson har rett kommer nok ikke kveldens debatt på Chateu Neuf til å bli den siste konfrontasjonen mellom dem som tror at jordens mange arter er et resultat av naturlig seleksjon og dem som foretrekker troen på at noen trekker i trådene og styrer denne utviklingen.

Etterhvert som teknologien og vitenskapen åpner stadig nye dører for oss vil morgendagens debatt om intelligent design likevel kanskje bli av en helt annen karakter. Dersom vi, slik som blant annet historikeren Yuvahl Noah Harari mener er sannsynlig, begynner å redigere genene våre selv, så vel som å i stadig større grad ta i bruk teknologi som virker i samspill med kroppen vår, vil vår arts fremtidige utvikling utvilsomt fremstå som et produkt av intelligent design.

Da vil det likevel ikke være Gud som står for designet, men mennesket. Eller, homo deus,  det guddommelige mennesket, som Harari døper den neste fasen av menneskets utvikling. Dersom det viser seg å stemme vil gapet mellom oss og andre arter utvilsomt vokse seg enda større enn det er i dag.

Hvordan vil det påvirke religionen, mon tro?

Av Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

Arrangementet «Livet – intensjon eller evolusjon?» finner sted på Chateu Neuf i Oslo, klokken 18.00 i kveld. 

Religioner.no-lenker:

 

 

 , , ,