Av Hans Olav Arnesen

At amerikanere er innovative, også på det religiøse feltet, er det ingen tvil om. Ingen andre land i Vesten kan konkurrere med USA når det gjelder religiøs oppfinnsomhet. Blant de mest kjente og innflytelsesrike spirituelle nyvinningene fra USA de siste halvannet hundre årene finner vi kiropraktikk, osteopati, teosofien, New Thought-bevegelsen og scientologien. Kristne sekter og denominasjoner som mormonismen, pinsebevegelsen, Jehovas Vitner og syvendedagsadventister er andre eksempler på amerikansk gründerånd på det religiøse markedet.

Amerikanerne er altså flinke til å utvikle ny religiøse idéer og forestillinger som svarer til den åndelige etterspørselen i enhver gitt periode. Nesten like imponerende er likevel amerikanske religionsentreprenørers organisatoriske tilpasningsevne. Den såkalte televangelismen er en beryktet amerikansk oppfinnelse som åpnet for forkynnelse i folks egne stuer. De såkalte mega-kirkene, nedlatende kalt “åndelige kjøpesentre” er også velkjente nyvinninger, selv om noen av dem har slitt i motbakke den siste tiden. Nå har en pinsekirke i Florida kommet med en religiøs vri på en tjeneste som kanskje mest er forbundet med hurtigmat og bilvask, nemlig en drive thru- bønnetjeneste.

Ifølge Sun Sentinel har denne tjenesten en liten, men voksende gruppe brukere. Forbønnen er gratis og et skilt ved veikanten lyder som følger: “Har du en dårlig dag? Gratis bønn.”

En av de som benytter seg av tilbudet er Susan Lee som gir følgende forklaring på hvorfor hun kjører sin SUV innom denne lett tilgjengelige bønnetjenesten: “Mange folk har det så travelt i disse dager, jeg får ikke alltid muligheten til å gå til kirken lenger,” men hun understreker at denne tjenesten er oppløftende, men ikke tilstrekkelig i seg selv.

Pastor Sol Levy og ti frivillige fra menigheten utøver forbønn for opp til 25 biler og 150 mennesker i løpet av et par timer. Ifølge pastoren sliter de bønnehungrige bilistene med en lang rekke problemer, både i arbeidslivet og privatlivet, og flere av dem har aldri besøkt en kirke, men opplever drive thru-bønnen som mindre skremmende. Målet er likevel ikke å danne en drive thru-kirke, men å inspirere bilistene til å oppsøke den egentlige kirken like ved.

Pinsemenigheten i Fort Lauderdale er ikke alene om å tilby drive thru-bønn. Fenomenet finnes også i Texas, Utah, Michigan, California. Under kan du se et klipp fra en metodistkirke som utfører bønn langs veien i Atlanta, Georgia.

En religionsprofessor, Fred Greenspahn, ved Florida Atlantic University,  hevder at dette er en måte for kirken å tilpasse seg til en tid hvor mennesker etterspør åndelighet, men ikke er villig til å ofre tid og penger på organisert religionsutøvelse.

“Folk liker ikke institusjonelle strukturer, spesielt dem som tilknyttet religion. De ønsker åndelighet, men de vil ikke betale for belysning og vann. Så kirken forsøker å møte folk der de er.”

Forutsetningene for å drive sjelefiske har åpenbart endret seg, men som Greenspahn antyder er moderne menneskers skepsis ikke begrenset til organisert religion. Den britiske religionsosiologen Grace Davie, har påpekt at nedgangen i kirkeoppmøte ikke nødvendigvis innebærer at vestlige mennesker har blitt mindre religiøse. Andre organisasjoner, slik som eksempelvis politiske partier og fagforeninger, har de samme utfordringene med å få folk til å møte fysisk opp til jevnlige møter og samlinger.

Vil drive thru-bønn forbli et amerikansk fenomen? I Norge mangler vi kanskje både det lidenskapelige forholdet til bil, og den spesielle drive thru-kulturen har vi aldri hatt. Men andre amerikanske nyvinninger på det religiøse feltet har vi alt sett i Norge. Ett av dem er såkalte gatehelbredelser, som de norske nyplantingene av Vineyard-bevegelsen utfører også på norske torg og gater, og som kanskje passer bedre for et folk som bruker beina noe mer enn hva tilfellet er på andre siden av Atlanteren.

Religioner.no lenker:

• Drop in-helbredelse
• Helbredet likevel?

Av Hans Olav Arnesen

 Pornografiske nettsider er tre ganger tryggere å besøke enn religiøse nettsider

Pornografiavhengighet har blitt et samfunnsproblem, og det rammer også religiøse mennesker. Salem menighet i Kristiansand tok opp denne nokså intime utfordringen ved et møte tidligere i år, og ifølge Fædrelandsvennen var 60-70 kristne samlet for å diskutere pornoavhengighet. Daglig leder ved Salem menighet uttalte følgende til sørlandsavisen:

”Porno ødelegger mennesker, og den ødelegger ekteskap. Det er som rusmisbruk. Før måtte man på kiosken, nå kan alt lastes ned på internett. Dermed sitter unge menn alene foran skjermen. De kommer helt ut å kjøre.”

I tillegg til at porno kan ødelegge ekteskap har det lenge vært kjent at pornosurfing også kan ødelegge datamaskiner. Kanskje har mange sett en slags rettferdighet i det faktum at det kryr av datavirus på de mest grisete delene av Cyberspace? I så fall bør man kanskje tenke om igjen, for det viser seg nemlig at det er tre ganger større sjanse for å pådra seg et datavirus etter et besøk på en religiøs nettside enn på en pornografisk.

Det er antivirusselskapet Symantec som presenterer disse tallene i en ny studie basert på data samlet inn i løpet av fjoråret. Symantec uttaler til Christian Post at de er overrasket over at pornografiske nettsider er relativt trygge, og befinner seg helt nede på en tiendeplass på listen over de mest utsatte nettsidene. Symantec presenterer to ulike forklaringer på hvorfor religiøse nettsider nå er mer utsatt for virus enn pornosider.

For det første tjener pornografiske nettsider ofte penger på sin trafikk og ønsker at folk skal komme tilbake, noe som gjør at de har en investert interesse i å holde sidene fri for virus og skadelig programvare.

Den andre grunnen til at religiøse nettsider er utsatt er at de tiltrekker seg angrep fra meningsmotstandere. Ett eksempel er et angrep på nettsidene til tre kirker i mars måned i år. De ble utsatt for et angrep fra hackerne som kaller seg ”Anonymous”. Kirkenes hovedside ble erstattet med et tekststykke skrevet av nyateisten og evolusjonsbiologen Richard Dawkins, sammen med et budskap om at all religion er en ”sykdom”.

Religioner.no lenker:

• Vi er ikke horer. Vi er gudinner!
• Kan man lære noe av kristne TV-bitcher?

Lenker: 

• Christian Post
• Fædrelandsvennen

Av Inger Bult

Disse katolske prestene ser unektelig lykkelige ut idet de synger en fødselsdagssang for paven i 2008 – Wikimedia Commons

Det er en kjensgjerning at religiøse mennesker ofte skårer høyere på lykkebarometere enn ikke-religiøse. Troendes subjektive opplevelse av lykke har ofte blitt forklart med henvisning til religionens meningsgivende kvaliteter. Tro og religion gir mennesker en mening med livet som demper vår grunnleggende melankoli og eksistensielle angst. Nå har et nytt studium, publisert i tidsskriftet American Sociological Review med tittelen «Religion, Social Networks, and Life Satisfaction», kastet et nytt lys over hva det er med religion som har denne positive effekten på folk. Lederen av studiet, Chaeyoon Lim, assisterende professor ved Universitetet i Wisconsin-Madison, hevder at det ikke primært er religionens meningsinnhold som skaper lykke, men derimot dens sosiale kvaliteter. Hemmeligheten ligger i de vennskapene som oppstår i de religiøse forsamlingene.

Studien har basert seg på analyse av et datamateriale fra 2006 og 2007 som prøver å kartlegge sosial kapital blant religiøse amerikanere. Her har forskningsgruppen kommet frem til at mennesker som fulgte menighetenes aktiviteter hver uke, og hadde 3 til 5 nære venner, var «ekstremt tilfredse» med sine liv. Likeledes viste studien at blant de som fulgte gudstjenestene like aktivt, men som ikke hadde tilsvarende nære venner i forsamlingen, på langt nær var så tilfredse og lykkelige som de førstnevnte. På den andre siden viste det seg at de som sjelden var aktive, men samtidig hadde nære venner faktisk også rapporterte stor grad av lykke. Til sist var de som både var lite aktive og ikke hadde mange nære venner, atskillig mindre tilfredse enn de aktive. Lim forklarer her at:

«for meg, viser materialet at det ikke er kirkegang, deltakelse på gudstjenester eller bønn som gjør folk lykkelige, men det å ha kirkebaserte venner og det å bygge intime sosiale nettverk».

Den sentrale faktoren for lykke er altså det å ha en sosial tilhørighet og å ha nære venner som deler samme identitet. Det er rett og slett det å ha nære venner som gjør folk lykkelige. Når man i tillegg deler felles interesser og hobbyer, styrkes lykkefølelsen ytterligere. Slik sett er det studien har kommet frem til gammelt nytt – nemlig at ensomhet er den primære trusselen mot livsglede.

Studien har dog funnet et korrelativ mellom sosial tilhørighet og religion som sådan, noe som da igjen setter fokus på disse gamle antakelsene om at religion har en spesiell meningsbærende funksjon. Lim antar at de religiøse menighetene forvalter en særegen uttalt felles identitet og tilhørighet som muligens ikke kan gjenskapes på samme måte i andre type kollektiv. Han sier: «En av religionens viktige funksjoner er å gi mennesker en følelse av å tilhøre et moralsk fellesskap basert på tro». Så til sist har likevel tro en sentral betydning for lykke, men da først som noe man deler med andre og ikke troens meningsinnhold som sådan. Uten nære venner antar studien at også det religiøse fellesskapet risikerer å fremstå som så abstrakt og fjern at det ikke makter å gjøre de troende mer tilfredse med livet, nesten uansett hvor sterkt de tror. Den hemmelige ingrediensen er altså både tro og tilhørighet, eller mer konkret «trosfellesskapet».

Til sist legger Lim til en liten bemerkning: studien er som sagt gjort i det ofte omtalte religiøst «vitale» USA og med tanke på den særegne betydningen kristne menigheter faktisk har her, kan han ikke slutte at dette også vil gjelde for eksempelvis andre religioner,  eller andre deler av verden. Her etterlyser han ny, sammenlignende forskning. Hvis studien likevel holder vann kan man kanskje konkludere med at det i stor grad individualistiske og sekulære Norge (Europa) er et svært ulykkelig folk?

Lenker: 

• Artikkelen kan leses her

Av Hans Olav Arnesen

Guden Krishna med en indisk ku – Wikimedia Commons

Det har vært mye fokus på bedrøvelige tilstander i utdannings-Norge i den senere tid. På grunnskolen gjør norske elever det dårlig på de internasjonale Pisa-testene, spesielt i realfag. I høyere utdanning er det derimot humaniora som blir lemlestet gjennom stadige kutt og nedskjæringer. Som følge av den såkalte HF-klemma blir både kvaliteten og bredden i undervisningstilbudet redusert. Men, selv om mange nok beklager at stillinger knyttet til viktige språk som urdu ser ut til å bli kuttet fra Universitetet i Oslo, er det foreløpig ingen som har påpekt den skrikende mangelen på undervisning i ku.

Den feilen gjør heldigvis ikke myndighetene i den indiske delstaten Gujarat. I september i fjor avholdt de den første generelle kunnskapsprøven om ku, ifølge DNA. Oppmøtet var svært godt, til tross for kort varsel, og hele 26 000 ungdommer møtte opp til prøven som skal gjentas årlig. Ifølge Dr. Vallabh Kathiria, en av lederne bak prosjektet, er hensikten å øke bevisstheten rundt og kunnskapen om nytten ved kuhold, såvel som kuenes betydning i den sosiale strukturen.

 ”Det er vitenskapelig bevist at kumelk er svært næringsrik. Dens urin og kumøkk er svært nyttig som bio-gjødsel og bio-insektsmiddel. Nå vil vi la en ung generasjon få kjenne til og forstå kuenes betydning. “

Kua har en spesiell plass i hinduers religiøse og praktiske liv, men for noen kan beundringen gå over i kjærlighet. Da en hindu på den indonesiske øya Bali i fjor ble tatt på fersken i en noe kompromitterende stilling med en ku ble han tvunget til å gifte seg med sin firbente seksualpartner.

Indiske kuer er utvilsomt både vakre og nyttige. På bildet over ser vi et lass med kuruker som eksempelvis brukes som brensel – Wikimedia Commons

Religioner.no lenker:

• Indonesisk mann tvunget til å gifte seg med ku.
• Har dyr åndelige erfaringer?

Av Hans Olav Arnesen

Magnus Lagabøtes segl – Wikimedia Commons

Fenomenet klarsynthet har fått mye oppmerksomhet de siste årene, eksempelvis på Åndenes makt og Kanal FEM, men mange har nok etterlyst noen konkrete resultater av disse kreftene. Kanskje har vi nå fått akkurat det. Gunnar Rosenlund mener nemlig å ha lokalisert graven til selveste Magnus Lagabøte i korveggen til Bergen domkirke.

Det var en klarsynt venninne som satte ham på sporet, Gitte Anita Kristensen. Ifølge Rosenlund hadde hun fått en visjon hvor hun så munker legge en kiste inn i veggen. Nøyaktig hvor kisten ble plassert visste hun likevel ikke, men her visste derimot Rosenlund råd. I mange år har han nemlig vært kvistgjenger og var i stand til å lokalisere både vann og jernansamlinger. Dersom det lå en konge, gravlagt med rustning og våpen, i kirkeveggen, så kunne han finne ham med ønskekvisten. Ganske riktig fikk han utslag på korveggen, og da han brukte et magnetometer gav det samme utfall. Så overbevist var Rosenlund at han egenhendig la 50 000,- på bordet for at forskere fra Sintef skulle komme og bekrefte funnet gjennom sine egne undersøkelser. Resultatene fra SINTEF bekrefter at det finnes noe i kirkeveggen, muligens våpen og rustninger.

Vi spurte Rosenlund om hva det er ved ønskekvisten som gjør at den kan brukes på denne måten:

“Det er ikke lett å forklare for det er ingen undersøkelse på det. Det stikker i armene eksempelvis når man står over vann. Hvem som helst kan egentlig bruke det. Man må holde på riktig måte. Mange har evnen. Moses slo på klippen med en kvist – han fant vannet. Det har blitt brukt i mange tusen år. Vann tar med seg masse stoffer som antageligvis er det som gir utslag, slik som jern.”

Moses finner vann i ørkenen – Nicolas Poussin 1649 – Wikimedia Commons

Rosenlund har hatt kvistgjengeri som en slags hobby i mange år. Han mener at circa 1 av 10 har evnen til å bruke ønskekvist, og han har selv hjulpet mange mennesker til å oppdage disse evnene. Da holder han ønskekvisten sammen med vedkommende til den gir utslag. Tror han at dette mulige funnet vil øke aksepten for ønskekvistbruk?

“Ja, det er klart. Jeg trodde det var helt akseptert allerede, det er jo så mange som er flinke til å finne vann.”

Dersom dette funnet virkelig viser seg å være så spektakulært som Rosenlund er overbevist om vil det utvilsomt være en seier for såvel kvistgjengere som klarsynte. Men gitt at det virkelig er Magnus Lagabøte, hvem var så han og hvilken innflytelse har han hatt på norsk religionshistorie? Vi har spurt John McNicol, universitetslektor ved UiO, som har følgende å si om landslovens far:

“Magnus har blitt tilskrevet en forsonende rolle mellom kongsmakt og kirke og han er blitt vurdert som en konge som var opptatt av kirken. En ekte rex iustius som også forsøkte å etterleve kirkens mål om fred i riket. Dette har ofte ført til at man tenker seg et skille i norsk politikk etter Håkon Håkonssons nederlag mot skottene i slaget ved Largs i 1263 ved, fra aktiv utenrikspolitikk til et fokus på innenrikspolitikk.”

Lenker:

• Store norske leksikon om Magnus Lagabøte
• Om Rosenlunds jakt på Magnus Lagabøte i Bergens Tidende
• Om kvistmannen Sverre Øksne i Dagbladet

Av Hans Olav Arnesen

Promoteringsbilde av GCB

Det var i går premiere på den amerikanske TV-produksjonen Good Christian Bitches. Riktignok er ikke dette lenger det amerikanske navnet på serien. Det amerikanske produksjonsselskapet så seg nødt til å endre navnet til Good Christian Belles. På oppfinnsomt vis klarte de dermed å beholde initialene fra tittelen til Kim Gatlins opprinnelige, delvis selvbiografiske roman.

For dem som ikke så serien, eller har lest boken, så handler den om Amanda Vaughn og hennes familie. Hun var opprinnelig fra Dallas, men flyttet til California sammen med sin mann. Denne ektemannen forsvinner raskt ut av serien. I de første to scenene ser vi ham stjele millioner av dollar for deretter å flykte i en bil sammen med sin elskerinne. Denne kvinnen bestemmer seg for å feire ved å utføre fellatio på ham mens han kjører, noe som ender med en fatal bilulykke og Amanda har dermed blitt både enke og pengeløs. Løsningen blir dermed å flytte tilbake til sin mor i Dallas.

I Dallas venter det et skinnkristent, dobbelmoralsk og til dels fiendtlig miljø på Amanda og hennes familie. Hun var nemlig ingen engel selv før hun flyttet til California, men visstnok skal hun ha blitt et nytt menneske i denne delstaten som ofte fremstilles som den mest umoralske av dem alle. Enkelte av kvinnene i nærmiljøet har ventet i årevis på å ta hevn for overgrep de ble utsatt for av Amanda i løpet av ungdomsårene, og nå har de muligheten til å ta igjen.

For kristne og religionsinteresserte er serien pepret med bibelreferanser og fantasifulle måter å rasjonalisere ytterst lastefull adferd på gjennom henvisning til Skriften. Dallas-boerne gjør ingen forsøk på å skjule sine fordommer, ei heller på å være ydmyke i forhold til sin egen fromhet og generelle fortreffelighet. Eksempelvis sier Amandas mor, Gigi, følgende om California:

“Hvorfor vil noen med fornuften i behold forlate Dallas til fordel for California? Vi har det samme været, men uten de liberale.”

På spørsmål fra dattersønnen om det finnes internett i hans nye hjem svarer Gigi:

“Hvorfor skulle jeg det? Jeg ser ikke på porno.”

Søndagen er satt av til kirkebesøk, og det finnes ingen mulighet til å slippe unna. Amanda forsøker å forklare til sin mor at de har forsøkt å la barna velge sin egen åndelige vei, men det kan hun bare glemme. Barnebarna skal i kirken, ihvertfall så lenge de bor i Gigis hus:

“Kutt ut den kommunistdritten!. Mine barnebarn skal gå i kirken sånn at de kan komme til Himmelen.”

Kirken er derimot en slagmark hvor de tilsynelatende fromme nabokvinnene bruker alt fra kirkeskiltet, tekstreferanser og takksigelser til å angripe hverandre med. Da den nå reformerte, men tidligere så ondsinnede Amanda kommer til sin første gudstjeneste venter denne teksten på kirkeskiltet henne (Utledet av Paulus brev til galaterne 6:7):

“Man høster som man sår.”

Slik Dallas blir beskrevet i GCB er byen full av syndige mennesker som ignorerer bjelken i sitt eget øye, men som alltid er på jakt etter splinten i den andres. Kvinnene bruker alle tenkelige metoder for å spionere på hverandre, fra å benytte seg av kontakter, utføre spaning selv, eller å glane igjennom et gigantisk teleskop som, ifølge spionen selv skal overgå Hubble-teleskopet. Egne overtredelser finner man imidlertid alltid unnskyldninger for. Når en av kvinnene stjeler et gavekort i “etterretningsøyemed”, får hun det påpekt at hun har brutt det åttende bud. Men hun har naturligvis ikke stjålet det, sier hun, kun lånt det. Når hun frigir et stykke sladder på et strategisk tidspunkt forklarer hun det med at Djevelen for i henne og fikk henne til å plumpe ut med det. Seksualmoralen er også av den doble typen. Grovisene hagler, men alltid i form av eufemismer og hentydninger, homoseksuelle forhold mellom menn florerer og Amanda blir straks lagt an på av mannlige bekjente, hvorav de fleste er gifte. En vellystig ektemann presterer å bli opphisset av sin kones søndagsskolepreken om kong Davids syndefulle forhold til Urias kone Batseba.  Alle synes å være stinne av penger, presumptivt oljepenger, og nytelsessyken og luksusjaget synes å være vel så hyklersk som den slette seksualmoralen og fordømmelsesiveren. Gigi illustrerer kombinasjonen av hedonisme og fromhet på denne måten:

“Gud taler ofte til meg gjennom Christian Dior.”

I USA har serien møtte motstand i visse kretser som mener at serien er en form for kristendomshets. Slik synes den ikke å bli mottatt i Norge, og den kristne avisen Dagen gav serien en balansert føranmeldelse. Basert på den første episoden er det åpenbart at kritikken retter seg mot åpenlys misbruk av Skriften og av kristne verdier. Dette, sammen med sladder, hovmod, materialisme og slett seksualmoral er jo temaer som berøres i mange prekener rundt om i norske menigheter. En lignende type kritikk ble rettet mot en jødisk rabbi nesten 2000 år tilbake da han “hetset” jødedommen slik den ble praktisert av eliten. Hykleri og dobbeltmoral er jo forøvrig ikke noe som er forbeholdt kristne, eller endog religiøse mennesker, og kanskje kan noen og enhver med et snev av selvinnsikt gjenkjenne noe av seg selv i disse karikerte fjernsynsfigurene? Skuespilleren som innehar rollen som seriens absolutte sjefsbitch sier det slik til The Christian Post:

“…det kunne funnet sted i et tempel, i et samfunn, men vi plasserte vårt i en kirke.”

Lenker: 

• GCB

Av Hans Olav Arnesen

Sara Azmeh Rasmussen sultestreiker uten IRN-bygningen – Religioner.no

Den norsk-syriske aktivisten Sara Azmeh Rasmussen blir tildelt Fritt ords pris i 2012. Rasmussen har gjort seg bemerket med tildels meget sterke virkemidler. Disse inkluderer hijab-brenning på Youngstorget og sultestreik foran Islamsk Råd Norges kontorer. Hun har også deltatt i en rekke debatter og vært svært synlig i mediebildet. Blant hennes kampsaker er homofiles rettigheter og kvinners stilling i islam. Hennes konfrontative stil har ledet til både trusler og fysiske angrep på henne. Under aksjonen på Youngstorget ble hun pepret med snøballer, mens hun under sulteaksjonen ble dynket med skyller mens Religioner.no var tilstede.

Fritt ord gir følgende begrunnelse for tildelingen på sin hjemmeside:

“Sara Azmeh Rasmussen (født 1973) har de siste fem år markert seg med en særegen stemme i norsk offentlighet. Hennes engasjement gjelder spesielt respekten for menneskeverdet. Hun har gått inn i viktige debatter om kvinner og islam, forfølgelse av homofile, og kjønnsidentitet. Hun har også ytret seg sterkt i diskusjoner om surrogati og om barnevern. Kampen for demokrati og reformer i hennes hjemland Syria har berørt henne dypt og resultert i bidrag til den offentlige debatten.

Sara Azmeh Rasmussen ble født i Damaskus, og kom til Norge i 1995. I romanen Skyggeferden (2012) bruker hun stoff fra sin syriske bakgrunn. I Norge studerte hun ved Universitetet i Oslo, og ble cand.mag. i kulturstudier. Hun har en muslimsk bakgrunn, og har valgt å fortsette å stå innenfor den muslimske kulturen selv om hun erklærer seg som ateist. Hun karakteriserer seg selv som homofil og transperson.

Azmeh Rasmussen er en særdeles uredd, velformulert og skarp debattant – noen vil si konfronterende. Hun har ikke gått av veien for å bruke sterke virkemidler, og har heller ikke avstått fra å kritisere bevegelser og organisasjoner hun selv har tilhørt. Hennes virke som offentlig intellektuell henger i høy grad sammen med egne livserfaringer, og preges av en uvanlig klarhet og intensitet.”

Religioner.no 

• Det faller underlig frukt fra Islamsk Råd Norge-bygningen

Lenker: 

• Fritt ords pris

Av Hans Olav Arnesen

En liten, men symbolsterk endring: det vesle korset på kronen i Real Madrids logo er fjernet

“Stryk kristenkorset fra ditt flagg og heis det rent og rødt. La ingen by deg det bedrag at frelseren er født.” Dette er dikteren Arnulf Øverlands ord, og han måtte i sin tid tåle å bli tiltalt for blasfemi på grunn av sine utfall mot kristendommen. Nå har en av Spanias store stoltheter fulgt Øverlands oppfordring og strøket korset fra sin logo. Riktignok ikke av idealistiske grunner, men snarere av økonomiske hensyn.

Det er fotballklubben Real Madrid som har strøket flagget fra sin logo, eller snarere sitt våpenskjold, ifølge Yahoo.news. Årsaken til at korset befinner seg på klubbens våpenskjold er at Alfonso XIII i 1920 ble kongelig beskytter av klubben, og korset var en del av hans krone. Nå har imidlertid klubben funnet seg en ny beskytter. En langt mer velstående og gavmild sådan i form av det vesle arabiske emiratet Ras Al Khaimah. Emiratet planlegger nemlig en Real Madrid ferieøy til en milliard dollar. Det er altså ikke noe i veien med klubbens ambisjoner. Klubbens direktør, Florentio Perez, sier følgende på Real Madrids hjemmeside:

“Real Madrid Resort Island vil bli et sportsturistisk kompleks på ypperste nivå og dekke 50 hektar hvor turisme og sport vil forføre millioner av mennesker som søker etter kvalitetsfritidsaktiviteter. Dette er et avgjørende og strategisk steg som vil øke denne institusjonens styrke i Midtøsten og Asia, en nøkkelregion hvor lidenskapen for klubben har vært åpenbar. Vårt samarbeid vokser seg stadig sterkere og vi er stolt av det. Real Madrid og Ras Al Khaimahs regjering ønsker å overføre Real Madrids lidenskap, og hva det innebærer, ut til verden.”

Hvorvidt disse ambisjonene virkelig lar seg realisere i disse finanskrisetider er naturligvis et annet spørsmål. Euro Disney ble lansert i langt lysere økonomiske tider, og et fotballferieland i Den arabiske gulf bærer alle kjennetegn på en gedigen flopp av samme type. Særlig ettersom de mest lojale tilhengerne neppe hører hjemme i det pengesterke klientellet som Real Madrid-øya peiler seg inn på.

Real Madrids planlagte ferieøy i Den persiske gulf

Korset på Alfonsos krone er ikke stort. Det kan derfor virke som en liten pris å betale å fjerne det dersom det vesle symbolet står i veien for klubbens ekspansjon inn i det arabiske og asiatiske markedet. Denne taktikken kan likevel være et tveegget sverd. Nettopp fordi korset er så lite synes det underlig at det skal kunne støte noen. Slik risikerer Real Madrid kanskje å alienere europeiske fans. Da hjelper det muligens å kunne peke på at klubbens erkerival, FC Barcelona, allerede har gjort det samme. På Barcelona-trøyer som selges i Midtøsten har korset blitt fjernet fra logoen.

Selv om Real Madrids drømmer om et forretningsimperium i Midtøsten og Asia virker i overkant optimistiske kan det kanskje uansett ha sine fordeler å fjerne kristne symboler fra sine logoer og våpenskjold. Også i Spania og Europa for øvrig øker den muslimske andelen av befolkningen. Riktignok har ikke Spania en like stor andel muslimer som eksempelvis Norge, men 3.7 % av befolkningen antas å være muslimer innen 2030, ifølge PEW Research Center. Tallene for henholdsvis Norge og Vest-Europa er 6.5 % og 7.1 %. Dersom gevinsten ved å komme potensielle muslimske tilhengere i møte er større enn misnøyen man skaper blant kristne og kulturkristne supportere kan Real Madrid ha gjort klokt i å fjerne korset. Det vil tiden vise.

Religioner.no lenker:

• Fotballdrakter er haram
• Hvis jeg gjør korsets tegn på banen vil de steine meg
• Vil du bli begravet på Ullevaal?
• Fredrikstad stadion er hjemsøkt av et spøkelse
• Morkakehelbredelse av fotballspillere

Lenker:

• Marca (spansk)
• Real Madrids hjemmeside
• El Confidencial (spansk)