Faktasjekk

Feirer muslimer at Abraham drepte sin sønn?

religioner      |      15/10/2017

Religioner.nos nye faktasjekkspalte tar for seg en påstand fra Hege Storhaug om at den islamske myten om Abrahams offer skiller seg vesentlig fra den jødiske/kristne.

Av Oskar Henriksen

En engel stanser Abraham fra å ofre sin sønn Isak – Wikimedia Commons.

Velkommen til Religioner.no sin nye faktasjekkspalte! Vi skal prøve å se nærmere på religionsrelaterte påstander som dukker opp i offentligheten. Leserne må gjerne komme med forslag til oskarhenriksen@religioner.no.

Først ut er en artikkel på hjemmesidene til Human Rights Service (HRS), skrevet av informasjonsansvarlig Hege Storhaug. Artikkelen fremmer blant annet påstander om den islamske profeten Ibrahim og setter ham opp mot samme mann i kristen tradisjon, hvor han gjerne kalles Abraham. Abraham var selvfølgelig ikke kristen, men vi regner med at når artikkelen sier «den kristne Abraham», mener de Abraham slik han ses i kristen tradisjon. Vi siterer:

«Store id markerer avslutningen av pilgrimsreisen [sic] til Mekka og at Ibrahim (Abraham) drepte sønnen sin uten et knyst.»

«Johansen har helt sikkert satt seg inn i hva «Ibrahims» drap av eget barn handlet om. Ibrahim … er de tre store religionenes stamfar, Abraham. Den kristne Abraham viste tvil, og derfor drepte han ikke eget barn, noe som har medvirket til å utvikle så til de grader forskjellige samfunn. I den kristelige sivilisasjonen gav Abrahams tvil rom for enkeltindividet til å tenke selv. Islam, som betyr underkastelse, der var det om å gjøre å utføre ordren [sic]. Koranen er klar her. Ikke et ord om tvil eller usikkerhet fra «Ibrahims» side.»

Storhaug hevder altså at Ibrahim ifølge muslimsk tradisjon dreper sin sønn, uten å vise tvil, mens Abraham ifølge kristen tradisjon viser tvil da han skal drepe sin sønn Isak, og slipper å gjøre utføre dette grufulle offeret. Stemmer det?

De vanlige gjengivelsene av historiene om muslimenes Ibrahim og de kristnes (og jødenes) Abraham later til å være i grove trekk den samme: Han er villig til å ofre sin sønn til Gud, men gjør det ikke. Og årsaken til at han ikke gjør det, skyldes i begge tilfeller at Gud griper inn og har ingenting med tvil å gjøre.

Men gjengivelser kan variere, så for sikkerhets skyld gikk vi til det som virket som de mest åpenbare kildene.

Hva sier de hellige tekstene?

Den aktuelle historien om «den kristne» Abraham finner vi i starten av Første Moseboks kapittel 22 og kan leses her. Der kan leseren også sammenlikne ulike oversettelser, om man skulle tvile på vårt valg. Enda bredere sammenlikningsgrunnlag finnes her. Vi har imidlertid ikke funnet forskjeller av betydning for dette temaet og bruker 2011-versjonen på bokmål når vi her ser nærmere på noen utdrag av historien.

Vers 2 og 3 går som følger:

«Da sa han [Gud]: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket.» Og Abraham sto tidlig opp neste morgen, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og Isak, sønnen sin. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet Gud hadde sagt ham.»

Abraham ser altså ut til å adlyde uten å mukke.

Videre reiser de til stedet, Abraham forlater tjenerne og går bort sammen med Isak, med ved, ild og kniv. På veien spør Isak hvor brennofferlammet er, Abraham svarer at Gud selv vil se seg ut et lam.

Det neste som skjer beskrives i vers 9 til 12:

«Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å slakte sønnen sin. Men Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg!» Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.»»

Deretter ser Abraham en vær som sitter fast i et kratt, som han ofrer isteden. Det hele avsluttes med diverse løfter fra Gud til Abraham, som belønning for offerviljen.

Vi kan dermed ikke umiddelbart finne tydelige tegn på tvil eller motstandsvilje, og det virker klart at offeret ville blitt utført om det ikke hadde vært for avbrytelsen.

Men hva så med Koranen?

Den aktuelle episoden skildres i kapittel (sure) 37, vers (ayat) ca 100 til 111. Oversettelser av Koranen kan sprike veldig, men her er en på norsk, med kommentarer, her en annen, mer fortolkende norsk oversettelse, her én engelsk versjon og her en til.

Vers 103 til 108 later til å omfatte det som er mest relevant for oss. Oversettelsen vi velger er fra Koran.no:

«Og da han nådde (den alder), hvor han kunne arbeide sammen med ham, sa han [Abraham]: Min sønn, jeg har sett i en drøm at jeg ofrer deg (som offergave). Overvei derfor hva du mener (om dette). Han [Ismael] svarte: Å min far, gjør som du er blitt befalt; du vil – om Allah vil – finne, at jeg er en av de utholdende.

Og da de begge hadde underkastet seg (Allahs vilje), og han hadde kastet ham ned med pannen (mot jorden), ropte Vi til ham: Å Abraham, du har visselig oppfylt drømmen, således belønner Vi visselig dem som handler godt. Det var visselig en åpenbar prøvelse. Og Vi løskjøpte ham med et mektig offer.»

Ved første øyekast kan dette virke litt uklart, men det ser ut til at Gud («Vi») også her avbryter før noe drap blir utført. Det kommenteres også at det var en prøvelse og at offeret blir løst ut. Så hovedfortellingen virker lik Bibelens versjon, rent bortsett fra at sønnen tolkes som Ismael snarere enn Isak, og at han faktisk blir spurt om råd og melder seg frivillig. Slik sett virker faren langt mer nølende her. Dessuten fikk faren en drøm i denne versjonen.

I nettsidens kommentar til vers 106 står det at Ismael og moren, Hagar, alt var «ofret» ved at Abraham hadde flyttet dem til ørkenen ved Mekka. Det er i så fall et offer av nokså mye mildere type. Men Koran.no drives av en ahmadiyya-menighet. Ahmadiyya-tilhengere er en litt spesiell gruppe som mange andre muslimer ikke engang anerkjenner som muslimer, så kanskje deres syn på historien er litt annerledes?

Hva sier ekspertene?

Selv om skriftene virker nokså entydige, kan det være at det finnes andre tradisjoner og fortolkninger som Storhaug siktet til. Både når det gjelder Ibrahims offer og Abrahams tvil. Slikt finner man ikke nødvendigvis ut av bare ved å lese hellige skrifter, derfor henvendte vi oss derfor til ekspertene på feltet. De som svarte var:

  • Yasir Fawzi, ahmadiyya-imam i Kristiansand.
  • Safet Bektovic, førsteamanuensis i teologisk orienterte islamstudier, Det teologiske fakultet, UiO.
  • Imam Hamid ved den sunnimuslimske organisasjonen og moskéen Islamic Cultural Centre (ICC).
  • Kari Vogt, førsteamanuensis emerita ved UiO, religionshistoriker med islam som spesialområde.
  • Gard Granerød, professor i Den hebraiske bibelen/Det gamle testamentet, seksjonsleder GT, Det teologiske menighetsfakultet.
  • Terje Stordalen, professor, Det teologiske fakultet, UiO.

Drap eller ikke?

La oss først se på spørsmålet om en Ibrahim som dreper sin sønn.

Fawzi skriver:

«Jeg tror ikke det finnes versjoner eller tolkninger av denne historien hvor Abraham faktisk drepte. For det første finnes det ikke støtte for dette i Koranen. For det andre så mener muslimene at Muhammad er avkommet av Ismael. Hvordan kan noen muslim da “tolke” at Abraham drepte Ismail [sic] før han hadde rukket å få barn?

At Ismael skal være stamfar bekreftes blant annet av The Concise Oxford Dictionary of World Religions, som riktignok sier at han ble opphavet til alle arabiske folk, også ifølge jødisk tradisjon. Se også Encyclopædia Britannica, hvor han kalles profeten Muhammeds forfar i islam.»

Fawzi nevner ellers også ovennevnte ahmadiyya-tolkning om at Ibrahim hadde «ofret» Hagar og Ismael ved å flytte dem ut i ørkenen.

Bektovic:

«Jeg må indrømme at jeg ikke kender til sådan en historie. Har aldrig hørt den. … Ifølge en standart fortælling kom han ikke til at dræbe sin søn fordi Gud i sidste øjeblik (da han skulle ofre sønnen) sendte et budskab/åbenbaring til ham, samtidigt med at engel Gabriel kom til Abraham med et lam som blev ofret.»

Hamid Farooq:

«Jeg kjenner ikke til noen versjoner eller tolkninger som sier at Ibrahim dreper sønnen sin. Hvor skribenten har dette fra kan hun nok selv svare best på.»

Vogt:

«Utgangspunktet i artikkelen i Rights.no er så galt som det kan få blitt.  Fortellingen om Abraham i Koranen … ender nøyaktig slik som fortellingen i Genesis …

Det finnes ikke belegg i noen tekster for det forløpet som antydes [i artikkelen].

… [D]et   finnes en omfattende tilleggslitteratur med detaljer som ikke finnes i Koranen. At den islamske Abraham tviler på Gud eller at han faktisk ofrer sønnen, er aldri et tema.»

Bibelforskerne, Stordalen og Granerød, fikk først og fremst spørsmål relatert til den kristne forståelsen av historien, men særlig Granerød ga et svar som er interessant når man har HRS-artikkelen i bakhodet. Vårt spørsmål var «Finnes det versjoner/tolkninger av historien om Abraham/Ibrahim hvor han faktisk dreper sønnen sin?», og Granerøds svar bør gjengis i sin helhet:

«Ja, men indirekte. De versjonene/tolkningene jeg kjenner til, stammer fra jødisk og kristen tradisjon. Jeg kjenner ikke til noen tilsvarende fra islam. Når det gjelder forestillinger om at Abraham sønns (som i jødisk-kristen tradisjon alltid er Isak) faktisk ble drept og gjenoppsto, så finner vi de belagt mer eller mindre indirekte:

Den rabbinske bibelkommentaren Genesis (eller: Beresjit) Rabba som trolig ble redigert i Palestina omkring 450 e.v.t., men som trolig inneholder enda eldre forestillinger og tradisjoner, er én kilde som tyder på en slik forestilling. I Genesis Rabba 49,11 blir skikken med å strø aske på seg på botsdager, forklart og begrunnet med en referanse til Isaks aske (altså asken etter et heloffer).

Pseudo-Filon, Liber Antiquitatum Biblicarum (fra det første århundre e.v.t.) ser ut til å fremstille ofringen av Isak som gjennomført, og at Gud har utvalgt Israel «på grunn av blodet til Isak (L.A.B. 18,5).

Pirke de Rabbi Elieser, en rabbinsk gjenfortelling av bibelhistorien frem til og med Moses fra 700-tallet e.v.t., skildrer en scene hvor Isaks sjel flykter ut av Isaks legeme like før sverdet nådde halsen (Pirqe R. El. 31). I denne versjonen vender sjelen tilbake til kroppen etter at Herren befaler Abraham ikke å røre gutten. Dessuten: Denne versjonen gir Isak den innsikten at Herren er den som vekker døde til live igjen: «Og i dette øyeblikk åpnet han [munnen] og sa: ‘Lovet være du, JHWH, som vekker til live de døde!» Denne siste formuleringen blir i jødisk tradisjon for øvrig knyttet til andre bønneledd i den såkalte Attenbønnen (Sjemone esre/Amida).

Det er mulig at Heb 11,17.19 (i Det nye testamentet) gjenspeiler en forestilling om at ofringen av Isak ble gjennomført, men at han ble vekket til live igjen:

(17) I tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Sin eneste sønn var han villig til å ofre, enda han hadde fått løftene (18)  og dette var blitt sagt til ham: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din. (19) Han regnet med at Gud har makt også til å vekke opp døde. Derfor fikk han sønnen tilbake – i dette ligger et forbilde.»

Isak bindes og føres til offerstedet. Mosaikk fra Beth Alpha-moskeen. Foto: Talmoryair – Wikimedia Commons.

Dessuten, det er en gulvmosaikk fra ca. 520 e.v.t. som prydet en synagoge Bel-Alfa (i Palestina) som trolig uttrykker en forestilling om at Isak døde (og ble vekket til live igjen).  Mosaikken fremstiller Isak (identifisert med navn) med hendende bundtet og – ikke minst – med to vinger. I antikken var det – ifølge mine kilder – typisk å fremstille den (ifølge antikke forestillinger) udødelige sjelen (psychæ) nettopp ved hjelp av vinger.

Terje Stordalens opplysninger kan sies å hinte om noe av det samme som Granerøds:

«I klassisk oldkirkelig teologi utviklet man imidlertid forståelsen av Isak som forbilde for Jesus, altså slik at fortellingen om den menneskelige far som ofrer sin sønn, ble et forvarsel om den at den himmelske far skulle ofre sin eneste sønn. Såvidt jeg vet, er det først i denne, kvalifisert kristne, tolkningen at hendelsen omtales som “ofringen av Isak.

Så i den grad det har eksistert forestillinger om et slikt drap som Rights.no skriver om, har de altså tilsynelatende vært jødisk-kristne snarere enn muslimske.

Tvil, nøling, underkastelse?

Siden Rights.no-artikkelen også kom med påstander om henholdsvis Abrahams og Ibrahims holdning til oppgaven og hvordan dette skal ha gjort religionene forskjellige, spurte vi også om hvorvidt tvil har spilt noen rolle i historien og hvilken lærdom som har vært vanlig å trekke av den. Av hensyn til lengden skal vi nå parafrasere svarene mer.

Fawzi mener den vanligste lærdommen er far og sønns offervilje og lydighet til Gud. Ismael nøler ikke når han får høre om farens drøm.

Bektovic mener kort sagt at lydighet er historiens sentrale budskap for begge religioner. Han mener at faren neppe viser spor av tvil i den bibelske fortellingen, og viser til Søren Kierkegaard. Når det gjelder Koranen antyder han at farens samtale med sønnen kan vitne om tvil.

Hamid Farooq gir en lengre utlegning av det som later til å være hans teologiske tolkning og ikke nødvendigvis representativ. Han er enig i at lydighet til Gud er et av hovedtematikkene i historien, men det er også viktig å snakke om hvorfor Ibrahim er lydig ovenfor Gud. Dette grunnes blant annet i hans tillitt til Gud. Farooq vektlegger også Ibrahims rådslagning med sønnen.

Vogt sier at det aldri er noe tema at Ibrahim tviler på Gud, hverken i Koranen eller i den omfattende tilleggslitteraturen om ham, og hun legger til:

«Det tema som derimot står i sentrum i både den islamske (og den jødiske) historien er altså trofasthet og lydighet overfor Gud, uansett hvor store ofre Han kan kreve av menneskene.»

Granerød skriver at han ikke kjenner tekstlige tradisjoner som fremstiller Abraham som tviler i noen av de aktuelle religionene, men erkjenner at han kan ta feil. Det er ifølge ham ofte Abrahams lydighet som er fokuset i kristne, jødiske og islamske tekstlige kilder. Granerød kjenner heller ikke til forestillinger som tilsier at Abraham ikke ville drept sønnen sin om han ikke var blitt stoppet.

Da vi sendte artikkelen til sitatsjekk, kommenterte Granerød:

«Her ville jeg gjerne ha smettet inn en referanse til Hebreerbrevet 11,32–34 (i Det nye testamentet) som lovpriser både Jefta og Abraham som troshelter. Jefta fullfører et menneskeoffer til HERREN, mens Abraham blir stoppet i siste sekund gjennom guddommelig inngripen.

Ifølge Dommernes bok, kap. 11, lovet Jefta å ofre til HERREN den første som møtte ham hjemme, dersom HERREN ga ham militær seier. Den første som møtte ham, var datteren, som også var det eneste barnet hans. Ifølge Dom 11,39 gjorde Jefta med henne «som han hadde lovet». Verken aktører i fortellingen eller fortellerstemmen selv tar avstand fra handlingen.

Det er verdt å merke seg at Heb 11,32–34 lovpriser både Jefta og Abraham som troshelter.»

Stordalen mener at selv om Bibelen er påfallende taus om Abrahams sinnstilstand, kan fortellingen antyde motvilje hos faren, men han understreker at «lydigheten er det retoriske poenget for den pennen som redigerte fortellingen ferdig i sin nåværende form». Jødisk litteratur fra og med Talmud inneholder imidlertid mange spekulasjoner om Abrahams intensjoner, følelser, etc. Kristne teologer har problematisert gudsbildet fortellingen gir, og det samme har jødiske lærde. Han legger til:

«Forestillingen om at to ulike versjoner av samme fortelling skulle enten skape eller speile dype kulturelle motsetninger synes å være tatt rett ut av luften. Uansett, er hovedproblemet at artikkelen kamuflerer spørsmålet om hvordan denne fortellingen brukes og forstås av de som feirer id her i Norge idag.»

Flere detaljer

Vi spurte også blant annet om noen hadde forslag til hva slags kilder artikkelen kunne ha brukt. Ingen hadde egentlig noen forslag. Fawzi avviser «med ganske stor sikkerhet» Koranen, hadithene (normgivende fortellinger om profeten Muhammed) eller siralitteraturen (profetbiografier) som kilder. Samtidig legger han til at versene 37:103-106 tatt ut av kontekst og uten hensyn til det Koranen forteller om Ismaels videre liv, kanskje kan tolkes dithen at Ibrahim drepte sønnen.

Oppsummering

Vi har fått mange detaljer og sprikende tolkninger, men må trygt kunne konkludere med at hvis det finnes muslimske tradisjoner om at Ibrahim endte med å drepe sønnen sin, er de svært obskure og lite toneangivende, og det samme må sies om normgivende tvil hos «den kristne» Abraham. Så hvis man kan snakke om grunnleggende holdningsforskjeller i islam og kristendommen, kan det neppe knyttes til Abraham/Ibrahim og offerfortellingen.

Vi har sendt Hege Storhaug spørsmål om hvor hun fikk opplysningene sine fra, men har ikke fått svar. Hun har heller ikke svart etter å ha fått tilsendt artikkelen så hun kunne kommentere den.

Konklusjonen må bli at Storhaugs påstander om Abrahams sønneoffer er helt uriktige. Takket vært våre eksperter har vi likevel en hel del nytt om denne sentrale fortellingen.

Det håper vi du også har.

Kommer du over religionsrelaterte påstander om religion i offentligheten som du betviler riktigheten av kan du sende dem til oskarhenriksen@religioner.no så kan vi gå dem nærmere etter i sømmene. Vi faktasjekker naturligvis ikke rene trosspørsmål så det må dreie seg om mulige anakronismer, tvilsom kildebruk, historiske fakta og lignende.

 , , , , , , , , ,