Flyktningeutsiling
Hvem bør få komme til Norge som kvoteflyktninger?
Mange vil nok automatisk svare: de som har størst behov for beskyttelse. Det er likevel ikke det eneste hensynet som spiller inn.
Alle vestlige land som tar imot flyktninger har noen kriterier for hvem de vil ta i mot. Noen er strengere enn andre. Canada og Australia vil eksempelvis ikke ha flyktninger med store helseproblemer som vil utgjøre en byrde på helsevesenet. Mange land, inkludert Norge, stiller krav til integreringspotensial.
Integreringspotensialet har lenge blitt målt ut i fra hvor raskt man antar flyktningene vil bli selvhjulpne, komme i arbeid og bli skatteytere fremfor bidragsmottagere. I den senere tiden har regjeringen lagt vekt på kulturell integreringsevne, hvilke verdier flyktningene har og hvorvidt disse er kompatible med norsk kultur og norske verdier.
Det er ikke like enkelt å måle, og disse signalene fra regjeringen har møtt mye motstand.
Flere land, inkludert Norge, er også opptatt av å velge fra såkalte sårbare grupper. Mange har sine meninger om hvem som bør prioriteres ut i fra dette kriteriet.
Høyrepolitikeren Vegard Rødseth Tokheim mener at homofile, lesbiske, bifile og transpersoner bør prioriteres. Ikke bare utgjør de en utsatt gruppe, men de er også lette å integrere, mener Tokheim. Dels fordi de generelt har høy utdanning, men også fordi de ønsker å leve i et liberalt samfunn. I tillegg vil de verken ta opp barnehageplasser eller skape en andregenerasjon innvandrere, påpeker han, noe som bør gjøre Frp fornøyde.
Andre vil prioritere ut i fra livssyn. Kristne er utvilsomt en sårbar gruppe i Midtøsten. KrF-politikeren Daniel Kadrpour ønsker derfor å prioritere kristne flyktninger, men også yezidier og kurdere. Norge ville i så fall ikke vært alene om en slik prioritering. Også land som Polen, Slovakia og Australia har gjort det klart at de ønsker seg kristne flyktninger.
En interessant vri på denne tankegangen stod Kristin Mile, generalsekretær i Human-Etisk Forbund for. Hun mener man bør prioritere ikke-troende og frafalne muslimer fra muslimske land. Dels fordi de er en sårbar gruppe, noe som utvilsomt er sant, men også for å beskytte de frafalne som alt lever i Norge. En stor tilstrømning av muslimer vil nemlig kunne bli en belastning for dem.
Å erklære at man vil ha kristne flyktninger, slik eksempelvis Polen og Slovakia har gjort, eller ateister og frafalne, slik som Mile foreslår, er uheldig av flere grunner.
Man kan komme med en rekke innvendinger mot å prioritere på bakgrunn av livssyn. Dersom man signaliserer at man åpner dørene for visse livssynsminoriteter kan det føre til at flere emigrerer. På den måten kan man faktisk ende opp med å bidra til at disse minoritetene forsvinner fra sine hjemland, og det kan umulig være noe mål. Videre kan man innvende at frafalne muslimer ikke skal oppleve noe press fra sine tidligere trosfrender, uavhengig av hvor mange muslimer som bor her til lands, og at dersom det skjer må det tas tak i.
En viktig grunn til at man ikke bør gå offentlig ut og erklære at man prioriterer flyktninger med et visst livssyn fremfor andre er imidlertid at slik forslag fremstår som fullstendig umusikalsk i et flerkulturelt og flerreligiøst Norge hvor det til stadighet slås fast at vi alle er likeverdige, uavhengig av livssynsorientering.
Det betyr naturligvis ikke at man ikke kan prioritere livssynsminoriteter fra muslimdominerte land, men da må det gjøres ut i fra hensynet til dem som særlig sårbare grupper med et større beskyttelsesbehov. Gjør man som Polen og Slovakia, og slår fast at man kun vil ha kristne flyktninger, sier man samtidig at man helst ikke vil ha muslimer inn i landet.
Det er et nokså ubehagelig signal å motta for muslimer som alt er integrert i Norge.
Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no