De lovløses helgener

Den ulovlige innvandringens beskytter, Santo Toribio Romo

Santo Toribio Romo kalles ofte for immigrantenes helgen. Han var en ung prest under det kristne opprøret i Mexico (La Cristiada) mellom 1926-1929. Han ble en av bevegelsens martyrer da meksikanske soldater drepte ham fordi han insisterte på å utføre gudstjenester i skjul, til tross for de revolusjonære myndighetenes forbud.

I 2000 ble han kanonisert av pave Johannes Paul II på grunnlag av sitt eksemplariske liv, og sitt martyrium.

Hvorfor han ble de ulovlige immigrantenes skytshelgen er likevel ikke godt å si. Særlig ettersom han tilsynelatende aldri forsøkte å emigrere til USA, og ei heller synes å ha reist noe sted. En mulig forklaring er at han etter sigende var nokså ivrig etter å lide martyrdøden. Det var ikke uvanlig i denne perioden. Ifølge Virginia Garrard- Burnett hersket det nærmest en jihadistisk mentalitet blant en del fromme, antirevolusjonære katolikker. En mor skal blant annet ha sagt: “Jeg vil ha en martyrsønn”.

På samme måte som Romo tok en dødelig risiko ved å holde sine messer, tar også illegale immigranter en stor sjanse når de krysser grensen. Og Romo hjelper dem som ber om det. Både immigrantene selv, og deres pårørende, kan be om beskyttelse ved et alter viet ham.

Når Romo manifesterer seg for immigrantene er det i en spøkelsesaktig form som tilbyr mat og drikke til dem som krysser ørkenen på vei inn til USA. Forsyner  man seg av det Romo tilbyr vil man kunne krysse grensen uten å frykte verken kriminelle eller det amerikanske grensepolitiet.

La  Santa Muerte

Mens Toribio Romo-kulten befinner seg på et slags vippepunkt mellom ortodoksi og heterodoksi (avvik fra den kirkelige læren), er det mindre tvil om hvor Santa Muerte-kulten befinner seg.

La Santa Muerte (Den hellige død)  fremstilles som et skjelett i kvinnelige gevanter, som dels kan ses på som en omvendt Jomfru Maria, men også som et av flere historiske eksempler på en kvinnelig dødningeskikkelse.

I følge folkelige gjenfortellinger oppstod kulten så sent som allehelgenersdag 2001. Da valgte en kvinnelig quesadillaselger (en slags burritosandwich) å oppføre et alter til den skjelettaktige skikkelsen i sitt hjem i det tøffe arbeiderklassestrøket Tepito, i Mexico City. I virkeligheten finnes det en lang rekke fortellinger om skjelettaktige kvinneskikkelser så langt tilbake som 1797. Også utenfor Mexico, blant annet i Argentina og Mellom-Amerika. Så sent som under den økonomiske krisen på 1990-tallet var det tilløp til dyrking av en kvinnelig dødningehelgen i Mexico.

Særlig i de siste årene har folk blitt så desensitivert i møtet med døden at drapsmenn som ønsker å vekke oppmerksomhet må ta fantasifulle virkemidler i bruk (…)

Dette foregikk likevel i hemmelighet. Det var ikke før i begynnelsen av det tjueførste århundret at Santa Muerte-dyrkelsen fant veien til det offentlige rom, da Dona Queta bygde alteret sitt. Det gjorde hun som en takk for at Santa Muerte innfridde hennes bønner om å få hennes sønn løslatt fra fengselet før dommen var sonet. Kundene hennes så alteret da de kjøpte quesadillaene hennes, og ble betatt av den morbide skikkelsen. Etter dette spredte kulten seg svært raskt i det veldige Mexico City området, og videre.

Innen et år ble den første Santa Muerte- kirken opprettet, Iglesia Católica Tradicional México-Estados Unidos,  i Mexico City. Den oppnådde offisiell anerkjennelse i 2003. Kirkens grunnlegger, David Romo Guillen, var en svært konservativ prest som tok avstand fra reformene som fulgte i kjølvannet av  Det andre vatikankonsilet. Med tanke på hans konservative innstilling er det ikke til å undres over at han brukte flere år på å vurdere hvorvidt Santa Muerte-kulten var i tråd med katolsk doktrine, men kom til slutt frem til at det var den. Siden har han oppkastet seg selv til erkebiskop og kulten har spredd seg som en ildebrann gjennom Mexico, USA og Sentral-Amerika. I 2012 ble Romo Guillen dømt til 66 år i fengsel, blant annet for utpressing.

Hvorfor har en kult viet La Santa Muerte blitt så voldsomt populær? Mange akademikere og mexicofile har en tendens til å tilskrive meksikanere et helt spesielt, avslappet og familiært forhold til døden, noe som gjerne spores helt tilbake til aztekerne. Ikke alle er enige i at meksikanerne har noe kulturelt kjærlighetsforhold til døden, og kanskje skyldes meksikanernes tilsynelatende nonchalante forhold til livets slutt simpelthen det faktum at døden er langt mer synlig og tilstedeværende der enn andre steder.

Særlig i de siste årene har folk blitt så desensitivert i møtet med døden at drapsmenn som ønsker å vekke oppmerksomhet må ta fantasifulle virkemidler i bruk, slik som å hugge av hoder og sende dem i julegavepapir, eller henge likene opp i trær. I en periode med så mye vold og usikkerhet er det kan hende ikke så underlig at en helgen som verken representerer hellighet, martyrdøden,  eller engang et eksemplarisk liv, treffer en nerve i den rådende tidsånden i Mexico.

Santa Muerte veileder mennene som smugler marihuana, kokain, heroin og metamfetamin  ut av Mexico, og hun beskytter dem også mot den plutselige og brutale døden som ofte rammer folk i denne bransjen.

Men Santa Muerte dyrkelsen er ikke bare knyttet til døden. Den er også forbundet med kriminalitet generelt, og narkotikahandelen spesielt. Det var dette som var den egentlige grunnen til at den meksikanske regjeringen trakk tilbake den offisielle anerkjennelsen av kirken i 2005, forøvrig samtidig som Vatikanet tok avstand fra kulten. Til tross for forbudet, eller kanskje på grunn av det, finner man avbildninger av henne i fengslene, i gjengtatoveringer, og på betongaltere langs de nordlige motorveiene som narkotiksmuglerne foretrekker å bruke.

Santa Muerte veileder mennene som smugler marihuana, kokain, heroin og metamfetamin  ut av Mexico, og hun beskytter dem også mot den plutselige og brutale døden som ofte rammer folk i denne bransjen. Man mener at flere av lederne i narkotikakartellene er Santa Muerte- tilhengere, et inntrykk som forsterkes av alle Santa Muerte-effektene som oppdages under razziaer i narkobaronenes hjem.

Det er likevel ikke bare narkotikasmuglere som søker beskyttelse av Santa Muerte. Det gjør også politimenn.  De løper den samme risikoen for å lide en rask og voldsom død som deres kriminelle motstykker, og mange politifolk kan utvilsomt også ha behov for en helgen som ser igjennom fingrene med umoral.

For vanlige folk er Santa Muerte mye mer enn en døds- og narkohelgen. Hun er forbundet med syv farger (svart, hvit, blå, brun ,grønn, lilla, og rød) som symboliserer syv ulike attributter som knyttes til henne. Disse er beskyttelse og skade, død, dedikasjon og konsentrasjon, velstand, lov og rettferdighet, helbredelse, kjærlighet og lidenskap. Hun er også knyttet til ekteskapelig trofasthet, “til døden skiller oss ad”.

Noe av appellen hennes i røffe områder kan skyldes at hun er villig til å gi det lille ekstra uten å bekymre seg over de moralske følgene. En informant hadde sagt følgende til R. Andrew Chestnut: “Hun forstår oss fordi hun er en cabrona akkurat som oss.”

Pedofil voldtektshelgen beskytter narkosmuglere

Man skulle kanskje tro at pedofile voldtektsmenn ikke utgjorde det beste helgenmaterialet. Juan Castillo Morales var en soldat stasjonert på grensen til USA.  I 1938  ble han henrettet for voldtekten og drapet på en 8 år gammel jente, en forbrytelse han innrømmet å ha begått.

Det var ikke før etter hans død at hans helgenstatus ble åpenbart. Blod begynte å væske ut av graven hans, og man kunne høre hans sjel rope etter hevn. De lokale så dette som tegn på at Guds nåde skinte gjennom Soldados plettete sjel, og blodstrømmen minte dem om Kristi blod.

Jomfru Maria vil at folk skal handle bedre; Juan Soldado skjenker mirakler til tross for dårlig oppførsel.

Etterhvert dannet det seg en forestilling om at Morales hadde blitt en engel, og at han slett ikke var skyldig, men hadde tatt på seg skylden for en annen. De som kommer til hans kultsted søker en lang rekke tjenester av den avdøde soldaten. De vil ha hjelp med familieproblemer, avhengighet,  å betale regninger, med å skaffe visum til USA (green card), løslatelser fra fengsel, ulovlig handel, og ikke minst ønsker de hjelp med å krysse grensen til USA på en trygg måte.

Tilbederne plasserer steiner, som etter sigende skal stamme fra graven hans, ved en byste av ham. Så tar de med seg andre steiner, som er etterlatt der tidligere, for å ta vare på dem inntil Soldado innvilger deres bønner.

En prest i Tijuana skal ha forklart det slik:

“Folk ønsker beskyttelse, og for dem som venererer Juan soldado er han den santo som er nærmest deres livserfaring. Jomfru Maria vil at folk skal handle bedre; Juan Soldado skjenker mirakler til tross for dårlig oppførsel.”

Med tiden har Juan Castillo Morales, pedofil morder og voldtektsmann, blitt til helgenen Juan Soldado. Den vesle piken som ble voldtatt og myrdet, Olga, er derimot bare en av talløse andre drepte barn som har gått i glemmeboken.

Jesus Malverde – gangsterhelgenen

Narkohelgenen Jesus Malverde er minst like moralsk tvetydig som Juan Soldado. I motsetning til Santo Toribio Romo og Juan Castillo Morales, er det slett ikke sikkert Jesus Malverde noen gang har eksistert.

Legenden forteller at han var en legendarisk banditt i president Porfirio Díaz lange presidentperiode fra 1876-1911. Han holdt til i Sinaloa, provinsen hvor den internasjonale narkotikahandelen først fikk sitt gjennombrudd i Mexico sent på 1960- og 1970-tallet. Ikke overraskende huser denne provinsen Mexicos kankje mektigste kriminelle organisasjon, Sinaloa-kartellet.

Navnet Malverde betyr, direkte oversatt, “dårlig grønn”. Det kan være en referanse til marihuana, eller til dollarsedler, men det låter uansett lite helgenaktig. Han har fått status som en meksikansk Robin Hood som stjeler fra de rike, og gir til de fattige. Koblingen mellom en slik kriminell filantropi og  narkotikatrafikken er ikke så underlig. Inntil de siste årenes blodbad hadde flere av narkokartellene et nokså godt ry hos befolkningen, som de utstyrte med fotballbaner, biblioteker og sykehus som myndighetene ikke evnet å skaffe dem.

Hans tilhengere beundrer Malverde dels fordi han beskytter de svake og fattige mot de rike og mektige, men minst like viktig er hans påståtte befatning med den kinesiske opiumshandelen i Mexico. Han skal både ha dyrket og foredlet opiumsvalmuer, og beskyttet den spirende narkotikaindustrien fra det føderale politiet.

Malverde drev etter sigende også med ran og utpressing. Han overfalt diligenser, og truet til seg “donasjoner” fra de rike, såvel som fra gringoer som forsøkte å innkassere dusøren som var satt på hans hode.

De meksikanske antihelgenene både overlever og vokser uten offisiell anerkjennelse, og vil formodentlig fortsette å gjøre det så lenge det er behov for dem.

Til slutt fikk det føderale politiet tak i ham og han ble hengt. Som med Juan Soldado var det først etter sin død at hans overnaturlige krefter åpenbarte seg. De lokale begravde ham under en haug med steiner. De første som ba ved graven hans var muchachas de la vida galante (prostituerte). Fra sin steindekte grav utførte Malverde en rekke mirakler for de fattige. Han fylte leirkjeler med gull, han ledet bortkomne muldyr hjem med saltaskene fulle av penger, og, ironisk nok, han beskyttet reisende mot banditter. En folkelig helgen var født, selv om Malverdes biografi før han ble hengt knapt rommer noe som kan knyttes til religion.

Populariteten hans som en beskytter av narkotikahandelen vokser, og tilhengerne tilskriver Malverde evnen til å hamle opp med offisielle autoriteter og loven. For kun en generasjon siden var han en regional skikkelse med en beskjeden tilhengerskare. I dag er han en internasjonalt anerkjent narkohelgen, og hans alter i Culican i Sinaloa nyter godt av gaver fra hans meget velstående tilhengere.

Avbildninger av Malderve er spredt vidt utover USA også. I form av statuer, veggmalerier, medaljonger, gullsmykker og bilskilt. Malderve er fremstilt som en guaopo, en kjekkas eller tøffing, med en stor bart, og han ser like truende ut som sine tilhengere. På mange avbildninger er han også omgitt av automatgeværer og marihuanablader. Slik sett er han den perfekte helgenen for akkurat denne kriminelle “profesjonskulturen”.

Ikke bare narko- og menneskesmugling.

Ingen av antihelgenene som er beskrevet ovenfor er forbundet utelukkende med narkotikahandel eller illegal innvandring. Santa Muerte er for eksempel knyttet til kjærlighet, helbredelse og død. Troende mener at selv den tvilsomme helgenen Malverde har positive trekk, og gir beskyttelse til de verdige fattige.

Ikke desto mindre representerer disse helgenene et paradoks hvor de binære motsetningene, godt og vondt, som er så viktig i kristendommen, flyter i hverandre, og tjener som et vitnesbyrd om menneskers oppfinnsomhet, såvel som den folkelige religiøsitetens formbarhet. De meksikanske antihelgenene både overlever og vokser uten offisiell anerkjennelse, og vil formodentlig fortsette å gjøre det så lenge det er behov for dem.