Aktuelt

Først som døde får de vende hjem

siljebknarud      |      18/04/2017

En kirke og den tilhørende gravplassen er alt som gjenstår av den palestinske landsbyen Iqrit. Det er imidlertid nok til å holde liv i håpet om en dag å kunne vende tilbake for eksilpalestinerne som sogner dit. Enten det skjer mens de ennå lever, eller, som i dag, først i døden.

Tekst og foto av Silje Belghaug Knarud

- Bare døde som kan vi bo her

Den kristne landsbyen Iqrit i Nord-Israel var en av mange palestinske landsbyer som innbyggerne ble tvunget til å forlate da staten Israel ble opprettet i 1948. Nesten 500 mennesker ble tvangsflyttet, men da de i 1951 krevde tilbakevending, ble Iqrit ødelagt. Landsbyens kirke og kirkegård fikk imidlertid stå igjen, og i dag holder kirken liv i innbyggernes håp om å vende tilbake.

– Datteren min og noen venninner av henne skal overnatte der i kveld, sier Shadia Sbait i bilen vi sitter i på vei til Iqrit. Shadia Sbait kaller seg «palestiner av 1948», som er palestinerne og deres etterkommere som ble israelske innbyggere da staten ble opprettet. Shadia har engasjert seg i Iqrit Community Association – en organisasjon opprettet i 2009. Den representerer etterkommere fra Iqrit (rundt 1500 stykker) i tillegg til at den arbeider for retten til å vende tilbake.

BARE KIRKEN STOD IGJEN

Iqrit Community Association er opptatt av å få oppmerksomhet internasjonalt for å få legge press på israelske myndigheter. Mange internasjonale turister og aktivister besøker ruinene av landsbyen i solidaritet, og det er skrevet flere bøker om Iqrits historie og kamp. Denne gangen er vi fire stykker fra Kirkenes verdensråds ledsagerprogram som er med Shadia for å lære mer om den vanskelige situasjonen til palestinere i Israel. En gjeng unge etterkommere har laget en camp ved siden av kirken, som er den eneste bygningen som står igjen. Slik holder de liv i Iqrit.

– Egentlig var det meningen at innbyggerne skulle få vende tilbake 14 dager etter evakueringen i 1948, men så ble området erklært som militært område, forteller Shadia i bilen. Etter flere rettsaker der innbyggerne krevde å få vende tilbake, havnet den til slutt i høyesterett, hvor de fikk medhold. Vedtaket ble imidlertid ikke overholdt av israelske myndigheter, som i stedet ødela alle husene i landsbyen. Bare kirken og kirkegården lot de stå igjen. Området ble underlagt israelsk administrasjon fordi det skulle brukes til offentlige formål.

DØGNKONTINUERLIG VAKT

Bilen vi sitter i, tar av fra hovedveien. Jeg er overrasket over at en liten bybil klarer å komme seg opp den bratte bakken, så liten og humpete som veien er. – Det er tredje gangen vi asfalterer veien. Israelske myndigheter ødelegger veien for å hindre oss fra å komme hit, men vi bygger den opp igjen, sier Shadia. Vi kjører opp en åsside der Iqrits symbol, kirken, ruver på toppen. Et provisorisk hus er satt opp litt nedenfor kirken der noen av de unge mennene som er på vakt denne dagen, sitter og drikker kaffe. Vi slår oss ned sammen med dem og får servert arabisk kaffe. De forteller at vaktholdet roteres slik at det er noen til stede døgnet rundt i tilfelle israelske soldater kommer for å ødelegge det de har bygd opp, men det er også symbolsk at det alltid er noen til stede. – De fleste av oss studerer, og vi kommer hit på rundgang; vi er en ny generasjon som prøver å holde identiteten til innbyggerne i Iqrit i live, forteller Amir Toumie på flytende engelsk, noe han har lært fra amerikanske TV-serier.

Identitetsbygging har blitt viktig for etterkommerne fra Iqrit. – Det at kirken og kirkegården ikke ble ødelagt av myndighetene, og at vi fikk fortsette å holde gudstjeneste og begrave våre avdøde her, har holdt samfunnet i live, forklarer Amir. – Vi får ikke lov til å flytte tilbake: Bare som døde får vi bo her, sier Shadia ironisk. Hun forteller videre at de nylig hadde en sak oppe for retten for å få beholde et gjerde som de først hadde fått bevilget penger til fra myndighetene, men som de senere fikk beskjed om at måtte rives. – Det var en absurd sak, men vi fikk til slutt lov til å beholde det, forteller Shadia.

HJELPER Å VÆRE KRISTEN

Til tross for mange problemer med israelske myndigheter som jevnlig kommer og ødelegger campen, gir ikke Iqrits etterkommere opp håpet om å få flytte tilbake, og de har flere ganger fått støtte for sin sak i det israelske parlamentet. – Siden vi er kristne, er det lettere å kunne få tilbake områdene enn om vi var muslimer, sier Shadia. Hun forteller videre at de som kristne først og fremst identifiserer seg som palestinere. Flere av vennene til de som camper i landsbyen, er muslimer. De overnatter også for å vise solidaritet. – Det er jo en felles kampsak til tross for at israelerne prøver å splitte oss og gjøre konflikten sekterisk mellom kristne og muslimer, sier Shadia.

Amir viser oss rundt i på campen og i kirken. Den gamle religiøse bygningen har mange sitteplasser til tross for at den er liten og enkel. Ikonbilder av Jesus, Maria og apostlene preger inventaret og kan minne om ortodokse ikoner. Kirken er imidlertid gresk-katolsk, og innbyggerne har bedt den katolske kirke om hjelp med sin sak. I 2014 besøkte Pave Frans Vestbredden, og Shadia og representanter fra andre destruerte landsbyer møtte Paven for at han skulle formidle problemet til Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Til tross for det sterke signalet har ikke israelske myndigheter gitt etter for presset, men identiteten og moralen til etterkommerne fra Iqrit er like standhaftig.

Det holdes sommerleir i kirken hvert år for alle barna til etterkommerne fra Iqrit. – Det er en møteplass for dem, et sted de alle kan samles for bare vi etterkommere vet hvordan det er å være fra Iqrit, forklarer Amir. Om lag 80 barn og unge deltar på sommerleirene, hvor de ber, leker, danser og synger. – Gjennom samlingene får de økt identitetsfølelse, som er viktig for at kampen skal opprettholdes, og for at Iqrit skal leve videre, sier Shadia.

FIRE GENERASJONERS KAMP

Amir tar oss med ned til kirkegården som ligger ved foten av den ødelagte landsbyen. På veien ned ser vi rester og ruiner av steinmurer og olivenpresser. Noen kuer går og beiter litt lenger unna, og Amir peker på dem og forteller at selv kyrene til israelerne har mer bevegelsesfrihet enn det palestinere har. Inne på kirkegården kan vi se bilder og navn på gravene av Iqrits tidligere innbyggere og deres etterkommere som er gravlagt der. Amir peker på en navneliste over den første generasjonen av etterkommere som kjempet for retten til å vende tilbake.

I dag er det tredje og fjerde generasjons etterkommere som opprettholder kampen, og om de ikke får vende tilbake i dette livet, er det håp om at de får bo der som døde.

Artikkelen ble først publisert hos Kirkens Nødhjelp. 

 , ,

Leave a Response