Fra forskningen

Julens gåter

religioner      |      20/12/2013

 Hvorfor er det ikke samsvar mellom fortellingene om Jesu fødsel i evangeliene, og er det sant at de kristne stjal julen fra hedningene? Forskere ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo gir noen mulige svar. 

«Fra forskningen» er en artikkelserie på Religioner.no hvor forskningsinstitusjonene selv får presentere noe av sitt arbeid. 

BRUSSELS - JUNE 22: Detail of Nativity from windowpane in st. Michael s gothic cathedral on June 22, 2012 in Brussels.

Juleevangeliet er selve grunnteksten for julen. Det vi kaller juleevangeliet finner vi i det andre kapitlet i Lukasevangeliet. Det forteller om Josef og Marias reise til Betlehem, Jesu fødsel i en stall, englekor og gjetere. Teksten har vi alle hørt så mange ganger at de fleste av oss kan store deler av den utenat.

Men går vi til de tre andre evangeliene finner vi ikke igjen den samme fortellingen der. I Matteusevangeliet finner vi en langt kortere og betraktelig mindre poetisk variant, mens i Johannes- og Markusevangeliet er ikke Jesu fødsel omtalt i det hele tatt.

To versjoner

De som har lest litt Bibelfag har fått med seg at Matteus og Lukas delvis er basert på Markusevangeliet og en mulig tapt kilde kalt Q, og at Markus da er det eldste av de fire evangeliene i Bibelen. Men det er altså bare Lukas og Matteus som har fortellinger fra Jesu fødsel og barndom.

 Man kan tenke seg flere grunner til at Matteus og Lukas spinner en historie om Jesu fødsel og barndom, sier stipendiat Anders Martinsen.

– Matteus’ beretning er sydd rundt en serie profetord, mens Lukas skriver en biografi som fremviser Jesu storhet allerede fra fødselen.

Martinsen sier begge kan neppe være sanne samtidig fordi de forteller to helt forskjellige fortellinger.

– Det er tydelig bare ved å sammenligne overskriftene i henholdsvis Matteus 2 og Lukas 2. I Matteus: Vismennene hyller Jesus, Flukten til Egypt, Barnemordet i Betlehem, Fra Egypt til Nasaret, og i Lukas: Jesus blir født, Jesus får navn, Jesus blir båret fram i tempelet, Simeons lovsang, Jesus som tolvåring i tempelet. Matteus og Lukas forteller to historier som er så ulike at det er et under de får stå sammen!

Tradisjon og budskap

Likevel kan vi i følge Martinsen ikke si at den ene er sann mens den andre er oppspinn. Hverken Matteus’ eller Lukas’ beretninger om Jesu fødsel er sanne i den forstand at tekstene er historisk dokumentasjon, sier han.

– Nå kan man tenke at det ikke er historisiteten som er det fokale punktet, men overleveringen av budskapet om Jesus, hvordan minnet om Jesus ble overlevert gjennom de tidligste kristne tradisjonene og at dette har en slags egenverdi i seg selv, fortsetter Martinsen.

Han mener Den tradisjonsorienterte lesningen har opplagt noe for seg, uavhengig av hva vi kan vite er historiske fakta eller ikke.

– En litterær fremstilling kan formidle noe sant eller ha et verdifullt budskap selv om det er en fiksjonsfortelling.

Betlehemsstjernen

Et sentralt motiv i fortellingene om Jesu fødsel er stjernen som viste vei for de tre vise menn. Men dette er ikke en del av fortellingen i Lukas, der vi finner det tradisjonelle juleevangeliet. Her nevnes hverken de tre vise menn eller den såkalte Betlehemsstjernen. Likevel er Betlehemsstjernen en helt selvsagt del av den historien vi forteller hver jul, og ingen julekrybbe er komplett uten stjernen.

Foto: www.colourbox.com

Historien om stjernen og de vise menn finner vi i Matteusevangeliet. Matteusevangeliet forteller hvordan noen vise menn fra øst dro til Jerusalem for å finne jødenes konge fordi de hadde sett en stjerne på himmelen. Kong Herodes får høre at de er på vei og både han og hele folket med han blir meget urolige. Han spør overprestene og de skriftlærde om hvor jødenes konge skulle bli født. Så tar han i all stillhet kontakt med de vise menn fra øst og ber dem om å rapportere tilbake. De følger igjen stjernen og finner barnet i Betlehem.

Professor Marianne B. Kartzow forteller at stjernen spiller en sentral rolle i dette storpolitiske maktdramaet.

– Dette dramaet står mellom konger av ulike slag og ledere av folket som hadde kunnskap, visdom eller innsikt – det handler om jødenes lovtradisjoner, religiøse forventninger og tolkning av astrologiske fenomen.

Kartzow sier at det har blitt satt frem mange teorier om hvem de vise menn var og hva de så på nattehimmelen.

Komplisert historie, enkelt budskap

– De vise menn som kom fra øst har blitt fortolket som babyloniske stjernetolkere, jødiske vismenn eller prester som i tråd med datidens vitenskap ofte kunne mye om stjernetolkning.

– Stjernen har også vært forklart på mange ulike måter opp gjennom historien, etter hvert som vi har utviklet vår kunnskap både innenfor astronomi og Bibelforskning. Det har vært diskutert om stjernen sto stille eller rørte på seg, hvilket år Jesus kan ha blitt født, og varigheten på de vise menns reise.

Flere kilder peker i retning av at det i årene før vår tidsregnings begynnelse kan ha vært flere uvanlige astronomiske begivenheter som kunne observeres i dette område av Midtøsten. Både supernovaer, kometer og ulike planetkonstellasjoner har blitt foreslått som fenomenet Matteus beskriver. Andre igjen forklarer det som et mirakel eller en annen form for overnaturlig hendelse. Eller at dette ikke beskriver en faktisk hendelse i historien, men var noe de første kristne trodde på og som ble en del av deres, og vår, tradisjon.

– Hva som ligger bak fortellingen om Betlehemsstjernen er på mange måter et mysterium i seg selv, sier Kartzow.

– Fortellingen om stjernen virker svært komplisert, men den kan også ha et enkelt budskap; Stjernen skinte i den mørkeste natt på jorden. Den viste vei så de som kom fra det fremmede og ukjente øst fant veien. Stjernen visste vei til en konge. Kongen var en nyfødt baby i en stall, med en mor som ikke hadde helt orden på farskapet utfra datidens standarder. Stjernen gjorde ikke forskjell på folk. Den lyste for at de skulle finne hverandre, de som kom fra forskjellige steder, tradisjoner og samfunnslag.

«Men okse der og asen sto»

Julekrybben finnes i utallige versjoner verden over, og er selve iscenesettingen av den bibelske fortellingen. Alle som har satt opp julekrybbe vet at den skal inneholde en rekke bestemte elementer. Den mest selvfølgelige er Jesusbarnet i en krybbe, men også Josef og Maria, gjetere med sauer, Betlehemsstjernen og de tre vise menn hører med.

Og en okse og et esel. Men hvis du leser de to evangeliene som omtaler Jesu fødsel, finner du hverken okse eller esel i de fortellingene. Det er jo ikke unaturlig at det finnes diverse husdyr i en stall, men hvordan har disse to klart å snike seg inn i så godt som alle julekrybber verden rundt, uten å være en del av evangelietekstene?

Her må vi helt til de apokryfe evangeliene og tradisjonene knyttet til disse opp gjennom århundrene.

Interessen for religionsstifteren og hans barndom er et fellestrekk ved alle religioner som har en bestemt stifter. Innenfor klassisk litteratur gjelder det ikke bare religionsstiftere, men alle ledende personer i et miljø, kan professor Halvor Moxnes fortelle.

Juleevangeliet, pluss litt til

Et eksempel på dette er det som kalles Jakobs protoevangelium.

– Mens Jakobs protoevangelium tidligere ble tidfestet til det 5. århundre, gjør nyere funn av manuskripter det mer sannsynlig at det er fra siste del av det 2. århundre, sier Moxnes.

Han forklarer videre at dette er et skrift som helt tydelig bygger på beretningene om Jesu fødsel i de to første kapitlene i Matteus- og Lukasevangeliet. Disse to evangeliene utformer fortellingen om Jesus fødsel på svært forskjellige måter, selv om de begge forteller om Marias mirakuløse unnfangelse og fødselen i Betlehem. Jakobs protovangelium kombinerer elementer fra tradisjonene både hos Lukas og Matteus.

Men selv om likhetene er store, har Jakobs protoevangelium utformet fortellingene selvstendig, med mange tillegg. Ganske særlig gjelder det den delen av evangeliet som går forut for Jesu fødsel og som forteller Marias historie. Det er i virkeligheten Maria som er hovedpersonen i dette evangeliet.

Den Hellige Maria i st. Katharinakirken i Banska Stiavnica, Slovakia. Foto:www.colourbox.com

– Den litterære formen kan best sammenlignes med den gresk-romerske enkomium, det vil si lovprisning. Sentrale trekk i slike lovprisninger av personer var en beskrivelse av deres familiebakgrunn, deres oppdragelse, og så deres karakter og dyder som gjorde dem fortjent til ros, forklarer Moxnes.

Betydning for kirkens utvikling

Jakobs protoevangelium svarer helt tydelig på den nysgjerrige interessen for hvordan det gikk til med Jesu fødsel, og fyller ut historien om hans bakgrunn. Det er lett å lese det som en samling fromme anekdoter ment for folkelig underholdning blant kristne, men det er tydelig mye mer enn det.

– Bildet av Maria i Jakobs protoevangelium har hatt stor betydning i kirkehistorien. Skriftet ble ikke anerkjent som kanonisk skrift i de forskjellige lister som ble satt opp i den vestlige del av kirken, men likevel spilte det en stor rolle i fromhetsliv, liturgi, kunst og teologi.

Moxnes forklarer at den Mariakulten som utviklet seg, for eksempel med bygging av en rekke kirker innviet til Maria, fikk mange trekk fra Maria-historien i Jakobs protoevangelium.

– Hvis en for eksempel ser på de store billedsyklusene i Santa Maria Maggiore og Santa Maria in Trastevere i Roma, er de inspirert av dette evangeliet. Også i mange norske kirkeskulpturer fra middelalderen kan en spore påvirkningen.

Samlet folkelige tradisjoner

Men så var det oksen og eselet, da. Hvordan kom de seg inn i stallen med Jesusbarnet?

Her må vi videre til en annen apokryf skrift, det såkalte Pseudo-Matteusevangeliet.

– Barndomsevangeliene var populære blant folk selv om de altså ikke ble kirkelig anerkjent som kanoniske. De representerte en tradisjon som var i stadig vekst, forklarer Moxnes.

I det 8. eller 9. århundre ble ble mange av disse fortellingene samlet i Pseudo-Matteusevangeliet, som inneholder mye gammelt materiale. Moxnes forteller at i dette materialet finner vi den tradisjonen som har nedfelt seg i den gamle latinske julesangen «Et barn er født i Betlehem» i verset «Men okse der og asen sto», og i utallige billedfremstillinger av Jesu fødsel med okse og esel i stallen.

– Vi tar antakelig dette som en så selvsagt del av bildet av Jesu fødsel at vi ikke tenker på hva som kan være kilden for det. Men Juleevangeliet hos Lukas forteller ikke noe om dyr i stallen, Pseudo-Matteus er den første kilden til dette, sier Moxnes.

Foto: www.colourbox.com

Og det viser seg at bildet bygger på bibelske forbilder. I Pseudo-Matteus heter det nemlig: «På den tredje dagen etter vår Herre Jesu Kristi fødsel gikk den hellige Maria ut fra hulen, og gikk inn i stallen og la ham i en krybbe, og en okse og et esel tilba ham. Da ble det oppfylt som er sagt gjennom profeten Jesaja: ‘oksen kjenner sin eier og eselet sin herres krybbe’(Jes 1:3).»

Fire datoer for julefeiring

Så var det datoen, da. Vi er jo vant til å feire 1. juledag den 25. desember. Men professor Stig Frøyshov forteller at det er fire forskjellige datoer for 1. juledag i dagens kristenhet.

-Det har eksistert ulike datoer for Jesu fødsel. De to viktigste i tidlig kristendom var 6. januar og 25. desember, som er de som brukes i dag, forklarer Frøyshov.

Når vi så legger til at begge datoene brukes både innenfor kirker som følger gregoriansk og juliansk kalender får vi 4 ulike datoer for julefeiring i dagens kristenhet.

– Av de to datoene var 6.1. den vanligste i tidlig kristendom; den var også den eneste i østlige kirker, og den er dokumentert fra iallfall slutten på 100-tallet. Den armenske kirke følger fortsatt denne datoen for Kristi fødsel, forteller Frøyshov.

25.12. er dokumentert brukt i Roma fra ca. 336 men er nok mye eldre. På 300-tallet spredte den seg til mange andre kirker, men ikke til alle. I Egypt og Palestina beholdt kirkene 6.1. i hvert fall til 400-tallet.

– 6.1. var opprinnelig en fest for både Kristi fødsel og dåp, altså en åpenbaringsfest, epifani eller teofani. Da man også i Østkirkene la 1. juledag til 25.12. gjenstod bare temaet Kristi dåp for 6.1. Dåpen var også tema i vestkirkene 6.1., men etter hvert ble De hellige tre konger det rådende tema der, forklarer Frøyshov.

To hypoteser

Men hvorfor ble akkurat disse to datoene, 25. desember og 6. januar? Frøyshov forklarer at det finnes to typer hypoteser på dette.

For det første en religionshistorisk hypotese som hevder at julen er en kristeliggjøring av en pagan religiøs høytid. Dette gjelder begge datoene: 25. desember for den ubeseirete Sol i Roma, og 6. januar for Aion som fødes av jomfruen Kore i Østen, spesielt Egypt.

Den andre såkalte kalkulasjonshypotesen baseres på den jødiske oppfatning at store personligheter levde hele år, altså at deres unnfangelse og død faller på samme dato. Det sentrale premiss i denne hypotesen er Jesu dødsdato, som jo var i den jødiske påsken. Det var tidlig en oppfatning (bl.a. hos Sextus Julis Africanus, ca. 160-ca. 240) at Jesus døde 25. mars, som korresponderte med den jødiske påskedatoen 14. Nisan. Ni måneder seinere blir da 25.12. Tilsvarende for 6. januar: her ble 6. april valgt som tilsvarende 14. Nisan, og følgelig ble Kristi fødsel ni måneder seinere, altså 6.1.

-Samtidig må det bemerkes at alle disse datoene mer eller mindre samsvarer med årstidenes begynnelse (vintersolverv, vårjevndøgn etc.) slik disse ble oppfattet i ulike regioner, sier Frøyshov. 6.1. var altså en dato for vintersolverv i Egypt. Det kan altså ha vært et motiv for både ikke-kristne og kristne å legge sine fester til tida på eller rundt noen av de fire årstidsbegynnelsene.

Ikke kopiert hedensk høytid

Det kan virke som kalkulasjonshypotesen er den sterkeste. Gitt at Kristi fødselsfest oppstod allerede mens kristendommen var en liten og heller ubetydelig religion mener Frøyshov det er usannsynlig at de kristne, som ofte stod i motsetning til det hedenske samfunnet, skulle ha kopiert og kristnet en hedensk praksis.

– Kristeliggjøring og inkulturasjon av pagan festtematikk synes mer sannsynlig etter at kristendommen ble dominerende religion og statsreligion, for da var de i en seirende posisjon og kunne lettere tilegne seg ikke-kristen kultur, avslutter Frøyshov.

Aktuelle forskere

Denne artikkelen ble først publisert på Det teologiske fakultets hjemmesider den 19.12.2013. 

Fra Det teologiske fakultet ved UiO: 

Om julen: 

 

 , , ,