Fra forskningen

Ofret religionsfriheten

religioner      |      16/05/2014

 Eidsvoldmennene valgte bort religionsfriheten til fordel for stabilitet. 

«Fra forskningen» er en artikkelserie på Religioner.no hvor forskningsinstitusjonene selv får presentere noe av sitt arbeid. 

Av Kamilla Simonnes for Det teologiske fakultet ved UiO.

800px-Eidsvoll_riksraad_1814

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 av Oscar Arnold Wergeland – Stortingsarkivet.

Det er 19. februar 1814. For litt over en måned siden har danske kong Fredrik 6 undertegnet Kieltraktaten og med det avstått Norge til Sverige. For bare tre dager siden, den 16. februar, er det blitt besluttet at det skal kalles inn til en riksforsamling. Nå sender den danske tronfølgeren, Christian Frederik, ut et brev til alle landets biskoper: Den 25. februar, eller så raskt som mulig, skal det avholdes en såkalt bededagsgudstjeneste i alle landets menigheter. Etter gudstjenesten skal det avlegges ed til fedrelandet og velges valgmenn til Riksforsamlingen.

– Christian Frederik så verdien av å ta i bruk kirken i arbeidet med å få på plass en grunnlov. Kirken var rett og slett datidens nyhetssentral. Det som ble sagt i kirken, ble spredd. Derfor fikk også kirken en viktig rolle i grunnlovsarbeidet, sier Hallgeir Elstad, professor ved TF.

(…) en konservativ linje ble valgt fordi man fryktet at det å åpne for flere religioner ville føre til strid og ustabilitet – noe som ville være særlig truende for en ung nasjon som Norge.

Han har forsket på hvilken rolle kirken spilte i opptakten til 1814-grunnloven. Det har også professor Dag Thorkildsen ved samme fakultet. Nå, når grunnloven feirer 200 år, gjør de opp status. Hva vet vi om religionens og kirkens rolle i grunnlovsarbeidet?

Forbud mot trosfrihet

La oss begynne med grunnlovens paragrafer. 1814-grunnloven åpnet ikke for trosfrihet og etter paragraf 2 i grunnloven var munkeordener, jesuitter og jøder nektet adgang til riket.

– Dette var ikke noe nytt. Grunnloven videreførte bare det som hadde vært praksis frem til da. Allerede i 1624 hadde Christian 4. utstedt forordninger som forbød katolske prester og jesuitter i Danmark-Norge, sier Thorkildsen.

– Når det gjaldt religionsspørsmål var grunnloven altså klart konservativ. Men hvorfor ble det slik? spør han.

Eidsvoll-mennene kunne nemlig ha valgt annerledes, mener Elstad og Thorkildsen – ikke minst fordi grunnloven sett under ett var svært radikal etter datidens normer. Faktisk ble den sett på som Europas mest liberale ettersom 40 prosent av alle menn over 25 år hadde stemmerett, forteller de.

Postkort fra 100-års jubileet i 1914 med motiv fra Riksforsamlingen. Ukjent kunstner. Eier: Nasjonalbiblioteket

– I Europa på denne tiden var det i ferd med å skje en holdningsendring. Opplysningstiden hadde ført med seg en rekke nye ideer. Flere av disse, som ideen om folkesuverenitet og maktfordeling, fikk innpass i den norske grunnloven. Men det samme gjaldt altså ikke for ideen om religionsfrihet, sier Elstad.

Der vant den konservative linjen frem. Det var et bevisst valg, mener de to forskerne.

– I en bok av Christian Magnus Falsen fra 1818 kommer det klart frem at religionsfrihet ble diskutert, men at en konservativ linje ble valgt fordi man fryktet at det å åpne for flere religioner ville føre til strid og ustabilitet – noe som ville være særlig truende for en ung nasjon som Norge, sier Elstad.

To tok til motmæle

I Danmark på samme tid, i mars 1814, valgte kongen en annen løsning. Han utstedte et såkalt frihetsbrev til alle jøder, noe som ga dem omtrent de samme rettigheter som alle andre dansker.

– Det setter vedtaket på Eidsvoll i et nokså grelt lys, sier Thorkildsen.

Av de totalt 14 prestene på Eidsvoll var det svært få som tok til motmæle mot den restriktive linjen man la seg på i religionsspørsmål. Også blant de andre 43 embetsmennene var det bred oppslutning om den konservative linjen.

– Av prestene var det bare to som ga klart uttrykk for at de var i mot jødeparagrafen, og mente at jødene burde ha adgang til riket, sier Elstad.

–  Ja, en av dem, Hans Midelfart, uttalte til og med at han mente jødeparagrafen var «motbydelig», sier Thorkildsen.

Først i 1851 ble jødeparagrafen i den norske grunnloven opphevet. Det var seks år etter den såkalte dissenterloven ble vedtatt.

– Denne loven gjorde det for første gang mulig å være norsk og ikke medlem av den evangelisk-lutherske kirke, sier Thorkildsen.

Munkeforbudet og jesuittparagrafen ble opphevet enda senere, i henholdsvis 1897 og 1956. Først i 1964, i forbindelse med grunnlovens 150-årsjubileum, ble religionsfrihet tatt inn som et prinsipp i grunnloven.

En sentral rolle

De aller fleste av prestene på Eidsvoll tilhørte grupperingen som fikk navnet Selvstendighetspartiet. De kjempet for at Norge skulle bli en selvstendig stat og ville ha den danske tronarvingen Christian Frederik som konge.

– Christian Frederik hadde helt fra han kunngjorde at det skulle samles en riksforsamling, forstått hvor viktig det var å få kirken med på laget. Og han hadde rett; prestene var uten tvil blant de aller viktigste opinionsdannerne, de var hans viktigste allierte for å vinne folket, sier Elstad.

Synet som ble fremmet av mange prester var at det var Gud som hadde grepet inn og gitt oss Christian Frederik

Helt fra starten av fikk kirken derfor en sentral rolle. Det var i kirken valgmennene til Eidsvoll ble valgt og det var også der valgmennenes edsavleggelse foregikk. Prestene var dessuten ansvarlig for å utforme de såkalte valgadressene, et skriv hvor det ble kunngjort at menigheten stilte seg bak de respektive valgmenn.

– Disse adressene inneholdt gjerne en lang rekke hyllester til Christian Frederik – han var en svært populær mann, sier Elstad.

sitat.

Mange konger ble hyllet

Prestene engasjerte seg politisk i form av at flere av dem holdt prekener som klart støttet opp under Christian Fredriks prosjekt.

– I 1814 foregikk det en aktiv propagandakrig. Prestene tok del i denne, sier Elstad.

– Ja, flere av dem holdt noen svært saftige prekener, hvor de forente patriotisme og religion, sier Thorkildsen.

– En del trykket også opp prekenene sine og spredde dem, sier Elstad.

Språket i prekenene var ofte pompøst og nærmest svulstig. Selvstendighetsprosjektet og Christian Frederiks rolle ble dessuten gitt en religiøs fortolkning og dimensjon av prestene, forteller de to forskerne.

– Christian Frederik ble omtalt som Norges redningsmann, han ble nærmest fremstilt som en Messias, sier Thorkildsen.

– Synet som ble fremmet av mange prester var at det var Gud som hadde grepet inn og gitt oss Christian Frederik, sier Elstad.

Thorkildsen understreker imidlertid at det vel så mye kan ha vært en luthersk lydighetstradisjon – altså tanken om at man skal være lydig mot den Gud har innsatt som konge – som førte til den massive støtten til Christian Fredrik som en reell tro på hans prosjekt.

– Det er interessant å merke seg hvor fort holdningen blant prestene endret seg – 1814 var virkelig et paradoksenes år. I starten av 1814, mens Frederik 6. fortsatt var konge, ba de for ham. Senere var det Christian Frederik prestene stilte seg bak. Da Karl 13. ble konge mot slutten av 1814, støttet de ham.

Tre konger ble altså hyllet på ett år.

– Samtidig gikk prestene fra en voldsom patriotisme til å støtte en union med Sverige, sier Thorkildsen.

Denne artikkelen ble første gang publisert på hjemmesidene til Det teologiske fakultet ved UiO den 16.5.2014.

Les mer om forskning ved Det teologiske fakultet ved UiO. 

Aktuelle forskere

 

 , , ,