Aktuelt

Gabriel besøker Oslo International Church

Hans Olav Arnesen      |      12/11/2012

Gabriel er en spansk katolikk som utforsker kirkemiljøet i Oslo. Denne søndagen var han på besøk i Oslo International Church. 

Av Gabriel Barbero Consuegra og Hans Olav Arnesen

Gamlebyen kirke, også kalt Oslo hospitals kirke

Oslo har blitt en meget internasjonal by. Hva er da mer naturlig enn at byen får en tilsvarende internasjonal kirke? Denne søndagen var Gabriel på besøk i Oslo International Church, og menigheten var like mangfoldig som navnet antyder.

Utradisjonell gudstjeneste i historisk kirkebygg

Oslo International Church holder til i Gamlebyen kirke. Gudstjenesten holdes klokken fire på ettermiddagen, ettersom Den norske kirke holder gudstjeneste klokken elleve på formiddagen. Gamlebyen kirke er en meget tradisjonsrik kirke med en historie som går tilbake til middelalderen. Den første kirken på stedet var en fransiskansk klosterkirke som ble oppført i 1290.

Oslo International Church er åpen for medlemmer av alle kristne denominasjoner. Vi ble ønsket velkommen av kirkens pastor, en ung og trendy utseende brasilianer ved navn Maicon. Han hadde andre forpliktelser denne søndagen, og kunne ikke være tilstede ved gudstjenesten, men det var ikke noe problem. Gabriel var forbauset over at gudstjenesten kunne ledes av legfolk. Denne søndagenvar det en mann fra Etiopia som ledet gudstjenesten, mens en norsk kvinne stod for en tekstlesning fra evangeliet etter Matteus, med tilhørende refleksjoner og kommentarer. Å holde gudstjeneste uten en prest var nokså spesielt for en katolikk som Gabriel:

«De syntes ikke å ha behov for en prest under gudstjenesten. Denne ideen om ikke å behøve en prest er typisk protestantisk. Istedet kunne tilsynelatende hvem som helst, som har gjort de rette forberedelsene, lede gudstjenesten og bidra med sine refleksjoner, bønner og tanker.»

Gudstjenesten ble innledet med at alle i menigheten presenterte seg selv og fortalte hvor de kom fra. Land som Nederland, Spania, Sverige, Tyskland, Japan, Sør-Korea, Etiopia, Tanzania, Afghanistan, Tsjekkia, USA og Sør-Afrika var representert. Deretter fulgte en sangbolk. Utvalget av sanger var også svært internasjonalt, selv om teksten, i likhet med gudstjenesten generelt, var på  engelsk. Blant annet ble skotske og svenske sanger sunget. Gabriel har tidligere vært begeistret over at anglikanere og lutheranere deler ut et hefte hvor liturgien står forklart, og hvor sangtekster og skriftlesninger står oppført. Slik var det ikke i Oslo International Church, men istedet ble teksten projisert på et lerret, noe som fungerte minst like bra.

Gabriel noterte seg også at barna kun var tilstede under den første sangbolken. Etter det ble de tatt med til søndagsskole i sakristiet. De yngste var altså bare med på den mest barnevennlige delen av gudstjenesten, men også resten av menigheten var ung. Gabriel noterte seg at han, med sine 42 år, antageligvis var den eldste personen tilstede.

Gabriel er lidenskapelig opptatt av musikk. I Gabriels første ikke-katolske gudstjeneste i Oslo domkirke var det musikalske nivået så høyt at det var vanskelig for menigheten å bidra. I Oslo International Church var alt lagt til rette for at menigheten kunne synge med. Melodiene var både fengende og enkle, og tre forsangere gjorde det enda lettere å holde følge. Selv om Gamlebyen kirke har et flott orgel ble ikke dette tatt i bruk under gudstjenesten. Istedet ble det brukt et piano og perkusjonsinstrumenter, noe Gabriel syntes passet godt.

Sangtekstene ble vist med en projektor

Bønn og tekstlesning

Det var en ung norsk kvinne som stod for tekstlesningen. Hun tok utgangspunkt i Matteus-evangeliet, og apostelen Peter. Hun pekte blant annet på at Peter, Klippen som kirken er bygget på, er et eksempel på forbilledlig tro og styrke. Selv han viser  likevel svakhet, hovmod og manglende tro i evangeliene. Som et eksempel på svakhet trakk hun frem at Peter begynte å synke da han tvilte på om det var mulig å gå på vannet på Genesaretsjøen. Også hans trefoldige fornektelse av Jesus etter at hans mester ble arrestert ble trukket frem. Det at Peter forsøkte å overtale Jesus til ikke å reise til Jerusalem ble brukt som et tegn på hovmod. Hvis selv «klippen» Peter hadde slike mangler og svakheter blir det underlig når kristne ledere skal forsøke å fremstå som feilfrie, mente hun. Var dette et lite stikk mot Den katolske kirke og mer elitestyrte protestantiske kirkesamfunn?

en verdensby som ønsker folk fra ulike land velkommen med åpne armer

I tillegg til sang og tekstlesning, var bønn en viktig del av gudstjenesten. Det mest rørende eksempelet var takkebønnen. Bønnelederen bad om at Gud fortsatte å velsigne Norge, slik han så sjenerøst hadde gjort til nå. Han trakk også frem at mange i menigheten hadde funnet seg et nytt hjem i Norge, og blitt tatt vel imot. Noen hadde ikke reist frivillig, men blitt tvunget til å forlate sitt hjemland som flyktninger, og var følgelig enda mer takknemlige. Gabriel var enig i at Oslo er en gjestfri by:

«Som bønnelederen sa; det er en verdensby som ønsker folk fra ulike land velkommen med åpne armer, og han uttrykte dette også med kroppsspråket. Og åpenbart deler jeg disse følelsene og er fullstendig enig med ham. Så takk til Norge og gratulerer!»

Var dette egentlig noen gudstjeneste?

Gabriel syntes samlingen i Oslo International Church var veldig flott, men noterte seg at det var så mange avvik fra andre gudstjenester at han måtte stille seg spørsmålet om det i det hele tatt kunne betegnes som en gudstjeneste, eller messe? Det var ingen prest, ingen Fadervår, ingen trosbekjennelse og heller ingen nattverd. Gabriel noterte seg også andre, mindre ulikheter:

«Ett aspekt som fanget min oppmerksomhet var fraværet av symbolske gester. Ingen gjorde korsets tegn, selv når vi gikk inn i kirken, og forbi bilder av Kristus (skulpturer og malerier). Ingen knelte. Vi bare satt eller stod avhengig av anledningen, om vi sang eller ba».

Gabriel tviler på om dette ville blitt regnet som en gudstjeneste utifra et formelt katolsk synspunkt. Istedet ville man nok kalt det en samling av mennesker som møttes for å feire Jesus. Men personlig har han et annet syn, og mener at det kan være sunt å fornye måten man feirer Gud på, særlig for unge mennesker:

«(…) fra et formelt synspunkt vil ikke denne opplevelsen kunne regnes som en messe, sensu stricto (i streng forstand). Men fra et åndelig, menneskelig og følelsesmessig synspunkt er det er en fullblods gudstjeneste.»

En ting som derimot var likt var kollekten. Gabriel misliker denne skikken, selv om han forstår at det er nødvendig. I tilfellet med Oslo International Church er den nok viktigere ettersom de ennå ikke mottar statsstøtte. Ideelt sett skulle Gabriel sett at kollektbøssen stod plassert ved inngangen, eller ble sendt rundt helt i starten slik at gudstjenestens rent åndelige karakter ikke ble ødelagt av tanker om penger.

Gud er bindeleddet, troen på Kristus

 Kirkekaffe

Etter gudstjenesten var det kirkekaffe. Det var svært hyggelig og Gabriel syntes det var spennende å treffe så mange ulike mennesker fra ulike land og forskjellige kirkesamfunn. Noen var kommet til Norge for godt, andre var her midlertidig, mens enkelte kun hadde vært her noen måneder og ikke riktig visste hva fremtiden hadde å by på. En mann fra Tanzania sa til Gabriel:

«Jeg ser enhet i mangfold. Gud er bindeleddet, troen på Kristus.»

Gabriel fikk oppleve en internasjonal menighet og en uformell og avslappet gudstjeneste i Oslo International Church. Hvilken kirke bør Gabriel besøke neste uke? Gi oss et tips i kommentarfeltet under artikkelen, eller bruk nettsidens kontaktskjema.

 Gabriel Barbero Consuegra

 

Religioner.no lenker: 

Lenker: 

 

 

 , , , , , ,