Aktuelt

Gud i norsk politikk

Hans Olav Arnesen      |      23/05/2013

Hvordan bør forholdet mellom staten og organisert religion være i dagens Norge? Det var temaet som ble diskutert da Religioner.no, Det teologiske Menighetsfakultetet og Human-Etisk Forbund inviterte til foredrag og samtale på Litteraturhuset i Oslo den 22.5.2013

Tekst av Hans Olav Arnesen Foto av Dan-Raoul Husebø Miranda

8794478562_eeb86e0913_n

Torkel Brekke

Professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, Torkel Brekke, skrev i 2002 boken Gud i norsk politikk. Siden den gang har mye skjedd innenfor religionspolitikken. Sammen med rektor for Det teologiske Menighetsfakultetet i Oslo, Leif Vidar Haanes, og faglig leder i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig, stilte Brekke opp for å gi en oppdatering på temaet.

Arrangementet bestod av et foredrag av Torkel Brekke. Deretter fulgte et innlegg av Haanes og Sandvig, etterfulgt av en panelsamtale, og spørsmål fra salen.

Om sekularisering og mekanismene bak

Norge gjennomgår en sekulariseringsprosess, slo Brekke fast i sitt foredrag.  Men hva er sekularisering?  Opprinnelig var dette en betegnelse på statens ekspropriering av kirkelig eiendom. Begrepet brukes også om en historisk prosess hvor religionen skilles ut fra andre deler av samfunnet. Brekke peker på kong Christian 3 som mannen som for alvor igangsatte denne prosessen da han i 1537 avsatte de katolske biskopene i Norge og innførte lutheranismen som ny statsreligion.

Differensiering er altså kjernen i sekulariseringen, men finnes det noen alternative perspektiver på fenomenet?

Har vi et religionsmarked? 

I USA er mange religionssosiologer, med Rodney Stark i spissen, opptatt av religion og marked. Man ser på religiøse trossamfunn og livssynsorganiasjer som ulike tilbydere på et marked hvor de konkurrerer om tilhengere, eller kjøpere. I så måte blir det naturlig å se på USA som et fritt religiøst marked, sammenlignet med Europa hvor religiøse monopol har vært vanlig.

Med monopol menes ikke at kirken er det eneste tillatte trossamfunn, men at man fyller visse kriterier for særbehandling. Eksempelvis at man har en offisielt anerkjent statskirke. At man har offisiell anerkjennelse av noen grupper, men ikke andre. At staten utnevner eller godkjenner kirkens ledere. At staten betaler lønn til kirkens ansatte. At man har et system for å drive inn skatt til finansiering av kirken eller eller subsidierer drift og vedlikehold av kirker. I Norge oppfyller Den norske kirke fremdeles flere av disse punktene.

To interessante spørsmål kan reises ut i fra dette bildet av det religiøse landskapet som et marked. Fører religiøse monopol til lavere religionsdeltagelse? Og vil en eventuell åpning av det religiøse markedet, en deregulering, føre til høyere deltagelse? Sverige er land hvor man nylig har avskaffet statskirkeordningen, og Brekke mener det blir interessant å følge dette landet for å se hvorvidt dereguleringshypotesen holder vann.

Trenger vi statskirken? 

En del tilhengere av statskirken mener at Norge trenger kirken. Vi har ikke tilstrekkelige incentiver til å opprettholde kirken som privatpersoner, og derfor må staten ta denne rollen. Synet på religion som et samfunnslim er gammelt og har blant annet blitt forfektet av den franske religionssosiologen Émile Durkheim. Den amerikanske religionssosiologen Robert Bellah myntet begrepet «civil religion» eller borgerreligion, om ulike ritualer, fortellinger og feiringer som foregår i et samfunn på tvers av religionsskillene. I USA er 4. juli-feiringen et godt eksempel, mens 17-mai er det klassiske eksempelet på en norsk borgerreligionsfeiring.

Behovet for slik borgerreligion blir spesielt åpenbart i krisesituasjoner, slik som etter terrorangrepene 22. juli. Blomsterhavet utenfor domkirken var ett eksempel, og viser at religiøse rom kan bli viktige når katastrofen rammer.

Politikerne mer konservative enn kirken

Den norske kirke fikk, eller tok, en spesiell rolle etter 22. juli. Men er den lenger like privilegert i dag, nå som statskirkeordningen er avskaffet? Brekke pekte på  at mye fremdeles var ved det samme også etter fjorårets reform. Finansieringsmodellen er den samme, og det at Den norske kirke i det hele tatt nevnes spesielt i Grunnloven er en form for særbehandling. Men det er ofte ikke prester og biskoper i Den norske kirke som tviholder sterkest på det tette båndet mellom stat og kirke. Ofte er det nettopp dem som har reist spørsmål ved dette partnerskapet, og en lang rekke utvalg, helt siden Sivertsenutvalget i 1975, har pekt på nødvendigheten av en endring i retning større likebehandling innenfor religionspolitikken.

Det er politikerne som stritter i mot, og konklusjonene og anbefalingene til utvalg etter utvalg har blitt oversett. Selv mente Brekke det burde være et fritt «marked» for trossamfunn, og at medlemskontingent var den naturlige måten å finansiere dem på.

Han avsluttet med et sitat fra en amerikansk høyesterettsdommer, Hugo Black: «A union of government and religion tends to destroy government and degrade religion.»

8794567630_047e2410e4

Leif Vidar Haanes

Teologisk enighet

Leif Vidar Haanes begynte sitt innlegg med å si at det likegodt kunne vært holdt på Det teologiske Menighetsfakultetet. Faktisk har MF helt siden sin unnfangelse i begynnelsen av det første århundret vært tuftet på en liberal organisasjonsfrihetstanke, mens teologien var konservativ. På Det teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo var det derimot motsatt.

Haanes mente likevel at det var for enkelt å si at vi i Norge kun har hatt Statskirken. Det ble nemlig gjort rom for en stor grad av eget initiativ og frihet i form av ulike organisasjoner. At selve driften av Statskirken var besørget av staten medførte heller ikke at kristen-Norge var uvillige til å åpne lommeboka for det de mente var verdt det.

8784038663_47a71e18c7

Bente Sandvig

 Livssynshumanistisk advarsel

Bente Sandvig mente at man ennå hadde mange rester av statskirkeordningen. At Den norske kirke er skrevet inne i Grunnloven ville vært et faresignal i de fleste andre kulturer enn den stødige, sosialdemokratiske norske, mente hun. Også skolegudstjenester var problematisk, og dessuten vanskelig å forsvare ettersom stadig færre går i kirken. Verst var nok likevel beslutningen om at kirkevalgene skal avholdes samtidig som kommune og fylkesvalg.

Sandvig mente at det heller ikke var bra at kirken så villig lar seg bruke som en bærer av norsk identitet og kulturarv. Istedet burde man heller enes om verdigrunnlaget. Det er noe vi alle kan ha «aksjer» i, mente Sandvig, og det var mindre viktig hvor disse verdiene hadde sitt opphav.

Sandvig håpte  kirken selv ville bli tydeligere på forskjellen mellom å være medlem av Den norske kirke og borger av nasjonen Norge.

«Jeg vil dere vel, men som et trossamfunn mer enn som en ivaretager av norsk identitet.»

Uenighet fra publikum

Arrangementet ble avsluttet med en panelsamtale, og spørsmål fra publikum. Finansieringsordningen kom snart i fokus. Burde alt finansieres gjennom en medlemskontingent eller burde det tas gjennom skatteseddelen? Haanes var tilhenger av sistnevnte ordning, men om man ikke ønsket å gi penger til noen livssynsorganisasjon eller trossamfunn kunne man gitt penger til en annen god sak, eksempelvis universiteter.

Brekke var da raskt ute med å konkludere med at universitetene jo så absolutt trengte penger. Ikke desto mindre slo de liberalistiske instinktene til, og han advarte mot effekten av offentlig finansiering. Det kan gjøre oss litt slappe. Det gjelder ikke bare trossamfunn, men også universitetene, og Brekke var motstander av større grunnbevilgninger til høyere utdanning: «Penger er farlig,» slo han fast.

De tre paneldeltagerne var sørgelig enige om at det var galt å gi Den norske kirke forrang. Heldigvis for debattens del kom det motforestillinger fra publikum, til dels nokså friske. En kvinne lurte på hvorfor Human-Etisk Forbund var så imot skolegudstjenestene.

«Hvorfor går ikke bare Human-Etisk Forbund inn for å avskaffe julen?

En annen kvinne hadde et forslag om å inkludere jødiske, muslimske og hinduiske høytider istedet for å fjerne de kristne som allerede finnes.

8784281287_377a9d0032

Trond Bakkevig

Trond Bakkevig er prost i Den norske kirke og har selv ledet et kirkeutvalg i 2002. Han hadde flere innvendinger til paneldeltagernes innlegg. Forestillingen om at fri konkurranse skaper økt engasjement gir nok mest mening om man selv er liberalist, slik som Brekke, mente Bakkevig. En vel så viktig forklaring på det friske kirkelivet i USA er kirkenes rolle som etniske identitetsmarkør i et svært flerkulturelt land. Og i Norge er det jo tradisjon å finansiere alt offentlig, og i dag er det vel Human-Etisk Forbund som i størst grad nyter godt av tilskuddene, mente han. De slipper jo utgifter til gudstjenester, prester, presteboliger og lignende, men har de samme inntektene.

Livssynshumanisten Roar Johnsen mente derimot at kirken hadde blitt behandlet for pent av paneldeltagerne. Kirken ble fremlagt nesten som noe nøytralt, men det var viktig å huske på at det faktisk dreide seg om folk som tror på en Gud, og som forsøker å fremme denne troen. Det burde problematiseres i større grad at folk har en slik gudetro og et offentlig verv på samme tid, og gjør man det blir det tydeligere at statskirkeordningen er totalt feil: «Skill stat og kirke»!

Hva mener du? Bør skolegudstjenestene avskaffes? Bør Den norske kirke ut av Grunnloven? Bør norske tros- og livssynsorganisasjoner finansiere seg selv?

 

Religioner.no lenker:

 

 , , , , , ,