Fra redaksjonen

Homonasjonalister

Hans Olav Arnesen      |      31/01/2016

Hans Olav Arnesen“Homofili er et biologisk og sosialt avvik”.  

Slike utsagn fra en politiker er ikke egnet til å tiltrekke seg skjeve velgere, skulle man tro. Og da Jean-Marie Le Pen ledet Nasjonal Front høstet de neppe heller særlig mange stemmer fra det homofile miljøet.

Mye har imidlertid endret seg under hans datter Marine Le Pen. Hun har pyntet på nasjonalistpartiets frynsete rykte og rufsete image. Ikke bare er den jødefiendtlige retorikken borte, hun fremstår som jødenes forsvarer. Og hun nøyer seg ikke med å avstå fra antihomofile utsagn, hun brer sine beskyttende vinger om de franske homofile og hevder å ville verne dem mot faren fra islamistene som truer Den franske republikken generelt, men jøder og homofile spesielt.

Litt av en snuoperasjon, men homofile franskmenn har vel for god hukommelse til å falle for noe slikt? Og er det ikke dessuten slik at homofile, særlig i en kosmopolittisk metropol som Paris, er for progressive, multikulturalistiske og solidariske med andre minoriteter til å falle for denne flørten fra et reaksjonært, fremmedfiendtlig parti på den ytre høyresiden?

Vel, ifølge en meningsmåling gjengitt av The Spectator har Nasjonal Front støtte av mer enn en fjerdedel (26 %) av homofile velgere i Paris, sammenlignet med 16 % av den heterofile velgermassen. Ikke bare tiltrekker Marine Le Pen seg homofile velgere, men flere av hennes partifeller og rådgivere er homofile. En av disse er Sébastian Chenu, en profilert homoaktivist og grunnlegger av organisasjonen Gaylib, som sluttet seg til Nasjonal Front i 2014.

Bestyrtelse vakte det også da fjorårets vinner av den homofile skjønnhetskonkurransen, Adonis-prisen, Matthieu Chartraire, stod frem som en glødende Nasjonal Front-tilhenger.

Hva er grunnen til at franske homofile er villig til å stemme på et parti som inntil nylig stemplet dem som avvikere?

Det avhenger av hvem man spør. Sébastian Chenu hevder å være tiltrukket av Nasjonal Fronts Europa- og sosialpolitikk. Ikke desto mindre er det sannsynligvis frykten for islam og muslimer som motiverer mange av de homofile NF-velgerne.

Når mennesker migrerer tar de sine verdier og holdninger med seg. Midtøsten og Nord-Afrika er ikke, med unntak av deler av Israel, homovennlig. Heller ikke kvinnevennlig, sett med europeiske øyne. Ikke sjeldent blir det sagt at en del arabiske menn har tatt med seg middelalderske holdninger til sine nye hjemland.

Det er å gjøre middelalderen urett. Ingenting tyder på at det var noen kulturell aksept i middelalderens Europa for den typen overgrep mot kvinner man nå har sett, først på Tahrir-plassen i Egypt, og deretter i Köln og andre steder. Sodomi var derimot ikke akseptert, og da franskekongen stilte lederne for Tempelridderordenen for retten i 1307, var dette en av de mange anklagene. Likevel blir det galt å betegne antihomofile holdninger som noe typisk middelaldersk. Mens sodomi i middelalderen var én synd på linje med en rekke andre synder, ble den antatt smittsomt korrumperende kraften i menns begjær etter andre menn en kilde til intens bekymring i senere perioder. At sekulære domstoler etterhvert overtok kirkens ansvar for å dømme i slike saker var ikke noe fremskritt, sett med homofile øyne.

Straffene var ofte like grusomme som dem man i dag er vitne til i de områdene Den islamske staten kontrollerer i Syria og Irak. Frankrike var ikke noe unntak. I 1750 ble to unge franskmenn, en griseslakter og en skapmakerlærling på henholdsvis 20 og 18 år idømt dødsstraff for sodomi. De ble begge brent, men humant nok ble de kvalt først.

Slike bestialske straffer var ment å ha en avskrekkende effekt og forekom relativt sjeldent, men i opplysningstiden var det flere som stilte spørsmål ved hvorvidt “forbrytelser” av denne typen rettferdiggjorde slike brutale avstraffelser. Det gjorde også det revolusjonære Nasjonalkonventet, som i 1791 opphevet lovene mot sodomi.

Franske homofiles kamp for like rettigheter endte naturligvis ikke der, og allerede under Napoleon ble homofile på ny rettsforfulgt, men da på grunnlag av lover mot generell umoral, som ikke spesifikt rettet seg mot seksuelle relasjoner menn imellom. Revolusjonen var riktignok en milepæl i kampen for homofiles rettigheter i Europa, men veien frem mot likeverd var lang og kronglete, også for franske homofile.

Da landet tillot likekjønnede ekteskap i 2013 var det på tross av betydelig motstand fra konservativt hold. Det var kanskje å forvente, men skuffende for mange homofile var det at også landets sosialistiske president, François Hollande, ventet lenge med å flagge sitt ståsted i dette spørsmålet.

Homofile har vært en undertrykket minoritet i Europa, like inn i moderne tid, selv om dødsstraffene etterhvert ble erstattet av straffarbeid og deretter fengsling. Så sent som i 1972 lød paragraf 2013 av den norske straffeloven som følger: 

«Finder utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar.»

Denne historien kommer vi ikke utenom. Selv om vesteuropeiske homofile ennå møter fordommer, i blant også vold, vet de nok derfor utmerket godt at de nå lever i en gylden tid preget av en toleranse for samliv utenfor heteronormen som tidligere tiders homser knapt ville våget å drømme om.

Da er det kanskje ikke så rart at homofile er ekstra vare for tegn på at denne utviklingen reverseres?

Slike tegn er det dessverre en del av. Franske menn som våger å vise likekjønnet kjærlighet i offentligheten risikerer å betale en høy pris for det. Hatkriminalitet mot homofile har krevd flere liv de senere årene. Noen av disse drapene er begått av høyreekstreme. Andre av menn med arabisk opphav.

En homofil blogger, Patrick McCarthy, uttalte i et intervju med The Spectator at mordet på fem homofile i den tradisjonelt homovennlige byen Bordeaux, hvor han er bosatt, i løpet av to måneder i 2005, kan ha bidratt til de antiislamske holdningene man i dag ser blant mange franske homofile. En del av disse drapene ble begått av menn med arabisk opphav, forklarer han, og de hadde en ødeleggende effekt på det tidligere så levende homsemiljøet i byen. Nasjonal Front tilbyr et hjem til de homofile som føler seg fordømt av muslimer, mener han, men legger til at han synes det er urovekkende at ugjerningene til noen få arabere har skapt så sterke motsetninger mellom det homofile- og det muslimske miljøet.

Homoparade gjennom Grønland i Oslo, 2013. Foto: Hans Olav Arnesen

Homoparade gjennom Grønland i Oslo, 2013. Foto: Hans Olav Arnesen

I Norge har vi vært forskånet fra drap på homofile begått av muslimer, men det har vært voldsepisoder og tilfeller av hets mot homofile fra muslimske menn som har sett på det som sin oppgave å holde Grønland homofritt. Det homofile miljøet i hovedstaden vår har ikke flokket til den ytre høyresiden av den grunn, men har istedet arrangert homoparader gjennom det moskérike strøket. Da Oslo fikk sin første muslimske ordførerkandidat, Shoaib Sultan, var det samtidig en mann som støttet homofiles rett til adopsjon og var tilhenger av likekjønnede ekteskap. Dette forhindret ham ikke fra å bli konfrontert med tidligere uttalelser om at homofili var å anse som en synd i islam. Sultan fastslo at han personlig ikke anså homofili som en synd.

Det kan synes som om homomiljøet selv, ved å reagere slik de har gjort, med å avholde homoparader gjennom Grønland, og profilerte muslimer som Sultan, med sine homovennlige holdninger, har bidratt til å dempe appellen til det ytre høyre blant norske homofile.

Ikke desto mindre lever flere av de mest profilerte islamkritikerne med adresse i Norge også i forhold med en partner av samme kjønn. Hege Storhaug og hennes samboer Rita Karlsen er to eksempler. Begge har de Human Rights Service som sin arbeidsplass, og med sin nye bok, Islam – den ellevte landeplage, har Storhaug vært høyt og lavt den siste tiden. Sarah Azmeh Rasmussen har også stått frem som såvel lesbisk som transkjønnet. 

En annen homofil islamkritiker, kanskje mer kjent utenfor landets grenser, er den amerikanske journalisten og forfatteren Bruce Bawer. Det var kjærligheten til en norsk mann som i sin tid fikk ham til å flytte til Norge. Før han forlot USA var det fundamentalistisk kristendom som opprørte ham. Da han kom til Europa ble det imidlertid klart for ham at ytterliggående muslimer var en langt større trussel mot homofiles sikkerhet og hardt tilkjempede rettigheter enn de amerikanske kristenfundamentalistene.

Forestillingen om at intolerante religiøse miljøer utgjør en fare for Vestens homofile preger store deler av Bawers forfatterskap. Det gjelder også de islamkritiske bøkene. I en av dem beskriver han en episode hvor han selv var nær ved å bli et offer for antihomofil vold i Oslo. Hans norske partner ble ved en annen anledning angrepet, men klarte å overmanne overfallsmannen. 

Kanskje har vi hatt en tendens til å undervurdere effekten av slike traumatiske enkelthendelser? Det ligger nok mer bak Bawers årelange aktivisme og religionskritiske forfatterskap enn en erkjennelse av at han selv kunne endt opp som et siffer i hatkriminalitetsstatistikken, men det ville likevel vært underlig om ikke i det minste noe av drivkraften bak engasjementet hans stammer fra slike opplevelser.

Egenopplevd vold er ikke det eneste som kan fremme antimuslimske holdninger blant homofile. Stygge blikk, hets, andrehåndsberetninger om vold eller trusler formidlet av venner og bekjente, kan til sammen skape adskillig frykt og sinne, som igjen kan vokse til hat.

Kanskje er det dette som er Nasjonal Front-koden?

The Times of Israel stilte seg spørsmålet hvorvidt forklaringen på at et økende antall franske jøder gir sine stemmer til det tidligere åpenlyst jødefiendtlige partiet Nasjonal Front kan tilskrives min fiendes fiende er min venn-prinsippet.  Det samme spørsmålet kan stilles om homofile Nasjonal Front-velgere. 

Le Pen synes å være seg svært bevisst dette fenomenet, og har konkludert med at flere av hennes fars gamle hakkekyllinger gjør mer nytte som støttespillere enn som hatobjekter. Av samme grunn forsøker hun også å fiske stemmer blant sekulære, velintegrerte muslimer, som i likhet med jøder og homofile er blant de første til å merke det på kroppen når islamsk ekstremisme brer om seg i de muslimske miljøene.

Hva som vil skje dersom Le Pen faktisk vinner makten en dag er uvisst. Særlig gunstig for muslimske franskmenn vil det sannsynligvis ikke bli.

Det er derfor i franske muslimers egen interesse å slå hardt ned på antihomofile holdninger og handlinger i egne rekker. At en del homofile frykter for fremtiden er kanskje ikke så rart, gitt vår egen antihomofile fortid, men også fordi homofili ennå i dag er forbudt i de fleste muslimske land, i en del tilfeller straffbart med døden.

Vil et stadig mer muslimsk Frankrike bli et mer homofiendtlig land?

Mange franske homofile synes å engste seg for det, og denne frykten er nyttig for Le Pen. Ikke bare fordi det gir henne innpass blant en ny velgergruppe, men fordi det gjør det mulig for Nasjonal Front å fremstå som de svakeste gruppenes forsvarere, og samtidig klandre det politiske etablissementet for å svikte jøder og homofile, såvel som muslimer som først og fremst ønsker å være franskmenn. Og takket være sin unge, mer tradisjonelle niese, Marion Marechal-Le Pen, kan Nasjonal Front likevel holde på mange av de gamle, homohatende kjernevelgerne, selv om Marine fremstår som aldri så homo- og jødevennlig.

De homofile har gått fra å være foraktede avvikere til å bli et særdeles nyttig redskap i Nasjonal Fronts svært så effektive valgkampmaskineri. 

Hans Olav Arnesen, redaktør i Religioner.no. 

Litteratur:

  • Bawer, B. While Europe Slept
  • Dynes, W. History of Homosexuality in Europe and America

Religioner.no-lenker: 

 

 , ,