Aktuelt

Hva kjennetegner god religionskritikk?

religioner      |      25/07/2016

Hvor går grensen mellom konstruktiv kritikk og harselering med religion? Og er det best om kritikken kommer fra de troende selv, eller utenfra?

Av Aksel Bjerke

Histoisk har de fleste religionskritikere selv vært religiøse. Paulus kritiserer gresk religion på Areopagos i Athen. Av Rafael år 1515 e.Kr. Kilde: Wikimedia Commons.

Historisk har de fleste religionskritikere selv vært religiøse. Apostelen Paulus kritiserer gresk  religion på Areopagos i Athen. Av Rafael. Kilde: Wikimedia Commons.

En stereotypisk religionskritiker er misjonærens motpart, som ønsker å drive folk fra troen. Men religionskritikk finnes i mange former, og motivene for å bruke tid og krefter på å kritisere negative trekk ved religiøs tro eller praksis varierer sterkt. Det å stå innenfor eller utenfor en religion har mye å si, både for måten kritikk føres, og hvordan kritikken oppfattes av de som tilhører en tro. Hva er mest effektivt, å bli refset av sine egne, eller å få høre et perspektiv som ikke er bundet av de samme sosiale eller konfesjonelle føringer som ens egne? Religioner.no har snakket med både religiøse og ikke-religiøse religionskritikere og samfunnsdebattanter for å finne ut hva som ligger til grunn for det å drive religionskritikk, samt å innhente noen synspunkter på hva som kjennetegner henholdsvis god og dårlig kritikk.

Stian Kilde Aarebrot. Foto: Arnfinn Pettersen.

Stian Kilde Aarebrot. Foto: Arnfinn Pettersen.

De interne kritikerne

Jeg møter presten Stian Kilde Aarebrot på Youngstorget og vi tar en prat om religionskritikk over en vegetarburrito fra vogna som selger meksikansk mat der på dagtid. Aarebrot driver nettverket Etter Kristus hvor de prøver å gjøre kristendommen relevant i samtiden ved å etterleve religionen i en moderne verden.

– Jeg vil presentere Jesu budskap, sier Aarebrot,  –Så lite som mulig skal hefte ved det opprinnelige budskapet.

Han tar fasten som et eksempel og viser meg hans Nokia 3210. Denne gamle telefonen begynte han å bruke etter et fasteeksperiment der målet ikke var å unngå mat, men å holde seg unna sosiale medier i en lengre periode. Det var bruddet med avhengigheten til noe man egentlig ikke trenger Aarebrot tolket som fastens egentlige budskap.

I februar i år startet dokumentarserien Frelst på vgtv.no der VG-journalist Rut Helen Gjævert tar et oppgjør med sin egen fortid som soldat i bevegelsen Jesus Revolution. Hennes erfaringer har paralleller med Aarebrots deltagelse i den karismatiske pinsebevegelsen i Hamar. Tiden i pinsemenigheten fikk han til å sette spørsmålstegn ved om han egentlig var kristen. Selv om han beholdt troen og senere tok presteutdannelse, har denne tiden preget hans forhold til det han kaller ukultur i deler av norsk kristendom, der det forekommer maktmisbruk i religionens navn. Aarebrot mener at det er noe grunnleggende galt i et menneskesyn som setter individets behov til side for et overordnet mål som trumfer alle andre hensyn.

– Det er en dualisme i menneskesynet der det åndelige tillegges mer verdi enn det kroppslige og verdslige. Fokuset er i for stor grad på at man skal ‘komme hjem’, sier han og viser til tanken om at himmelen er der mennesket egentlig hører til.

Aarebrot har skrevet om en mangel på selvrefleksjon i karismatiske miljøer, og har etterlyst et oppgjør med en kultur som ikke tillater kritikk av tingenes tilstand. – Grubling er omveier og det har vi ikke tid til, sier han tilbakeskuende om det sterke fokuset på ektefølt tro og et ensporet fokus på frelse for en selv og andre.

– Jeg ønsker meg en kristendom der det er rom for spørsmål, rom for undring. Har man ikke svar på alt er det greit.

Han trekker frem at mye har skjedd siden hans egen tid i pinsebevegelsen og at den har blitt mer moderat siden 90-tallet. For eksempel peker han på at det nå finnes en professor i teologi med bakgrunn fra pinsebevegelsen på Det teologiske menighetsfakultet, der Aarebrot selv tok utdannelsen, noe han tror ville vært utenkelig for få år siden. Samtidig mener han at de ekstreme ytterkantene har blitt enda sterkere og peker på miljøet rundt televangelisten Jan Hanvold som representative for en ekstrem motstand mot mer akademiske, teologiske tilnærminger til tro.

Farhan Sha. Eget foto.

Farhan Sha. Eget foto.

Farhan Shah er masterstudent på ved Det teologiske fakultet i Oslo og beskriver seg selv som en muslimsk humanist. Shah skriver en avhandling om den pakistanske filosofen Muhammad Iqbal, som han bruker for å utforme det han kaller en moderne islamsk humanisme. Han mener at det er grunnleggende problemer i den formen islam som religion har fått. Shah anser Koranen som en hellig bok som inneholder Guds ord, men er skeptisk til mange av de eksisterende tolkningene av den.

– Det er selvinnlysende at den tradisjonelle fortolkningsmetodologien er inadekvat, og hindrer muslimene i å finne kreative løsninger på moderne praktiske forhold, sier Shah.

Han mener at islam har størknet på grunn av en kanonisering av hadith-litteraturen (utsagn og eksempler fra profeten Muhammads liv) der Koranen i praksis har blitt tilsidesatt. Shah mener dette er grunnen til at mange muslimske praksiser i dag er preget av diskriminering, kvinners dårlige posisjon i muslimske samfunn og et betent forhold til blasfemi og apostasi. Shah mener en kreativ, humanistisk nylesning av Koranen er løsningen for å finne frem til islams sanne budskap og at dette kan være starten på en prosess for å lindre de negative effektene av århundrer med vranglesning.

– Islams basale formål består i å løse menneskehetens praktiske og reelle problemer», sier han. – Dette er direkte relatert til etablering av et rettferdig og konstruktivt system, som gagner menneskeheten i sin totalitet.

Shah mener mange muslimer misforstår begrepet islamkritikk og blander det med en fornektelse av religion. For ham er islamkritikk en grunnleggende del i å forstå religionen korrekt, fordi det alltid vil være et skille mellom:

– Guds ord på den ene siden og menneskelig forståelse av Guds ord på den annen.

Uten kritisk refleksjon mener Shah at mennesker alltid vil stå i fare for å ende opp med fastlåste forståelser av islam der enkelte maktpersoner vil beskytte seg selv mot ekstern kritikk ved å referere til guds evige påbud. Således er kritikk helt nødvendig for Shah om man skal unngå at mennesker erstatter gud med seg selv under pretensjonen om å være forvalteren av den eneste sanne forståelse av den hellige teksten.

Vebjørn Selbekk. Foto: foto Magnar Børnes, Dagen.

Vebjørn Selbekk. Foto: foto Magnar Børnes.

Vebjørn Selbekk er mest kjent for trykkingen av Muhammad-karikaturene  i Magazinet i 2006, og for sin islamkritikk. Men Selbekk er også en kristen som har rettet pennen mot sine trosfeller, senest i en artikkel om kristen ekstremisme i Humanist Tidsskrift. Han trekker frem forsvaret av ytringsfriheten som den viktigste motivasjonen i sin kritikk av religion, fordi han mener at det å rope ut om noe problematisk uten frykt for konsekvensene er blant de viktigste verdiene vårt samfunn har.

Vi spør ham om hva han tenker om det å kritisere religioner utenfra og innenfra.

– Ja, altså det blir jo en type forskjell i og med at jeg er kristen sjøl, sier Selbekk og understreker at når han krever at muslimske ledere skal ta tak i problematiske ting i sin religion, må også han gjøre det samme i kristendommen.

– Så forskjellen er vel at det ene er ekstern kritikk og det andre er mer intern hygiene.

Selbekk sier han er blitt mer opptatt av kritikk av kristendommen på bakgrunn av islamkritikken han har ført.

– Jeg kan ikke bare peke på muslimer og si at ‘her må det ryddes opp’, og ‘ta avstand fra terror’. Det foregår også overgrep i kristendommens navn og jeg vil bidra til å ta tak i det.

Andreas Wahl Blomkvist.

Andreas Wahl Blomkvist. Eget foto.

De eksterne kritikerne

Der troende kritiserer sin religion basert på hva de mener at det hellige budskapet egentlig handler om, har de som befinner seg utenfor religionen andre midler og mål for sin kritikk. Andreas Wahl Blomkvist er medisinstudent og ateist, og har både satt spørsmålstegn ved Bibelens historiske sannhetsinnhold, og etterspurt et oppgjør med det han mener er en intoleranse og et voldspotensial i islam. Han forteller at han kritiserer religion av samme årsak som han kritiserer alternativ medisin, fra et rasjonalistisk perspektiv basert på en vitenskapelig fremgangsmåte for hvordan man kan vite noe substansielt om verden.

– Religiøse åpenbaringer, dogmer og naiv tro står i veien for dette, sier Blomkvist.

Selv om Blomkvist er en brennende religionskritiker er han også opptatt av åndelighet som et grunnleggende menneskelig behov. Han forteller at han blir irritert når religiøse personer mener han som ateist ikke forstår at et åndelig behov kan bli tilfredsstilt ved å leve et religiøst liv. Poenget er, ifølge Blomkvist, at den religiøse rammen ikke tilfører noe mer reell åndelig substans enn en ikke-religiøs fremgangsmåte, snarere tvert imot, siden religion for han er basert på usannheter.

– Problemet er at dette er universalt for alle mennesker, og er uavhengig den kulturreligiøse konteksten. Å finne et felles språk for mening og mystisisme er en av de store utfordringene for vår tid.

Fokuset på empirisk verifiserbar sannhet er grunnleggende i Blomkvists negative syn på religion. Han mener at religioner har fått en særstilling ved at de er skjermet for mye av kritikken som rettes mot alle andre ideologier og tankesystemer.

– Når det kommer til religion legger vi for ofte godviljen til, sier Blomkvist. – Når David slår i hjel to hundre filistere for å legge deres penisforhuder fulltallig foran Kong Saul, slik at han kan få datteren Mikal (1 Samuel 18), bør vi først og fremst anerkjenne galskapen, ikke lete etter visdom mellom linjene, bemerker han tørt.

Eks-muslimen Mohammed Rah deler Blomkvists oppfatning av at religion opphøyes og behandles annerledes enn andre tankesystemer. For ham er religion bare et menneskelig forsøk på å sette moralske verdier i system.

– Gjennom de religiøse mytene har mennesker prøvd å sette moralske standarder for hvordan individet må eller bør leve, samt hvordan samfunnet bør eller må styres, sier Rah.

Problemet for ham er at samtidig som religion handler om regler for livsførsel har:  – Mennesket historisk prøvd å hevde sin makt over andre ved å gjøre sine verdier og ideologier til noe guddommelig og ukrenkelig. Gjennom kritisk tenkning utfordrer vi makthavere og godt etablerte kulturelle verdier, og på den måten dekonstrueres det gamle og det nye skapes.

Rah mener vi må skille sterkere mellom mennesker og religion og således ikke tolke kritikk av religion som personlige angrep. For ham er det mye viktigere å anerkjenne at mennesker har større verdi enn ideer og religioner. Han mener at det å kritisere en religion fra et ikke-troende perspektiv ikke bør tolkes som et angrep, fordi det er mange paralleller mellom ekstern kritikk og krangler mellom religiøse i kampen om å finne den korrekte guddommelig sannhet.

– Siden vi mennesker ser verden fra ulike innfallsvinkler, så er religionskritikk en naturlig del av oss. Det er nemlig ikke bare de ikke-religiøse som driver med religionskritikk. De religiøse selv er de mest aktive religionskritikerne.

Effekten av innenfra- og utenfrakritikk

Det å tilhøre en religion man kritiserer og således snakke til sine egne, og det å stå utenfor å kritisere er et sentralt skille som kan legge sterke føringer på hvordan man blir oppfattet og hvordan man velger å gå frem i sin kritikk. Aarebrot peker på at kritikk utenfra er best tjent om den føres på en lyttende måte, der man anerkjenner at man ikke vet alt om de man kritiserer. Han er tilbøyelig til å tro at den beste kritikken er den som kommer innenfra.

– Jeg tror at intern kritikk ofte treffer bedre, fordi de som kritiserer har større kjennskap og forståelse om hva de snakker om. Det er lettere å være skarp med sine egne, og det er også større sjanse for at man blir lyttet til.

Aarebrot bruker som eksempel at det vil ha større gjennomslagskraft om den kristen-konservative avisen Dagen kritiserte problematisk praksis i karismatiske kristne miljøer enn om den mer liberale kristne avisen Vårt Land skulle gjort det. Videre mener han at det ville hatt enda mindre effekt om det ikke-religiøse Human-Etisk Forbund skulle uttalt seg. Aarebrot presiserer likevel at der det ikke eksisterer noe særlig intern refleksjon og kritikk, bør folk på utsiden si ifra dersom det foregår problematiske ting.

– Det er ingen mennesker som innehar sannheten. Tilnærmingen bør være dialogisk. Altså, det handler om gjensidig respekt, likeverd, aktiv lytting, åpenhet og ikke minst personlig mot til å endre sine meninger i møte med ‘den andre’, sier Shah.

Han etterspør dialogen som utgangspunkt for ekstern kritikk og setter islamkritikeren Hege Storhaug opp mot professor i interreligiøse relasjoner Oddbjørn Leirvik. Der Storhaug av Shah oppfattes som styrt av en tydelig politisk agenda der hun maler skremselsbilder av islam fremstår Leirvik som kunnskapsrik og lyttende, samtidig som han tydelig peker på problematiske passasjer i koranen. For Shah er altså ikke Leirvik en bedre islamkritiker fordi han er snill, men fordi han lytter samtidig som han kritiserer, og at hans til tider overraskende sterke kritikk er basert på kjennskap til spesifikke tekster og tolkninger.

– Ja, det er jo forskjell på en intern og ekstern kritikk, sier Selbekk. – Men begge deler har sin plass og alle må ha rett til å delta i det store ordskifte. Jeg mener at møtet mellom islam og de vestlige demokratiene er en av de store debattene i vår tid. Det er noe som endrer nasjonene våre og da må det være et helt åpent ordskifte der alle skal få delta.

Selbekk trekker en parallell til hvordan kristendommen har utviklet seg i vestlige samfunn, og påpeker dette ikke ville ha skjedd om det kun hadde vært interne kirkelige råd som fikk lov til å mene noe om kirken og kristendommens påvirkning på samfunnet.

– Vi kan ikke bare overlate debatten om islam til muslimene», understreker han.

Mohamed Rah av Arnfinn Pettersen

Mohamed Rah av Arnfinn Pettersen

Rah som har gått ut av islam, peker på noe av det samme som Aarebrot når han anerkjenner behovet for interne kritikere i religionene. Rah er enige i at disse mestrer en retorikk som medtroende lettere kan forholde seg til, derfor er de essensielle i en sunn religionskritisk samtale. Samtidig presiserer han behovet for kritikere som står utenfor.

– De er nødvendige fordi de uredd setter spørsmålstegn ved de allment aksepterte normene og verdiene og ikke frykter å provosere de reaksjonære kreftene i samfunnet, sier Rah. Han mener at det første steget i å skape en skikkelig debatt er å utfordre status quo.

– Det viser folket at det finnes andre perspektiver på saker og ting og på den måten åpner de vei for interne kritikerne til å kunne ytre sine meninger.

Blomkvist er mindre optimistisk med hensyn til effekten av ekstern religionskritikk. Han tror denne altfor sjelden klarer å penetrere det han kaller de «religiøse ekkokamrene». Men denne motstanden er ikke nok til å undergrave hans motivasjon for å fortsette en systematisk kritikk av religion på både spesifikt og generelt grunnlag. Samtidig ser han at kritikken kan ha effekt.

– De jeg virkelig har hatt påvirkning på er de yngre og tvilende – ganske enkelt, de som ikke er indoktrinert. Mitt siste bidrag i Aftenposten, om Bibelen, resulterte likevel i et par overraskende e-poster fra dypt troende, så kanskje jeg undervurderer denne påvirkningskraften?

Religionskritikk eller krenkelse?

Hva som skiller god og dårlig religionskritikk er et spørsmål som ofte omtales som grensene mellom kritikk og harselering, i blant trakassering. I dag er dette spørsmålet ofte knyttet til kritikk av minoritetsreligioner og særlig islam. Balansen mellom kritikk og krenkelse ble nylig revitalisert også i en majoritetssammenheng da den kristne Hallgeir Reiten anmeldte Dagbladet-kommentator Aksel Braanen Sterri for diskriminering mot religiøse for sitt religionskritiske innlegg «Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen«. Grensene mellom kompromissløs religionskritikk og hatefulle utsagn er dermed ikke bare et spørsmål om rasisme eller islamofobi.

Både Rah og Blomkvist gjør et tydelig skille mellom det å kritisere og latterliggjøre religion og det å rette seg mot enkeltmennesker.

– Det er ingen samfunnsrett å ikke bli krenket, fastslår Blomkvist. – Jeg har fått min andel av kritikk, mye regelrett «krenkende», men jeg har aldri hatt behovet for å innta noe offerrolle. Du har faktisk en rett til å si hva du vil om meg og mine oppfatninger, og jeg har en rett til å si hva jeg mener om dine.

– La de tusen blomster blomstre, sier Selbekk, som ikke ønsker å ha én mening om hva som utgjør god religionskritikk. – Satire og provokasjoner kan være viktig, selv om det ikke er mitt språk. Jeg driver en nyhetsavis, men for eksempel Charlie Hebdo bruker satire og det må være lov.

Selbekk henviser til det franske satiremagasinet som flere ganger har trykket satiriske forsider med religiøs tematikk.  Selbekk understreker at konfrontasjon i form av sterke meninger ikke er noe man bør frykte. Det er en større fare å unngå konfrontasjonene ved å ikke ta opp vanskelige temaer, mener han.

– Jeg tror konfrontasjon kan føre oss videre. Derfor er jeg også kritisk til utrykket ytringsansvar. For meg er det et ekko av tidligere tiders sensur. Ytringsansvar har ikke ført verden videre.  Faktum er at det ofte er smerte og uro som har ført oss videre, rett og slett.

Blant de som er intervjuet til denne artikkelen er det stor enighet om at både intern og ekstern religionskritikk er ønskelig, men det er ulike syn på hvordan disse to forskjellige formene for kritikk burde vinkles. De som tilhører en religion legger større vekt på et aspekt av respekt og en dialogisk fremgangsmåte, mens de som står utenfor i større grad understreker fryktløs, ubunden tale, fri fra noen særskilt respekt for religionenes egne forståelseshorisonter. Disse to posisjonene er naturligvis knyttet til grunnlaget for kritikken, om målet er å kritisere enkelte problematiske trekk ved religioner, eller hvorvidt man anser religionen i seg selv som problemet.


Eksempler på religions- og livssynskritikk på Religioner.no:

Denne artikkelen er skrevet med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Denne artikkelen er skrevet med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

 , , , , , , , , , ,