Aktuelt

Hvordan hilser vi på hverandre?

idatjo      |      11/10/2012

Du entrer et feststemt rom rundt kl. 20.00 en fredagskveld. I rommet sitter salig blanding av kjente, bekjente og ukjente.  Hvem skal hilses på? Hvem skal klemmes, hvem håndhilser man på? Holder det noen ganger med et nikk på hodet? Må jeg hilse på alle? Hilseritualer kan forvirre selv i egen kultur, for ikke å snakke om ved utenlandsopphold i mer eksotiske miljøer. Hvor kommer den fra, denne skikken som man er pent nødt til å forholde seg til?

Av Ida Therese Johannessen

«Reagan og Gorbatsjov de sa, fred og frihet er vårt mål», sang Jahn Teigen. Men man kan ikke forhandle uten å gå igjennom de obligatoriske hilseritualene først. Foto: Wikimedia Commons.

Å ikke hilse er ensbetydende med å ikke anerkjenne den andres eksistens

Martin Thomassen, førsteamanuensis ved sosialantropologisk institutt på NTNU og ekspert på hilseritualer, forteller at hilseritualer er like gamle som homo sapiens selv.

–       Faktisk er rituell atferd noe av det mest sentrale som definerer mennesket som menneske til forskjell fra de andre primatene.

Selv om dyr også oppviser rituell atferd, for eksempel hunder som lekesloss, har de menneskelige ritualene en helt annen kompleksitet enn dyrenes. Menneskelige ritualer vedlikeholder og bekrefter bånd, også mellom mennesker som ikke er fysisk tilstede her og nå.

Å ikke hilse kan anses som en krigserklæring

Hilseritualer er dagliglivets ritualer, hva antropologene passende omtaler som hverdagsritualer. Mer spesifikt går hilseritualer inn under kategorien høflighetsritualer.

–       Sosial interaksjon i dagliglivet er preget av en rekke høflighetsritualer, litt teatralske måter å komme i kontakt med, eller etablere kontakt med, andre mennesker på, sier Thomassen.

Ritualene fungerer da som situasjonsmarkører, som markerer overgangen fra en situasjon til en ny. Når du ankommer fredagsfesten kan du altså ikke sette i gang skravlingen før du har hilst, før din situasjon som ny i rommet har blitt markert.

–       Å ikke hilse er ensbetydende med å ikke anerkjenne den andres eksistens. Dette kan oppfattes som fornærmende, i verste fall som en «krigserklæring». Veien til konflikt er kort!, sier Thomassen

vi åpner for sameksistens med andre

Hilseritualer er kulturelt betinget, og derfor foranderlige. Blant norske ungdommer observerer vi hilseritualer i endring. Trenden innebærer at ungdom, spesielt gutter i flerkulturelle urbane områder, håndhilser på hverandre. Det er da snakk om et skikkelig håndtrykk og den ledige venstrehånden føres gjerne opp til hjertet i en bevegelse der hele kroppen er med. Thomassen tolker dette som en måte å vise respekt på i et flerkulturelt by- og ungdomsmiljø.

Sosialantropolog Viggo Vestel har forsket på ungdom på en ungdomsklubb i Groruddalen, og ser de nye hilseritualene i sammenheng med endret språkbruk der ord fra innvandrergruppenes morsmål blir del av ungdomkulturens hverdagsspråk. For Vestel er dette inkluderende mekanismer som gjør at hver og en ungdom blir sett. Hilseritualene blir inklusjonsritualer.

Selve poenget med hilseritualer er å etablere relasjoner mellom mennesker. I følge Thomassen er hilseritualet en måte å anerkjenne den andres eksistens på.

–       Det vi gjør når vi hilser er at vi åpner for sameksistens med andre.

Hilseritualer er essensielle for den sosiale skapningen mennesket jo er. Men som sosiale skapninger utøver vi også kontroll. Slik sosial kontroll er et aspekt ved hilseritualene. Thomassen sier at det å hilse riktig bringer utsideren inn i samfunnsfolden.

–       Hilseritualene påminner folk om hva de bør gjøre. Kanskje har hilseritualer en slik påminnende funksjon. Mennesker er som kjent glemske.

Litt mye av det gode? Gorbatsjov gir Honecker det såkalte dødskysset i 1989. Faksimile fra NRK.no

Hilsing i utlandet

Glemsk eller ikke, når Ola Nordmann krysser landegrensen og setter kursen for den store verden, bør de stedspesifikke hilseritualene være på plass. Selv innenfor det europeiske kontinent finner vi et spekter av hilseritualer. Fra fast håndtrykk med eller uten øyekontakt, til kyssing på begge kinn, eller bare på det ene. I tillegg må man være kjønnsforskjeller bevisst. Kan kvinnen ta initiativ til å hilse på mannen? Klemmer kvinner andre kvinner, eller også fremmede menn? På tross av ulik praksis er de europeiske hilseformene likevel overkommelige for en nordmann på tur. Vi er godt vant med håndhilsing, og klemming er vi heller ikke fremmede for. Men tar vi turen østover, finner vi hilseritualer av en helt annen art enn de hjemlige, der religiøse aspekter også er tydeligere.

Jeg hilser på et annet menneske, men det andre mennesket hilser ikke tilbake

I Thailand er den vanligste hilsemåten en «wai» – hilsing med samlede håndflater. Frank Hansen, redaktør for nettstedet ithailand.no, forteller at waien etterligner en lotusblomst, som er symbolet på Buddhas oppvåkning og generelt på renhet. Hvor høyt man holder hendene når man waier, er avhengig av statusen mellom personene som hilser.

–       En generell regel er at man waier høyt til skikkelser med høy rang. Dette kan være til munker eller Buddhastatuer», forteller Hansen. En høy wai er på høyde med pannen og man legger gjerne tomlene inntil nesen. Hansen forteller også at thailandsk kosmologi kommer til uttrykk gjennom waiene.

Mange religiøse gjenstander er ikke «døde» ting, men ting som har kraft og/eller er tilkyttet religiøse skikkelser. Disse tingene som for eksempel sakraliserte statuer og amuletter er på sett vis manifestasjoner av de religiøse skikkelsene og behandles deretter». Disse statuene krever altså høy waiing, som uttrykk for respekt for skikkelsene.

I Thailand er det større fokus på rang og klasse enn det vi er vant med fra Norge. Rang og klasse bestemmes ut fra alder, økonomi og stilling og i følge Hansen må disse forskjellene symboliseres for å være gjeldene.

–       Slik jeg tolker hilseritualene i Thailand er dette en av deres funksjoner, sier Hansen.

Et konkret eksempel på hvordan hilseritualer kan komme til uttrykk når personer med ulike statuser møtes finner man i relasjonen mellom munker og lekfolk. Når man besøker et tempel i Thailand er det forventet at man waier til munkene, men munkene waier ikke tilbake. Hansen forteller at i sitt første møte med Thailand opplevde han dette som uhøflig.

–       Jeg hilser på et annet menneske, men det andre mennesket hilser ikke tilbake, forteller han om da han forsøkte å bygge relasjoner til munkene.

Ved nærmere undersøkelse og samtaler med thaier i templet oppdaget han at det var nettopp på grunn av dette relasjonsaspektet munkene ikke hilser tilbake. Waien bygger relasjoner og det å gå inn i en buddhistisk munkeorden innebærer nettopp det å gi avkall på det verdslige.

Slik Frank Hansen tolker det, er hilseritualer et uttrykk for sentrale thailandske verdier som respekt mellom mennesker med ulike sosiale statuser og for å fremvise generell høflighet. Med dette blir waien et verktøy som brukes relasjonelt. Den fungerer sosialt stabiliserende og skaper en harmonisk atmosfære mellom folk som møtes på ulike sosiale og private arenaer.

Frank Hansen waier i Thailand

At man er nødt til å hilse, er noe man rett og slett må forholde seg til. Hilsing er allmennmenneskelig og tilstede i alle kulturer. Å finne ut hvordan det hilses når man trer inn i en ukjent kultur, er essensielt for å bli oppfattet som høflig og for muligheten til videre kommunikasjon. Så hvordan forholder du deg når du ankommer fredagsfesten? Det finnes det dessverre ingen oppskrift på. Selv ikke en hilseekspert har svaret:

–       Dette varierer fra person til person og fra ett sosialt miljø til et annet, sier Thomassen.

Vet du bestandig hvordan man skal hilse på ulike grupper mennesker, bestående av folk fra ulike generasjoner, ulike kjønn og kanskje også ulik kulturbakgrunn? Har du noen morsomme eller pinlige hilsehistorier vil vi gjerne høre om dem. Ellers kan kanskje Thomassens hilseguide være til hjelp for deg som skal til utlandet.

 

Martin Thomassens hilseguide

  • I USA er det vanlig for menn å håndhilse når de møtes, men det er ganske uvanlig for menn å kysse når de hilser på hverandre. Hilsenen er tilfeldig – et håndtrykk, et smil og et «hello».
  • I Storbritannia er det vanlig å bare si «hi» når venner møtes. De håndhilser vanligvis bare når de møtes for første gang. Sosial kyssing, ofte bare ett kyss på kinnet, er vanlig i en uformell situasjon mellom menn og kvinner, og også mellom kvinner som kjenner   hverandre veldig godt.
  • Franske statsborgere, deriblant barn, håndhilser på vennene sine og kysser på begge kinn. I Japan, er felles hilsen for menn og kvinner å bøye seg når de hilser på noen.
  • I arabiske land vil nære mannlige venner eller kolleger klemme og kysse begge kinn. De håndhilser med høyre hånd, lenger, men mindre fast enn i Vesten. Kontakt mellom motsatte kjønn i offentlige rom anses uanstendig. Ikke tilby å håndhilse med motsatt kjønn.
  • Ungarerne kysser hverandre på kinnene. Den vanligste måten er å kysse fra høyre til venstre. Når menn møtes for første gang, er den uformelle normen et fast håndtrykk.
  • I Belgia kysser folk på det ene kinnet når de møtes, uavhengig av kjønn eller hvor godt de kjenner hverandre
  • Kinesere har en tendens til å være mer konservative. Når de møter noen for første gang, ville de vanligvis nikke og smile, eller hilse i hendene i en formell situasjon.
  • I Russland er den typiske hilsen et veldig fast håndtrykk og direkte øyekontakt. Når menn håndhilser med kvinner, er et håndtrykket mindre fast. Det anses galant å kysse kvinner tre ganger på vekslende kinn, og til og med å kysse hender.
  • I Albania håndhilser menn på hverandre. Avhengig av hvor nært mennene kjenner hverandre, kan et kyss på hvert kinn også være vanlig. Når en mann møter en kvinnelig slektning, er et kyss på hvert kinn, eller to på hvert kinn, vanlig. Med venner eller kolleger, vil det være normalt med et lett håndtrykk . Kvinner kan håndhilse eller kysse hverandre på begge kinn
  • I Armenia, tradisjonelt, og spesielt i distriktene, må kvinnene vente til mannen tilbyr hånden for håndhilsen. Mellom gode venner og familiemedlemmer, er et kyss på kinnet og en lett klem vanlig.

 


 

 

 , , , , , , , , ,

  • Jeg synes hilsing er veldig vanskelig og er ofte usikker. En generell regel synes å være å håndhilse på menn og klemming av kvinner. Men hva med alder og autoritet? Klemmer man en kvinnelig overordnet? Hvis ikke blir det jo en innrømmelse av forskjeller i et egalitært Norge. Når man kommer inn i et rom fullt av mennesker, må man virkelig håndhilse eller klemme alle sammen, eller holder det med et «hei!» og et vink?

  • Liv Silva Holmesland

    Vanskelig i tema. I Brasil bare man flytter seg fra en stat til en annen kan hilseformene arte seg forskjellig. I Sør Brasil gir man 3 kyss, I Rio gir man to kyss og i Sao Paulo gir man ett kyss. Det er ikke lett.

  • Grunde G A

    Ved hilsing er det ofte håndtrykk som brukes ihvertfall med nye bekjente eller jobb, for min del. Der syns jeg det er plagsomt og irriterende med folk som bare hiver fram ei slapp hånd. Hvorfor tar ikke folk seg bryet med å hilse ordentlig lenger?

  • Dorthe

    Jeg opplever at hilsing avhenger veldig av situasjonen. For meg er det viktig å anerkjenne at jeg ser de andre, men hvordan jeg gjør det avhenger av kvaliteten på forholdet mellom meg og den andre.

    Men, som Hans Olav påpeker, vil jeg si at antall en skal hilse på er med på å avgjøre hvilke type hilsing en gjør. Av og til er kanskje et «Hei» og en kort presentasjon nok?

  • Kanskje man kan klare seg med å erklære at «jeg anerkjenner deres eksistens» når man kommer inn i et fullstappet rom?