Aktuelt

Hvordan kan vi best ødelegge verden?

religioner      |      19/12/2012

Ingen forventer at verden skal vare evig, og religionene har ulike forklaringer på hvordan jorda og menneskeheten skal gå under. Men trenger vi å vente på at guddommelige makter skal gjøre slutt på verden, eller kan vi teoretisk sett gjøre jobben selv?  Cand. scient. Jens A. Huseby har bestemt seg for å gjøre sitt beste (eller verste) forsøk på å finne en vitenskapelig måte å ødelegge jorda på. 

Av Jens Andreas Huseby

Eclipse667

Solformørkelser var tidligere et skremmende syn for mange mennesker og minnet oss på hvor viktig solen er for oss. Illustrasjon: Wikimedia Commons

I filmer, tegneserier og bøker har vi fått høre om hvordan vitenskapsmenn, enten bevisst eller ubevisst, truer med å drepe alt som lever. Noen vanlige måter å stelle i stand et hjemmesnekret dommedag på er å fyre av all verdens atomvåpen, slippe løs dødelige virus eller invitere brutale romvesener til å ta over planeten vår.

En skikkelig undergang utrydder jo ikke bare menneskene, men ALT som lever på jorden.

Disse standardapokalypsene fungerer dessverre ikke helt. En skikkelig undergang utrydder jo ikke bare menneskene, men ALT som lever på jorden. Det er vanskeligere å få til enn det umiddelbart høres ut som. For det første fordi det finnes levende organismer nesten overalt på jorden. Selv inne i stein, kilometere ned i bakken kravler det av liv. Den andre utfordringen er at liv er så fordømt tilpasningsdyktig. Dersom vårt dommedagsvåpen bruker for lang tid på å virke, vil mange arter rekke å tilpasse seg den nye og utrivelige verdenen som vi steller i stand. For å være på den sikre siden må vi derfor fullstendig ødelegge planeten og vi må gjøre det på ganske kort tid. Her er en gjennomgang av mulighetene vi har, rangert etter hvor gjennomførbare de er.

Goodbye sunshine

Uten sola blir ikke jorden tilført energi. Planter kan lage energirike molekyler uten fotosyntesen og da blir det ingen mat på dyrene i neste omgang. Nå har man oppdaget dyr på havbunnen som lever av kjemikalier som spruter opp av små minivulkaner, men uten solen vil det snart bli slutt på flytende vann i havene og vi kan vinke farvel til også disse rakkerne.

Hvordan skal vi kvitte oss med sola når den er så tung? Vi får dessverre ikke flyttet på den uten å sende noe som er nesten like massivt mot den, enten en stjerne eller et sort hull, og da er vi jo like langt. Da er det 333.000 ganger lettere å flytte jorda ut av banen rundt sola. En stor planet som sneiet oss kunne gjort susen og skutt oss ut i det tomme verdensrommet eller forsiktig dyttet oss inn på kollisjonskurs mot sola. Teoretisk mulig, men du verden så upraktisk.

 

j.huseby.månenutavbane

Månen i hodet

Månen sirkler rundt jorda med en fart på omtrent 1000 meter i sekundet. Hvis den hadde gått raskere ville ikke jordens tyngdekraft holdt den tilbake og månen ville forsvunnet ut i universet.

(…) i følge Bibelen tok det syv dager å skape jorda. Og syv dager etter at vi har bremset ned månen, blir jorden ødelagt

Hva om vi klarte å bremse den ned? Det er enda enklere enn å forandre jordas bane.Hvis vi bare bremser den litt, vil månen få en enda mer elliptisk bane; noen ganger vil den være veldig nære oss og andre ganger veldig langt borte. Etter lang, lang tid vil den til slutt treffe oss. For å finne ut hvor mye vi må bremse den ned så den styrter rett mot jorda, fyrte jeg opp “Universe Sandbox” som man kan laste ned fra Steam. Etter litt eksperimentering fikk jeg svaret: hvis månen bremses ned til omtrent 165 meter i sekundet, vil den dette rett ned mot jorda. Og vi får en poetisk bonus; i følge Bibelen tok det syv dager å skape jorda. Og syv dager etter at vi har bremset ned månen, blir jorden ødelagt.

Det er bare én hake ved denne planen. For å ikke bruke hundrevis av år på å bremse ned månen må vi kræsje noe stort rett inn i den så den stopper. Dette “noe” må enten være så stort eller ha så høy fart (begge deler gir høy bevegelsesenergi) at månen knuses. I stedet for et stort smell som knuser og smelter jorden vil vi heller få se tidenes fyrverkeri når månestøv og steiner brenner opp i atmosfæren.

Ikke mye til dommedag.

 

jordogmånekolliderer

Månen kolliderer med jorden.

Hule, heiteste

Selv månen er altså for stor til å være et godt verktøy for å starte verdens ende. Kan vi klare oss med noe mindre?

Ja! Hvis tar noe på størrelse med Mount Everest og klemmer det sammen til det blir et bittelite sort hull kan vi sette i gang en snedig reaksjon. Hvis vi slipper det sorte hullet ned mot bakken, vil det suge til seg både stein og jord og forsvinne nedover mot midten av jorda. Når det kommer til midten har det så stor fart at det fortsetter ut på den andre siden. Bak seg har den laget en svær tunnel. Tunnelen blir kjapt tettet av den flytende magmaen, men historien slutter ikke der.

Det sorte hullet spretter en meter eller to opp på den andre siden av jorden før den faller tilbake. I mellomtiden har jorden rotert litt, så det sorte hullet lager en ny tunnel tvers igjennom planeten vår. Og slik fortsetter det. Sakte blir jorden uthulet som en gigantisk innebandyball før den kollapser inn i seg selv. Og blir en del av det sorte hullet.

En kjempeplan! Dessverre klarer selv ikke The Large Hadron Collider å lage sorte hull som er større enn subatomiske partikler.

 

Jupiter_by_Cassini-Huygens

Jupiter skaper hodebry for gale vitenskapsmenn som vil ødelegge verden ved hjelp av meteorer. Illustrasjon: Wikimedia Commons

Jupiter, et problem

Mellom Mars og Jupiter ligger asteroidebeltet. En enorm samling steiner som ikke er store nok til å kalles planeter, men mer enn store nok til å lage trøbbel for jorda. Nesten alle meteorittene som er funnet på jorda kommer herfra. I 2007 beregnet noen forskere at både steinen som lagde et av de største kraterene på månen og meteoritten som utryddet dinosaurene var biter av asteroiden “298 Baptistina” som ble slått løs i en kollisjon i asteroidebeltet.

Med så mange svære steiner som flyr rundt omkring er det lett å se for seg at man kan sette gang en dominoeffekt av kollisjoner som etterhvert sender en dødelig miniplanet i vår retning.

Det ville krevd mye prøving og feiling, for de aller fleste asteroidene vi får sendt avgårde ville blitt fanget av den enorme tyngdekraften til den største planeten i solsystemet og ikke nådd jorda. Astronomer kaller gjerne Jupiter for en kosmisk “støvsuger” fordi den drar til seg så mange av de farlige steinene som flyr rundt i solsystemet vårt.

JohnvonNeumann-LosAlamos

John Neumann, gale vitenskapsmenns store forbilde. Foto: Wikimedia Commons

Von Neumanns bittelille dings

En menneskeskapt dommedag kan virke uoverkommelig, men fortvil ikke! Vitenskapen har kommet langt siden romfartens gullalder og nye muligheter har åpnet seg. Idéen er ikke ny, faktisk først foreslått av en som mange mener er en ekte “gal vitenskapsman”; John von Neumann. Ved siden av å regne ut at atomvåpenkappløpet under den kalde krigen faktisk ville sørge for fred bare det ble farlig nok, skisserte von Neumann en genial dommedagsmaskin.

En von Neumannmaskin kan nemlig bygge en kopi av seg selv bare den finner byggestenene. Lenge så man bare for seg praktiske roboter som lagde nye roboter. Dette er en fin idé som er blitt aktuell på ordentlig med de nye 3D-printerne; RepRap er en av flere 3D-printere som kan lage nye 3D-printere. Fint, men du lurer kanskje på hva dette har med dommedag å gjøre?

Grå gørr

En von Neumann maskin som er avhengig av at noen setter fram bitene den trenger til å bygge en ny kopi, er bare litt småinteressant i denne sammenhengen. Men hva hvis den klarte å lage byggesteinene selv? Og hva hvis maskinen var så liten at byggesteinene var forskjellige molekyler?

Forskere over hele verden diskuterer seriøst faren for at nanoteknologi en dag skal lage en slik maskin. Hvis den kan “spise” alle materialer og omdanne de til de stoffene som den trenger for å kopiere seg, kan vi ha satt i gang noe vi ikke klarer å stoppe. Med nanoteknologi kan mennesker nå bygge maskiner som er så små at de ser mer ut som støv eller en flytende væske enn maskiner. Millioner av disse luringene vil straks lage nye millioner kopier av alt de treffer. Laboratoriebordet blir løst opp og omdannet til mer “grå gørr”. Snart spiser de seg gjennom gulvet og ut mot veggene. Forskningslaboratoriet kollapser i en sky av nanorobotter. Etterhvert blir hele jorden angrepet og verden forandres til et gedigent hav av bittesmå von Neumann-maskiner.

Den gale vitenskapsmannen vinner.

Lurer du på om det er teoretisk mulig å gjenskape mirakler og mytologiske storverk gjennom vitenskapen? Kunne for eksempel også vitenskapen straffet Promethus, som får leveren sin spist av en ørn hver dag, uten at titanen mistet livet? Spør oss så skal vi forsøke å finne svaret.

Denne artikkelen ble først trykket i herremagasinet Alpha nr. 8 2012.

jensmed

Jens Andreas Huseby – en yngre, norsk utgave av John Neumann?


Religioner.no lenker:

 , , , ,

  • Pingback: Dommedag eller misforståing? | Religioner.no()

  • Pingback: Slik vet du at dommedag har kommet | Religioner.no()

  • Pingback: Vil appellere til religiøse nordmenn med grønne verdier | Religioner.no()

  • Pingback: Spådde tsunami på Litteraturhuset |()

  • Pingback: Ragnarok er rett rundt hjørnet! |()

  • Pingback: Jesus blir «monster» i amerikansk katastrofefilm |()

  • Truls Hansson

    Morsomt og interessant lesestoff Andreas, men jeg har enkelte betenkeligheter når det kommer til neuman scenariet. Det ville være veldig vanskelig å lage en maskin som kan utnytte alle typer stoffer til selvreplikering. Det vil være uungåelig at det kreves mer av enkelte stoffer en andre, noen stoffer er vanskeliere å rafinere og andre igjen er skjeldne. Slike maskiner ville dermed bli utsatt for miljøbetingete begrensninger og også konkuranse med hverandre. Det blir altså et spørsmål om hvem som kan tillegne seg resurser og reprodusere segselv raskest. Små forskjeller i replikatene vil på sikt være uunngåelig, og noen maskiner vil etterhvert bli bedre på å ta opp enkelte typer resurser enn andre og dermed utkonkurrere andre maskiner i områder med mye av disse resursene. Disse nanomaskinene vil imidlertid allerede fra sin skapelse ha en heftig konkurrent. Det finnes nemlig allerede en annen type nanomaskineri som gjør dette og har gjort det i miliarder av år. Nemlig liv. På mange måter vil jeg si at det mest perfekte eksempelet på en neumanmaskin vil vær oss mennesker, da vi er den organismen på jorda som er i stand til å utnytte desidert flest resurser i desidert størst ommfang. Så neumanmaskiner finnes allerede i stort ommfang og såvidt jeg vet har de ikke klart å utrydde alt liv på jorda enda, på tross av iherdig innsats over miliarder av år. På den annen side har disse neumanmaskinene allerede klart å utrydde nærmere 100% (med noe hjelp fra meteroitter, supervulkanutbrudd o.l.) av alle arter som noengang har eksistert. Så deres trussel er i høyeste grad reell.