Aktuelt

Hvorfor er de så sinte?

Marianne Sømme      |      25/02/2013

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) konkluderer med at: ”Personer og miljøer inspirert av ekstrem islamistisk ideologi anses å utgjøre den mest alvorlige trusselen mot Norge og norske interesser i 2013”. Hva ligger bak fremveksten av radikale grupper av unge, norske muslimer? 

Av Marianne Sømme

klippet.hansolavarnesen (1)

Det mobiliseres blant unge norske muslimer, både moderate og radikale. På bildet ses unge muslimer som demonstrerer mot filmen Innocence of muslims. Disse ungdommene valgte å følge Islams råd Norges inkluderende aksjon på Youngstorget fremfor Profeten Ummahs demonstrasjon utenfor Den amerikanske ambassaden.

Voldstrusler mot kritiske journalister, forherligelse av gisselaksjonen i Algerie og en tilsynelatende deltakende rolle mot norske styrker i Afghanistan har gitt radikale muslimske grupperinger stor spalteplass i norske medier den siste tiden. Hva er det som gjør at unge mennesker i et rikt, trygt velferdssamfunn, med verdens kanskje høyeste grad av sosial mobilitet lar seg rekruttere til radikale religiøse miljøer?

Blant de mest fremtredende av disse miljøene er den omstridte, konservative gruppen Islam Net som er kjent for å holde foredrag der tema som konspirasjonsteorier om jøder og oppfordring til hellig krig står på agendaen. I tillegg er den islamistiske organisasjonen Profetens Ummah på fremmarsj, der talsmann Ubaydullah Hussain og hans meningsfeller har tydd til både vold og trusler for å få frem sitt budskap. Hva er grunnen til at stadig flere unge støtter oppom slike ytterliggående holdninger?

Lars-Gule.foto_.mariannesømmejpg

Lars Gule. Foto: Marianne Sømme.

Identitet

Samfunnsdebattant og tidligere generalsekretær i  Human-Etisk Forbund Lars Gule var tilstede da Profetens Ummah for alvor trådte frem i offentligheten under demonstrasjonen utenfor den amerikanske ambassade. I den forbindelse beskrev han medlemmene som  ”unge, frustrerte mennesker på jakt etter en identitet”.

De opplever en form for fremmedgjøring, og den manifesterer seg gjennom nettopp dette at man møtes med mistro, uvennlighet, og i verste fall diskriminering og vold.

Han får støtte blant annet av den britiske forskeren Chris Weedon. Sistnevntes forskning viser til at faktorer som islamofobi og rasisme, i tillegg til påvirkning fra radikale religiøse ledere, kan fungere som katalysatorer i en søken etter identitet og tilhørighet. Dette kan igjen lede til fundamentalistisk islam eller andre former for politisk ekstremisme. Forskningen forteller at følelsen av å bli inkludert av majoritetsbefolkningen er grunnleggende for å føle tilhørighet som minoritet.

Gule finner ikke noe enkelt svar på hvorfor man ser en økende radikalisering av muslimer i vesten.

– Mye tyder på at dette har med identitet å gjøre. Det vi da står overfor er en situasjon hvor mange som i utgangspunktet burde oppleve at de er hjemmehørende i vår del av verden opplever det motsatte. De opplever en form for fremmedgjøring, og den manifesterer seg gjennom nettopp dette at man møtes med mistro, uvennlighet, og i verste fall diskriminering og vold. Og når man selv i utgangspunktet ikke har noen spesiell religiøs identitet, men det er dette mistroen og mistenksomheten og diskrimineringen baserer seg på, er det ikke så overraskende at mange blir opptatt av å finne ut av hva islam er og derfor søker til religionen.

All identitetspolitikk er et resultat av indre og ytre faktorer, forklarer Gule.

– Minoriteters identitet er et resultat av indre forhold i minoriteten og dynamikken mellom dem og storsamfunnet. For identitet er noe som skapes i møtet med det sosiologien refererer til som ”de andre”. Det man da kan se er at elementer som blir kritisert av storsamfunnet kan bli forsvart av en minoritet som opplever seg truet. For eksempel kan de sterke utsagnene vi er vitne til nå, hvor islam blir kritisert som en umoderne eller primitiv religion, føre  til et forsvar av ytterliggående holdninger.

Opprør

I følge Gule er dette trolig  ganske universelle, sosiologiske størrelser. Det henger også sammen med hva som diskuteres i tiden og der dette i tidligere tider har hatt politisk-ideologisk form, har det nå religiøs form. Dette gjør nettopp det religiøse til noe det er naturlig å forholde seg til og identifisere seg med, for så  å bygge en identitet på.

– De som vi ser har et stort behov for å vise en sterk identitet er helt klart lei av å kun bli sett på som del av en negativt stemplet gruppe, og protesterer samtidig mot å være et offer. Trolig ser vi også  et klart element av ungdomsopprør i mye av dette. Identitetspolitikk handler om å etablere en posisjon hvor man ikke er et offer, eller i den grad vi er ofre, skal man altså gjøre motstand, man skal ikke forbli offer.

Det er en protest mot det å forbli offer.

Så du tror de søker identitet i ekstremisme fordi å være tradisjonelt troende er ikke identitetsskapende nok?

– Det er nettopp her ungdomsopprør-elementet kommer inn. Man ser på foreldregenerasjonen som tilsynelatende har  akseptert  å bli sett på som mindreverdig. Det er dette det protesteres mot og derfor er dette  i veldig stor grad et annen- og tredjegenerasjonsfenomen. Det er en protest mot det å forbli offer. Disse andre- og tredjegenerasjons «innvandrerne» har vært vitne til for eksempel godt utdannede fedre som ikke får gjøre noe annet enn å kjøre drosje, og de nekter å akseptere det. Når det er sagt, så er det viktig å huske på at ikke hvert enkelt medlem i Profetens Ummah er en opprørsk ungdom. De har sin egen individuelle historie som forklarer hvorfor de har endt opp der. Så generaliseringen  gjelder fenomenet og ikke de individuelle historiene i forhold til aktivistene.

Så du var ikke en opprørsk ungdom på søken etter identitet da du var engasjert i den palestinske frigjøringsorganisasjonen DFLP (The Democratic Front for the Liberation of Palestine)?

– Nei. Dette er et overordnet fenomen som best egner seg som en forklaring på det mange gjør, og som ikke kan forklare den enkeltes bane inn i dette. Men det er noe med at bordet fanger. Hvis du aksepterer en slik type posisjon, politisk eller religiøs, da har du allerede gått inn og identifisert deg med den. De individuelle tingene du da velger å gjøre, om det er å slutte seg til en jihad-gruppe eller å drive anti-imperialistisk kamp for palestinsk frigjøring blir fort  bare momenter i en større helhet. Mange på venstresida på 1970-tallet lette etter et ståsted de kunne identifisere seg med, og når man hadde gjort det, så var det en del ting som fulgte. Hadde man sagt A så er det også rimelig å si B. Det betyr ikke at den enkelte handlingen er avgjørende. Det er summen som er avgjørende, og ikke minst er det fellesskapet med andre. Det er nettopp det at du inntar disse posisjonene sammen med andre, som gir deg en identitet. Individuell identitet finnes ikke. Din identitet er alltid i forhold til andre, og den er også med andre.

YousefAssidiq.foto.mariannesømme_picmonkeyed

Yousef Assidiq Foto: Marianne Sømme

Samfunnsdebattant og konvertitt Yousef Assidiq kjenner til mange av medlemmene i Profetens Ummah, men selv mener han at islam viser veien til toleranse og respekt for andre mennesker.

– Da jeg konverterte i 2009, var Mohyeldeen Mohammad en av mine nærmeste venner, og han lærte meg mye om islam. Blant annet var han en forkjemper for å respektere alle mennesker, selv om man blir møtt med fiendtlighet og mistro.

Før han konverterte følte Yousef seg fanget i en poengløs tilværelse der festing tok mye av tiden hans. Livet føltes som lite meningsgivende og han så etter svar ved å lese om ulike religioner.

– Jeg begynte å lese Koranen for å bli fort ferdig med islam. Det jeg forbandt med islam var kvinneundertrykking og terrorisme, og jeg så for meg en religion som stod for alt jeg var imot.

Tilværelsen som islamkritiker var paradoksalt nok det som førte Assidiq til å bli religiøs selv. Han var aktiv i kommentarfeltene på internett og tok enkeltelementer ut av kontekst siden han selv hadde konkludert med at islam var imot alt han sto for. Men han fikk alltid utdypende svar, og etter fire måneder med kverulering ble han invitert til moskéen.

– Jeg hadde mange spørsmål, og en tålmodig imam serverte meg pizza, te og kaker i løpet av de åtte timene det tok for meg å finne ut at jeg burde ha forsøkt meg på en litt mer objektiv tilnærmelse. Da jeg begynte å lese koranen på nytt følte jeg at den formidlet de verdiene som er viktige for meg. Hvordan man skal behandle andre mennesker, at man skal fordele godene, viktigheten av familie og andre verdier. Hverdagen kan så fort bli hektisk og uten rom for ettertanke. For meg var det viktig å ha noe som minnet meg på å sette av tid til det jeg ønsker å prioritere i livet mitt.

Hvordan har livet ditt forandret seg etter du konverterte?

– Foreldrene mine sier jeg er den samme gutten fortsatt. I tiden etter jeg konverterte var det vanskelig for dem å akseptere at dette var retningen jeg hadde valgt, men nå ser de den positive innflytelsen islam har hatt på meg. De sier jeg tar mer hensyn og tenker mer på andre enn jeg gjorde før. At jeg har blitt et bedre menneske, rett og slett. Og det føler jeg selv også.

Tror radikaliseringsprosessen er personlig

Yousef er enig med Lars Gule om at det må være personlige årsaker som ligger bak den økende radikaliseringen.

– Dette er noe jeg tenker mye på, uten at jeg kommer frem til noe konkret. Det må være mange elementer som spiller inn her, blant annet har jeg inntrykk av at det er mye sinne knyttet spesielt til krigene i Afghanistan og Libya. På en annen side er det mange norske meningsfeller her, politiske partier som Rødt og SV har blant annet vært pågangsdrivere for å demonstrere mot krigen i Afghanistan, så dette alene er ikke grunn nok. Jeg tror de skyldes at enkelte føler seg urettferdig behandlet. At de føler et hat som stammer fra dette.

Hva som skjedde med tidligere bestekompis Mohyeldeen vet han enda ikke.

– Uten forvarsel ble han tilsynelatende radikalisert over natten. Jeg er ikke helt trygg på hva som driver verken han eller de andre i Profetens Ummah. Og ingen jeg har møtt innen politiet, forskningsmiljøer eller i pressen ser noen klar rød tråd i disse menneskenes radikaliseringsprosess.

Er du enig med Gule om at det er et element av ungdomsopprør i dette?

Kanskje for noen. Jeg vet at mange av medlemmene til for eksempel Islam Net er veldig unge. Mange har også foreldre ikke er spesielt tilknyttet religionen, og kanskje det er derfor føler de et behov for å vise at de selv er aktive troende og konservative. Når det er sagt tror jeg mange elementer spiller inn her, men Gule kan absolutt være inne på noe.

Hva synes du om måten islam blir representert på av de grupperingene som preger den offentlige debatten i dag?

– Mitt inntrykk er at Profetens Ummah er mer ekstreme enn radikale. De er åpne om at de ønsker å skape så stor splittelse mellom storsamfunnet og oss muslimer at muslimer må velge mellom å høre til storsamfunnet eller minoriteten de er en del av. De ønsker at det ikke skal gå an å være en moderat muslim. Sett bort ifra det så ser det ut som de ikke helt vet hva de vil. IslamNet er helt annerledes. De er jo veldig konservative, så sånn sett er jo gruppene forholdsvis like. Men de ønsker å få flere til å konvertere, og at man skal bearbeide og forstå islam.

(…) mange muslimer forstår ikke helt hvordan den norske offentligheten fungerer, (…)

– Når det gjelder måten islam blir fremstilt på synes jeg det er trist. I moskéene og organisasjonene som jeg tilhører er det jo et helt annet syn, og folk er oppgitt og frustrerte over at disse får så mye oppmerksomhet. Men mange muslimer forstår ikke helt hvordan den norske offentligheten fungerer, for eksempel vår tradisjon med å sette flomlys på miljøer som dette. Det er ikke tvil om at Islamsk Råd er imot disse miljøene, og det har de også sagt i offentligheten to-tre ganger. Jeg tror ikke de ser verdien av å gjenta seg selv mange ganger. Mange muslimer kommer fra samfunn der det ikke er respektabelt å fremstå som splittet, og ønsker derfor å ta konflikten internt, i stedet for i offentligheten.

Assidiq  har ved flere anledninger forsøkt å komme i dialog med Profetens Ummah.

– Etter besøk av Arfan Bhatti med påfølgende trusler synes jeg det var litt ekkelt å invitere dem hjem til meg. Men for et par uker siden ble jeg invitert til profetens Ummah for å prate. Det fulgte de dessverre ikke opp.

Yousef viser imidlertid ingen tegn til å gi opp kampen.

– Slik jeg ser det så har man bare ett valg, og det er å gi dem motvekt.

Profetens Ummah har blitt gitt muligheten til å kommentere, men har valgt ikke å bruke den. 

Religioner.no lenker

 , , , , , ,