Meninger

Ikke kall Den islamske staten middelaldersk

religioner      |      22/08/2014

Den islamske statens brutalitet og bruk av groteske visuelle virkemidler for å spre frykt er ikke noe nytt fenomen, men denne praksisen er ikke utpreget middelaldersk, slik det så ofte hevdes. 

Av Bjørn Are Davidsen

Bjørn Are Davidsen. Foto: Arnfinn Pettersen.

Bjørn Are Davidsen. Foto: Arnfinn Pettersen.

Når noe er ille, er det nødvendig å ta frem det verste man kan tenke seg. Og da er interessant nok alltid,  hver eneste gang –selvsagt middelalderen det mest nærliggende.

Som også selv når en så oppegående forsker som Cecilie Hellestveit uttaler seg til NRK Ytring under overskriften: Middelaldersk ideologi i hypermoderne drakt.

– Det er et paradoks at IS har en ideologi som er middelaldersk, mens budskapet har en innpakning som er hypermoderne, sier Hellestveit, som er seniorrådgiver ved International Law and Policy Institute (ILPI).

Hva er så denne … ideologien?

Det sies det ikke noe om, så den er altså underforstått, eller et kodeord for fryktelig ille.

Muligens menes den type tenkning som vi finner hos en muslimsk gruppe som almohadene i Spania på 1100-tallet. Men siden disse ikke er veldig kjente, og heller ikke de er så ille som IS, er det mer sannsynlig at man bare følger tradisjonen når man virkelig skal ta i. Og da er det middelaldersk som er adjektivet.

Verre kan det jo ikke bli, noe vi ser av den forferdelige praksisen.

– På den ene siden har vi videoer med massehenrettelser, halshugging og likskjending, og det har en voldsom effekt når det kommer til å vise hvilke virkemidler IS er villig til å bruke.

Hva minner så dette om?

Skal vi lete etter forelegg trenger vi ikke å gå langt, i hvert fall ikke geografisk. Men vi må altså atskillig tilbake i tid. Og da snakker vi ikke lenger om middelalderen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Et av de verste eksemplene på denne type aksjoner, som man i tillegg dokumenterte grundig i relieffer og på kobberplater, er assyrernes fremferd i nåværende Irak og Levanten, for rundt 3000 år siden.

I følge illustrasjonene tapte assyrerne aldri en kamp. Ingen soldater ble såret eller drept.

Til gjengjeld var ikke det som skjedde med fanger noe koselig syn. Og det hele er nøye beskrevet i tekst og bilder, selv om det ikke er foreviget på youtube.

«… I captured many troops alive: I cut off of some their arms [and] hands; I cut off of others their noses, ears, [and] extremities. I gouged out the eyes of many troops. I made one pile of the living [and] one of heads. I hung their heads on trees around the city.»

Det er ikke elg i solnedgang som dominerer veggene i Sankeribs palasser på 700-tallet f.Kr.
Andre bilder viser fanger på staker, fanger som flås levende eller som føres vekk med kjøttkroker gjennom kjevene til skjebner som man med rette kan kalle verre enn døden.

Assyrisk halshogging

Skrivere som sirlig skriver ned antall halshogde.

For å nevne noe.

Dette var utvilsomt ikke bare fordi man var så glad i å tegne, men for å spre frykt blant fiender.

Propagandakrig og visualisering av råskap ved samtidens beste metoder, er kort sagt ikke noe nytt.

Selvsagt er det ikke vanskelig å finne grusomme skildringer verken før eller senere, men få har skrytt mer av det enn assyrerne.

Og selvsagt mangler det ikke ugjerninger og råskap i europeisk middelalder. På samme måte som det ikke manglet under romerne. Eller i Frankrike på 1500-tallet. Eller på 1700-tallet. Eller blant Aztekere. Eller arabere. Eller i Kina. Eller blant tyrkere.

Eller i den belgiske kong Lepolds fristat Kongo.

Mens 1900-tallet uten sammenligning var verst, fra Hitler til Pol Pot. Det som var spesielt for middelalderen var altså ikke at man videreførte denne type tidløse terror og  grusomheter med mange slags motiver, fra grådighet og imperiebygging til ideologi og hevn.

Skal det være meningsfullt å trekke frem middelalderen i det hele tatt, er det tvert i mot av motsatt grunn. Det handler altså ikke om spesielt grusomme forhold, men om ganske nye tanker.

For noe av det som faktisk kjennetegner middelalderen, er at den dels kom med et brudd med og dels en sivilisering av antikke tradisjoner.

Man diskuterte seriøse regler for når en krig kunne startes og hvordan den skulle føres for å være rettferdig. Dette kom for alvor på dagsorden med Thomas Aquinas på 1200-tallet.

På forskning.no beskriver Torkel Brekke kriteriene på denne måten:

«Første forutsetning er at den som fører krigen må ha rett autoritet, videre må det være en rettferdig grunn til krigshandlingen og til sist må man ha rett intensjon. Med det siste menes at man ønsker å fremme det gode eller unngå det onde.»

Det skilles både mellom retten til å gå til krig og hvordan krige på rett måte.

«Distinksjonen mellom når man kan gå til krig – jus ad bellum – og hvordan krigen skal utøves – jus in bello – er et grunnleggende prinsipp i den kristne tradisjonen når man diskuterer rettferdig krig. «

«Jus in bello er de metoder man har for å skille mellom stridende og ikke stridende. Blant annet det at ikke-stridende ikke skal angripes med intensjon. Videre har man proporsjonalitetsprinsippet. Det betyr at de midlene man tar i bruk skal stå i proporsjon til de målene man ønsker å oppnå.»

Skal man snakke om en middelaldersk ideologi er det altså vanskelig ikke å tenke på Folkeretten. Det er begreper som rettferdig krig og rasjonelle diskusjoner om dette som er relevante. Alle andre krigsvarianter er tidløse og bør kalles – om vi skal si noe annet enn forferdelige/groteske/makabre/syke og så videre: oldtidsaktig

Det er i oldtiden beistene i IS virkelig hører hjemme.

Dette innlegget ble først publisert på Dekodet.blogspot.no

Religioner.no lenker: 

 

 

 , , , , ,