Aktuelt

Intens omskjæringsdebatt på Det teologiske fakultet

Hans Olav Arnesen      |      21/08/2014

Temperaturen steg nesten til kokepunktet da Teologisk studentutvalg inviterte til debatt om rituell omskjæring av guttebarn.

Tekst Hans Olav Arnesen, foto av May-Lisbeth Brew

 

omskjæringsdebatt-tf-20-8-2014(10)

Fra venstre Robert Rustad, Mats Liland, Michael Gritzman og ordstyrer Vebjørn Horsfjord.

Det var nesten fullpakket i konferansesalen til Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo da Teologisk studentforening inviterte til debatt om rituell omskjæring av guttebarn. I panelet satt Robert Rustad fra HEF, Mats Liland fra foreningen Stopp omskjæring og Michael Gritzman fra Det mosaiske trossamfunn.

Vebjørn Horsfjord var ordstyrer. Han innledet med å peke på at omskjæringsdebatten i Norge var et følelsesladet tema av flere grunner. Det dreier seg om religionsfrihet, om en minoritet, jødene, som vi i Norge tidvis har behandlet svært dårlig, men det handler også om kropp og helse. Dessuten er omskjæring et godt eksempel å bruke som utgangspunkt for en diskusjon om hva religionsbegrepet rommer, og hva det innebærer å stemple en bestemt handling som religiøs praksis.

Religiøse trossamfunn har stort sett vært skeptiske til et forbud, fortalte Horsfjord, og også Stålsettutvalget var nesten enstemmig i mot å forby omskjæring av guttebarn. I kontrast til dette har de fleste norske helseorganisasjoner, som Legeforeningen og Norsk sykepleierforbund markert seg som motstandere av barneomskjæring.

Forbudt å slå barn, men ikke å skjære i dem

Robert Rustad hører i høyeste grad til dem som ønsker et forbud. Paradoksalt nok er barn beskyttet av loven mot å bli slått av foreldrene sine, mens de har lov til å skjære av guttebarnas forhud, påpekte Rustad. Han mente at dagens omskjæringsdebatt hadde flere likhetstrekk med debatten man hadde for noen tiår siden om hvorvidt foreldre burde ha rett til å tukte sine barn. Også da var HEF tilhengere av et forbud, mens enkelte religiøse talsmenn var imot.

Rustad påpekte forøvrig at HEF ikke var motstandere av omskjæring i sin alminnelighet. Medisinsk omskjæring var naturligvis helt greit. Det var også rituell omskjæring, men kun i en alder hvor guttene hadde det han kalte samtykkekompetanse.

Rustad vektla også komplikasjonsfarene ved omskjæring av guttebarn. Sykeligheten ligger på 3 % og nedover, men om alle ble omskåret ville det innebære lettere skader på fire og en halv million guttebarn. En av fem hundre får signifikante komplikasjoner, noe som kan høres beskjedent ut, men som likefullt utgjør tretti tusen tilfeller i året på verdensbasis. Dødeligheten ligger på tretti i året, og i Norge, hvor relativt få blir omskåret, har vi hatt hele to dødsfall.

Rustad anerkjente at det fantes forskning som tydet på visse helsegevinster ved omskjæring, men dette var i hovedsak snakk om fordeler som eventuelt kunne komme til nytte i voksenlivet, slik som mindre fare for å pådra seg HIV. Å fjerne forhud for å forebygge plager man kan få som voksen mente Rustad var sammenlignbart med å argumentere for en tilsvarende fjerning av bryster for å forhindre brystkreft, eller å fjerne livmoren for å forhindre livmorhalskreft.

Mats Liland

Mats Liland

Et stort inngrep

Mats Liland var opptatt av å få frem at omskjæring av guttebarn ikke er noe beskjedent inngrep, slik det så ofte blir fremstilt som. Tvert imot er det like omfattende som, eller mer enn, de fleste former for kvinnelig omskjæring. Når man skjærer bort forhuden fjerner man over en tredjedel av all penishud, ifølge Liland.

Argumentene om at omskjæring også har visse helsegevinster har heller ikke mye for seg, mente Liland. Urinveisinfeksjoner kan eksempelvis behandles med antibiotika, og trang forhud med krem. Ingen helseorganisasjoner i verden har gått inn for allmenn omskjæring av guttebarn ut i fra helsemessige hensyn, påpekte han, noe som var verdt å merke seg. Heller ikke Den amerikanske legeforeningen, selv om de riktignok har konkludert med at foreldre som ønsker å omskjære sine barn godt kan gjøre det.

Liland trakk frem noen av de alvorligste komplikasjonene som kunne inntreffe som følge av omskjæring, slik som amputasjon. Han fortalte også at det var flere omskårne menn som stod frem og fortalte at de opplevde omskjæringen som en krenkelse, også på enkelte norske nettsteder.

– Det er et irreversibelt inngrep, fastslo han.

omskjæringsdebat-tf-20-8-2014- (5)-JPG

Michael Gritzman

Ingen gammeltestamentlig overgriper

Michael Gritzman hadde lest Robert Rustads kronikk i Aftenposten, hvor humanetikeren hadde kalt omskjæring for «et gammeltestamentlig religiøst overgrep mot guttebarn» og påstått at regjeringen i praksis hadde innført sharialovgivning i Norge ved å ville inkludere denne praksisen i det offentlige helsetilbudet. Dette reagerte Gritzman sterkt på.

– Jeg er ingen gammeltestamentlig overgriper, slo Gritzman fast.

En slik minoritetsfiendtlig retorikk mente Gritzman hadde vært fraværende i den norske offentligheten siden katastrofen (holocaust) i andre verdenskrig. Så «grovt nedverdigende» var den at han i forkant av debatten hadde vært usikker på om det i det tatt var noen hensikt i å føre en dialog med meningsmotstandere som uttrykte seg på denne måten.

Ifølge Gritzman fører livssynshumanistene et korstog mot alle som ikke tenker akkurat slik som Human-Etisk Forbund. I dag er det omskjæring av guttebarn, mens det i neste omgang kan komme til å dreie seg om at barn må forskånes fra dåp, eller fra å delta i den muslimske ramadanfasten. Aller helst ville nok HEF sett at all religiøs opplæring av barn var forbudt, mente Gritzman.

– Målet er at alle skal være akkurat som Rustad.

Gritzman trakk også frem abort som et annet eksempel på et inngrep hvor en medisinsk begrunnelse er like fraværende som ved rituell omskjæring. At to kjernesunne personer fjerner et foster fordi det ikke passer dem å få barn har heller ikke noe med medisinske nødvendigheter å gjøre. Hvorfor reagerer ikke HEF like sterkt på det?

Temperaturen stiger

Etter de innledende innleggene var det åpnet for at paneldeltakerne kunne stille hverandre ett spørsmål hver. Denne direkte konfrontasjonen gjorde ikke debatten mindre krass.

Først ute var Rustad. Han viste til at Ervin Kohn hadde hevdet at et forbud mot omskjæring i praksis ville bety slutten for jødedommen i Norge. Var også Gritzman av den oppfatning at det å ha en fri debatt om religiøs tro og praksis fordriver religionene dersom de ikke får det som de vil?

– Det er en fordrivelse, bekreftet Gritzman.  Han mente det ville være umulig å bo i Norge dersom omskjæring av guttebarn ble forbudt. Til det var omskjæring en altfor sentral del av det å være jøde, som i motsetning til det å være kristen handler mer om å gjøre enn å tro. Denne distinksjonen fikk han siden støtte for av ordstyrer Horsfjord, som mente Rustad syntes å være preget av en luthersk forestilling om troens forrang fremfor praksis.

Mats Liland valgte naturlig nok også å rette sitt spørsmål til Gritzman. Han lurte på om Det mosaiske trossamfunn i Norge var villig til å tilrettelegge for en alternativ barneseremoni til erstatning for omskjæringen dersom jødiske foreldre ønsket det?

Liland fikk ikke noe klart svar på det,  men etter at den humanetiske TF-studenten Dan Raoul Miranda gjentok spørsmålet svarte Gritzman kontant: –Nei, det vil vi ikke ha. Det finnes ikke.

Gritzman lurte på sin side på om Rustad var villig til å trekke tilbake det han hadde skrevet i kronikken?

– Godt spørsmål, svarte Rustad. – Da må jeg spørre, er det (omskjæringskravet -red. anm.) gammeltestamentlig? Ja, det er det og det kan jeg ikke trekke tilbake. Så har jeg sagt at det er et overgrep, og det kan jeg heller ikke trekke tilbake, for det er min mening, fastslo Rustad. Han mente at Det mosaiske trossamfunn nok måtte finne seg i å leve med kritikk som blant annet var fundert i menneskerettighetene.

Robert Rustad

Robert Rustad

Menneskerettighetskollisjoner 

Gritzman svarte ved å peke på at ulike menneskerettigheter ofte stod i motsetning hverandre, og at man måtte gjøre avveininger mellom dem.

– Det er et omdiskutert tema, og ikke svart-hvitt.

I dette fikk han støtte av ordstyrer Horsfjord som påpekte at det etter høringer i Stortinget hadde blitt konkludert med at omskjæring ikke var i strid med menneskerettighetene, men at et eventuelt forbud kunne være det.

Harde ord

Da det ble åpnet for spørsmål fra publikum ble tonen paneldeltakerne imellom om mulig enda krassere. Nedenfor følger noen utdrag av de skarpeste replikkene.

Rustad: «Det er en menneskefiendtlig praksis».

Gritzman: «Du vil at jeg skal være en sosialdemokratisk jøde. Dette er Nord-Korea. Alle skal være som deg».

Rustad: «Du snakker nå gammeltestamentlig».

Gritzman: «Det er ikke gammeltestamentlig, du skal ikke belære meg om jødisk lov».

Gritzman: «Uten at sikher, muslimer, kristne og jøder oppdro sine barn religiøst ville det ikke vært religion i verden, og det er det du egentlig ønsker».

Rustad: «Hvorfor kan man ikke oppdra barna til å tro på jødedommen uten å kutte av forhuden?»

Gritzman: «Å hevde at vi jøder straffer våre barn er galt. Jeg kunne snudd på det og sagt at du straffer dine barn, for å høre på humanetiske prekener er helt forferdelig».

Muslimene

Det var ingen muslimske representanter i panelet ettersom Methab Afsar fra Islamsk Råd Norge måtte melde avbud. Det forhindret ikke verken Rustad eller Gritzman fra å forsøke å ta muslimene til inntekt for sitt standpunkt.

Gritzman fastslo at omskjæring også var viktig for mange muslimer. Rustad hevdet derimot at jødedommen var alene om å anse omskjæring av guttebarn som en religiøs plikt, og mente at det blant muslimene kun var snakk om en tradisjon. Videre at mange muslimske gutter først ble omskåret når de ble eldre, noe som var mer i tråd med hva HEF ønsket.

Heldigvis, for debattens del, var det muslimer tilstede blant publikum. En ung muslimsk kvinne i salen tok ordet og påpekte at vel så stor som muligheten for fysiske komplikasjoner ved et inngrep var faren for psykiske skader når gutter som ikke ble omskåret var omgitt av omskårne trosfeller. De kunne føle seg utenfor, eller oppfatte seg selv som urene.

Det var et argument verken Rustad eller Liland var villig til å akseptere. Særlig Liland fastholdt at man i så fall måtte gjøre noe med mobberne, ikke med forhuden. Han trakk frem en rekke eksempler på ting barn blir mobbet for, men hvor man finner det naturlig å stanse mobbingen, fremfor å forandre på det mobberne brukte som påskudd til å plage ofrene sine.

Samvittighetsnekt for ikke-troende?

Et av Rustads argumenter mot å gjøre omskjæring av guttebarn til en oppgave for helsevesenet, var at det innebar en form for tvangsreligionisering som gikk på norske helsearbeideres trosfrihet løs.

Dette synspunktet vekket Religioner.nos debattredaktør, May-Lisbeth Brews interesse. Hun var interessert i vite hvorfor HEF ikke heller brukte kreftene på å få på plass en lovfestet samvittighetsnekt for helsepersonell som ikke ønsket å ta del i rituell omskjæring, fremfor å kjempe mot inngrepet i sin alminnelighet?

Det var ingen fremmed tanke for Rustad. HEF mente i utgangspunktet at guttene burde får velge selv. Men nå når Norge har innført forbud mot omskjæring av jenter, men samtidig pålagt helsepersonell å utføre omskjæring på gutter, ville de gjøre alt for at helsepersonell skulle kunne reservere seg mot dette.

Robert Rustad ytret avslutningsvis et håp og ønske om at gutter og jenter skal få samme rettigheter i spørsmålet om kroppslig integritet.

Gritzman var på sin side opptatt av hvor krenkende betegnelsene Rustad slang om seg med var, og mente at hvis HEF var oppriktige når de hevdet at de ikke hadde kjørt frem de store kanonene i denne saken, ville det bli interessant å se hvordan det ville arte seg når de først gjorde det.

Religioner.no lenker: 

 

 , , , , , , ,

  • Anne Kalvig

    Interessant at Gritzman hevdar det ikkje finst alternativ til jødisk omskjæring, det gjer det vitterleg: http://www.jewsagainstcircumcision.org/brisshalom.htm

    • Gritzman tapte veldig mykje på å hevde sin tolking av jødedom, og kom med mange «no true scotsmen» i laupet av kvelden. Svært synd, synast eg, for eg trur at det hadde vore til hans fordel å møte dei andre på halvvegen her…

    • Hans Olav Arnesen

      Det kan du si. Det er alltid en del aspekter ved omskjæringsdebatten jeg føler mangler. Et av dem er vitnesbyrd fra omskårne menn som føler de har blitt utsatt fra et overgrep eller krenkelse. Fritanke.no hadde likevel noen slike nylig. Et annet er informasjon om at det finnes måter å få en ny forhud på, både kirurgisk og på annet vis. Det ville vært interessant å høre hvordan man i jødisk lov vil forholde seg til menn som utfører forhudsgjenopprettende behandling av ulikt slag. Man er jo tross alt likevel omskåret, gitt at handlingen fremfor den fysiske tilstanden er det sentrale. Vet imidlertid ikke hvor vanlig forhudsgjenopprettelse er hos jøder.

  • Elin Langholm

    Historiene fra disse mennene finnes der ute for de som tar seg tid til å lytte. Og de er sterkt økende, spesielt i Usa. Anbefaler dere å begynne å lese f.eks her: http://www.mendocomplain.com
    For å lese om foreskin restoration:
    http://www.restoringforeskin.org

    Og så er denne personlige beretningen utrolig sterk og gripende. Anbefales på det sterkeste: http://old.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=2341

  • M. Thomas Frederiksen

    I resent what was done without my consent. I despise the scar on my penis. I resent spending years restoring my foreskin to undue, to the extent possible, what was done in minutes. The nerve damage is irreversible.

    Genital mutilation is not education. Genital mutilation is not baptism. Genital mutilation of an unconsenting minor is a sexual assault.

    • @Fredriksen: Hvor kommer dette sitatet fra?

      @Langholm. Det er fryktelig viktig for debatten at menn som opplever omskjæring som en krenkelse av deres kroppslige integritet får komme til orde. Ellers blir det mye snakk om de omskårne, mens man hører lite fra dem. Likevel virker det foreløpig å være påfallende få slike vitnesbyrd med tanke på hvor mange som blir omskåret. Jewish Circumcision Center har eksempelvis klart å samle underskrifter fra fire hundre jødiske omskjæringsmotstandere fra hele verden. Men det er jo med respekt å melde en nokså beskjedent andel av verdens fjorten millioner jøder.

  • Pingback: Uke 35. Sosialdawkinisme |()