Islam

Islam – en oversikt

religioner      |      18/04/2017

En oversiktsartikkel om islam.

Historie
Ulike retninger og forgreninger
Lære
Ritualer
De hellige skriftene
Religiøse fortellinger
Materielle og estetiske uttrykk
Sosial organisering
Demografi og utbredelse

Islam er verdens nest største religion og den yngste av de tre abrahamittiske verdensreligionene. Islam betyr underkastelse. Religionen oppstod på Den arabiske halvøyen i første halvdel av det syvende århundret da profeten Muhammed (ca. 570-632 e.Kr.) begynte å motta åpenbaringer fra Gud gjennom engelen Jibril (Gabriel). Sammen med Profetens eksempel – eller sunna – inspirerer og veileder disse åpenbaringene ennå i dag de 1.6 milliarder muslimer som utgjør det muslimske fellesskapet – ummaen.

Den blå moské i Istanbul. Foto: Hans Olav Arnesen

Den blå moské i Istanbul. Foto: Hans Olav Arnesen

Historie

Islams historie er uløselig knyttet til profeten Muhammeds biografi. Muhammed mottok sin første åpenbaring fra Allah (Gud) gjennom engelen Jibril (Gabriel) i måneden Ramadan i året 610 e.Kr. Hans forsøk på å omvende befolkningen i sin hjemby Mekka strandet på motstand fra den ledende Kureish-stammen, som også Muhammed tilhørte. I stedet aksepterte Muhammed i år 622 en invitasjon om å motta det politiske lederskapet i byen Yatrib, som senere ble omdøpt til Medina (Profetens by). Denne utvandringen kalles hijra (brudd eller utvandring) og markerer begynnelsen på den islamske tidsregningen. Som politisk og religiøs leder i Medina måtte Muhammed slå ned indre motstand, ikke minst fra jødiske stammer, så vel som å føre krig mot Kureish-stammen i Mekka. I 630 erobret Muhammed sin hjemby uten kamp.

Etter Muhammeds død i 632 ble det splid om hvem som skulle lede det islamske fellesskapet – ummaen. Den første kalifen Abu Bakr (573-643 e.Kr.) ble valgt som islams første kalif. Det var likevel dem som mente at lederen av islam måtte tilhøre Profetens hus, og at Muhammeds fetter og svigersønn, Ali, burde lede det islamske fellesskapet. Tilhengerne av Ali ble kalt Sjiat Ali (Alis parti), og ble siden kjent som sjiitter. Dette markerer begynnelsen på splittelsen av islam i sjiamuslimer og sunnimuslimer. Denne opprinnelig politiske splittelsen i synet på lederskap skulle med tiden utvikle seg til å omfatte betydelige rituelle og læremessige forskjeller mellom de to retningene.

Ali var den siste av de såkalt fire rettledede kalifer som ble valgt til å lede ummaen. Med umayyade-dynastiet (661-750 e.Kr.) begynte kaliftittelen å gå i arv. Selv om den militære ekspansjonen fortsatte blir dette ofte betraktet som en forfallsperiode hvor idealismen fra de fire rettledede kalifenes tid forvitret i møtet med makt og luksus. Særlig har sjiittene grunn til å se tilbake på denne perioden med bitterhet. Det var umayyadene som drepte Alis sønn Hussein, sammen med hans familie i slaget ved Karbala i 680 e.Kr. Ikke minst var det likevel forskjellsbehandling av arabiske muslimer fremfor deres etter hvert mange ikke-arabiske trosfeller som lå til grunn for den såkalte abbasiderevolusjonen i 750 e.Kr.

Av mange regnes Abbasidedynastiet som islams kulturelle gullalder. Hellenistisk og persisk påvirkning var stor og betydelige fremskritt ble oppnådd innen arabisk kunst og vitenskap. I motsetning til Umayyadene, som holdt til i Damaskus, hadde abbasidekalifatet sitt hovedsete i Bagdad. I 926 e.Kr. ble den islamske enheten brutt opp ved at det ismaelittiske fatimidedynastiet overtok makten i Egypt, og aldri mer skulle den islamske verden være samlet under ett, om enn nominelt, overhode. Den islamske verden var heller ikke fri fra ytre utfordringer. I 1099 erobret den første korsfarerhæren Jerusalem, men byen ble gjenerobret av Saladin i 1187. En enda større trussel kom østfra, i form av mongolene. De herjet Bagdad i 1258, men ble i år 1260 stoppet av en egyptisk hær bestående av hovedsakelig tyrkiske slavesoldater, mamelukkene.

Det arabiske imperiet som ble skapt i de første århundrene etter Muhammed var imponerende. Hvordan var det mulig for muslimene å underlegge seg store deler av den siviliserte verden så raskt? Situasjonen i de to dominerende stormaktene i tiden etter Muhammeds død var gunstig sett med arabiske øyne. Århundrelange kriger mellom det østlige romerriket, også kjent som Det bysantinske riket, og det persiske Sassanideimperiet hadde svekket begge parter. Store deler av Det bysantinske riket gikk tapt i løpet av få tiår, mens Perserriket ble erobret i sin helhet. Også i Iberia hadde indre strid svekket den gotiske herskerklassen, og den arabiske ekspansjonen ble først stanset ved Tours i Frankrike i året 732 e.Kr. Lengre øst ble det meste av det indiske subkontintentet underlagt islamsk herredømme innen utgangen av trettende århundret. dag befinner den største islamske populasjonen seg innenfor grensene av det gamle Dehli-sultanatet og Mogulriket, i dagens India, Pakistan og Bangladesh.

Islam spredte seg også langs handelsrutene. På denne måten ble islam den dominerende religion også i dagens Indonesia og i deler av Vest-Afrika. I vest dominerte Det ottomanske riket den islamske verden fra det trettende århundret og frem til avslutningen av den første verdenskrig. Rikets hovedstad var Konstantinopel, siden omdøpt Istanbul, som ble erobret i 1453. I en periode var hele Balkan under ottomansk kontroll. Fra begynnelsen av det attende århundret ble imperiet spist opp av fremvoksende europeiske stormakter og nasjonale uavhengighetsbevegelser.

Mange islamske land opplevde også en periode under europeisk kontroll. Spesielt for indiske og indonesiske muslimer ble denne perioden langvarig. For de fleste arabiske land, med unntak av Algerie, var denne perioden likevel av kort varighet. Ikke desto mindre har vestlig imperialisme og frykten for vestlig påvirkning vært en viktig faktor i fremveksten av flere bevegelser som preger den islamske verden i dag. Det gjelder både den puristiske deobandi-bevegelsen med utspring i India, den apolitiske tabligh-bevegelsen, men også islamistiske grupperinger som Det muslimske brorskap som ble stiftet i 1928. Det oljerike Saudi-Arabia har brukt store midler på å spre salafismen, en svært streng form for islam, til andre muslimske land og til den islamske diaspora i Vesten.

1979 er et viktig år i islams nyere historie. I Iran fant den islamske revolusjonen sted dette året, mens sovjetiske styrker okkuperte Afghanistan. Hele den islamske verden mobiliserte mot den sovjetiske okkupasjonen, og lykkes i å drive kommunistene ut av Afghanistan. Etter krigen var det en lang rekke krigs- og seiersvante mujahediner (kjempere) til overs. Mange av disse deltok siden i mindre vellykkede konflikter i andre deler av verden, og enkelte også i terrorhandlinger som har preget nyhetsbildet i de siste 20 årene.

Islamistiske forsøk på å vinne den politiske makten med voldelige midler ledet ikke frem, med unntak av land som Afghanistan og Sudan. Av den grunn valgte enkelte islamistiske grupper å kjempe for demokratireformer og forsøke å vinne makten på fredelig vis. Dette fenomenet blir av noen forskere betegnet som postislamisme. Dette har vist seg å være en svært vellykket taktikk for islamistene. I Tyrkia har moderate islamister sittet med makten siden 2003, og i kjølvannet av den arabiske våren fikk islamister også fått makten i Tunisia og Egypt.

Ulike retninger og forgreninger

De to viktigste retningene innenfor islam er sunni- og sjiaislam. Mellom 80-90 % av verdens muslimer regner seg som sunnitter, eller sunnimuslimer, mens de resterende er sjiitter, eller sjiamuslimer. I tillegg til synet på hvem som bør ha autoritet over ummaen har det også utviklet seg ulike teksttradisjoner, samt rituelle og læremessige forskjeller. Sjiismen har tre hovedgrener, tolversekten, sjuersekten og femmersekten, basert på antallet imamer hver retning anerkjenner. Langt den største av dem er tolversjia som anerkjenner tolv imamer. Den tolvte og siste av disse, mahdien, døde aldri, men gikk levende bort, noe som kalles en okkultasjon. En dag vil han vende tilbake, men også i mellomtiden er han tilgjengelig for konsultasjon fra de lærde.

Forskjeller mellom sjia- og sunniislam

Sufismen er den mystiske tradisjon innenfor islam. De fleste sufier regner seg som sunnimuslimer, men er preget av et mer åndelig fokus sammenlignet med mer lovorienterte ortodokse retninger.

Det finnes også andre islamske sekter. Alawittene er en avløper av sjiaislam De holder hovedsakelig til i dagens Syria, hvor de har hatt den politiske makten siden 1966. Ibadiene er en etterlevning av kharjittersekten som hovedsaklig holder til i Oman og de gamle omanske koloniene i det østlige Afrika, men også i Nord-Afrika. I motsetning til sine militante forgjengere er dagens ibadier en fredelig gruppe. Ahmadiyya er en sekt som ble grunnlagt i det nittende århundret, men som blir ansett som kjettersk og dens tilhengere blir forfulgt i mange muslimske land. Aleviene i Tyrkia, samt druserne og yazdanittene er også islamske sekter med synkretistiske innslag fra andre religioner.

Lære

Den islamske lære bygger på seks grunnleggende trossetninger:

  1. Troen på Guds absolutte enhet, eller tawhid, er den viktigste trossetningen. Gud er menneskenes Herre, mens mennesket er underlagt Gud. Menneskets største synd er å sette en likemann ved Guds side. Av denne læren utgår det at mennesket skal underkaste seg Guds vilje, og ikke sette spørsmål ved Guds handlinger.
  2. Troen på engler er den andre trossetningen i islam. Englene er overnaturlige skapninger, skapt av lys, men uten egen vilje som har ulike oppgaver. Jibril (Gabriel) er Guds sendebud. Noen er dødsengler. Ifølge den folkelige tradisjonen vil to engler komme til den døde, og be vedkommende redegjøre for sine gode og dårlige handlinger i livet.
  3. Troen på bøkene er den tredje trossetningen. Muslimene skal tro på alle bøkene som er blitt åpenbart av Gud. Ettersom jøder og kristne har forvrengt budskapet i sine bøker kan man imidlertid bare stole på Koranen.
  4. Troen på profetene. Gud kommuniserer med menneskene blant annet gjennom profeter og sendebud. I Koranen navngis 28 menn og én kvinne (Maria), noe som har fått enkelte til å spekulere i om også hun kan regnes som en profet. Muhammed er likevel i særstilling som profet ettersom hans budskap er det siste og derfor skal gjelde for alle mennesker. Ettersom han sies å være historiens siste profet kalles Muhammed også for profetenes segl (Sure 33: 40).
  5. Troen på dommedag hvor mennesket står legemlig opp og blir dømt av Gud for sine gode og dårlige gjerninger. Jahannum er straffen for de som går tapt og Jannum belønningen for de rettferdige. Gud kan likevel også være tilgivende.
  6. Troen på skjebnen. Den siste trossetningen er svært omstridt og omhandler troen på hvorvidt Gud alt har forutbestemt alt som skal hende. Det er slett ikke alle muslimske teologer som er villig til å godta tanken om predeterminert dom, og noen hevder mennesket har fri vilje, men at den allmektige Gud er i stand til å se hvem som kommer til å gå tapt.

Slik det utgår av den første trosartikkelen skiller den islamske gudsforståelsen seg fra den kristne treenighetslæren gjennom sin strenge monoteisme. Dette blir flere steder påpekt i Koranen. Ikke minst er det den kristne forestillingen om Jesus som Guds sønn som oppfattes som villedet:

Det er ikke Guds vis å legge seg til barn. Når Han bestemmer noe, sier han bare: ”Bli”. Og det blir (Sure 19:35).

Særegent for sjiaislam er den såkalte imamlæren. Imamene blir tilskrevet visse fellestrekk som inkluderer en enestående, komplett forståelse av Skriften, de ble født på mirakuløse vis, de ble alle utnevnt av sin forgjenger og de led alle martyrdøden. Videre var de ufeilbarlige og syndfrie. En svært sentral forestilling er også tanken om at den siste imamen, Muhammad al-Mahdi, den skjulte imam, en dag vil vende tilbake etter sin okkultasjon, eller levende bortgang fra denne verden. Sammen med de andre imamene og Jesus vil han opprette et perfekt islamsk styre på jorden.

Ritualer

Ritualer er svært viktig i islam. Derfor hevdes det ofte at innen islam er ortopraksi, rett handling, minst like viktig som ortodoksi, rett tro.

  1. Trosbekjennelsen (shahada).   Det er ingen Gud uten Allah, og Muhammad er hans sendebud. Ved å uttale disse ordene erklærer man sin intensjon om å følge islam. Således kan trosbekjennelsen sammenlignes med den kristne dåp. Trosbekjennelsen viser til læren om Guds absolutte enhet, og til læren om profetene.
  2. Den rituelle bønnen (salah) er en daglig plikt for muslimer. Sunnittene ber fem bønner fem ganger daglig. Sjiittene ber også fem rituelle bønner, men kun tre ganger daglig ettersom de slår to av bønnetidene sammen. Den rituelle bønnen skiller seg fra den personlige bønnen som kommer i tillegg. Før man kan be i moskéen må man gjennom en rituell lutring. Når man ber vender man seg mot Mekka, og i moskéene er det en nisje som peker på den riktige bønneretningen. Det er også mulig å kjøpe et slags kompass som viser retningen mot Mekka, og enkelte bønnetepper har et slikt hjelpemiddel integrert.
  3. Almissen (zakat). I sunni-islam beregnes zakat til 2.5 prosent av årlig overskudd. I sjiaislam er zakat blitt en nærmest symbolsk skatt. I stedet betaler man femtedelen, khums, til en marja som fordeler pengene etter sitt beste skjønn.
  4. Fasten (saum). Den foregår i måneden ramadan. Fra soloppgang til solnedgang skal muslimer avstå fra både mat og drikke. Fasten brytes ved solnedgang gjennom et måltid som kalles iftar. Barn, unge og syke er i prinsippet fritatt fra denne forpliktelsen, men mange velger likevel å faste. Fastemånedens slutt markeres med feiringen Eid-al Fitr.
  5. Pilegrimsferden (hajj). Alle muslimer som har råd til det skal reise på pilgrimsferd til Mekka en gang i livet. Det er ikke uvanlig at man sender man i et lokalsamfunn samler inn penger slik at en person kan foreta pilgrimsreiser på vegne av resten.

Enkelte muslimer mener at jihad er islams sjette søyle. Jihad kan forstås som en indre kamp mot ens egne negative tilbøyeligheter, den store jihad, eller en ytre kamp mot islams fiender, den lille jihad.

Sjiittene følger også de fem søylene på samme måte som sunnittene, men de har også egne ritualer. Et av de mest kjente er ashura i måneden muharram. På denne markeringen minnes man imam Husseins martyrium ved Karbala i 680. Ved å piske seg selv kan sjiittiske menn sørge for at minnet om hendelsen holdes i live, og dele noe av smerten til Hussein og hans familie. Det er også vanlig å feire fødselsdagen til Fatima, Muhammeds datter og Alis hustru. I tillegg har sjiittene en lang rekke hellige steder som er knyttet til imamene. Disse er ofte mål for pilgrimsreiser, noe som ikke minst var viktig ettersom sjiittene gjennom historien tidvis har vært nektet tilgang til Mekka.

De hellige skriftene

Islam er en skriftreligion, og muslimer baserer det meste av sin praksis på Koranen, hadithene, eller på muslimske lærdes tolkninger av disse kildene. Autentisiteten til enkelte av disse tekstene ble tidlig gjenstand for debatt. Den samme Koranen blir likevel brukt av alle muslimer. Det er kun enkelte sjiitter som hevder den er ufullkommen, da de mener koranvers som legitimerer Alis krav på kalifatet er redigert bort. Hadithene har derimot vært mer omstridt.

Koranen

Koranen ble først åpenbart av Gud gjennom engelen Jibril som befalte analfabeten Muhammed om å lese et vers som stod skrevet på hans kappe.  Åpenbaringene fortsatte helt til profetens død i 632. Koranen er delt inn i 114 surer (kapitler) som er ordnet slik at de lengste kommer først. Ett unntak fra denne regelen er åpningssuren. Det er altså ingen kronologisk orden i Koranen. Alle surene er navngitt etter deres innhold og alle surene, unntatt den niende, begynner med basmalafrasen (i Guds den barmhjertiges, den nåderikes navn). Samme sure omhandler noen ganger flere tema.

Koranen rommer mange sentrale doktriner som troen på den ene Gud, dogmet om oppstandelsens dag, paradisets gleder som venter de rettroende, prinsipper for sosiale relasjoner og forholdet mellom de troende og bokens folk, det vil si kristne, jøder og sabéere. Viktig er også fortellingene som omhandler så profeter og sendebud. Profetrekken regnes fra Adam og avsluttes med Muhammed. I tillegg til skikkelser kjent fra Bibelen inkluderer Koranen også tre ukjente arabiske profeter som antas å tilhøre en glemt arabisk profettradisjon. Alle sendebud er profeter, men ikke alle profeter er sendebud. Et sendebud er en profet som også er utvalgt som leder av et folk. I prinsippet har Gud sendt en profet til hver folkegruppe men Muhammed ble sendt til alle folkeslag og forsegler dermed rekken av profeter og sendebud.

Det er ikke uvanlig å dele Koranen inn i Mekka-åpenbaringene og Medina-åpenbaringene. Muhammeds åpenbaringer i Mekka ble åpenbart i en periode på tretten år og handler først og fremst om Gud, og guds enhet, dommens dag og oppstandelsen. Medina-åpenbaringene var preget av Muhammeds nye rolle som statsmann, hærfører og dommer. Derfor er omhandler Medina-åpenbaringene i stor grad politiske og sosiale spørsmål. Medina åpenbaringene ble gitt over en periode på 10 år og inneholder mange av versene som religionskritikere finner mest problematiske.

Hadithene

Hadithene spiller en svært viktig rolle i den muslimske tradisjonen og blir av mange ansett som nesten like viktige som Koranen. Hadith betyr uttalelse, redegjørelse eller beretning. Hadithene forteller om profeten Muhammeds liv. En hadith består av to elementer, en tekst om Profeten, og en fortellekjede. En fortellerkjede består av en rekke personer hadithen har passert gjennom før den ble nedskrevet. Islamske lærde hevder at de første hadithene ble skrevet ned alt på Profetens tid, men vestlige forskere mener at hadithene først begynte å nedskrives omkring 700 e.Kr.

Mens Koranen gir de generelle prinsippene, forteller hadithene mer inngående hvordan man skal leve som en god muslim. Muhammed anses for å ha ført en eksemplarisk livsførsel. Hvordan han behandlet andre mennesker, spiste, drakk, kledde seg, så vel som hans politiske avgjørelser, og religiøse handlinger, er derfor et viktig forbilde for muslimer.

Ett eksempel på hvordan hadithene klargjør påbud fra Koranen, er bønnen. Bønnen er riktignok nevnt i Koranen, men det står ikke hvordan man skal be, eller hvor mange ganger. I hadithene står det hvordan Profeten selv gjorde, noe som gjør det mulig følge hans eksempel.

Selv om hadith-litteraturen omhandler politiske avgjørelser og krigføring, er det de sosiale spørsmålene som er de viktigste. Mange av fortellingene omhandler Profetens rolle som familierettsdommer, og man kan lese om hvordan man kan gifte seg, skille seg, om foreldrerettsspørsmål og lignende. Disse fortellingene har blitt normgivende for familierettslovgivningen i mange muslimske land, også dem som ikke ellers følger religiøs lov.

På 800-tallet ble det satt opp kriterier som avgjorde hvilke av de etter hvert svært mange hadithene som ble ansett som de mest autentiske, de som ble ansett som bare delvis sanne og de man mente var falske. Dette skjedde i forbindelse med nedtegnelsen av de store hadith-samlingene. For at en hadith skulle betraktes som sann, måtte hvert enkelt individ i fortellerkjeden ha vært troverdig og kjent som en moralsk og religiøst aktverdig person. I tillegg skulle det finnes en forbindelse mellom hvert enkelt ledd i kjeden på den måten at det var realistisk at personene kunne ha møtt hverandre.

Sjiittene stoler ikke på hadither som innholder Abu Bakr, hans sønn Umar eller Aisha i fortellerkjedene. I sjiismen har man videre andre hadith-tradisjoner enn i sunniislam, og hadithene handler dessuten også om de ulike imamene. Særlig er Ali, Fatima og deres to sønner Hassan og Hussein hyppig nevnt.

Religiøse fortellinger

Mange av fortellingene i Koranen er gjenfortellinger av historier fra Bibelen, men anses å være mer korrekte. Noen av dem skiller seg med hensikt fra bibelfortellingene. Eksempelvis stadfester Koranen Marias jomfrufødsel og Jesu rolle som helbreder og mirakelutøver, men fortellingen om korsfestelsen og Jesu død avvises i Koranen.

«Se vi har drept Messias, Jesus, Marias sønn, Guds sendebud!” Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem. De som er uenige  om ham, er i tvil med hensyn til dette. De har ingen kunnskap om det, men følger formodninger. De har ikke drept ham med sikkerhet. Tvert imot, Gud har tatt ham til Seg. Gud er mektig, vis (Sure 4:157-158)

En fortelling fra Bibelen som er svært viktig i Koranen er fortellingen om Ismail (Ismael) og Ibrahim (Abraham). Mens Bibelens fortelling om Hagar og Ismael er en beretning om ydmykelse, gir Koranen Hadsjar og Ismail en langt viktigere og mer ærerik rolle. I Koranen ber Gud Abraham ofre Ismail for å vise sin lydighet, ikke Ishaq (Isak). Videre brytes ikke kontakten mellom Ibrahim og Ismail. I stedet gjenoppbygger far og sønn den ødelagte helligdommen i Mekka sammen.

Hadithene omfatter også en rekke viktige fortellinger om Muhammeds liv. Mange av disse handler om hvordan Profeten løste praktiske problemer, men det finnes også fantastiske fortellinger i profettradisjonene. En av de viktigste er historien om Muhammeds himmelreise. I denne fortellingen bringer engelen Jibril (Gabriel) Muhammed til Tempelhøyden i Jerusalem på en bevinget hest. Derfra reiser de til Himmelen. I de ulike lagene av Himmelen møter og konverserer Muhammed med profeter som har vært på jorden før ham, inkludert Jesus. Da han omsider kommer til Gud får han beskjed om at muslimene skal be til ham 50 ganger om dagen. Profeten Musa (Moses) mener at dette er altfor mye, og en forhandling som minner om Lots forhandling med Gud om Sodomas skjebne, finner sted. Muhammed får til slutt redusert antallet bønner til fem om dagen.

Materielle og estetiske uttrykk

Lutringspost.Tempelhøyden.Foto-HansOlavArnesen

En lutringspost på Tempelhøyden i Jerusalem. Her kan muslimer foreta den rituelle renselsen før de går inn i enten Klippedomen eller Al-Aqsa moskéen. Foto: Hans Olav Arnesen

De kunstneriske uttrykkene i islam preges av et sterkt billedforbud som utelukker avbildninger av både mennesker og dyr. Planter er det derimot ikke noe forbud mot å avbilde, noe som kommer til uttrykk gjennom de sinnferdige arabeskene. Bruken av ulike geometriske figurer som utsmykning er også vanlig. Det skal likevel sies at billedforbudet har blitt tolket svært ulikt i forskjellige områder og i ulike tider. Det ottomanske riket, Persia og Mogul-India er områder med en rik og avansert billedkunsttradisjon som også var åpen for impulser fra både Europa og Kina. Særlig i persisk kunst har det vært vanlig med avbildninger av mennesker, og endog av Profeten. Ikke desto mindre er ansiktet hans ofte enten skjult eller utelatt fra maleriet.

Islamske kulturer har en rik arkitektonisk arv. Moskéen er det rituelle samlingspunktet for muslimene, og har naturligvis derfor en spesiell plass i islamsk arkitektur. De kommer i mange former, men noen fellesstrekk finnes det likevel. Oftest finnes det fra en til fire minareter, en type smale tårn. Disse har tradisjonelt rommet en muezzin, en bønneutroper, men i moderne tid har han oftest blitt erstattet av en høyttaler. Ettersom muslimene må gjennomgå en rituell renselse før de ber finnes det alltid et sted hvor man kan vaske seg. Det er også et forkammer hvor man kan etterlate skoene sine, ettersom man må tre barbeint inn i bønnerommet. Selve bønnerommet er ofte dekket med tepper. En mihrab, en nisje i veggen, viser bønneretningen mot Mekka. Bønnelederen, imamen, befinner seg ofte på en minbar, en islamsk prekestol.

Ett av de viktigste symbolene i islam er halvmånen. Sannsynligheten er stor for at symbolet ble overtatt fra folk som ble underlagt muslimsk styre i løpet av islams første århundrer, enten av bysantinerne eller perserne. Også fargen grønn knyttes til islam, og denne symbolikken har dype røtter i islamsk tradisjon. Det finnes også et skriftlig grunnlag for denne koblingen:

«De bærer grønne klær av silke og brokade, og er smykket med sølvarmbånd, og Herren gir dem en ren drikk» Sure 76: 21).

Sosial organisering

Ibrahimmoskéen i Hebron, Palestina_picmonkeyed

Ibrahimimoskéen i Hebron – Mihraben i midten av bildet viser retningen til Mekka. Den rikt utstyrte minbaren, eller prekestolen, til høyre ble donert av Saladin. Kenotafene til høyre og venstre i bildet er viet henholdsvis Rebekka og Isak. Foto: Hans Olav Arnesen

I motsetning til kristendommen har ikke islam noe presteskap og heller ingen kirkelig organisasjon. I stedet har kalifen historisk vært det øverste overhodet i sunniislam, mens imamen har blitt ansett som overhodet i sjiismen. Siden Kemal Atatürk avskaffet det ottomanske kalifatet i 1924 har det ikke vært noen kalif med utstrakt anerkjennelse i den muslimske verden.

Fraværet av en kirke har også medført at det ikke finnes noe klart skille mellom stat og religion. I stedet tenker man seg at alle, fra fyrste til den laveste undersått, skal la seg styre av islamsk lov, sharia. Av den grunn har de lovkyndige – ulama – vært særlig viktige i islam. En alim (entallsformen av ulama) kan fylle mange roller i et islamsk samfunn. Han kan undervise i madrasaer (religiøse skoler), utstede juridiske kjennelser (fatwaer) eller bli en dommer (qadi). En alims autoritet stammer ikke fra hans embete, men fra hans ferdigheter. Et eksempel på en moderne alim, som mange muslimer har respekt for og lytter til, er Shayk al-Qaradawi.

Imamen er bønnelederen i islam. Ofte er han også bestyrer av den lokale moskéen. I Norge har det likevel vært et uttalt mål i flere muslimske trossamfunn at imam og styreleder i moskéen ikke skal være samme person.

Sufismen er organisert i esoteriske brorskap. Det eksisterer et personlig forhold mellom disippelen og mesteren, eller sjeiken, og gjennom personlig veiledning blir disippelen initiert i nye trinn av forståelse og innsikt. Alle sufibrorskap har sine egne bønneritualer som skal gjøres hver morgen og kveld.

I sjiaislam har man noe som minner om geistlighet, og kunnskap om loven er ikke tilstrekkelig for å bli en aktet religiøs leder. I tillegg til å være en alim må man også kunne predike for og veilede de troende. Etter mange års studier ender noen opp som mujtahider og kan bedrive nytolkning av loven. Av disse er det noen evnerike få som får ærestittelen ayatollah (Guds tegn). En ayatollah er ikke bare en lærd, men må også kunne være en leder for sin flokk, og med mindre man nyter respekt både blant legfolk og lærde får man aldri denne tittelen. Av ayatollahene er det igjen noen ytterst få som får tittelen marja al-taqlid (kilde til etterligning), eller stor-ayatollah. Marjaene disponerer pengene som kommer fra den religiøse skatten, khums, og bruker disse midlene til sykehus, skoler og andre formål.

Sharia

Islam er, i likhet med jødedommen, en lovreligion, og muslimer ser sharia, den islamske loven, som det fremste uttrykket for Guds vilje. Sharia betyr ”veien til vannhullet”. Mens Profeten levde var han den direkte lovgiveren som fikk åpenbaringer ettersom spørsmål dukket opp. De fire første kalifene hadde også tilstrekkelig autoritet til å lage eller endre lover. Blant annet avskaffet Umar den foreskrevne straffen for tyveri da det oppstod hungersnød.

Det ble likevel snart tydelig at det var behov for å få en samlet tolkning av den religiøse loven. I århundrene etter Profetens død begynte ulamaen å møtes for diskutere lovspørsmål, noe som resulterte i en omfattende mengde lovlitteratur. Disse ble samlet i lovskoler oppkalt etter sine grunnleggere. Prosessen med å utlede lover ble kalt ijtihad (anstrengelse) og en rettslærd som utfører ijtihad kalles en mujtahid. Innenfor sunniislam er det fire lovskoler: hanafiskolen, malikiskolen, shafiiskolen og hanbaliskolen. Den dominerende lovskolen innenfor tolversjia kalles jafariskolen.

Sharia er delt i to. Dels er det lover som omhandler forholdet mellom Gud og mennesket, og dels er det lover som omhandler mellommenneskelige forhold. Den islamske rettslæren kalles for fiqh. Det finnes fire fundamenter for den islamske rettslæren. Det første prinsippet er Koranen, mens det andre prinsippet er sunna (Profetens eksempel). I tillegg finnes prinsippet om samstemmighet, og prinsippet om analogisk utledning. Samstemmighetsprinsippet baserer seg på tanken om at dersom de lærde er enige i et spørsmål, må det være rett. Prinsippet om analog utledning går ut på at der man ikke finner noen konkrete henvisninger i Koranen, så tar man utgangspunkt i noe som ligner. Ett eksempel er forbudet mot alkohol som kan utledes til å gjelde som et forbud også mot narkotiske rusmidler.

Det er likevel ofte ulike tolkninger. Ikke bare mellom de ulike lovskolene, men også innenfor hver enkelt lovskole. På 900-tallet utviklet det seg en tanke om at ulamaen alt hadde diskutert alt som var å diskutere av lovspørsmål, og at tiden i stedet var kommet for å imitere eksisterende slutninger. Slik imitasjon kalles taqlid, og denne hendelsen kalles lukkingen av ijtihads dører. Taqlid fikk likevel aldri innpass i sjiaislam.

Det som er tillatt ifølge islamsk lov kalles halal, mens det som er forbudt kalles haram. Det finnes også mellomkategorier mellom disse ytterpunktene. Ikke alt som er tillatt er anbefalingsverdig.

Demografi og utbredelse

Islam er i dag verdens nest største religion. Ifølge en undersøkelse utført av PEW Research Center var det i 2010 1.6 milliarder muslimer, noe som utgjorde 23.4 % av verdens samlede befolkning. Ifølge PEWs prognoser vil denne prosentandelen stige til 26.4 % innen år 2030. Landet med flest muslimer er i dag Indonesia med 204 millioner muslimer. Sør-Asia utgjør, med landene India, Pakistan og Bangladesh, det befolkningsmessige tyngdepunktet innen islam. Størst antall stater som har en majoritet av muslimer finner man likevel i Midtøsten og Nord-Afrika, og det vil ikke endre seg. Det mest folkerike av de arabiske landene er Egypt med over 80 millioner innbyggere. Store ikke-arabiske land som Tyrkia og Iran har begge om lag 74 millioner innbyggere.

Det har også vært en betydelig migrasjon fra muslimske land til ikke-muslimske stater, hovedsakelig til Vesten. I 2010 var det 44.1 millioner muslimer i Europa. Det utgjør om lag 6 % av Europas befolkning. I 2030 er det beregnet til å øke til 8 %. I Norge utgjør muslimer kun 3 % av befolkningen, men det er beregnet å øke til 6.5 % i 2030.

Sunnitter utgjør ca. 87-90 % av verdens muslimer. Andelen sjiitter har lenge vokst raskere enn sunnittene, men det beregnes å snu etter hvert som lave iranske fødselsrater begynner å gi utslag. I dag er sjiaislam majoritetsreligion i Iran, Irak, Bahrain og Azerbaijan. I Libanon er sjiittene riktignok ikke i flertall, men likevel den største av flere minoriteter. Det finnes også store minoriteter av sjiitter i land som Yemen, Kuwait, Tyrkia, Pakistan og Afghanistan.

Alle tallene over stammer fra PEW Research Center

Fagartikkelen om islam er skrevet av Hans Olav Arnesen. 

Norske lenker: 

Internasjonale lenker: 

 , , , , , , , , , , , , , ,