Stemmer fra Sverige

Jihadistene som angrep Brussel var muslimer

religioner      |      26/03/2016

Mange faller for fristelsen til å utdefinere terrorister som myrder uskyldige fra islam. Men selv om de er dårlige muslimer er de fremdeles muslimer, skriver Mohamed Eddie Omar. 

Foto: Björn Lindström

Foto: Björn Lindström

Av Mohamed Eddie Omar

Jihadistene som angrep Brussel den tjueandre mars 2016 var muslimer. De bekjente seg til islam. De utførte angrepene i islams navn og med støtte i islamske tekster. Men var de gode muslimer? Var deres tolkning av islam riktig? På dette spørsmålet finnes det ikke noe eksakt svar. Islams skriftlærde har debattert hvorvidt det lar seg gjøre å rettferdiggjøre denne typen angrep mot sivile. Men det man kan si er at jihadistenes tolkning av jihad, den hellige krigen, er én mulig tolkning av tekstene, og som lar seg forsvare.

Men la oss si at hva de gjorde helt klart gikk imot islamsk lov, burde de ikke da regnes som ikke-muslimer? Nei, en muslim slutter ikke å være muslim fordi han eller hun bryter mot islamsk lov. Man slutter å være muslim når man ikke lengre bekjenner seg til islam. Den muslimen som bryter mot islamsk lov er en dårlig muslim. Så selv ikke om man «utover rimelig tvil» kunne bevise at dåden i Brussel var imot islamsk lov, hvilket er umulig, ville det gjort jihadistene til ikke-muslimer.

Spør man vanlige muslimer får man ulike svar. En muslim kan jo mene nesten hva som helst. Mange har liten eller ingen kunnskap om sin religion. Få har selv studert Koranen og profeten Muhammeds lære. De aller fleste muslimer i verden tar avstand fra den typen vold vi var vitne til i Brussel. Men samtidig vil de aller fleste også si at Koranen og profeten Muhammeds lære bør følges for å leve et godt og gudfryktig islamsk liv. Og det er i disse tekstene støtten for volden er å finne. Det er denne vanskelige ligningen man må løse for å komme videre. En kritisk granskning av religionens kilder. En åpen og ærlig diskusjon.

De samme muslimene som tar avstand fra Den islamske statens (IS) terrorangrep hyller Muhammed, en profet som ifølge tekster som holdes for sanne og moralsk forbilledlige, kriget mot de vantro, tok slaver og lot halshugge fanger og steine kvinner. For en hel del hverdagsmuslimer er dette paradokset ingen kilde til bekymring, de bare blåser i det og går videre. Men de intellektuelle, de religiøse lederne, bør ta sitt ansvar. Å etter hvert angrep kun komme med overfladiske og mekaniske fordømmelser, uten å gi noen forklaringer på hvordan tekstene som inspirerte jihadistenes vold skal forstås, er en veldig kortsiktig måte å håndtere problemet på. Man tar avstand fra IS og Al-Qaidas hellige krig, men ikke disse gruppenes forbilde, profeten Muhammeds hellige krig. Man skulle kanskje kunne hevde at dette var hans privilegium som profet, men den innvendingen holder ikke ettersom han også oppfordret sine følgesvenner til å fortsette den hellige krigen.

I sin bok Islamismer. Politisk-religiösa rörelser i den muslimska världen (2010) definerer islamologen Jan Hjärpe islamismen som «bevegelser, organisasjoner, men også ideologier og tankestrømninger som har det til felles at man tar til orde for religionens tillempning som samfunnsorden, som grunnlaget for administrasjon og rettssystem (…)» Islamismen er altså en ideologi som innebærer at en viss tolkning av islam gjøres til lov i samfunnet, mens jihadismen er idéen om at islamismen, opprettelsen av en islamsk stat, skal skje gjennom jihad eller væpnet kamp.

Islamismen er ikke det samme som religionen islam, islam er et større begrep, men den er heller ikke noe helt annet enn islam. Islamismen støtter seg til islamske tekster og en islamist er alltid en muslim. Islamister siterer Koranen og profeten Muhammed, og ikke Det kommunistiske manifest og Karl Marx. En forståelse av religionen islam og dens grunntekster er nødvendig for å forstå islamismen. På samme måte er det feil, slik visse muslimske apologeter, politikere og debattanter gjør, å påstå at jihadismen «ikke har noe med islam å gjøre». Den har definitivt noe med islam å gjøre.

En viktig ting vi må forstå er at islamismen som sådan, og ikke bare dets voldelige uttrykk, bør være gjenstand for kritisk oppmerksomhet. Den ikke-voldsbejaende islamismen, den som propaganderer for en islamsk stat, men som ikke tyr til vold, kan, om den spres uten å utfordres, utgjøre en grobunn for den voldsbejaende islamismen, det vil si jihadismen. Jo flere islamister vi har, det vil si personer som ønsker seg en islamsk stat der islamsk lov råder, desto flere blir med stor sannsynlighet jihadistene, det vil si personer som ønsker å oppnå dette gjennom væpnet kamp og ikke gradvis gjennom reformer og misjonsarbeid.

Og støtten for islamismen er stor blant verdens muslimer, betydelig større enn støtten for terrorgruppen Den islamske staten og Al-Qaida. Ifølge en opinionsundersøkelse som ble gjennomført av Pew Research Center i år 2015 vil en majoritet av verdens muslimer at sharia, islamsk lov, skal være offisiell lov. I Irak svarte 91 prosent av de spurte at de vil ha sharia, i Marokko 83 prosent og i Egypt 74 prosent. I hele Nord-Afrika og Midtøsten-området var det 74 prosent som var av denne oppfatningen. Det er en betydelig andel.

Så når vi hører at majoriteten av verdens muslimer misliker terrorgruppen IS bør vi ikke tolke det som at alle disse misliker alt det, fra et vestlig synspunkt, inhumane som IS står for. De kan for eksempel fortsatt ville ha en islamsk stat. Det er til og med sannsynlig. Men en stat som innfører sharia på en «mykere» måte, hvor steining visserlig anses som en riktig straff, men ikke gjennomføres så ofte ettersom vilkårene er for strenge, ja, omtrent som den stat jeg bruker å kalle Den islamske staten i Saudi-Arabia (ISS). En stat hvor den hellige krigen fortsatt er hellig, men selvmordsbombere forbudt, og hvor religiøse minoriteter ikke slaktes rett ned, men undertrykkes og diskrimineres.

Mohamed Omar var selv radikal islamist i en periode, men vendte denne ideologien ryggen. I dag er han en frilansskribent og forfatter med mange jern i ilden. Dette innlegget er hentet fra Det goda samhället hvor Omar er en fast bidragsyter. 

Religioner.no-lenker: 

 , , ,