Fra forskningen

Juletradisjoner

religioner      |      20/12/2014

Kirkelige og folkelige juletradisjoner har både kollidert og formet hverandre i snart to tusen år. 

«Fra forskningen» er en artikkelserie på Religioner.no hvor forskningsinstitusjonene selv får presentere noe av sitt arbeid. 

I norsk folkekirketradisjon er jula den store høytiden i året, forteller professor Hallgeir Elstad.

-Da kristendommen fikk fotfeste i Norge på 1000-tallet, var feiringa av Jesu fødselsdag for lengst fastsatt til 25. desember, forteller han.

-Dette falt godt sammen med den hedenske midtvinterfeiringa, Jol, i forbindelse med at sola snudde. Både i hedensk og kristen tradisjon var sola et viktig symbol, og de kristne misjonærene la vekt på å tilpasse seg hedenske skikker.

Lussi og Lucia

Et eksempel på sammensmelting av kristne og hedenske tradisjoner er dagens Luciafeiring. Lussinatta 13. desember var i hedensk tradisjon regnet for å være årets lengste natt, og Lussi var en vetteliknende kvinne som gjorde det farlig å være utendørs. Den førkristne Lussi representerte det overnaturlige og underjordiske, som nettopp på denne natten kunne gjøre stor skade hvis juleforberedelsene ikke var godt i gang.

St. Lucia Maleri av Beccafumi, 1521. Kilde: wikimedia commons

St. Lucia ble ofte fremstilt med to øyne på et fat. Legenden sier at hun selv rev øynene ut fordi en beiler beundret dem.

-Sancta Lucia derimot var en kristen helgen, en ung jente som led martyrdøden på 300-tallet. Hennes festdag er 13. desember, og navnet hennes av avledet av det latinske ordet for ”lys”. Hun står for det lyse og det gode, og det passer godt inn i nordisk midtvinter og solsnu, forteller Elstad.

Både den folkelige forestillingen om Lussi og den kristne tradisjonen knyttet til Lucia har levd side om side i århundrer, og sammen formet vår tradisjon.

Sammenvevet

Det var mye som skulle være i orden før julefeiringa kunne begynne, og fristen for å få alt ferdig var lyden av at kirkeklokkene ringte jula inn. Julematen måtte være klar, og huset vasket og i orden. Juleveden måtte være brakt til gårds. Julebadet var gjerne det siste man gjorde før man ringte julen inn. Mange folketradisjoner viser at tilsynelatende timelige sysler var sammenvevet med den kristne, kirkelige julefeiringen. Julens religiøse side handlet ikke bare om kirkegang.

Elstad forteller at det ble skåret kors på fatene man brygget juleølet på, slik at trollskapen ikke skulle få makt til å gjøre noe med ølet. Og når trollmaktene var løse på julenatta var det viktig å beskytte dyrene på gården med korsets tegn.

-Det kristne julebudskapet hang altså sammen med folkelige forestillinger og gjøremål, og var ikke forbeholdt det som foregikk i kirken. Det var for eksempel vanlig at husfaren leste juleevangeliet når husholdet var samlet til julekveldsmåltidet, forteller Elstad.

Brorson, julens salmedikter

En annen viktig folkelig og kirkelig tradisjon er julesalmene. Professor Dag Thorkildsen forteller at den danske biskopen Hans Adolph Brorson ofte kalles julens salmedikter. Han har skrevet noen av våre mest kjente julesalmer, som «Den yndigste rose er funnet», «Her kommer dine arme små», «I denne søte juletid» og «Mitt hjerte alltid vanker».

-De stammer alle fra den salmeboken han utga i 1739, «Troens rare Klenodie». De var imidlertid ikke ment å skulle brukes i kirken, men ved undervis­ningen i kirkene og ved husandak­tene, forteller Thorkildsen.

Brorson var nemlig sterkt preget av den pietistiske reformbevegelsen på 1700-tallet. Bevegelsen hadde sitt utspring i Tyskland, og ble støttet av kong Christian VI.

-Pietismen ser vi tydelig i Brosons salmer, som ble mer populære i Norge enn i Danmark. Det kan vi avlese på alle de folketoner som er knyttet til hans salmer. Denne populariteten førte også til at 67 av Brorsons originalsalmer og en rekke av hans oversettelser fra tysk kom med i den første norske salmeboken som ble autorisert i 1869.

Julesalmer som folkeoppdragelse

Biskop Hans Adolph Brorson, julens salmedikter. Utsnitt av portrett malt av Johan Hörner i 1756. Kilde: wikimedia commons

Thorkildsen forteller at som kirkelig pietist ville Brorson få menigheten til å feire julen med større alvor. Det var nemlig svært utbredt med nokså tøylesløse festligheter i forbindelse med julefeiringen som varte mye lenger den gang enn nå.

-De såkalte julestuer var preget av fyll, dans og utskeielser. Under festen kom også julebukken for å avsløre hemmeligheter og skandaler man ellers ikke snakket om. I stedet formaner Bror­son til at man i denne glade juletid bør seg rett for­nøye, sier Thorkildsen.

-Man skulle bruke evner og energi på å opphøye Guds nåde, ikke på å pønske ut juleløyer. Julens forlystelse skulle være åndelig og knyttet til ham som ligger i en krybbe. For Brorson er barnet i krybben den rette juleglede, slik vi hører det i hans kjente salme «I denne søte juletid Bør man sig ret fornøie».

Julekrybben «Live»

Og barnet i krybben har blitt et folkekjært motiv i mange land. Frans av Assisi regnes som den som først satte opp en julekrybbe. Motivet fantes nok i kunsten allerede, men Frans av Assisi lagde en krybbeutstilling i en hule i nærheten av Greccio i Italia. Det mest bemerkelsesverdige er likevel ikke at den ble plassert i en hule, men at julekrybben bestod av levende mennesker og dyr.

Frans av Assisis anliggende med å lage julekrybben var omtrent den samme som Brorsons, han ville få folk til å fokusere på julens egentlige budskap i julehøytiden.

Fenomenet ble fort veldig populært i den kristne verden og spredte seg raskt, særlig i Italia. Etter hvert ble menneskene byttet ut med figurer, men tradisjonen med julekrybber lever i beste velgående i dag. Du finner dem ikke bare i kirker, men også i butikker, kjøpesentre og privathjem.

Julens og julekrybbens hovedperson er naturligvis Jesus. Og på en god annenplass finner vi Maria, Jesu mor. Men det er en karakter til i dette bildet som tilsynelatende får en langt mindre fremtredende rolle enn man kanskje skulle tro; Josef.

Den tause tømrer

Hva er det med denne mannen, som gjør at han alltid havner et godt stykke bak i rekka i fortellingene om Jesu fødsel og barndom? Mange andre har en mye mer fremtredende rolle i fortellingene enn Marias kommende ektemann og dermed Jesu jordiske far har fått.

Marianne Bjelland Kartzow, professor i Det nye testamente, forteller at Josef ikke en gang er nevnt i alle evangeliene.

-I Markusevangeliet nevnes han ikke i det hele tatt, til tross for at både hans mor og hans søsken er navngitt. Hvorfor er Josef utelatt, undrer Kartzow.

Tilbaketrukket helt: Jesus og Maria er i fokus i dette bildet. Til høyre skimtes så vidt Josef. Fra San Luigikirken i Roma. Foto: www.colourbox.com

En uanselig figur, med andre ord. Men Josef har opp gjennom århundrene trigget nysgjerrigheten hos mange kunstnere og diktere. Ofte blir han en mann som nok ikke helt skjønner hvilket drama som utspiller seg rundt ham. Han fremstilles som en enkel tømmermann, som gjør sitt beste for å forsørge sin familie.

-Noen spekulerer også i hva som egentlig rørte seg på innsiden av denne tilsynelatende tause og heller anonyme mannen, forteller Kartzow. Hva tenkte Josef om dette barnet som uventet dukket opp? Og hvordan så han på sitt eget forhold til barnet?

Men han forblir som oftest en bakgrunnsfigur også i kunsten. Der hvor Jesus og Maria trer frem som lyse, skinnende skikkelser, er Josef en dempet figur i bakgrunnen, sammen med de andre statistene i stallen.

En vanskelig skikkelse

Måten Josef fremstilles på i kunsten henger nok sammen med plassen han får i de Bibelske tekstene. Han er altså ikke engang nevnt i Markus, som er det eldste av evangeliene. Det er først noen tiår etter at Markusevangeliet skrives at Josef omtales i Matteus- og Lukasevangeliene. Hos Lukas er han likevel ikke noen sentral figur, det er bare så vidt han er omtalt som en mann av Davids ætt.

Men hos Matteus begynner Josef å bli mer synlig for leseren. Og Matteus er den som tar bladet fra munnen og snakker om elefanten i rommet. Josefs forlovede er gravid, men Josef er ikke faren. Dette er skandalestoff, og kanskje grunnen til at Markus og Lukas hopper bukk over tematikken. For hos Matteus vil Josef først avblåse hele ekteskapet når han får vite at Maria er gravid. For ham må det jo ha vært åpenbart at hun har vært utro! Ikke et tema som egner seg for fortellingen om verdens frelser, må man kunne si.

Men hvordan håndterer så Matteus denne knipa?

-I og med at tematikken dukker opp i Matteusevangeliet har det sannsynligvis vært et tema for de første kristne og deres omgivelser, sier stipendiat Anders Martinsen.

-Vi kan jo forestille oss hvilken latterliggjøring hans person kan ha vært utsatt for i den antikke samtiden. En bedratt mann var en mann uten ære, og ofte fremstilt som en komisk figur, forklarer Martinsen.

Men hos Matteus fremstår Josef som en from og rettskaffen mann, og i en drøm kommer en engel til ham og forklarer hele situasjonen. Engelen sier at han ikke skal være redd for å ta Maria til seg som kone, og at han, Josef, skulle gi Marias barn navnet Jesus. Josef får ansvaret for å være Jesu jordiske far, og han gjør som engelen sa.

Flyktet til Egypt

Og det skulle vise seg at Josef fikk mer enn ett englebesøk. I Matteusevangeliets andre kapittel står det at Josef, Maria og Jesus flyktet til Egypt. Teksten sier at en engel viste seg for Josef, og sa de måtte flykte til Egypt fordi Herodes ville drepe Jesus. Ikke før Herodes var død dro de tilbake, igjen etter at en engel viste seg for Josef i en drøm.

Gjennomgående i teksten er at det er Josef som blir kontaktet av engelen, og som får ansvaret for å bringe sin familie i trygghet. Det er med andre ord et stort ansvar som hviler på Josefs skuldre, å sørge for å bringe verdens frelser i sikkerhet.

Matteusevangeliet er alene blant de Bibelske evangeliene om å fortelle om flukten til Egypt. I tillegg sier teksten ingenting om hva som skjedde mens de var der.

Egyptiske tradisjoner

Men det finnes en kristen tradisjon som har mange fortellinger om den hellige familiens opphold i Egypt. For den delen av kristenheten som etter hvert etablerte seg i Egypt, i dag kalt den Koptiske kirke, var dette naturlig nok et meget interessant tema, forteller universitetsstipendiat Paula Tutty.

Koptisk ikon som viser den hellige familien. Laget av Isaac Fanous. Kilde: www.orthodoxroad.com

-En rekke apokryfe skrifter tar opp denne historien, slik som «Theofilus’ visjon» og «Biskop Sakkarias av Sakhas preken». Temaet dukker også opp i en rekke synakser, samlinger av historier om livene til helgenene, og i skriftene til Abu al-Makarim og Salomo av Kirlat fra middelalderen, forklarer Tutty.

-I tillegg finnes det mange lokale tradisjoner knyttet til historien om den hellige familie og stedene i Egypt de angivelig skal ha vært.

Matteusevangeliets fortelling om flukten til Egypt skulle altså vise seg å få stor betydning, både for tidlig kristendom i Egypt og for den Koptiske kirken opp gjennom historien og frem til i dag.

Helbredende kilde

I disse tekstene og tradisjonene finnes det mange beskrivelser av undre og mirakler Jesus skal ha gjort under denne heller lange reisen gjennom store deler av Egypt. En av de første stedene de skal ha besøkt er byen Basata (kalt Bubastis i antikken) i Nildeltaet.

I det Koptiske Synaksarium og «Theofilus’ visjon» fortelles historien om den dårlige mottagelsen familien fikk i byen, og at de i tillegg ble utsatt for en røverbande. Banden ville stjele klærne til Maria og Jesus siden de så ut som klærne til kongelige. Til tross for at en av røverne skjønte at Maria og Jesus var hellige stjal resten av banden deres klær en natt. De stjal også Josefs sandaler, som skal ha vært laget av gull og sølv.

Da Maria våknet dagen etter gråt hun, og tårene hennes fikk en vannkilde til å springe frem fra bakken. Jesus velsignet dette vannet og sa at vannet ville helbrede kropp og sjel for alle som drakk av det, bortsett fra den lokale befolkningen som nektet å hjelpe dem.

Hellige trær

Mange gamle trær var også forbundet med den hellige familiens reise gjennom Egypt. I Bilbais stod det et stort tre kjent som Jomfruens Tre. Middelalderens pilegrimmer valfartet til stedet, og flere muslimske helgener ble gravlagt rundt treet.

Tutty forteller om en lokal legende knyttet til dette treet. Noen av Napoleons soldater skal ha forsøkt å hogge det ned. Men da de hugget i treet begynte det å blø, og soldatene flyktet skrekkslagne fra stedet.  Men i 1850 var det slutt for treet, da ble det hugget ned av noen arbeidere som trengte ved til bålet sitt.

I det Etiopiske Synaksarium er det en fortelling om staven til Josef. Staven ble av og til brukt til å tukte den unge Jesus, forteller Tutty.

-Forståelig nok ble staven en dag ødelagt av Jesus. Da det bare var masse tresplinter igjen av staven plantet Jesus dem i bakken, og så vokste de opp til balsamtrær. Trærne produserte olje som ble brukt ved dåp.

Feirer med festivaler

Tutty forteller at hvis du reiser til Egypt i dag vil du komme over mange byer og landsbyer som har sine egne fortellinger om den hellige familien. Ofte kobles fortellingene til et mirakel eller et møte med en lokal helgen.

-Disse hendelsene blir ofte feiret i lokale festivaler. Otto Meinardus forteller om en slik festival i sin bok «The Holy Family in Egypt», i byen Deir al-Barsha, sier Tutty.

Der sier tradisjonen at den hellige familien skal ha holdt til i en hule i nærheten. 15. juli hvert år samles lokalbefolkningen ved hulen for å minnes familiens opphold her. Hulen er kjent som den hellige jomfrus hule, og på huleveggen kan du se tegninger av Maria som strikker. I tillegg kan du se en snekkerbenk og en høvel, som i følge Tutty viser at Josef også holdt på med sitt i hulen.

Denne artikkelen ble først publisert på Det teologiske fakultets hjemmesider den 18.12.2014. 

Aktuelle forskere:

Hallgeir Elstad

Dag Thorkildsen

Paula Tutty

Marianne Bjelland Kartzow

Anders Martinsen

 

 , , , , , , ,