Aktuelt

Kan ateister være åndelige?

Hans Olav Arnesen      |      10/10/2012

Når livssynshumanister samles er det naturlig nok ikke i kirken. Puben er derimot et ypperlig sted å diskutere ateistisk åndelighet og naziteknologi på. 

Av Hans Olav Arnesen

Didrik Søderlind – en åndelig ateist?

I forbindelse med utgivelsen av en ny utgave av tidsskriftet Humanist møtes livssynshumanister på puben Dattera til Hagen på Grønland. Humanistisk salong kalles arrangementet. På programmet var foredrag om ateistisk åndelighet og naziteknologi. Religioner.no tok seg en pubtur for å lodde stemningen blant livssynshumanistene.

Når sant skal sies er det ikke bare livssynshumanister som har tatt veien til Dattera til hagen denne kvelden. Det er mulig å kjenne igjen en og annen kristen og muslim blant publikum. Dessuten viser det seg å være hele tre paganister tilstede. Nærmere bestemt åsatroende. Stemningen er god, og vitsene sitter løst. Det gjelder både blant tilskuerne og de to foredragsholderne, Didrik Søderlind og Kristian A. Bjørkelo. Fine i tøyet er de også. Det kan nesten virke som om det er en egen kleskode for prominente livssynshumanister, bestående av sløyfer eller slips, dress (gjerne tweed) og en eller annen elegant form for ansiktshår. Blanke isser synes også å være en fordel, selv om John Færseth, som sitter blant publikum denne kvelden, bryter med denne ”normen”.

Kan ateister være åndelige?

Didrik Søderlind holder det første innlegget. Han er en mann det ikke er så lett å sette i bås. Selv om han er overbevist ateist er han nysgjerrig på ulike religioner, og oftest også positivt innstilt til dem. Han har selv forsøkt å bli religiøs, og har eksperimentert med både Hare Krishna og åsatro. Det var paradoksalt nok dette som ledet ham til livssynshumanismen, men i motsetning til enkelte livssynshumanister har ikke hans erfaringer med religion etterlatt noen bitre minner hos Søderlind. Som han sier: ”Gud og jeg skiltes som venner.”

jeg fremstår som en person med rutepapir i sjela mi

Han ser heller ikke på seg selv som noen utpreget rasjonalist, men snarere som et følelsesmenneske. Som ateist møter han fordommer hos eksempelvis kristne, men hans manglende behov for å distansere seg fra religion gir ham utfordringer blant andre livssynshumaniser. Mange kristne oppfatter en ateist som Søderlind som en følelsesløs rasjonalist: ”Jeg fremstår som en person med rutepapir i sjela mi.” Enda verre er det i USA hvor man gjerne setter likhetstegn mellom moral og religion. I en slik sammenheng mangler Søderlind både sjelfullhet og moral.

På den andre siden er mange livssynshumanister skeptiske til likesinnede som tar opp temaet åndelighet. Det har en religiøs klang, og ved å ta opp emnet kan man bli anklaget for å ”skape uro i rekkene.” Søderlind vet hva han snakker om. Selv om han har fått mye støtte for sitt engasjement i religionsdialog, og med å ta opp slike tema som åndelighet, har han også støtt på skepsis. Kanskje er det noen ganger forståelig? Det første han gjorde etter å ha fått sin nåværende stilling i Human-Etisk Forbund var å ta seg fri for å skrive en bok om norske kristne. Denne boken har blitt tatt svært godt imot av de kristne miljøene den skildrer, noe som nok falt mer religionskritiske livssynshumanister tungt for brystet.

Så hvorfor er det viktig for livssynshumanister å kunne være åndelige? En viktig grunn til å diskutere begrepet åndelighet, og dets innhold, er at religionen, ifølge Søderlind, har monopolisert en stor del av vårt allmennmenneskelige erfaringsspekter. Slik blir det gjerne til at om ”man liker Bach og levende lys er man egentlig skapkristen.” Det vil ikke Søderlind, som formodentlig liker begge deler, være med på.

åndelighet er som en ulldott surret inn i bomull og så pakket inn i en luftputekonvolutt

KristianBjorkelodatteratilhagen.2012.foto-hansolavarnesen

Kristian Bjørkelo i «humanistuniform».

Rosemisunnelse

Åndelighet er et vanskelig tema, kanskje spesielt for ateister. Det skyldes ikke minst at begrepet i seg selv er så uklart, eller som Søderlind sier: «åndelighet er som en ulldott surret inn i bomull og så pakket inn i en luftputekonvolutt.” Livssynshumanisters syn på åndelighet varierer. Enkelte mener at åndelighet er noe man bør gå til presten for å finne. Andre mener man godt kan bruke begrepet i en ikke-religiøs kontekst. En utbredt oppfatning synes likevel å være at de religiøse er irriterende flinke på dette med åndelighet. Dette er en type misunnelse livssynshumanistene bør holde seg for gode for, ifølge Søderlind.

–          Det er som å sitte i hagen og surmule over at naboen har finere roser. Løsningen er å plante vakre roser selv.

Søderlind mener livssynshumanister kan bli like gode åndelighetsgartnere som sine religiøse konkurrenter. Han påpeker at den internasjonale humanistbevegelsen er ung. Yngre enn eksempelvis pinsebevegelsen. At det tar tid å få ting på plass er bare å forvente. Kanskje har han rett? På i hvert fall ett annet punkt har norske livssynshumanister lykkes i å emulere religionene. Trangen til å på en eller annen måte å markere sentrale overganger i livet synes også å være et universelt menneskelig behov. Human-Etisk Forbund tilbyr i dag, med stor suksess, overgangsritualer som navnefester, konfirmasjon, bryllup og begravelser.

Hva angår indre motstand mot utviklingen av en åndelig livssynshumanisme er det ikke vanskelig å finne paralleller til dette i religionshistorien. Også innenfor Den norske kirke var det lenge sterk uvilje mot folkelige retninger som la større vekt på den religiøse erfaring.  Human-Etisk Forbund er i dag en stor livssynsorganisasjon, og utgjør nok et tverrsnitt av ulike mennesketyper i den norske befolkningen. Kanskje vil noe av den samme spenningen som finnes, eksempelvis mellom lovskoleislam og sufisme, gjøre seg gjeldende hos livssynshumanister? Særlig dersom den samlende motstanden mot religionenes innflytelse etterhvert oppleves som mindre viktig.  I så fall vil det bli spennende å se om HEF makter å skape rom for åndelige følelseshumanister, så vel som hyperrasjonelle nyateister, innenfor samme organisasjon. Lykkes de i å utvide sitt tilbud til å inkludere en form for åndelighet vil det muligens åpne for enda større vekst. Gjør de det ikke vil de kanskje på sikt oppleve konfliktene og splittelsene man kjenner igjen fra religionene.

Det andre foredraget denne kvelden handler om høyreekstremisters bruk av teknologi for å kompensere for sin manglende oppslutning og kroniske splittelser. Høyreekstremisme, gjerne i de meste bisarre former, synes å være et yndet tema blant livssynshumanister og kompetansen er stor også blant publikum. Det er ikke lett å si hvorfor, men underholdningsfaktoren bør ikke undervurderes ettersom høyreekstremister ofte er ufrivillig komiske. Er man ute etter informasjon om snurrige høyreekstremister eller obskure sekter kan det være en like god idé å vende seg til livssynshumanister som religionsvitere.

Religioner.no-lenker: 

Lenker:

 , , , , ,