Aktuelt

Kan man lære noe av kristne TV-bitcher?

Religioner       |      19/04/2012

Den amerikanske fjernsynsserien “Good Christian Bitches” hadde i går premiere på TV-Norge. 

Av Hans Olav Arnesen

Promoteringsbilde av GCB

Det var i går premiere på den amerikanske TV-produksjonen Good Christian Bitches. Riktignok er ikke dette lenger det amerikanske navnet på serien. Det amerikanske produksjonsselskapet så seg nødt til å endre navnet til Good Christian Belles. På oppfinnsomt vis klarte de dermed å beholde initialene fra tittelen til Kim Gatlins opprinnelige, delvis selvbiografiske roman.

For dem som ikke så serien, eller har lest boken, så handler den om Amanda Vaughn og hennes familie. Hun var opprinnelig fra Dallas, men flyttet til California sammen med sin mann. Denne ektemannen forsvinner raskt ut av serien. I de første to scenene ser vi ham stjele millioner av dollar for deretter å flykte i en bil sammen med sin elskerinne. Denne kvinnen bestemmer seg for å feire ved å utføre fellatio på ham mens han kjører, noe som ender med en fatal bilulykke og Amanda har dermed blitt både enke og pengeløs. Løsningen blir dermed å flytte tilbake til sin mor i Dallas.

I Dallas venter det et skinnkristent, dobbelmoralsk og til dels fiendtlig miljø på Amanda og hennes familie. Hun var nemlig ingen engel selv før hun flyttet til California, men visstnok skal hun ha blitt et nytt menneske i denne delstaten som ofte fremstilles som den mest umoralske av dem alle. Enkelte av kvinnene i nærmiljøet har ventet i årevis på å ta hevn for overgrep de ble utsatt for av Amanda i løpet av ungdomsårene, og nå har de muligheten til å ta igjen.

For kristne og religionsinteresserte er serien pepret med bibelreferanser og fantasifulle måter å rasjonalisere ytterst lastefull adferd på gjennom henvisning til Skriften. Dallas-boerne gjør ingen forsøk på å skjule sine fordommer, ei heller på å være ydmyke i forhold til sin egen fromhet og generelle fortreffelighet. Eksempelvis sier Amandas mor, Gigi, følgende om California:

“Hvorfor vil noen med fornuften i behold forlate Dallas til fordel for California? Vi har det samme været, men uten de liberale.”

På spørsmål fra dattersønnen om det finnes internett i hans nye hjem svarer Gigi:

“Hvorfor skulle jeg ha det? Jeg ser ikke på porno.”

Søndagen er satt av til kirkebesøk, og det finnes ingen mulighet til å slippe unna. Amanda forsøker å forklare sin mor at de har hatt til hensikt å la barna velge sin egen åndelige vei, men det kan hun bare glemme. Barnebarna skal i kirken, ihvertfall så lenge de bor i Gigis hus:

“Kutt ut den kommunistdritten!. Mine barnebarn skal gå i kirken sånn at de kan komme til Himmelen.”

Kirken er derimot en slagmark hvor de tilsynelatende fromme nabokvinnene bruker alt fra kirkeskiltet, tekstreferanser og takksigelser til å angripe hverandre med. Da den nå reformerte, men tidligere så ondsinnede Amanda kommer til sin første gudstjeneste venter denne teksten på kirkeskiltet henne (Utledet av Paulus brev til galaterne 6:7):

“Man høster som man sår.”

Slik Dallas blir beskrevet i GCB er byen full av syndige mennesker som ignorerer bjelken i sitt eget øye, men som alltid er på jakt etter splinten i den andres. Kvinnene bruker alle tenkelige metoder for å spionere på hverandre, fra å benytte seg av kontakter, utføre spaning selv, eller å glane igjennom et gigantisk teleskop som, ifølge spionen selv skal overgå Hubble-teleskopet. Egne overtredelser finner man imidlertid alltid unnskyldninger for. Når en av kvinnene stjeler et gavekort i “etterretningsøyemed”, får hun det påpekt at hun har brutt det åttende bud. Men hun har naturligvis ikke stjålet det, sier hun, kun lånt det. Når hun frigir et stykke sladder på et strategisk tidspunkt forklarer hun det med at Djevelen for i henne og fikk henne til å plumpe ut med det.

Seksualmoralen er også av den doble typen. Grovisene hagler, men alltid i form av eufemismer og hentydninger, homoseksuelle forhold mellom menn florerer og Amanda blir straks lagt an på av mannlige bekjente, hvorav de fleste er gifte. En vellystig ektemann presterer å bli opphisset av sin kones søndagsskolepreken om kong Davids syndefulle forhold til Urias kone Batseba.  Alle synes å være stinne av penger, presumptivt oljepenger, og nytelsessyken og luksusjaget synes å være vel så hyklersk som den slette seksualmoralen og fordømmelsesiveren. Gigi illustrerer kombinasjonen av hedonisme og fromhet på denne måten:

“Gud taler ofte til meg gjennom Christian Dior.”

I USA har serien møtte motstand i visse kretser som mener at serien er en form for kristendomshets. Slik synes den ikke å bli mottatt i Norge, og den kristne avisen Dagen gav serien en balansert føranmeldelse. Basert på den første episoden er det åpenbart at kritikken retter seg mot åpenlys misbruk av Skriften og av kristne verdier. Dette, sammen med sladder, hovmod, materialisme og slett seksualmoral er jo temaer som berøres i mange prekener rundt om i norske menigheter. En lignende type kritikk ble rettet mot en jødisk rabbi nesten 2000 år tilbake da han “hetset” jødedommen slik den ble praktisert av eliten. Hykleri og dobbeltmoral er jo forøvrig ikke noe som er forbeholdt kristne, eller endog religiøse mennesker, og kanskje kan noen og enhver med et snev av selvinnsikt gjenkjenne noe av seg selv i disse karikerte fjernsynsfigurene? Skuespilleren som innehar rollen som seriens absolutte sjefsbitch sier det slik til The Christian Post:

“…det kunne funnet sted i et tempel, i et samfunn, men vi plasserte vårt i en kirke.”

Lenker: 

 , , , ,