Fra redaksjonen

Klokketilbakeskruing

Hans Olav Arnesen      |      08/09/2015

Hans-Olav-Arnesen-lite-bilde.-150x125“Norge skal igjen bli et kristent land!”

Denne typen kamprop er det ikke uvanlig å høre på lavkirkelige samlinger og gudstjenester der mange drømmer om å skru klokken tilbake til tiden før kristendommen ble redusert til trivelig tradisjon snarere enn ektefølt tro.

Den energiske optimismen er så smittende at man nesten kan la seg overbevise. Nå kan man naturligvis ikke utelukke noe som helst, men oddsene for at noe slikt skal skje er nok ikke de beste.

Å reversere et religionsskifte, om man skal se på den dalende oppslutningen rundt kristne trosforestillinger på den måten, er ikke lett. Det bør de kristne vite alt om, for verken kristendommen eller islam har hatt for vane å gi fra seg hegemoniet i en befolkning når de først har fått det. I de tilfellene det har skjedd har det gjerne vært som følge av erobringer og påfølgende press ovenfra.

Det finnes likevel dem som har drømt om å skru klokken tilbake til tiden før kristendommen ble dominerende. Enkelte har sågar forsøkt å sette drømmene ut i livet.

Det kanskje mest ambisiøse forsøket sto keiser Julian, med tilnavnet “den frafalne” for. Han var nevø av Konstantin den store, som var den første keiseren til å favorisere kristendommen. Julian, den siste keiseren i det konstantinske dynastiet, snudde opp ned på denne politikken.

Selv om Julian ble født inn i en kristen familie og fikk de beste kristne lærere som barn og i ungdommen, ble han også innviet i den klassiske greske litteraturen fra hedensk tid. Slikt kan være farlig for en ung mann. Han fordypet seg i studier av nyplatonisme og lot seg innvie i de eleusiske mysterier, slik som den filosofisk anlagte Julians forbilde, Platon, i sin tid hadde gjort. Som tjueåring var Julian blitt en apostat, en frafallen.

Det holdt han for seg selv, klokelig nok. Da hans forhatte fetter, keiser Konstantinius II, som hadde myrdet flere av Julians nærmeste familiemedlemmer, døde i 361 f.Kr. var det ikke lenger nødvendig å skjule sin hedenske tro. Nå ble de kristnes privilegier fjernet og overført til hedninger, templer ble gjenåpnet, og ikke-kristne ble prioritert når attraktive embeter skulle deles ut.

Julian var en belest mann, som kjente sin historie. Han hadde ingen intensjoner om å forfølge de kristne. Det hadde vist seg å fungere dårlig for de hedenske keiserne som i sin tid hadde tatt slike metoder i bruk for å få bukt med kristendommen. I stedet ønsket han å latterliggjøre de kristne, og splitte dem, ved å ønske kjetterske teologer tilbake i varmen. Riktignok, bør det nevnes, behandlet han dem som på eget initiativ tydde til vold svært mildt, som da biskop Georg i Alexandria ble revet i filler av en hedensk mobb.

Å vinne tilbake hedendommens dominerende posisjon burde tilsynelatende ikke vært umulig for Julian. De kristne var trolig ennå en minoritet i riket, selv om de var blitt langt mer tallrike under Konstantin den store og Konstantius II. Og for mange, skulle det vise seg, stakk ikke troen så dypt. I hvert fall ikke for overklasseromere som nå forstod at det lønte seg å kaste fra seg kristentroen om man ville gjøre karriere.

Problemet var likevel at hedendommen vanskelig kan sies å ha vært én religion, og manglet det langt mer enhetlige preget som kristendommen, tross alt, nøt godt av. Julian fikk derfor skrevet en slags hedensk katekisme, med et sett med dogmer, og ble på den måten vel så mye reformator som tradisjonsbærer. Videre mente han at både jøder og kristne brukte veldedighetsarbeid og en strammere, moralsk livsførsel som konkurransefortrinn på sjelemarkedet. Han svarte på dette med å utforme et program for hedensk filantropi, og forsøkte å gjøre også de hedenske prestene til moralske dydsmønstre.

Dette skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Det skulle dessuten vise seg at den rituelle kapitalen blant hedningene langt på vei var gått tapt flere steder, spesielt i Øst. Om Kappadokia i Lilleasia klaget han over at det var så få hedninger igjen at selv de få som måtte ønske å ofre til de gamle gudene ikke lenger visste hvordan de skulle gjøre det, og i en by i romersk Mesopotamia klaget han over at et hedensk ritual han bivånet var overdrevet og amatøraktig.

Kanskje kunne Julian likevel ha snudd tidevannet, om han hadde fått et langt liv på tronen. Slik skulle det ikke gå. Keiseren dro på felttog mot perserne, i Alexander den stores fotspor, som han anså seg selv som en reinkarnasjon av. En persisk lanse i keiserens mage punkterte drømmen om en hedensk renessanse.

Drøye fire år med makten var ikke nok til å stanse kristendommen, gitt at det overhodet var mulig på dette tidspunktet. Han rakk likevel å gjøre livet veldig kjedelig både for dem som hadde gitt avkall på kristendommen for å oppnå fordeler, men også for jødene som han bestemte seg for å støtte, og endog hjelpe med å gjenreise tempelet i Jerusalem.

På trettenhundretallet var det ikke mye igjen av Romerrikets arvtager, Bysants. Ottomanerne hadde erobret hele Lilleasia, og før århundret var omme hadde også de bysantiniserte slaviske kongedømmene Serbia og Bulgaria falt. Konstantinopel med litt omland var det eneste som gjenstod av det gamle imperiet. Slutten nærmet seg.

Med undergangen i sikte var det mange bysantinere som valgte å vende seg mot mystikken. Hesykasmen tilbød muligheten for å bade i guddommelig lys, gjennom åndelige øvelser og meditasjon. Om det ikke fantes håp av noen fysisk art for verken Konstantinopel eller dets innbyggere, kunne sjelen likevel berges.

Parallelt med hesykasmen fantes likevel en annen bevegelse, den bysantinske humanismen. Den skulle vise seg å overleve imperiets fall ettersom mange av dens ledende menn reiste til Italia, så tidlig som hundre år før Konstantinopels fall, men naturligvis i enda større antall etter 1453. I Venezia alene var det om lag fire tusen bysantinere på slutten av det femtende århundret. De lærte italienerne gresk, og gjorde den greske antikke arven kjent igjen i Vest, og mange av dem ble innflytelsesrike skikkelser i det som har blitt kjent som den italienske renessansen.

En av disse greske lærde var Georgios Gemistos, som, da han ble sendt i eksil til Peleponnes, tok navnet Plethon. I motsetning til de andre humanistene, som fra midten av trettenhundretallet og frem til Konstantinopels fall brukte greskundervisningen i Italia som et middel for å vinne sympati og militær støtte, mente Plethon, i likhet med de fleste hesykastene, at bysantinerne burde klare seg selv.

Der stanser imidlertid likhetene mellom Plethon og mystikerne. Veien gikk  ikke gjennom noen åndelig søken innover, men snarere ved å gå tilbake i tid, ifølge Plethon. Grekerne burde kvitte seg med kristendommen og begynne å tilbe de olympiske gudene igjen! Og grunnen til at han avviste tanken om vestlig hjelp var ikke fordi han anså ottomansk okkupasjon som uunngåelig, men fordi han mente grekerne burde berge seg gjennom egen styrke, ved å omfavne krigeridealene til det gamle Sparta.

Det bysantinske riket skilte seg fra andre døende sivilisasjoner på flere måter. Dels ved at det mot alle odds opplevde en kunstnerisk, teologisk og humanistisk blomstring på tross av store tap av ressurser og territorium, men også fordi det ble mer tolerant i denne desperate situasjonen. Hadde Plethon kommet med sine hårreisende forslag om å skru klokken tilbake til hedensk tid på noe annet tidspunkt i imperiets historie, ville han mest sannsynligvis ikke blitt noen gammel mann. Takhøyden var imidlertid nokså stor da det stolte riket gikk mot enden, og da keiseren, patriarken og syv hundre andre biskoper og lærde reiste til Italia i 1438 for å komme til en forsoning med paven, var Plethon med. Hans innlegg på konsilet trollbandt italienerne, og det var bare begynnelsen på den gamle grekerens innflytelse i Vest.

Islam har det til felles med kristendommen at man som oftest har måttet ta i bruk makt for å løsne dens grep om et område hvor religionen har blitt dominerende. Og en del av dagens islamske, spesielt islamistiske, regimer, er like religiøst intolerante som Det bysantinske riket var i brorparten av sin historie.

Å snakke høyt om å skru klokken tilbake til før det islamske religionsskiftet i eksempelvis Iran, er ikke å anbefale. Likevel kommer det noen signaler om at det kanskje er en aldri så liten bevegelse i den retning.

I forbindelse med en artikkel jeg skrev om et zoroastrisk bryllup ble jeg til min store overraskelse møtt med en påstand om at iranere i skjul konverterte til zoroastrismen. I nokså betydelige antall, ifølge kilden, Pål Ebelthoft.

Det virket i første omgang underlig, ettersom iranske zoroastrister offisielt ikke tar imot konvertitter, men siden har jeg blitt oppmerksom på flere små tegn på at det kan være noe i dette. Leser man eksempelvis kommentarfeltene under engelskspråklige artikler om Iran og religion, dukker det svært ofte opp iranere som åpenlyst tar avstand fra islam og omfavner zoroastrismen som Persias “ekte” religion. Ifølge enkelte artikler på nett, velger en del kurdere å gjøre det samme. Mange kurdere, spesielt i det nordlige Irak, nyter imidlertid nå godt av større frihet enn iranerne. Kan det virkelig tenkes at perserne velger å sette seg selv i fare gjennom å tilslutte seg Zarathustras lære?

Muligens kan et innslag på statlig iransk fjernsyn, hvor en lærd sjiitt advarer mot at iransk ungdom konverterer til zoroastrismen, være et signal om at slikt faktisk forekommer, om enn kanskje ikke i stor skala.

Det er det av flere grunner svært vanskelig å få rede på med sikkerhet, men dersom en religion som er marginalisert på grensen til utryddelse skulle ende opp med å bli dominerende igjen i sitt gamle kjerneområde, ville det vært en religionshistorisk sensasjon.

Sjansen for at noe slikt skal skje får nok likevel de kristnes håp om en “gjenkristning” av Norge til å virke realistisk til sammenligning.

Lenker:

Religioner.no-lenker:

Kilder:

 , , , , , , , ,