Aktuelt

Kristen-Norge viser muskler

Hans Olav Arnesen      |      01/03/2013

På Oslo Symposium viser kristen-Norge muskler, og målet er klart; den rødgrønne regjeringen skal veltes i september. Og finnes det noe bedre sted å begynne prosessen med å detronisere en AP-styrt regjering enn i Arbeiderbevegelsens høyborg, Folkets hus?

 

Av Hans Olav Arnesen

Kjell Eivind Lohne.foto.HansOlavArnesen

Kjell Eivind Lohne viser bokstavelig talt kristne muskler.

Det ligger en følelse av forventning i luften på Folkets hus denne torsdagen. Oslo Symposium er en manifestasjon av kristen-Norges makt. Her er de skarpeste kristne stemmene i kongeriket samlet, og de har såvisst ikke til hensikt å vende det andre kinn. Det er de litt over tre hundre konferansedeltakerne, som har betalt om lag en tusenlapp for å være her, klar over. I to hektiske dager er det kristne profiler som setter dagsorden, og de kan få et pusterom fra det de anser som venstrevridde medier og politisk korrekthet.

Det er noe litt uvant, og kanskje litt unorsk ved arrangementet. Det skyldes ikke de mange bodene hvor ulike kristne aviser, organisasjoner og partier presenterer seg for konferansedeltagerne, med gigantiske veggmalerier i sosialistisk arbeiderromantisk stil som en snodig kontrast i bakgrunnen. Men kanskje skyldes det de mange dresskledde vaktene. Alvorlige, myndige menn med snurrebasser i ørene. Flere av dem er også bevæpnet blir vi fortalt. Det tar litt tid før vi skjønner at det har med den israelske ambassadørens innlegg å gjøre.

BjarteYstebø.foto.HansOlavArnesen

Bjarte Ystebø

Det handler om verdier

Leder for Oslo Symposium, Bjarte Ystebø, holdt innlegget som åpnet konferansen. Det som forener norske kristne i all sitt mangfold, sa Ystebø, er troen på verdier. Det var kristne verdier som bygde Norge, og som har gjort til det til verdens beste land å leve i. Lenge før det fantes offentlige velferdsgoder som NAV, sykehus, utdanning, eller endog u-hjelp, dekket kristne disse behovene. Dersom Norge skal forbli et av verdens beste land å leve i, også for fremtidige generasjoner, må slike verdier som arbeidsomhet, nøysomhet og gudfryktighet gjeninnføres, men man må også få tilbake respekten for menneskelivets ukrenkelighet.

Abortloven har frarøvet Norge store menneskelige ressurser, mente Ystebø, og aborttallene samsvarer med det postulerte behovet for arbeidsinnvandring. Vi har lenge savnet klassekamerater og arbeidskollegaer vi aldri fikk, sa han, og nå savner myndighetene dem også.

Videre må Norges forhold til Israel bedres. Her valgte Ystebø å la den store videoskjermen tale. Han viste et klipp av Jonas Gahr Støre som først benekter å ha hatt direkte samtaler med Hamas, før han noe beskjemmet må innrømme at det har han hatt, og ber kameramannen starte opptaket på nytt. Dersom norske politikere ikke kan se det norske folket i øynene og fortelle hva de gjør og mener, da er det kanskje noe i veien med den politikken de fører, spurte Ystebø retorisk?

Kristen-Norge skulle gjerne hatt selskap med Arbeiderbevegelsen i denne kampen, slik de engang hadde. Men for dagens AP har planen blitt viktigere enn menneskene, og sosialistene vil at staten skal ta hånd om mennesket alt fra vuggen av. «Vi har ikke endret linje»,  sa Ystebø, «dere har gjort det, og vi skulle gjerne sett at det var anderledes». 

Avslutningsvis ville Ystebø gå dem i rette som mener at arrangementer fra Oslo Symposium er en reaksjon på marginaliseringen av de personlige kristne. At de føler seg som minoritet i eget land, tråkket på og dårlig behandlet. Ystebø fastslår at de kristne ikke er opptatt av seg selv, og heller ikke ønsker seg noen privilegier eller fordeler. Men de mener at Norge fortsatt skal bygge på de verdier som har gjort Norge til verdens beste land, og at de valgene vi tar i dag får konsekvenser for i morgen.

”Vi har mye å forsvare og en fremtid å vinne!”

Bærekraftig utvikling.

Dagens første bolk handlet om bærekraft. Miljøet ble nevnt, økonomien likeså, men enda viktigere var det med bærekraftige verdier. Truls Liland fra Verdibanken ASA kunne eksempelvis fortelle oss at næringslivsbedrifter ikke bør tenke på profitt som et mål, men som et middel til å gjøre godt i verden. Joda, en virksomhet må gå i overskudd på samme måte som mennesker trenger oksygen for å overleve.

«Men jeg lever ikke for oksygen, og en virksomhet trenger ikke leve for profitt.»

Jørgen Kristiansen er varaordfører for KrF. i Kristiansand, og kan peke på at Sørlandets hovedstad har iverksatt en lang rekke lokale tiltak som kan overføres til rikspolitikken når de borgerlige vinner makten. Han mener at regioner som på kort tid tar seg råd til å stimulere til familieforøkelse og best mulige oppvekstvilkår for barn, vil tjene på det på lang sikt. Vesten har et demografisk problem viser han til, og i land som Spania og Italia er fødselsraten nede i 1.2 barn per familie. I Norge er det noe bedre med våre 1.8, men fødselsraten er fremdeles negativ. Sogn og Fjordane, Rogaland, og hans eget fylke, Vest-Agder, er de eneste som har en positiv fødselsrate. Dette er også fylkene med de laveste abortratene, to statistikker Kristiansen mener henger nært sammen.

Vi må sørge for at samfunnet gir rom for å handle i tråd med vår samvittighet.

I Kristiansand har de innført lokal kontantstøtte, da de rødgrønne fjernet den nasjonale kontantstøtteordningen i fjor høst. De mener også at samfunnets grunnleggende byggekloss, familien, må beskyttes, og har derfor kommunale samlivskurs for ektefeller som sliter i forholdet. Dette er ikke bare bra i seg selv, men også fornuftig rent økonomisk ettersom skilsmissebarn lider av dårlig selvbilde, oftere blir mobbet, er mer henfalne til kriminalitet og så videre. Også abort har store psykososiale konsekvenser og studier fra henholdsvis California og Finland viser at kvinner som aborterer har større sjanse for å utvikle psykiske problemer eller begå selvmord (han spesifiserte aldri om dette gjaldt provosert abort eller også spontanaborter). Kristiansand kommune har også gjort noe så uvanlig som å satse på søndagsskolen ifølge Kristiansen, og søndagsskolemateriell som er produsert med kommunale midler blir brukt over hele landet. En kommune som er god for barn er god for alle, og Kristiansand ligger på topp når det gjelder innbyggernes tilfredshet med tjenestetilbudet.

Med så mange interessante innspill om de gunstige økonomiske effektene av en verdibasert og familievennlig politikk bør det kanskje likevel nevnes at Kristiansand er en dypt forgjeldet kommune.

Marie Ljones Brekke.foto.HansOlavArnesen.JPG

Marie Ljones Brekke. Ung og opprørt kristenpolitiker.

Samvittighetsnekt og liv på andre planeter

Elisabeth Leirgul er en KrF-politiker og lege. Hun Tok for seg legers rett til å reservere seg mot behandlinger og inngrep som stred mot deres samvittighet. Først og fremst abort, men også kunstig befruktning av lesbiske par ble trukket frem. ”Vi må sørge for at samfunnet gir rom for å handle i tråd med vår samvittighet,” sa hun.

Den unge KrF-politikeren Marie Ljones Brekke fortsatte på temaet abort, som hun mener vår tids kanskje største moralske problem. Hun synes det er rart at man begeistret snakker om liv i form av bakterier på andre planeter, , mens et ufødt foster med bankende hjerte tydeligvis ikke er å regne som levende, eller ihvertfall like verdifullt.

Lill-May Vestly har ikke mye til overs for den moderne kvinnerollen.

Lill-May Vestly har ikke mye til overs for den moderne kvinnerollen.

Lill-May Vestly er en sørlandsk husmor og antifeminist. Hun kommer inn på podiet med en spedbarnsdukke på armen, og leverer et maskingeværinnlegg full av stikk mot: ”Den familiefiendtlige venstresiden” og ”I´m worth it-generasjonen”. Vi lever i en tid hvor bestemor er på vei rundt kloden med sjelevennen hun har funnet på match.com, mens det eneste kvinner ikke har rett til, i kjølvannet av kvinnefrigjøringen, er å være mor til sine barn.

Anne Kristiansen er leder for Jesuskvinner. Hun Leverte dagens første kristne vitnesbyrd og fortalte om hvordan hun ble omvendt av pastoren T.L. Osborn i USA. Innlegget kunne vel så godt blitt holdt på et vekkelsesmøte som en politisk konferanse som dette, men hun nevnte at Jesus var den største kvinnefrigjører, den største samfunnsreformatoren og den største antirasisten som noensinne har levd.

Knut Arild Hareide holdt det første partilederinnlegget på konferansen, noe han var veldig fornøyd med, da han ikke likte å være i skyggen av Erna og Siv. Hans innlegg var det eneste som tok opp miljøet og fattigdom utenfor Norges grenser. Vi må ta vare på skaperverket, sa han, og fattigdomsbekjempelsen må ikke stanse ved svenskegrensa. Han forfektet ikke direkte abortmotstand, men fokuserte i stedet på å forhindre tidlig ultralyd i 12 uke som vil lede til et sorteringssamfunn, noe vi allerede har sett i våre naboland.

Før Hareide fikk gå mottok han en forbønn fra Hognestad, og også flere i salen bøyde hodet i en kort bønn. Hvorvidt Hareide trengte forbønnen fordi hans arbeid var så viktig, eller fordi han trengte å få prioriteringene i orden var ikke godt å si.

Danny Ayalon

Danny Ayalon

Det antisemittiske Norge og forholdet til Israel

Den første delen av konferansen dekket et nokså bredt utvalg av verdispørsmål. Brorparten av dagen og kvelden var likevel satt av til Midtøsten-spørsmålet. Av alle de ting som opprører kristenfolket synes den skjeve mediedekningen, eller mediekrigen, mot Israel å være den verste.

Leif Wellerop er leder for den norske avdelingen av Den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem, en av organisasjonene bak Oslo Symposium. Han påpekte at Norge i dag blir ansett som et av de mest antisemittiske land utenfor den arabiske verden. Nå er det tid for å: ”velge inn på Stortinget politikere som holder vår judeo-kristne arv i hevd.”

Den israelske ambassadøren i Norge, Naim Araidi, er ikke selv jøde. Han er druser, men snakket likevel om antisemittisme som han mente skyldtes mangel på informasjon. Men mangel på informasjon er en for desinformasjon, og særlig i Skandinavia syntes han dette var et problem.

Nå er vi ferdig med den politisk korrekte giften.

Videre fastslo han at det var mulig å være venn med Palestina og Israel på en og samme tid, og ønske begge parter vel. Men hvor er verdens samvittighet når Ahmadinejad utvikler atomvåpen og sier han vil kaste Israel på sjøen. Israelerne vil ikke være svake for å vekke sympati. De vil være sterke, kunne forsvare seg og ikke være ofre. Israel er et land som ønsker å bidra til verden, fremfor å ta, og alt de ønsker seg igjen er vennskap. Ambassadøren var også villig til å hjelpe selskaper og mennesker som ønsket å boikotte Israel. De kunne begynne med å kaste iPhonen sin i søpla, og deretter fortsette med mye av det mest avanserte utstyret på sykehusene og så videre.

MosheSharon

Moshe Sharon

Moshe Sharon er professor i islamsk historie ved Hebrew University. I sitt innlegg foreleste han om farene ved politisk islam generelt, i form av grupper som Muslimbrødrene. Men spesielt var han bekymret for salafistene. Han pekte også på at Israel, i likhet med Egypt, var de meste naturlige statene i Midtøsten som hadde klart definerte grenser og en lang historie. De fleste andre statene ble konstruert av briter og franskmenn etter krigen med nokså vilkårlige streker på kartet, og basert på politiske kompromisser. I dag holder land som Syria og Irak på å gå i oppløsning og er iferd med å splittes opp i mer naturlige stater.

Moshe mente også at stammekulturen ennå stod sterkt i de arabiske landene, og at krigen i eksempelvis Libya fremfor alt hadde vært en stammekrig mellom kyrenaikere og tripolitanere. Den israelske professoren trakk også frem faren ved en iransk atombombe. Særlig sett i lys av sjiittiske endetidsforestillinger, og et mulig ønske om å tvinge mahdien (den tolvte imam) til å komme tilbake fra sin skjulte tilværelse ved å utløse et kjernefysisk ragnarok. Det var likevel sunnittene som hadde mest å frykte fra en iransk atombombe. Både fordi sjiittene så på dem som den største fienden, og fordi det var store sjiittiske populasjoner rundt hele Den arabiske gulfen.

Torkil Åmland fra FrP og Conrad Myrland fra Med Israel for Fred holdt begge innlegg hvor de påpekte de venstrevridde medienes skjeve dekning, noe som strakk seg inn i akademia. Omland mente at det var en slags uoffisiell allianse mellom akademia og media som sørget for at balansert informasjon aldri nådde offentligheten. Løsningen var mindre statlig styrte medier, og nye akademikere.  Finn Jarle Sæle, redaktøren av Norge iDAG, en av arrangørene bak konferansen, mente at dem som var tilstede på Oslo Symposium kunne være: ”(…) de nye intellektuelle i Norge.

”Nå er vi ferdig med den politisk korrekte giften. Det er på tide med litt motgift.”

Han mente potensialet for endring var stort ettersom opp mot 900 000 mennesker i dette landet regnet som personlig kristne. Det var likevel også viktig å be. På samme måte som norske kristne hadde vært med på å fjerne det kommunistiske jernteppet gjennom bønn, måtte man nå fokusere på å be om at det islamske jernteppet skulle forsvinne.

Den ortodokse jøden David Nekrutmann, gav en bibelsk-historisk forklaring på jødenes prøvelser. Han mente at antisemittisme gikk ut på frykten for anderledeshet og mangfold. Jødene var ment å være et eksempel til andre minoriteter og små nasjoner om at man kunne motstå konformitetspresset fra seg til majoriteten og ikke behøvde å underkaste seg de store nasjonene. Antisemittismen har tatt ulike former. Først var den religiøs, deretter rasevitenskapelig, og nå antisionistisk. Støtten fra venner utenfor Israel var likevel en støtte og forhåpentligvis vil den vokse:

”Jeg ber om at nasjonen Norge går tilbake til sine bibelske røtter. Jeg ber om at de skal se at jødedommen er deres eldre bror i troen. At de skal se på staten Israel som en sann venn.”

BenteKahan.OsloSymposium.Foto.HansOlavArnesen

Ervin Kohn til venstre og Herman Kahn til høyre.

Kåre Kristiansens minnepris

Kvelden var viet til utdelingen av Kåre Kristiansens minnepris. Forstander i Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, holdt det første innlegget i denne anledningen. Han mente det åpenbart var antisemittisme i Norge. Likevel ble det feil å hevde å si at Norge var et av Europas mest antisemittiske land, når det utilslørte jødehatet blomstret i land som Ungarn og Hellas. Han snakket også om måten norske jøder til stadighet blir bedt om å uttale seg om, og gjerne ta avstand fra, Israels handlinger. Kohn sammenlignet forholdet sitt til henholdsvis Israel og Norge med sine barn. Han er ikke alltid enig med dem og det de gjorde, men han elsker dem og støtter dem likevel.

Kohn hadde også en beskjed til de mest uforsonlige av Israels støttespiller. Noen mener at mennesket ikke har rett til å gi bort det Gud har gitt Israel. Men de bør huske på at selveste kong Salomon gav bort Israels nordligste byer i bytte mot materialer til å bygge Tempelet.

Bente Kahan stod for de musikalske innslagene. Da hun fremførte en sang på jiddisk laget av jøder i Vilnius i Litauen, hvor de fleste norske jødene kom fra, trillet tårene. Kanskje fordi hun mintes jiddiskkulturens skjebne i andre verdenskrig. Herman Kahan, som nylig ble utdelt St. Olavs-ordenen, var også tilstede i publikum. Herman overlevde selv tilintetgjørelsesleirene, og da han ble bedt om å reise seg mottok han stående applaus fra salen.

GiladShalit.OsloSymposium.Foto.HansOlavArnesen (8) (1)

Gilad Shalit på storskjerm fra Australia.

Årets mottaker av Kåre Kristiansens minnepris var den israelske soldaten Gilad Shalit. Han ble bortført av Hamas og holdt fanget i fem år, og fikk prisen som et symbol på det israelske folkets lidelser. Gilad ble løslatt i 2011 i bytte mot 1000 palestinske fanger. Gilad var på reise i New Zealand og Australia, og kunne ikke motta prisen, men hans far, Noam, var i Oslo på hans vegne. Noam Shalit var takknemlig for prisen sønnen hadde blitt tildelt, men også for støtten fra Norge i hans tid i fangenskap. Han rettet også en appell til israelske og palestinske ledere om at de måtte fortsette å arbeide mot en tostatsløsning, som han mente var den eneste mulige løsningen på konflikten.

Helt avslutningsvis var det duket for et oppildnende innlegg fra Danny Ayalon, tidligere viseutenriksminister i Israel, og  tidligere ambassadør i USA. Ayalon mente at Israels fiender var dømt til nederlag. Han listet opp alle fiender av det jødiske folk fra oldtiden og frem til i dag, men var diplomatisk nok til å utelukke de kristne. Alle, inklusive nazistene og kommunistene, var nå borte, mens jødene var tilbake i Israel, deres hjem. Israel har fremdeles fiender som vil ødelegge dem, men de kan ikke seire mot Guds vilje.

Ayalon fikk ofte spørsmål av gode kristne som dem som befant seg på Oslo Symposium, om hva de kunne gjøre for å hjelpe:

«Da sier jeg først og fremst; be for oss! For det andre; kom og besøk Israel og se hvordan Guds verk bygger seg opp i Israel. Du vil ikke bare bli styrket i din tro, men også bli veldig stolt. Gud velsigne dere.»

Skal man dømme etter applausen og utropene blant publikum var det nok mange som tenkte på å følge oppfordringene fra Danny Ayalon.

Religioner.no er tilstede også på Oslo Symposiums siste dag, i dag 1.3.2013. 

 

 

 

 

 

 , ,