Fagartikler

Kristendommen – en oversikt

religioner      |      18/04/2017

Oversiktsartikkel om kristendommen.

Kristendommen er verdens største religion og en av religionshistoriens mest bemerkelsesverdige suksesser. Unnfanget i en bortgjemt avkrok av den antikke verden, Galilea, av en mann med enkel herkomst, har den spredt seg til alle verdens hjørner. Snart 2000 år etter at Jesus fra Nasaret drev sin forkynnelse regner nesten en tredjedel av verdens befolkning seg som kristne.

denhelligegravskirke.foto.hansolavarnesen

Den hellige gravs kirke, eller Oppstandelseskirken, deles mellom ulike kristne konfesjoner. Foto. Hans Olav Arnesen

Historie

Av de store verdensreligionene er det ingen som tillegger sin stifter en like sentral rolle som kristendommen. Jesus Kristus (Jesus den salvede) er selve navet som det kristne kosmos roterer rundt. Vår tidsregning har Jesu fødsel som sitt utgangspunkt, og ble regnet ut av Dionysus Exegiuus på 500-tallet e.Kr.. Hans død ble beregnet å ha funnet sted i år 33 e.Kr.

Jesus vokste opp i byen Nasaret i jordbruksprovinsen Galilea. Hans foreldre var Maria og Josef, men i tråd med den kristne forestillingen om Jesu guddommelige opphav og Marias jomfrufødsel, blir Josef som en stefar å regne. Av søsken er kun hans brødre, Jakob, Joses, Judas og Simon, navngitt. Jesus tilbrakte mesteparten av sitt liv i Galilea, også etter at han begynte sitt 1-3 år lange forkynnervirke mot slutten av sitt liv. Det lokale knutepunktet, Kapernaum, ved Genesaretsjøen ble et sentrum for denne virksomheten, og her fant Jesus flere av sine disipler, skal ha utført flere mirakler og undervist ved den lokale synagogen. Det var også i Galilea at Jesus ble døpt av sin slektning, Johannes Døperen. Det var likevel i Jerusalem han ble arrestert, dømt til døden og henrettet av den romerske prefekten Pontius Pilatus.

Jesu død er kun begynnelsen på hans innflytelse i religionshistorien. Ifølge hans følgesvenner stod han nemlig opp fra de døde og viste seg for sine disipler over en periode på førti dager, inntil han for opp til himmelen på Kristi himmelfartsdag.  Med oppstandelseslæren trådte Jesus inn i rekken av døde og gjenoppstandne guddommer, med den forskjellen at han var en historisk person og ingen fjern, mytisk skikkelse. Forestillingen om at Jesus var Menneskesønnen som beseiret døden representerte et brudd med jødedommen. Dette bruddet ble forsterket ved at Moseloven ble forlatt, og at man i stedet forestilte seg at Jesus hadde innstiftet en ny pakt mellom Gud og mennesket. Den tidligere fariseeren Paulus var mannen som sterkest formidlet dette synet, til tross for at han møtte motstand på apostelmøtet i Jerusalem i år 49 e.Kr.. Ved å oppgi Moseloven, og ikke minst kravet om omskjæring av mannlige konvertitter, fikk kristendommen en konkurransefordel fremfor jødedommen i misjonen blant hedningene.

De tidlige kristne møtte mye motstand, og også regelrette forfølgelser. Aller først av andre jøder, men snart også av den romerske staten, og fra det tredje århundret også i det zoroastriske Sassanideimperiet. Forfølgelsene bar ikke frem, og det fjerde århundret ble perioden hvor kristendommen fikk sine mest avgjørende gjennombrudd. Den første nasjonen til å omfavne kristendommen som statsreligion var Armenia i 301 e.Kr. I Romerriket tok forfølgelsene slutt da religionsfrihet ble innført i 313 e.Kr. Den kristenvennlige keiseren Konstantin den store (272-337 e.Kr.) ble selv døpt på dødsleiet. Konstantin var bekymret over de mange uenighetene i lærespørsmål, og innkalte til det første kirkemøtet i Nikea i 325 e.Kr., hvor flere av kristendommens sentral dogmer ble vedtatt. Konstantin ønsket også å markere gjenforeningen av det østlige og vestlige Romerriket under en keiser ved å etablere en ny hovedstad ved Bosporos. Snarere enn å bli samlende skulle Konstantinopel bli den viktigste byen i den østlige kristenheten, og en rival til den vestlige kristenhetens hovedstad, Roma.

I løpet av sin kortvarige regjeringstid mellom 361-363 e.Kr. gjorde Julian den frafalne (331-363 e.Kr.) et forsøk på å gjeninnføre hedendommen. Resultatet ble i stedet at hans kristne etterfølgere forbød hedendommen. Theodosius den store (347-395 e.Kr.) gjorde kristendommen til statsreligion i 381 e.Kr., og eneste tillatte religion i 392 e.Kr. Theodosius den store var også det første kristne statsoverhodet som måtte bøye seg for kirkens makt. Etter en massakre på 7 000 opprørske thessalonikere i 390 e.Kr. måtte han be kirken om tilgivelse før han fikk motta nattverden. Dette mønsteret skulle gjenta seg i Vestkirken gjennom middelalderen. Mest berømt er den tysk-romerske keiseren Henrik IV´s kanossagang i 1077 e.Kr. Keiseren måtte gjøre bot etter å ha vekket pavens vrede gjennom investiturstriden, en kamp om hvorvidt det tilfalt paven eller keiseren å utnevne biskoper.

Invasjoner og læremessig strid

I det fjerde og femte århundret var kirken plaget av betydelige teologiske splittelser. Donatismestriden hadde bakgrunn i kristendomsforfølgelsene og dreide seg om hvorvidt gestlige som hadde frasverget seg sin tro for å beskytte seg selv skulle kunne gjenoppta sitt virke.

Den aleksandrinske teologen Arius (d. 336 e.Kr.), som mente at Sønnen var skapt av Faderen, og derfor en underlegen del av den treenige guddommen, ble fordømt som kjetter ved det første kirkemøtet i Nikea. Uheldigvis for katolikkene var det likevel arianske kristne som hadde mest hell i sin misjon blant de germanske stammene, med frankerne som et nevneverdig unntak.

Den første alvorlige splittelsen kom da kirkemøtet i Kalkedon i 451 e.Kr. fastslo at Kristus var én person med to naturer, én menneskelig og én guddommelig. De orientalske kirkene, også kalt monofysittiske (én natur) eller ikke-kalkedonske, brøt ut av kommunionen (fellesskapet) med den øvrige kirken.

I det syvende århundret ble store deler av den kristne verden erobret av de muslimske araberne. Tre av fem patriarkater falt på midten av det syvende århundret. Jerusalem i 634 e.Kr., Damaskus i 635 e.Kr. og Alexandria i 641 e.Kr. Iberia ble erobret mellom 711-718 e.Kr. Mange av de eldste, rikeste og mest folkerike områdene innenfor kristenheten lå nå under muslimsk herredømme. For den vestlige kirken innebar dette at man i større grad rettet sitt fokus nordover. Da araberne i en periode vant herredømmet over havet svekket dette kommunikasjonen østover til Konstantinopel, noe som økte avstanden mellom den greskdominerte Østkirken og den latinske Vestkirken

Kristendommens tyngdepunkt flyttes til Europa

Den arabiske ekspansjonen gjennom Iberia, inn i dagens Frankrike, ble stoppet av den frankiske kongen Karl Martell (686-741 e.Kr.) i slaget ved Tours i 732 e.Kr. Dette slaget blir av mange historikere regnet som Vestens fødsel. Den muslimske invasjonstrusselen mot Vest-Europa var over, mens en ny sivilisasjon, avskåret fra store deler av middelhavsområdet, ble til. I år 800 e.Kr. skulle Martells barnebarn, Karl den store (742-814 e.Kr.), bli kronet som keiser og dermed ble maktvakuumet etter det gamle Vestromerriket fylt. Under Karl den store ble kristendommen spredd med makt. I 772 e.Kr. hugg han ned den saksiske helligdommen Irminsul, og i 782 e.Kr. henrettet han 4500 saksiske krigsfanger som hadde rekonvertert til hedendommen.

Hele Storbritannia var kristent i senromersk tid, men i det femte århundret førte invasjoner av anglere, saksere og jyder til en avkristning. I det isolerte Irland utviklet det seg en særegen kirkekultur som ble viktig i gjenkristningen av Storbritannia. Her kom de i kontakt med misjonærer fra kontinentet, som de fikk et til dels konfliktfylt forhold til.
Skandinavia ble kristnet noe senere, og nå var det engelske og tyske misjonærer som flere steder konkurrerte om å kristne hedningene. Selv om misjon utenfra var viktig, ble de skandinaviske landene kristnet ovenfra, av konger som av ulike grunner så seg tjent med å omfavne den nye religionen.

Om konkurransen mellom ulike katolske misjonærer i Skandinavia kunne være bitter, var rivaliseringen mellom katolske og ortodokse misjonærer blant folkene i Øst-Europa ofte regelrett fiendtlig. Kievriket sluttet seg til den ortodokse kirken i 988 e.Kr. At bulgarerne skulle omfavne den bysantinske erkefiendens religion var mindre åpenbart, men de ortodokse misjonærene Kyrillos og Metodius, som hadde utviklet et slavisk alfabet, må ha en stor del av æren for at det gikk slik. Mähren, Polen, og, så sent som 1187 e.Kr., Litauen, valgte katolisismen. Baltikum og Finland ble en slagmark mellom ulike katolske og ortodokse hærer. I Preussen ble den innfødte befolkningen nesten fullstendig utryddet, først av de tyske sverdridderne, og siden av Den tyske orden.

Mens korstogene i Østersjøområdet rettet seg mot hedninger kjempet man i andre deler av Europa mot kjetterske kristne. Katarene, som begrepet kjetter er avledet fra, i Sør-Frankrike ble nedkjempet i albigenserkorstoget mellom 1209 og 1229.. I Böhmen og Mähren ble husittene, tilhengere av Jan Hus, angrepet av katolske korstogshærer på 1420-tallet, men det lot seg ikke gjøre å nedkjempe disse proto-protestantene militært.

Det store skismaet, korstogene og Konstantinopels fall

Konfliktene mellom Øst- og Vestkirken var ikke begrenset til rivalisering på misjonsmarkene i det østlige Europa. Biskopen av Roma hadde helt siden antikken gjort krav på lederskapet i kirken, men de ortodokse kirkene så på kirkemøtene som den øverste autoritet. De katolske normannernes erobringer av bysantinske områder i Sør-Italia og på Balkan gjorde forholdet mellom patriarken i Konstantinopel og paven i Roma anstrengt, og det forekom periodevise overgrep mot vanlige troende på begge sider. I 1045 e.Kr. endret paven den nikenske trosbekjennelsen. Fra å hete seg at Den hellige ånd utgår fra Faderen, ble det til at denne delen av treenigheten utgikk fra Faderen og Sønnen (Filioque). Patriarken i Konstantinopel mente at kun et kirkemøte hadde autoritet til å foreta en slik endring. Paven og patriarken i Konstantinopel lyste hverandre i bann, og splittelsen mellom Den katolske og Den ortodokse kirke var et faktum.

Betydningen av det store skismaet er nok likevel overvurdert. De bakenforliggende årsakene til konflikten var av langt eldre dato, og strekker seg helt tilbake til splittelsen av Romerriket i en vestlig, latinskdominert del, og en østlig del, dominert av gresk språk og kultur. Kommunikasjonen mellom Øst og Vest var heller ikke på noen måte brutt, noe som skulle vise seg da den bysantinske keiseren i 1095 e.Kr. rettet en bønn om militær hjelp mot muslimene.

Korstog

Bakgrunnen for keiserens henvendelse var nederlaget ved Manzikert i 1071 e.Kr. hvor de seldsjukkiske tyrkerne hadde erobret mesteparten av Lilleasia (dagens asiatiske Tyrkia), og plassert bysantinerne i en fortvilet militær situasjon. Da paven henvendte seg til adelen i Vest var det derimot seldsjukkenes overgrep mot de kristne pilegrimene til Jerusalem som ble vektlagt, og responsen var overveldende. I 1099 e.Kr. ble Jerusalem gjenerobret for kristenheten, men havnet i katolske hender, ikke bysantinske. Selv om de nyopprettede korsfarerstatene nominelt var underlagt den bysantinske keiseren var de de facto selvstendige, og noen ganger fiendtlig innstilt til bysantinerne. Det mest tragiske kapitlet i forholdet mellom de ortodokse bysantinerne og de katolske korsfarerne inntraff i 1204 e.Kr. Det fjerde korstoget nådde aldri frem til Det hellige land, men endte i stedet med å erobre Konstantinopel. Den greske metropolen ble frigjort i 1261 e.Kr., men bysantinerne kom seg aldri helt etter den latinske okkupasjonen.

Det skulle bli flere korstog, både mot Det hellige land og Nord-Afrika, men Jerusalem falt til Saladins styrker i 1187 e.Kr. Den siste korsfarerbefestningen, Akko, falt i 1291 e.Kr. En større trussel mot Europa skulle derimot materialisere seg i form av de ottomanske tyrkerne. I 1453 erobret de Konstantinopel. Hele Balkan havnet under ottomansk styre, og både i 1529 og 1683 beleiret ottomanerne Wien, uten å lykkes i å innta byen.

Samtidig som de ottomanske tyrkerne underla seg store deler av det sørøstlige Europa, ble Iberia gjenerobret for kristenheten. I 1492 falt Granada, den siste islamske utposten i Spania. Samme år forsøkte Christopher Colombus å nå Asia via Atlanterhavet. Oppdagelsen av Den nye verden gjorde en rekke nye og ukjente nasjoner tilgjengelig for omvendelse, og erobring. Selv om paven i Tordesillastraktaten i 1494 delte verden mellom portugisere og spanjoler, ble ikke dette respektert av andre europeiske stater som snart fulgte etter.

Kristendommen ble også spredd østover, først av portugiserne. Kongo ble kristnet alt på slutten av 1400-tallet. Portugiserne fikk også kontakt med det isolerte kristne riket i Abyssinia (dagens Etiopia), og kunne yte dem militær assistanse mot muslimske angripere. Filippinene ble underlagt Spania og kristnet. Også i Japan og Kina gjorde misjonærer store fremskritt på 1500- og 1600-tallet, men det viste seg å være midlertidige gevinster.

Reformasjon

Mens oppdagelsesferdene åpnet opp nye misjonsmarker for katolisismen, vokste en alvorlig trussel frem hjemme i Europa. Alt på begynnelsen av 1400-tallet hadde tsjekkeren Jan Hus (1369 -1416 e.Kr.) våget å utfordre kirken, og ble brent for bålet for sitt kjetteri. Ett århundre senere fremmet Martin Luther (1483-1546), Ulrich Zwingli (1484-1531) og Jean Calvin (1509-1564) enda mer radikale tanker. Reformatorene stod for en økonomisering av kristendommen hvor praksis og forestillinger som ikke kunne forankres i Skriften, slik som avlatsbrev, relikvie- og helgendyrking og venerasjon av ikoner ble fjernet. Videre fastholdt reformatorene at Gud stod i et direkte forhold til hvert enkelt menneske, og at man ikke kunne gjøre regning med kirken som et mellomledd. Kirkens autoritet ble følgelig nedprioritert til fordel for Skriften. Mange fyrster fant protestantismen forlokkende ettersom den ikke forfektet en politisk aktiv kirke, og gjorde det mulig å skaffe store ressurser til veie gjennom ekspropriering av kirkelig eiendom. Langt ifra alle av Europas fyrste- og kongehus lot seg overtale, og motreformasjonen tok sikte på å vinne tilbake områdene som hadde gått tapt for katolisismen. Konflikten mellom protestanter og katolikker spilte en rolle i flere kriger mellom europeiske kongehus, og den blodigste av disse var tredveårskrigen. Freden i Westfalen i 1648 e.Kr. markerte likevel slutten på de store religionskrigene i Europa.

Den sørlige kristendommen

Ved utgangen av det nittende århundret var knapt noen deler av verden uberørt av vestlig, kristen innflytelse. Kristne misjonærer hadde til dels stor suksess i både Afrika og Asia, men mange steder ble det raskt de innfødte selv som stod for den videre spredningen av religionen. Denne trenden forsterket seg da mer erfaringsorienterte varianter av kristendommen kom til. Pinsevekkelsen vektlegger guddommelige nådegaver, karisma. Noen av disse er mirakuløse, slik som eksempelvis tungetale, profetier og åndeutdrivelser, noe mange afrikanere, søramerikanere og asiater lett kunne forholde seg til. Det er ulike karismatiske kirkesamfunn som er i raskest vekst også i dag, og kristendommens tyngdepunkt beveger seg mot landene i sør. I dag reiser afrikanske og asiatiske misjonærer til Europa for å misjonere blant sekulariserte europeere.

Ulike retninger

Det finnes en lang rekke ulike kirker og denominasjoner innenfor kristendommen, resultatet av en nesten to tusen år lang historie, og mange splittelser. De eldste kirkene er Den ortodokse- og Den katolske kirke. Den første kirken til å bryte ut av kommunionen med den øvrige kristenheten var Den assyriske kirke i 424. Deretter fulgte de såkalte ortodokse-orientalske kirkene etter kirkemøtet i Kalkedon i 451. De inkluderer Den armenske kirke, Den eritreiske kirke, Den etiopiske kirke, Den indiske-ortodokse kirke, Den koptiske kirke i Egypt, og Den syriske kirke.

Den neste store splittelsen var det såkalte store skismaet mellom Den katolske kirke og Den ortodokse kirke i 1054. Den katolske kirke er den klart største kristne denominasjonen med over en milliard tilhengere verden over. Biskopen i Roma, paven, er dens overhode. Den ortodokse kirke er en samling av ulike særkirker, i stor grad fordelt på nasjoner. De viktigste er Den russisk-ortodokse kirke, Den gresk-ortodokse kirke, Den serbisk-ortodokse kirke, Den rumensk-ortodokse kirke og Den georgisk-ortodokse kirke. Patriarken i Konstantinopel, dagens Istanbul, tilskrives fremdeles en symbolsk lederrolle, selv om det er svært få kristne igjen i dagens Tyrkia.. Det finnes i dag om lag tre hundre millioner ortodokse kristne.

Kirkemangfoldet eksploderte i kjølvannet av den protestantiske reformasjon på 1500-tallet. Den anglikanske kirke er den største protestantiske enkeltkirken med om lag 80 millioner medlemmer. Den skiller seg fra andre protestantiske kirkesamfunn ved at den ikke er tilknyttet en bestemt teologisk reformator. Istedet var det kong Henrik VIII som i 1534 brøt med Den katolske kirke. Den anglikanske kirke har derfor bevart flere katolske trekk enn hva tilfellet er med andre protestantiske kirkesamfunn. Den reformerte kirke bygger på Jean Calvins og Ulrich Zwinglis lære, og har om lag 75 millioner medlemmer, fordelt på en rekke ulike kirker. Disse har ingen felles ledelse, men har et verdensomspennende samarbeidsforum kalt Verdensfellesskapet av reformerte kirker. Det samme er tilfellet med Den evangelisk-lutherske kirke, som er fordelt på en rekke ulike kirker, inklusive flere nasjonalkirker, men som ikke har noe samlet, internasjonalt lederskap. Det lutherske verdensforbund fungerer som en paraplyorganisasjon for ulike lutherske kirker. En protestantisk retning kalt baptistene (døperne) oppstod på 1600-tallet. Som anabaptistene (gjendøperne) før dem, var baptistene opptatt av at tro var nødvendig for å gjøre dåpssakramentet gyldig. Videre mente de at dåpen burde innebære full neddykning i vann. Samlet finnes det om lag 100 millioner baptister i verden, hvorav den største gruppen er i USA, mens den største paraplyorganisasjonen, Baptistenes verdensallianse, har om lag 40 millioner medlemmer. Den engelske teologen John Wesley startet på 1700-tallet en bevegelse som utviklet seg til Metodistkirken. Metodistene har om lag 70 millioner tilhengere i dag. Selv om Metodistkirken fremdeles er stor lever mange av Wesleys idéer også videre i pinsevekkelsen.

Pinsevekkelsen oppstod i Los Angeles i 1906, men spredte seg raskt til store deler av verden. Man legger særlig vekt på nådegaver, karisma, skjenket av Den hellige ånd, slik som tungetale, profetiske evner, åndeutdrivelser og helbredelser. Pentekostalismen, som vekkelsen også kalles, har hatt en eksplosiv vekst i etterkrigstiden, særlig i Sør-Amerika, Afrika og i Øst-Asia. Etterhvert spredte tanken om at mirakuløse nådegaver var tilgjengelige også i vår tid seg til de tradisjonelle denominasjonene, og man fikk eksempelvis karismatisk kristne lutheranere og katolikker. En ny bølge av såkalte konfesjonsløse karismatiske kirker oppstod mot slutten av 70-tallet. Disse regner seg ikke som del av Den internasjonale pinsebevegelsen, men har heller ikke tilhørighet til de tradisjonelle protestantiske denominasjonene. Denne typen kirker kalles noen ganger nykarismatiske. Det har vist seg vanskelig å tallfeste antallet, men samlet teller pinsevekkelsen og dens karismatiske avleggere minimum en kvart milliard mennesker, og kanskje så mange som seks hundre millioner.

I tillegg til disse større retningene finnes det en lang rekke sekter. Noen av disse har flere millioner tilhengere, slik som de amerikanske sektene syvendedagsadventistene, Jehovas vitner, og mormonerne. Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, eller mormonerne, defineres ofte ut av det kristne fellesskapet på grunn av deres ekstrakanoniske tekster, fremfor alt Mormons bok, samt læremessige avvik. Selv regner de seg imidlertid som kristne.

KRISTEN LÆRE

Selv om kristendommen er en monoteistisk religion skiller den seg fra de andre abrahamittiske religionene ved å hevde at Gud er tredelt. I følge treenighetslæren manifesterer Gud seg i tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Mens Faderen er skaperen og opprettholderen av kosmos, er Sønnen offerlammet som utgjør veien til frelse. Den hellige ånd gir liv og styrke til kirken, og identifiseres ofte med parakleten (hjelperen) som Jesus i Johannes 14:16 lovet ville komme for å veilede hans følgesvenner etter at han selv hadde gått bort. Selv om det har vært stor uenighet om de ulike personenes natur, og deres relasjon til hverandre, har forestillingen om den tredelte guddom stått sterkt i nesten alle kristne denominasjoner helt siden doktrinen ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325 e.Kr.

Jesus Kristus er altså veien til frelse i kristendommen, men hva skal mennesket frelses fra? I kristendommen leser man Adam og Evas utstøtelse fra Edens hage i et nytt lys hvor menneskeheten gjennomgår et fall som forplanter seg ned gjennom generasjonene, og som det ikke kan reise seg fra uten hjelp.  Ifølge arvesyndslæren har de første menneskenes ulydighet, når de eter av Kunnskapens tre, konsekvenser for alle kommende slektsledd. Arvesynden skaper en kløft mellom Gud og mennesket, men gjennom å la seg inkarnere som en mann bygger Gud en bro mellom seg selv og det syndige mennesket, noe som gjør det mulig å oppnå et evig liv i Guds nærhet.

Inkarnasjonslæren, læren om at Gud ble menneske og skjenket frelsens nådegave til menneskeheten, deles av nær sagt alle kristne. Det finnes likevel ulike syn på hvilke muligheter mennesket selv har for å påvirke sine frelsesmuligheter. For lutheranere er det kun tro som kan redde mennesket, mens katolikker også vektlegger betydningen av menneskets handlinger. Ifølge den kalvinistiske predestinasjonslæren har Gud alt før vi er født bestemt hvem som vil gå tapt, og hvem som vil bli frelst. Oppnår man frelse blir man belønnet med evig liv i paradisisk lykke, men går man tapt ender man i helvete. Mange kristne synes likevel det er vanskelig å forsone tanken på grusomme plager i helvete med forestillingen om en kjærlig og barmhjertig Gud. De velger i stedet å se på helvete som et symbol på fraværet av Guds nærhet.

De hellige tekstene

Den kristne kanon, de tekster som anses som autoritative og guddommelig inspirerte, er samlet i Bibelen. Denne tekstsamlingen er delt i to hoveddeler: Det gamle- og Det nye testamentet. Det gamle testamentet består av 39 bøker som også finnes i den jødiske Tanak, dog i en annen rekkefølge. De gammeltestamentlige tekstene leses likevel i et nytt lys i kristendommen. Eksempelvis blir Adams utstøtelse fra Edens hage knyttet til Jesu sonoffer, mens gammeltestamentlige profeter, som Jesaja og Daniel, anses å varsle Jesu komme.

Det nye testamentet består av 27 bøker. Blant de mest sentrale er de fire evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Disse bøkene omhandler Jesu liv og lære. De tre første evangeliene er de mest biografiske og rommer de fleste fortellingene om Jesu liv og virke. Evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas kalles også de synoptiske, eller samsynte, evangeliene ettersom de inneholder flere av de samme fortellingene. Evangeliet etter Markus er eldst, og sammen med en muntlig tradisjon som kalles Q (av tysk quelle: kilde), utgjør det grunnlaget for Matteus- og Markusevangeliet. Johannesevangeliet er det yngste av evangeliet, og skiller seg fra de andre både i form og innhold.

De eldste tekstene i Det nye testamentet er likevel Paulus´ brev, som ble skrevet alt på 50-tallet e.Kr.. Epistlene, som brevtekstene i Det nye testamentet kalles, er viktige fordi de ofte klargjør deler av kristen praksis og lære som ikke fremgår klart av evangeliene. Epistelforfatternes formaninger til de tidlige kristne menighetene har derfor blitt viktige for senere kristne innenfor alle denominasjoner. Apostlenes gjerninger skildrer tiden like etter Jesu død og gjenoppstandelse, og her finner vi blant annet fortellingen om pinsemirakelet, omvendelsen av Paulus, og en referanse til det viktige apostelmøtet i Jerusalem (ca. 49 e.Kr.). Johannes åpenbaring er et eskatologisk verk (en endetidsfortelling) som skildrer begivenheter som skal inntreffe i vår verdens siste dager.

Selv om de kristne tekstene anses som guddommelig inspirert er det et fåtall kristne som anser skriftene i Bibelen som direkte åpenbaringer som skal tolkes bokstavelig. I moderne tid har en slik literalistisk tolkning av Bibelen likevel fått gjennomslag i evangeliske og pentekostale kirkemiljøer. I noen karismatiske kirkemiljøer finnes det også en forestilling om at Bibelen taler direkte til de troende, og kan gi svar på problemer de møter i hverdagen.

Det er også viktig å presisere at kristne ser på Jesus som mer enn en budbringer. Jesus er selve budskapet. Dette synet på Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige budskap kan være med på å forklare hvorfor de kristne klarte seg i flere hundre år uten en fastlagt kanon, og understreker hvorfor Jesus-fortellingene er så viktige.

Mangfoldiggjøringskirken i Tabgha. Foto- Hans Olav Arnesen

Mangfoldiggjøringskirken i Tabgha er bygget på stedet hvor Jesus skal ha mettet fem tusen mennesker med fem brød og to fisk. Alteret er bygget over steinen hvor Jesus skal ha plassert maten. Foto: Hans Olav Arnesen

De religiøse fortellingene

De gammeltestamentlige fortellingene blir som nevnt tolket i et nytt lys i kristendommen, og knyttet opp mot Jesu liv, død og gjenoppstandelse. Slik blir eksempelvis Daniels opphold i hvalfiskens buk sett på som en analogi til Jesu seier over døden. Mange av de gammeltestamentlige tekstene blir også tolket som bevis på at Jesus var Messias, og at hans ankomst var varslet. En av profetene som skal ha varslet Jesu komme var Mika:

Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager (Mika 5:1).

Jesu fødsel og barndom hører til blant de mest usikre skildringene av hans liv. Selv årstallet for hans fødsel er sterkt omstridt. Ikke desto mindre forteller evangeliene etter både Mattias og Lukas at Jesus ble født i Betlehem. Evangeliene er derimot ikke enige om årsaken til at Jesus ble født i Davids by. I Lukasevangeliet hevdes det at Josef og en gravid Maria måtte reise til Betlehem på grunn av en folketelling. I Matteusevangeliet står det ikke noe om denne folketellingen, og heller ikke at Josef opprinnelig var ifra Nasaret. I stedet får man inntrykk av at Betlehem var deres hjemby, og at de måtte flykte derifra fordi kong Herodes ønsket å ta livet av Jesusbarnet. Etter først å ha levd i utlendighet i Egypt valgte Josef å bosette seg i Galilea. Selv om evangeliene gir ulike forklaringer på hvorfor han ble født i Betlehem ender de dermed likevel opp med å støtte opp under Jesu tittel som jødenes varslede konge, som skulle bli født i Davids by.

Et annet tema som går igjen i fortellingene om Jesus er hans mirakler. En svært stor andel av disse er helbredelser og eksorsismer. Ved to tilfeller vekket han også de døde til livet. Jesus utfører også andre mirakler. Hans første mirakel var, ifølge Johannesevangeliet, å gjøre vann om til vin. Det såkalte mangfoldiggjøringsmirakelet er også kjent, og viser til mirakelet hvor Jesus klarte å mette fem tusen mennesker med fem brød og to fisk.  Like viktig er likevel Jesu forsøk på å belære sine noe tungnemme disipler, noe han ofte gjør gjennom ligninger. Hans diskusjoner med fariseerne er også et gjennomgående tema.

Jesu sonoffer er selve kjernen i kristendommen, og det er dette som gjør det mulig for mennesket å oppnå frelse. Lidelsesberetningen er derfor et viktig tema i alle fire evangeliene, og noen elementer går igjen. Disiplene svikter ham. De sovner da han ber dem våke over ham i hagen i Getsemane, Peter fornekter ham tre ganger før hanen galer, og Judas forråder ham til hans fiender. Videre er det tydelig at Jesus er klar over hva som venter ham, men likevel lar det skje ettersom det er en del av en guddommelig plan. Han hindrer disiplene i å forsvare ham, og han benekter heller ikke direkte anklagene som rettes mot ham. På veien fra Getsemane til Golgata blir han utsatt for en lang rekke ydmykelser og pinsler, før han dør på korset, i selskap med to kriminelle, ifølge Markusevangeliet. At Jesus ble korsfestet er nesten helt sikkert. At han visste at han skulle bli korsfestet er derimot usikkert, men at han løp en stor risiko ved å komme til Jerusalem burde ha vært åpenbart med tanke på Johannes Døperens henrettelse, som også er skildret av ikke-kristne kilder. Ikke desto mindre står Jesus, ifølge evangeliene, opp igjen fra de døde, og viste seg for disiplinene, og andre, på ulike tidspunkter de neste førti dagene.

Pinsemirakelet er en annen viktig fortelling fra Det nye testamentet. Det har vært vanlig å knytte denne fortellingen fra Apostlenes gjerninger til løftet Jesus gir i Johannes 14:16 om parakleten (den trøstende) som skulle komme og veilede apostlene etter at Jesus var gått bort.

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne (Apg 2:1-4).

Dette mirakelet, som fant sted på den femtiende (gresk: pentekost) dagen etter korsfestelsen av Jesus, regnes som kirkens fødsel. Pinsebevegelsen, som har lagt sterk vekt på tungetale, eller glossolalia, henter sitt navn fra dette mirakelet.

Lystenning

Lystenning i Mariakatedralen i Lisboa. Både i katolske og ortodokse kirker er det vanlig å tenne lys når man ber en bønn. Foto: Hans Olav Arnesen

Ritualer

Gudstjenesten står i sentrum av det rituelle liv i kristendommen. Gudstjenestene finner oftest sted i kirker, men kan også utføres i det fri. I gudstjenesten formidles det kristne budskapet og flere av de viktigste kristne ritualene finner sted innenfor denne rammen, dog ikke alltid til samme tid.

De viktigste kristne ritualene kalles sakramenter (av latin: sacramentum: helliggjøring), som er rituelle frelseshandlinger. I katolisismen finnes det syv sakramenter.

  1. Dåp
  2. Nattverd
  3. Konfirmasjon
  4. Ekteskap
  5. Bot
  6. Presteordinasjon
  7. Sykesalving

Også de ortodokse kirkene aksepterer disse syv ritualene som sakramenter, men anser egentlig alle kirkelige handlinger som sakramentale. Med unntak av dåp og nattverd avviste Martin Luther alle de katolske sakramentene fordi han ikke fant grunnlag for dem i Skriften. Det samme var tilfellet for kalvinistene.

Nattverden er knyttet til fortellingen om det siste måltid, og er et kommunionsritual hvor de troende oppnår fellesskap med Gud. I katolisismen oppstod transsubstansiasjonslæren som hevder at brødet og vinen bokstavelig talt blir til Kristi blod og legeme. Også Martin Luther kom til at dette måtte være tilfellet, men kun dersom tro var i bildet. Også dåpen er et sentralt frelsesritual. Det symboliserer renselse, og er også en initiering inn i det kristne fellesskapet.

Bønnen er et annet viktig ritual hvor den kristne kommuniserer med Gud. I de protestantiske kirkene foregår denne kommunikasjonen alltid direkte med enten Faderen eller Sønnen. I Den katolske- og Den ortodokse kirke kan man derimot gå veien om helgener, avdøde hellige menn og kvinner som kan gå i forbønn for den bedende. Mens den protestantiske bønnen gjenspeiler det personlige forholdet mellom den troende og Gud, har man i katolisismen i tillegg rituelle bønner. En slik bønn er rosenkransbønnen som er knyttet til bruken av et bønnekjede med krusifiks.

Pilegrimsferder er reiser til steder som er hellige, enten på grunn av begivenheter som har funnet sted der, eller på grunn av relikvier som oppbevares der. Relikvier er kroppslige eller tinglige levninger etter helgener, profeter eller Jesus selv.
Også begravelse er et viktig ritual i kristendommen. Selv om døden i kristendommen kun er begynnelsen på et evig liv for de kristne, regnes ikke begravelsen som et sakrament. I katolisismen og ortodoks kristendom er sykesalving, også kalt den siste olje, det viktigste ritualet forbundet med livets slutt.

Den barmhjertige samaritan

Jesu lignelse om den barmhjertige samaritaner uttrykker det kristne nestekjærlighetsidealet på en god måte. Treskjæring av Julius Schnorr Carolsfeld (f.1794- d.1872).

Kristen etikk

Skal man måle det etiske budskapet i evangeliene opp i mot kristenhetens historie må man kunne konkludere med at kristendommen på flere måter er paradoksenes religion. Jesus fremmer flere steder et fattigdomsideal, men kristne nasjoner har lenge vært blant verdens rikeste. Det er også et tydelig pasifistisk budskap i evangeliene, men gjennom historien har kristne stater hevet krigskunsten til stadig nye høyder. Det kan også hevdes å være et antiintellektuelt budskap i evangeliene, men det var innenfor kristenhetens grenser at moderne vitenskap oppstod, og hvor man alt i middelalderen begynte på veien mot en bemerkelsesverdig teknologisk utvikling som skulle gjøre menneskeheten i stand til å utføre sine egne ”mirakler”.

Kanskje sier dette noe om at de verdensfornektende idealene fra evangeliene ikke lar seg realisere dersom man samtidig ønsker å leve et liv i denne verden. Lenge kunne munker og nonner være en slags stedfortredende idealkristne som oppfylte flere av disse kravene, men i protestantismen ble dette overført til en slags hverdagsaskese hvor man kunne tjene Gud ved å jobbe hardt og være nøysom. Moderne pinsevenner og andre karismatiske kristne er til sammenligning mer opptatt av livet i denne verden. Spesielt gjelder dette fattige land hvor man kan oppleve at de troende tar med seg pengesedler inn i kirken for at de skal mangfoldiggjøres, eller regninger som de ønsker skal bli betalt med guddommelig hjelp.

Nestekjærlighet og selvoppofrelse er også sentrale kristne idealer. Veldedighet har spilt en viktig rolle siden antikken. Kristen nestekjærlighet har noen ganger grenset til det selvutslettende, eksempelvis gjennom pleie av pestofre, men muligens har dette vært avgjørende for kristendommens suksess. Selv om ikke alle kristne er villig til å risikere døden for å hjelpe sin neste, har det alltid vært et ideal å hjelpe eller beskytte sine medborgere. Nestekjærlighetsprinsippet trumfet også det pasifistiske budskapet, og det var ut ifra hensynet til nestens sikkerhet at man, ifølge Augustin, kunne rettferdiggjøre statens bruk av vold.

Synet på naturen har i kristendommen vært preget av menneskets forpakteransvar. Gud har gitt mennesket ansvaret for å forvalte verdens ressurser og råde over dyrene. Miljøvennlige kristne mener derfor at vi har en plikt til å ta vare på skaperverket.

I likhet med religioner som islam og buddhismen er kristendommen en universell religion, og hevder at Jesu budskap er ment for alle mennesker. Alle har de samme frelsesutsiktene, kvinner som menn, fattige som rike, og i sin tid slaver som frie borgere.

Tilgivelse er også viktig for de kristne. Alle mennesker er syndige og er avhengige av Guds nåde for å oppnå frelse. Av den grunn setter kristne tilgivelsens dyd høyt også blant mennesker. Mange kristne mener at alt bør kunne tilgis, men det innebærer naturligvis ikke at man skal avstå fra å straffe overtredelser.

Sosial organisering

Kirken har helt fra sin barndom vært preget av teologisk strid, og ikke sjelden regelrett forfølgelse av avvikere. Noen ganger har disse uenighetene ledet til splittelser, men også synet på hvem som skal ha lederskapet i kirken har vært en kilde til strid. De ortodokse kirkene har hele tiden sett på synodene, eller kirkemøtene, som kirkens øverste autoritet, mens paven er det ubestridte overhodet i Den katolske kirke.

Under paven finnes kardinaler og biskoper. Presteskapet for øvrig er delt i ordensprester og bispedømmeprester. Ordensprestene står friere enn både bispedømmeprester og munker. Jesuittene er et eksempel på ordensprester, og de er verken bundet av monastiske regler eller underlagt en biskop. I stedet har de avlagt lydighetsløfte til paven.  Kun menn kan bli prester, og alle geistlige lever i sølibat. Det finnes likevel en geistlig undergruppe, diakoner, som assisterer prestene og kan utføre en del liturgiske oppgaver. Også kvinner har mulighet til å bli diakoner.

Patriarken innehar det høyeste embetet i ortodokse kirker. De ortodokse kirkene har en stor grad av frihet, men de såkalte autonome kirkene er tilknyttet en moderkirke som må godkjenne deres valg av ledere, mens de autokefale (av gresk: eget hode) kirkene står fritt til å velge sine egne overhoder. Ortodokse prester kan være gift, gitt at ekteskapet ble inngått før ordinasjonen. Munker lever derimot i sølibat, og ettersom kun munker kan bli biskoper er også alle biskopene sølibatære. Kvinner kan bli nonner, men ikke prester.

I de protestantiske kirkene varierer det kirkelige hierarkiet sterkt. Den anglikanske kirke og de lutherske kirker er episkopale, det vil si at de er styrt av biskoper. I flere protestantiske land ble det vanlig at statsoverhodet fungerte som kirkens øverste leder, slik kong Harald gjorde i Norge frem til 2012. Kalvinistiske kirker blir styrt av eldsteråd. I Geneve, byen som Jean Calvin gjorde til sitt hjem, ble skillet mellom stat og kirke en tid utvisket, og det ble i praksis innført et teokrati (prestestyre).

Pentekostale- og karismatiske kirker har en løs og smidig organisasjonsstruktur. Ofte stilles det ikke krav til utdannelse av lederne, og i prinsippet kan hvem som helst som har fått et kall, og som har de nødvendige evnene, ”nyplante” en menighet. På den ene siden bidrar denne konkurransen til at mange menigheter går under, mens andre oppstår, men denne dynamiske strukturen har også vist seg å være et konkurransefortrinn fremfor de tradisjonelle denominasjonene når disse møtes på misjonsmarkene i Asia og Afrika. Ved siden av at nyomvendte på denne måten får et nesten umiddelbart eierskap til religionen, innebærer det også at pentekostale og karismatiske kirker aldri mangler religiøse eksperter, slik eksempelvis Den katolske kirke, som krever at prestene undergår flere år med studier, ofte gjør.

Det monastiske systemet

Selv om kvinner ikke har anledning til å tjene som prester i de ortodokse og katolske kirkene har de vært viktig i kristendommens asketiske tradisjon. Alt fra begynnelsen av var det en rekke kvinner som valgte et liv i forsakelse. Noen isolerte seg i sine egne hjem og ble kalt husanakoreter. Andre valgte å leve i asketiske fellesskap, en form for prototypiske klostre.

Mange asketer i Syria og Egypt valgte et liv i ørkenen. Dette var en etterligning av Johannes døperens levemåte, så vel som Jesu 40 dager lange ørkenfaste. I likhet med Jesus kom ørkenasketene i stadig kamp med Satan. Det var heller ikke like lett å forbli isolert ettersom troende gjerne valfartet til asketenes oppholdssteder. En kjent asket, Simeon Stylitt, valgte å tilbringe brorparten av sitt liv på en søyle.

Klostervesenet oppstod i Egypt i det tredje århundret etter Kristus. St. Antonius (251-356 e.Kr.) regnes som dens grunnlegger. Basilios den store (ca. 330- 379 e.Kr.) skrev den først omfattende samlingen av klosterregler. I Vest er det Benedikt av Nursia (480-547 e.Kr.) som regnes som grunnleggeren av klostervesenet. Felles for både Øst- og Vestkirken var at asketene holdt fattigdomsidealet i hevd på vegne av resten av det kristne fellesskapet, som nødvendigvis måtte forholde seg til den materielle virkeligheten. I protestantiske land ble klostrene i sin tid avviklet, men nye katolske og ortodokse klostre har kommet til i nyere tid også i land dominert av protestantisme.

Materielle og estetiske uttrykk

Kristendommens kunstneriske og arkitektoniske arv er kan hende den rikeste og mest mangfoldige av alle religiøse tradisjoners. I begynnelsen ble mye likevel lånt fra jødedommen og fra den antikke hedendommen, både med hensyn til arkitektur og ikonografi.

Av symboler var lenge fisken viktig. Det kunne både vise til mangfoldiggjøringsmirakelet, men ikke minst til fortellingen om Jona og hvalfisken. Korset kom først i bruk etter at kristendommen ble tillatt i 313 e.Kr. Før den tid kunne symbolet ses på som en provokasjon mot den romerske statsmakten som brukte korsfestelse som en henrettelsesmetode. Motivet med Jomfru Maria og Jesusbarnet var et annet populært motiv som har holdt seg helt til vår tid. Ikonografisk har det mye til felles med fremstillinger av Isis og Horusbarnet. Også glorien, som blir brukt for å markere hellige mennesker, har hedenske røtter og har blant annet vært knyttet til solguden Helios.

De første kristne klarte seg uten egne kirkebygg og møttes i i private hjem. Basilikaen, den eldste kirketypen, har visse fellesstrekk med antikkens synagoger, men den var også preget av romersk byggeskikk. Den ble en slags mal for senere kirker og katedraler. Både romanske katedraler, men fra høymiddelalderen også de gotiske, bygde på basilikaen. I Det bysantinske riket ble derimot korskuppelkirkene vanlig, selv om Hagia Sofia, den største bysantinske kirken, er en basilika. Det finnes likevel et enormt mangfold av kirkebygg, ofte preget av den lokale byggeskikk, og dagens karismatiske kirker kan like godt holde til i et lagerbygg som i en basilika.

Billedkunsten har også hatt gode kår i det meste av kristendommens historie. All den tid hvor messer ble holdt på latin, og hvor folk var analfabeter og dessuten manglet tilgang til Skriften, var skulpturer, malerier og glassmalerier den fattige manns Bibel. Spesielt i Østkirken ble ikonene gjenstand for dyrkelse. Da islam erobret store deler av Det bysantinske riket på 600- og 700-tallet ble det stilt spørsmål ved om ikondyrkelsen kunne være et brudd på Moselovens billedforbud. Ikonoklastiske, billedstormende, keisere forbød ikoner i kirkene. Denne striden snarere svekket enn styrket imperiets stilling, og endte for godt i 843 e.Kr., men med en presisering av at man venererte det ikonet viste til, og altså ikke selve ikonet. Mindre omfattende perioder med billedstorming fant sted også i det katolske Vest. Selv den berømte maleren Sandro Botticelli skal ha blitt overbevist om å ødelegge deler av sin kunstproduksjon, av dominikanermunken Giralamo Savonarola. Protestantene ødela store mengder kirkekunst under reformasjonen. Spesielt var dette tilfellet med kalvinistene, men samtidig som kirkene ble robbet for kirkekunst var det motsatte tilfellet med mange velstående reformerte hjem.

Musikk har også hatt en svært sentral rolle i kirkehistorien, helt fra antikken. Det gjelder både som sang og instrumental musikk. Kirkeklokkene har fått en spesiell rolle som et symbol på kirken. Fra 1600-tallet begynte det å bli vanlig med orgel i kirkene i Vest, og dette instrumentet har fått en sentral rolle i vestlige kirker.

Den religiøse erfaring

I likhet med mange andre religioner er også kristendommen preget av en spenning mellom en intellektuell elite og følelsesorienterte, ofte folkelige uttrykk for fromhet. Alt fra begynnelsen har det likevel vært klart at det finnes grenser for fornuften. Selv om også Paulus betegner Jesu død og gjenoppstandelse som et mysterium har noen mystiske tradisjoner blitt betegnet som kjetterske. Det gjelder i første omgang de gnostiske menighetene. Gnostisismen er en samlebetegnelse på svært mangfoldige kirkesamfunn, oftest preget av en nyplatonisk dualisme, hvor den materielle verden ses på som en ond skaperguds verk, eller en beklagelig feiltagelse. Ikke desto mindre har det vært en akseptert mystisk tradisjon også innenfor Den katolske kirke. Den religiøse erfaring er ofte sterkere vektlagt i den folkelige katolisismen. Det er en dynamisk spenning mellom folkelig katolisisme og offisiell katolsk doktrine. Beretninger om mirakler, Maria- og Jesus-visjoner, og lignende blir ofte møtt med tilbakeholdenhet av kirken, men kan bli sanksjonert av kirken dersom de oppnår tilstrekkelig stor populær oppslutning, og dersom man lykkes i å gi fenomenene en trygg forankring i katolsk lære.

Den ortodokse kirke har også mystiske trekk, og vektlegger den religiøse erfaring på flere ulike måter. Blant annet er det mulig for ortodokse kristne å oppnå visuell kontakt med det hellige gjennom ikoner.

Med reformasjonen skjedde det i første omgang en intellektualisering av religionen. Med pietismen på 1600-tallet svingte derimot pendelen i retning av en mer følelsesorientert fromhetskultur. John Wesley tok dette lenger på 1700-tallet. Han vektla omvendelsens erfaringsmessige aspekt. Det var ikke lenger tilstrekkelig med en intellektuell aksept av det kristne frelsesbudskapet. Det var først idet man følte at Jesus er frelser at den virkelige omvendelsen fant sted. Dette ble enda tydeligere i den såkalte Hellighetsbevegelsen på 1800-tallet. Pinsebevegelsen, som regner sin fødsel i Azusa-Street i 1906, vektla den religiøse ekstase, og opplevelsen av å bli fylt av Den hellige ånd kom til uttrykk gjennom fysiske manifestasjoner, eksempelvis tungetale. Lignende trekk kom til å kjennetegne alle senere karismatiske menigheter, enten innenfor de tradisjonelle denominasjonene, eller i de såkalte konfesjonsfrie menighetene. Djevelutdrivelser, hemningsløs latter, høye rop, skjelving og bevisstløshet blir kjennetegn på den karismatiske bevegelsen.

Demografi og utbredelse.

Katolisismen er verdens klart største denominasjon. Om lag halvparten av verdens kristne er katolikker. Likevel opplever karismatisk kristendom mange steder stor fremgang, ofte på bekostning av tradisjonelle kristne denominasjoner. Dette er mest tydelig i Sør-Amerika hvor katolisismen tidligere hadde en nesten total dominans. Et talende eksempel er Brasil. Så sent som i 1980 var 90 % av befolkningen katolikker, men andelen har i dag sunket til 74 %. Av de resterende 26 % er 21 % protestanter, og det store flertallet av dem, 72 %, tilhører Den internasjonale pinsebevegelsen.  Pentekostalismen og karismatisk kristendom har spredt seg også i tradisjonelt protestantiske områder, ikke minst i USA.

Tradisjonelle protestantiske konfesjoner, som kalvinister og lutheranere, dominerer ennå i Nord-Europa. Det er likevel verdt å nevne at mens pinsebevegelsen vinner frem i katolske kjerneområder i Sør-Amerika, er katolisismen den raskest voksende religion i det lutherske Norge. Størst av de tradisjonelle protestantiske konfesjonene er Den anglikanske kirke med 10.6 % av verdens 801 millioner protestanter. Det kan dels forklares med at den anglikanske kirke ikke er så engelsk som navnet skulle antyde, og en stadig større andel av dens medlemmer befinner seg utenfor Storbritannia. Hovedsaklig i tidligere britiske kolonier.

USA er verdens største kristne land. Omkring 80 % av amerikanerne anser seg selv som kristne, og det utgjør nesten en kvart milliard mennesker. Amerikanske kristne er likevel en særdeles heterogen gruppe. Riktignok er om lag halvparten protestanter, men katolisismen er den klart største enkeltdenominasjonen, mye på grunn av innvandring fra Latin-Amerika. De særegent amerikanske sektene, som mormonismen, Jehovas Vitner og syvendedagsadventistene har også fått en etter hvert betydelig tilslutning. Et par millioner ortodokse har også sitt hjem i USA.

Kristendommen er i vekst over store deler av kloden, men i de gamle kristne kjerneområdene i Nord-Afrika, Midtøsten og Lilleasia (dagens asiatiske Tyrkia) er religionen i sterk tilbakegang. Libanon er landet med den største kristne minoriteten i Midtøsten på 38.3 %. I Tyrkia utgjør de kristne i dag beskjedne 0.4 % av den totale befolkningen.

I det østlige Asia har kristendommen hatt betydelig suksess i de siste tiårene. Noen land, slik som Filippinene, har alt lenge vært kristne, mens et land som Sør-Korea kan være på vei til å bli det. 29.3 % av Sør-Koreas befolkning er i dag kristne, og kun USA sender ut flere misjonærer enn Sør-Korea. Ett land hvor det er vanskelig å tallfeste veksten er Kina, men mye kan tyde på at den er betydelig. Ett anslag plasserer andelen kristne i Kina på 5 %. Selv om denne prosentandelen er beskjeden innebærer det likevel at det finnes om lag 67 millioner kinesiske kristne.

Alt i alt kan man si at et hovedtrekk ved demografiske utviklingen er at kristendommen holder stand i flere av sine kjerneområder, men opplever en gradvis tilbakegang i Europa, er i ferd med å forsvinne fra Midtøsten, og opplever sterk vekst i Afrika og Øst-Asia. I tråd med den generelle demografiske utviklingen i verden er kristendommens tyngdepunkt i ferd med å flytte seg fra det industrialiserte Nord til det utviklende Sør.

En omfattende undersøkelse av kristendommens utbredelse ble utført i 2011 av Pew Research Center, men mye av tallmaterialet er fra 2010. Tallene ovenfor baserer seg på denne undersøkelsen. Artikkelen om kristendom er skrevet av Hans Olav Arnesen i 2012. 

HAR DU KOMMENTARER ELLER FORSLAG TIL ENDRING TIL ARTIKKELEN OM KRISTENDOM KAN DU SENDE DISSE TIL: post@religioner.no

Noen norske kirkesamfunn

Internasjonale paraplyorganisasjoner

 , , , , , , , , , , , ,